LA-1997-1060
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-05-15 |
| Publisert: | LA-1997-01060 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Aust-Agder jordskifterett nr: 95-00043 - Agder lagmannsrett LA-1997-01060 A |
| Parter: | Ankende part: Paul Storvik (Prosessfullmektig: Advokat Pål Eide) Ankemotpart: Åse Søftestad og Lars J. Johansen (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Bentestuen) |
| Forfatter: | Kst.lagdommer Håvard Skjeldås, formann Lagdommer Inge Hobæk Byrettsdommer Per Olaf Refsalen |
| Lovhenvisninger: | Hevdslova (1966) §2, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder spørsmålet om fastsettelsen av en del av grensa mellom eiendommene gnr. 10, bnr. 23 og gnr. 10, bnr. 57 i Lillesand. Eiendommene ligger på Justøya. Bnr. 23 ble fradelt bnr. 6 i 1896 mens bnr. 57 ble fradelt bnr. 13 i 1944. Bnr. 23 har et areal på ca 250 dekar, mens bnr. 57 er på ca 100 dekar.
Bnr. 23 ble ervervet av Olaug Storviks familie i 1938. Hun er gift med Paul Storvik. Olaug Storvik overtok grunnbokshjemmelen i 1963. I 1974 overdro hun ideelle parter i eiendommen til ekteparets barn, Anne Elisabeth Storvik, Geir Olve Storvik, Gro Johanne Storvik og Bård Espen Storvik, slik at eiendommen i dag er et sameie mellom henne og barna. Bnr. 57 ble ervervet av Johan Jørgen Johansen i 1944. Ved ervervet hadde han bistand av Leif Fjeld, og uvisst av hvilken grunn hadde Fjeld grunnbokshjemmelen fram til 1957, hvoretter grunnbokshjemmelen ble overført til Johan Jørgen Johansen. Bnr. 57 eies i dag av Johan Jørgen Johansens barn, Åse Søftestad og Lars Jørgen Johansen.
Bnr. 57 er ikke bebygget. Eiendommen ligger i 100 m. beltet fra sjøen og er gjenstand for byggeforbudet som først fulgte av strandplanloven, og nå følger av plan- og bygningsloven. Eierne har flere ganger søkt om dispensasjon, men har fått avslag. I dag brukes eiendommen hovedsaklig av gjestene på campingplassen som ligger på bnr. 13. Også bnr. 23 grenser til sjøen, men fra denne er det fradelt flere hytteomter.
Åse Søftestad og Lars Jørgen Johansen krevde den 13. november 1955 grensegang mot bnr. 23 for Aust- Agder jordskifterett. Det var enighet om den del av grensa som går langs det steingjerdet som i dag går nesten til sjøen i den lille bukta som ligger innenfor selve Danehavnsbukta.
Dette steingjerdet er omtalt i skylddelingsforretningene for begge eiendommene. I grensebeskrivelsen for bnr. 23 kommer det fram slik: "Byttet udgaar ved et Kryds i Fjeldet ved Danemyrsveien,.....,følger så langs søen i østlig Retning mellom Urholmen og Justøygavlen til Danehamn, hvor Abraham Tønnesens eiendom støder til, derfra langs oppsat stengjerde i nordlig Retning til Danemyr, og saa langs en fjeldufs i nordvestlig Retning til Utgangspunktet." I skylddelingsforretningen for bnr. 44 heter det bl.a. at grensa ".... tar sitt utgangspunkt i parsellens venstre hjørne, og går i nordøstlig retning ca 7 meter til et stengjerde hvor Hans Lems eiendom gnr. 10 bnr. 47-48 Anne Maries land tilstøter, og følger stengjerdet i grenselinjen med nevnte eiendom i nordøst og østlig retning til sjøen i Danehavnsbukten, ca 180 meter.."
Det er på det rene at steingjerdet fram til 1972 gjorde en sving omtrent på det punktet der det ender i dag, og at det derfra strakk seg videre et stykke utover langs østsida av bukta. Denne del av gjerdet ble imidlertid fjernet i forbindelse med at det ble foretatt mudringsarbeider og anlagt brygger i bukta. Dette arbeidet ble utført av entrepenør Kåre Mosby i henhold til avtale med Olaug Storvik. Storvik hadde imidlertid ikke gitt sitt samtykke til fjerningen av gjerdet. Kåre Mosby har forøvrig hytte like ovenfor bukta. Hans eiendom er fradelt bnr. 23 og har bnr. 153. I henhold til skjøtet av 20. mars 1974 har eiendommen rett til båtplass på bnr. 23, "..nærmere bestemt på Tangen innenfor Urholmen".
Under grensegangen ble det klarlagt at det var tvist om grensa mellom eiendommene fra det punktet der steingjerdet ender i dag. Åse Søftestad og Lars Jørgen Johansen gjorde gjeldende den oppfatning at grensebeskrivelsen med hensyn til steingjerdet i de respektive skylddelingsforretninger, innebærer at grensa går fra det punktet der det ender i dag og rett ut i sjøen innerst i bukta. Paul Storvik, som møtte for eierne av bnr. 23, gjorde på sin side gjeldende at grensa fra steingjerdets endepunkt, går videre ut langs østsiden av bukta til den ender i sjøen utenfor bukta. Standpunktet medfører følgelig at bnr. 23 omfatter hele bukta. Det begrunnes med at steingjerdet etter hans oppfatning gikk så langt ut inntil 1972. Partene er enige om at steingjerdets lengde i såfall var ca 220 m. Under sakens behandling for jordskifteretten aksepterte imidlertid Åse Søftestad og Lars Jørgen Johansen at grensa går videre i østlig retning i en linje på 31,15 m. fra det punktet der steingjerdet ender i dag, og derfra ut i bukta. Etter dette tvistes partene om et areal på ca 100 m2. På dette arealet er det bygd ei betongbrygge, og denne brukes av Kåre Mosby på grunnlag av retten til båtplass nevnt ovenfor.
Aust- Agder jordskifterett avsa dom i saken den 24. april 1997 med slik domsslutning:
"Grensa går fra enden av steingjerdet i rett linje til påvist fjellknaus. Herfra går grensa ut i sjøen i retning mot steinblokken ute i bukta på andre siden."
Grensa er merket i marka og beskrevet slik:
Grense 1: Tar til i Jsv bolt i fjell i enden av steingjerdet og går i østlig retning til Jsv bolt i fjell 2, herfra videre 11,4 grader ut i sjøen, med gnr. 10, bnr. 23 på nord og vestsiden og gnr. 10, bnr. 57 på motsatt side. - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - Punkt x y Lengde Retn. Beskrivelse - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - 1 23948.70 174.61 Jsv bolt i fjell 31.15 92.4 2 23952.42 205.54 Jsv bolt i fjell
Grensa er inntegnet på kart som følger rettsboka.
Dommen bygger på at steingjerdet inntil 1972 ikke strakk seg lenger enn til det punktet som i henhold til domsslutningen er markert med bolt nr. 2. Eierne av bnr. 23 har i rett tid anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken retter seg mot bevisbedømmelsen. Ankeforhandling ble holdt i Grimstad den 23 og 24 april 1998. Det omtvistede arealet ble befart. Åse Søftestad og Lars Jørgen Johansen møtte og avga forklaring. Paul Storvik har fullmakt til å representere de ankende parter i saken, og avga forklaring som vitne. For øvrig ble det hørt 4 vitner og foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboken.
Ankende parters anførsler:
Det er ikke spørsmål om hva som er en naturlig eller rimelig grense. Selv om det er mulig at slike betraktninger tilsier at grensa ender i sjøen innerst i bukta, så gir ikke bevisførselen grunnlag for dette.
Det følger av skylddelingsforretningene at grensa følger steingjerdet helt til sjøen. Dette gjorde en "bøy" innerst i bukta, og gikk deretter utover langs buktas østside så langt som framgår av det kart som Fjellanger Widerøe har utarbeidet på grunnlag av flyfotografiet fra 1966. Grensa gikk deretter til sjøen på det punktet som de ankende parter påviste.
Steingjerdet representerte et merke i marka, og er avgjørende for grensefastsettelsen, jfr. uttalelsene om gjeldende rett med hensyn til eiendomsgrenser i NOU nr. 16 fra 1988 (NOU 1988:16). Hovedspørsmålet i saken er hvor langt ut i bukta gjerdet har gått, og dermed av faktisk, bevismessig art. De ankende parter viser til vitnet Johan Borgerås, som forklarte at det ikke er tvil om at det framgår av flyfotografiet fra 1966 at steingjerdet da gikk slik som de påstår. Vitnene Kåre Mosby, Gunnar Oftedahl og Lars Strømme bekreftet riktigheten av dette. Grensebeskrivelsene for begge skylddelingsforretningene, samt kartet som jordskiftedommer Holsen laget over bnr. 57 i 1972, underbygger forklaringene.
Ankemotpartene må også under gravearbeidene i 1972 ha lagt merke til at det ble gravd på det arealet som de nå gjør gjeldende er deres eiendom. Det kom imidlertid ingen innsigelser, og dette tas til inntekt for at også ankemotpartene da var av den oppfatning at grensa går i samsvar med de ankende parters påstand.
Subsidiært gjøres det gjeldende at de ankende parter har ervervet det omtvistede arealet ved hevd. Paul Storvik har hatt sine egne båter der siden atkomsten til bnr. 23 i 1963. Storvik har dessuten utøvet rettslig rådighet over tvistearealet ved å gi Kåre Mosby rett til båtplass der. Det dreier seg om eksklusiv bruk av fjæra som gir grunnlag for eiendomshevd. Siden 1972 har bruken også vist seg ved faste innretninger som brygge og stem.
Paul Storvik har vært tilstrekkelig aktsom med hensyn til sin oppfatning av eiendomsretten til tvistearealet. Han har teoretisk bakgrunn innen matematikk og fysikk, og hans oppfatning om hvor steingjerdet endte stemmer med hva som følger av retningsbeskrivelsen i skylddelingsforretningen for bnr. 23. Han har også konsultert ekspert på fotogrammetri, som ga uttrykk for at flyfotografiet fra 1966 viser at steingjerdet gikk i samsvar med det som er påstanden.
De ankende parter nedla slik påstand:
"Grensen mellom eiendommen gnr. 10, bnr. 23 i Lillesand og gnr. 10, bnr. 57 i Lillesand går fra bolt nedsatt av Aust-Agder jordskifterett ved punkt nr. 2 på kart etter flyfoto tatt 18.11.1966 av Fjellanger Wiederøe AS vedlagt og stiftet til dette dokument og til punkt 3 som markert på kartet.
De ankende parter tilkjennes saksomkostninger."
Ankemotpartenes anførsler:
På det stedet der steingjerdet ender i dag, gjorde det før 1972 en "bøy" hvoretter det gikk videre utover langs østsida av bukta omtrent til det punktet der jordskifteretten i henhold til dommen har nedsatt bolt nr. 2. Det bestrides således at steingjerdet inntil 1972 gikk så langt ut som de ankende parter påstår.
Det framlagte fargefotografiet fra 1968 viser at steingjerdet ikke gikk lenger. De steiner som er avbildet er steiner i fjæra, og dette underbygges av Alf Tønnesens forklaring. Det påberopte flyfotografiet viser ikke annet enn de samme steinene i fjæra, samt solskygger som følge av terrengformasjonene. Representantene for økonomisk kartverk, som har laget kart på grunnlag av det samme flyfotografimaterialet som Johan Borgerås bygger sitt standpunkt på, har heller ikke tolket bildet slik at steingjerdet gikk så langt som de ankende parter påstår. Tvert imot viser kartet at steingjerdet ender innerst i bukta, og at det er 180 m. langt slik som angitt i skylddelingsforretningen for bnr. 57. Det samme framgår av kartet som Gunstein Holsen laget over grensene til bnr. 57 i 1972 . Det bestrides også at steingjerdet representerte grensa mellom eiendommene lenger en til det punktet der det ender idag. Eiendommene er fradelt forskjellige gårdsbruk og den historiske bakgrunnen er at steingjerdet dannet grensen mellom dem. For et gårdsbruk på 1800- tallet hadde denne bukta imidlertid ingen verdi, og det naturlige er at grensa gikk videre rett til sjøen innerst i bukta fra dette punktet. Beskrivelsen av grensene i skylddelingsforretningene stemmer også når det tas i betraktning at bukta danner den naturlige grensa. Under forliksforhandlinger for jordskifteretten aksepterte imidlertid de ankende parter at grensa skulle gå i samsvar med jordskifterettens dom, og dette fastholdes for lagmannsretten.
Grunnen til at steingjerdet gjorde en "bøy" der det ender i dag, og deretter fortsatte utover østsiden av bukta et stykke, var behovet for å ha et stengsel mot sjøen av hensyn til beitedyra, og hadde ingen ting med eiendomsgrensa å gjøre. Lenger ut var det ikke nødvendig med noe gjerde. Dette på grunn av terrenget, samt at sjøen er dypere der slik at naturforholdene utgjør et "selvhegne". Forøvrig er det mer treffende å karakterisere gjerdet slik det var langs denne strekningen, som et stengsel snarere enn et steingjerde.
Det bestrides at Paul Storvik har vært i god tro. Gjerdet lå fram til 1972 som en klar markering av eierforholdet. Selv om han selv ikke fysisk fjernet steingjerdet, så aksepterte han i ettertid at dette ble gjort. Under disse omstendigheter har han ikke vært tilstrekkelig aktsom når han har ment at steingjerdet gikk lenger ut enn det som faktisk var tilfellet. Det får ingen betydning at han har konsultert ekspertise om tolkningen av flyfotografiet. Dette gjorde han først når saken sto for lagmannsretten, og forholdet hjelper ham ikke når lovens krav er at den aktsomme gode tro må ha vært til stede i hele hevdstida. Det er også et moment ved bevisbedømmelsen at Paul Storvik, da Åse Søftestads mann Odd Søftestad, konfronterte ham med at brygga som Kåre Mosby bruker var bygd på ankemotpartenes eiendom, spurte om Søftestad trodde at dette ville medføre at brygga måtte flyttes.
Det er heller intet bevismessig grunnlag for at Paul Storvik har brukt tvistearealet. Det er Kåre Mosby som har brukt arealet til båtplass, og det er mulig at han har hevdet rett til båtplass der. Hans bruk kan imidlertid ikke begrunne hevdserverv på Paul Storviks hånd. Det får ingen betydning at Kåre Mosby har utøvet sin rådighet i henhold til avtale med Storvik. Det er bare pretendentens egen faktiske bruk som kan begrunne hevdserverv. I alle tilfeller dreier det seg om en begrenset rådighetsutøvelse som ikke kan gi grunnlag for eiendomshevd, og stemmen ligger ikke engang på tvistearealet.
Ankemotpartene nedla slik påstand:
"1. Jordskifterettens dom stadfestes.
2. Olaug Storvik, Anne Elisabeth Storvik, Gro Johanne Storvik Dixon og Bård Espen Storvik betaler saksomkostninger til Åse Søftestad og Lars J. Johansen med tillegg av 12 % p.a til betaling skjer."
Lagmannsrettens bemerkninger:
Avgjørende for om de ankende parters prinsipale anførsel kan føre fram, er svaret på spørsmålet om steingjerdet inntil 1972 gikk så langt ut langs buktas østside som de gjør gjeldende. Som jordskifteretten finner imidlertid heller ikke lagmannsretten at dette er tilfellet. Det vises for så vidt til jordskifterettens begrunnelse i det denne er dekkende for lagmannsrettens vurdering.
Et nytt bevis for lagmannsretten er det framlagte fargefotografiet av tvistearealet, som Paul Storvik forklarer ble tatt i 1968. Bildet viser imidlertid slik lagmannsretten ser det steiner i og ved fjæra, og ikke et steingjerde slik som det som danner grensa mellom eiendommene fram til bolt nr. 1 i henhold til jordskifterettens dom.
Vitnet Johan Borgerås, som er nytt for lagmannsretten, og som har undersøkt flyfotografiet med teknisk utstyr, forklarer på den annen side at han er sikker på at flyfotografiet viser at steingjerdet gikk så langt ut som de ankende parter gjør gjeldende. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at flyfotografiet, der vitnet mener at det viser et steingjerde, viser solskygger som følge av terrengforholdene, samt steiner i og ved fjæra slik som også framgår av fargefotografiet.
Videre har Kåre Mosby og Lars Strømme som nye vitner for lagmannsretten, forklart at steingjerdet gikk i henhold til de ankende parters påstand. Det framgår av det foregående at lagmannsrettens tolkning av fargefotografiet og flyfotografiet ikke gir støtte for dette. Disse vitners forklaringer er også i strid med Alf Tønnesens forklaring om hvor steingjerdet endte. Deres forklaringer framstår imidlertid som forenlige med Alf Tønnesens forklaring om at det inntil 1972 lå en moreneavsetning med store steiner i området, og lagmannsrettens bygger på at vitnene forveksler steiner i fjæra med et steingjerde.
Etter dette konkluderes det med at jordskifterettens bevisbedømmelse er riktig. Både økonomisk kartverk fra 1972 og kartet laget av Gunstein Holsen samme år, viser forøvrig at steingjerdet ender henholdsvis innerst i bukta, eller omlag der Alf Tønnesen påviste endepunktet.
Spørsmålet blir deretter om de ankende parter har ervervet eiendomsrett til tvistearealet ved hevd. Slik partenes anførsler er, blir det spørsmål om Paul Storvik fyller vilkårene for slikt erverv. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at han ikke har vært i aktsom god tro når han har ment at steingjerdet gikk lenger ut i bukta enn det som er riktig. Grunnen til feiltagelsen er et arbeid som Paul Storvik selv hadde ansvaret for, og lagmannsretten bygger som nevnt på at verken fargefotografiet eller flyfotografiet gir grunnlag for den konklusjon at steingjerdet gikk slik som de ankende parter gjør gjeldende. Selv om retningsangivelsen i skylddelingsforretningen for bnr. 23 skulle gi støtte for Paul Storviks syn, kunne han under disse omstendigheter ikke stole på at steingjerdet likevel hadde gått så langt ut som han mente.
Jordskifterettens dom blir etter dette å stadfeste.
Saksomkostninger:
De ankende parter har forgjeves anvendt anke og må da i medhold av tvistemålsloven §180. 1 ledd, erstatte ankemotpartenes omkostninger ved lagmannsrettsbehandlingen, i det retten ikke kan se at det foreligger slike særlige omstendigheter at det er grunn til å frita dem fra erstatningsplikten. Omkostningene er oppgitt til kr 40.391,75, av dette er kr 39.000 salær. Kravet tas til følge idet omkostningene anses nødvendige for å få saken betryggende utført.
Det framgår av ankemotpartenes påstand slik den er gjengitt i rettsboken, at det ikke er påstått sakomkostninger i forhold til Geir Olve Storvik. Lagmannsretten bygger imidlertid på at dette skyldes en forglemmelse fra ankemotpartenes prosessfullmektig, og at påstanden må tolkes slik at også Geir Olve Storvik omfattes av ansvaret for saksomkostningene.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Jordskifterettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Olaug Storvik, Anne Elisabeth Storvik, Gro Johanne Storvik Dixon, Bård Espen Storvik og Geir Olve Storvik en for alle og alle for en til Åse Søftestad og Lars Jørgen Johansen i fellesskap 40.391,75 - førtitusentrehundreognittien kroner og syttifem øre -, med tillegg av 12 % årlig rente til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.