LA-1997-1031
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-01-19 |
| Publisert: | LA-1997-01031 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr: 96-00719 - Agder lagmannsrett LA-1997-01031 A |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Aas) Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Ben Fegran) |
| Forfatter: | Lagdommer Trude Sæbø, formann Kst. lagdommer Jahn Mydland Ekstraord. lagdommer John Årseth |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, §30, Barneloven (1981) |
I sak mellom B og A avsa Kristiansand byrett den 12. mai 1997 dom med slik domsslutning:
1. B har foreldreansvaret alene for barna C, født xx.xx.84 og D, født xx.xx.91.
2. A tilpliktes å betale B kr 5400,- i saksomkostninger innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Saken gjaldt opprinnelig såvel foreldreansvar som daglig omsorg og samvær. Under forhandlingene i byretten inngikk partene rettsforlik om den daglige omsorg og samværet. For øvrig fremgår bakgrunnen for saken og partenes anførsler for byretten av byrettens domsgrunner.
A ved advokat Øyvind Aas har påanket dommen til Agder lagmannsrett. B ved advokat Ben Fegran har imøtegått anken og har påstått byrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling i saken ble holdt i Kristiansand den 8. januar 1998. Begge parter møtte og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner og foretatt dokumentasjon som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning det har betydning for saken.
A ved advokat Aas har i hovedsak anført:
Saken gjelder hvorvidt partene skal ha felles foreldreansvar, eller B skal ha foreldreansvaret alene. Avgjørelsen skal rette seg etter det som er best for barna, jfr. barneloven §34.
I forarbeidene til barneloven var det forutsatt at retten bare unntaksvis skulle fastsette felles foreldreansvar mot den ene av partenes ønske. I rettspraksis har man imidlertid ikke fulgt opp denne forutsetningen, og det finnes flere avgjørelser fra lagmannsrett og herreds- eller byrett hvor felles foreldreansvar er fastsatt selv om den ene av partene har motsatt seg dette. Noen høyesterettsavgjørelse foreligger ikke.
Foreldreansvaret gjelder de viktige avgjørelser i et barns liv, for eksempel spørsmål om adopsjon, navneskifte, flytting til utlandet, medisinske inngrep osv. Den ankende part mener det vil være til barnas beste at han er med på slike viktige avgjørelser. Partenes ekteskap var langvarig, 11 år, og de hadde da felles foreldreansvar. Etter samlivsbruddet var det felles foreldreansvar inntil 28. mars 1996, og dernest igjen etter lagmannsrettens avgjørelse om midlertidig foreldreansvar av 13. mai 1996 inntil byrettens dom 12. mai 1997. Det har ikke vært noen problemer med å uttøve det felles foreldreansvar.
I den rettspraksis som foreligger er det lagt vekt på om foreldrene kan samarbeide. Det bør foreldrene kunne gjøre i dette tilfellet. Det foreligger ikke lenger mange rettslige konflikter mellom dem. Riktignok er skiftet ikke helt avsluttet, men partene står ikke langt fra hverandre. Etter at B nå igjen har nektet A samvær med sønnen D, har han begjært tvangsbot, ettersom dette er eneste mulighet. For øvrig er alle rettslige konflikter avsluttet. Når det gjelder konflikter av annen art, er A villig til å stille opp til familierådgivning eller lignende for å komme til en løsning.
Det manglende samvær for tiden er ytterligere et argument for felles foreldreansvar, ettersom A mister enhver kontakt med barna dersom han ikke engang skal ha del i foreldreansvaret. Dersom han ikke får del i foreldreansvaret, vil det ha en uheldig signaleffekt, som ikke vil være til det beste for barna. Følelsesmessig vil det være av betydning for A å få del i foreldreansvaret fordi han ønsker å følge opp sine barn, og det må sies å være til barnas beste.
Den ankende part har vist til avgjørelse inntatt i RG-1985-617 flg., RG-1988-455 flg. og Moss byretts dom av 22. mai 1984.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. B og A har felles foreldreansvar for barna C født xx.xx.84 og D født xx.xx.91.
2. B tilpliktes å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten."
B ved advokat Fegran har i hovedtrekk anført:
Barneloven §30 angir innholdet av foreldreansvaret. Foreldreansvaret omfatter såvel en omsorgsplikt som en bestemmelsesrett. Omsorgsplikten blir ivaretatt av den som har barna boende hos seg. Foreldreansvaret innebærer rett til å ta viktige bestemmelser, slik som også den ankende part har gitt uttrykk for.
Etter barneloven §34 tredje ledd skal avgjørelsen vedrørende foreldreansvaret rette seg etter hva som er best for barna. Ankemotparten er enig med den ankende part i at selv om forarbeidene til loven uttrykte skepsis til å fastsette felles foreldreansvar mot den ene parts ønske, er dette blitt gjort i rettspraksis. Forutsetningen er imidlertid at foreldrene må ha vist evne og vilje til samarbeid om det som gjelder barna, på en slik måte at det ikke blir konflikter som skader barna. Forutsetningen må være at begge parter kan komme frem med synspunkter og diskutere på en saklig måte, selv om de er uenige, for så å komme frem til en løsning.
I den foreliggende sak er samarbeidet mellom partene så dårlig at det ikke vil være til barnas beste med felles foreldreansvar. De mange rettsavgjørelser mellom partene viser et høyt konfliktnivå. Partene kommuniserer ikke direkte, men bare via advokat og barnevern.
De fagkyndige personer som har vært vitner for lagmannsretten, er alle enige om at partene ikke kan samarbeide. Om forholdet mellom partene er brukt slike ord som "krig" og "helsefarlig konfliktsituasjon". Ved det samvær som har vært utøvd, har det vært behov for bistand fra barnevernet i forbindelse med overlevering av sønnen D. Dette er uholdbart. Det forhold at A er dømt for legemsfornærmelse av B sier også noe om konfliktnivået. Den sakkyndige for byretten konkluderer vedrørende foreldreansvaret med at manglende vilje til samarbeid for barnas beste er et problem med hensynet til spørsmålet om foreldrene bør ha felles foreldreansvar.
Ankemotparten har gitt uttrykk for at partene ikke kan snakke sammen. Under ekteskapet gikk det bra bare dersom hun var enig med sin mann.
Det nåværende høye konfliktnivå skyldes ikke bare den ene av partene. Resultatet er imidlertid at forholdet mellom partene er slik at det ikke vil være til barnas beste at de har felles foreldreansvar.
Ankemotparten har vist til Eidsivating lagmannsretts dom av 30.12.1992, Eidsivating lagmannsretts dom av 12.9.1994 og Gulating lagmannsretts dom av 6.6.1997.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Kristiansand byretts dom av 12.5.97 i sak 96-719 A/07 stadfestes.
2. B tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er enig med byretten i at det i dette tilfellet ikke vil være til det beste for barna C og D at foreldrene har felles foreldreansvar, og kan for så vidt vise til byrettens begrunnelse. Lagmannsretten er enig i byrettens utgangspunkt om at etter et samlivsbrudd vil barna normalt være tjent med at begge foreldrene har foreldreansvaret. Det er heller ikke uten videre slik at retten ikke bør fastsette felles foreldreansvar selv om den ene av partene motsetter seg dette. Som begge parter har fremholdt har dette vært gjort i rettspraksis. Forutsetningen må imidlertid være at retten har grunn til å tro at partene vil kunne samarbeide om spørsmål som angår barna. Lagmannsretten finner det klart at partene i denne saken, i hvert fall for tiden, verken har vilje eller evne til slikt samarbeid. Etter samlivsbruddet har konfliktnivået mellom partene vært høyt, og de synes på ingen måte å være ferdig med konfliktene seg i mellom. De kommuniserer overhodet ikke, og har ikke engang på egen hånd kunnet ordne praktiske ting i forbindelse med det samvær den ankende part har hatt med sønnen D. Lagmannsretten antar at de begge vil ha behov for terapi hos fagkyndige personer og rådgivning for å kunne bearbeide og dempe konfliktene. De fagkyndige vitner som har avgitt forklaring under ankeforhandlingen, og som kjenner partene, har alle gitt uttrykk for dette. Det er ikke avgjørende at ingen av konfliktene mellom partene har hatt forbindelse med avgjørelser som hører inn under foreldreansvaret. Slike avgjørelser oppstår ikke så ofte i et barns liv, og etter samlivsbruddet har det ikke vært aktuelt å fatte noen slike beslutninger. Dersom utøvelse av foreldreansvaret skulle bli aktuelt, anser imidlertid lagmannsretten det svært lite sannsynlig at partene vil kunne samarbeide på en konstruktiv måte. Det er ikke tvil om at konflikten mellom foreldrene har gått utover barna. For å skjerme barna mest mulig mot konflikter er det best at ankemotparten har foreldreansvaret alene.
Anken har ikke ført frem. Retten har ikke vært i tvil om resultatet, og den ankende part bør erstatte ankemotpartens omkostninger for lagmannsretten. Advokat Fegran har inngitt omkostningsoppgave pålydende kr 17500,-. Oppgaven legges til grunn. Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B kr 17500,- - kronersyttentusenfemhundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.