LA-1997-1124

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-04-25
Publisert:	LA-1997-01124
Stikkord:	Jordskifte
Sammendrag:
Saksgang:	Aust-Agder jordskifterett nr: 95-00011 - Agder lagmannsrett LA-1997-01124 A
Parter:	Ankende part: Sigurd Nygaard (Prosessfullmektig: Advokat Jarl J Fronth) Ankemotpart: Egil Andreassen Anne Katrine Aukland (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Bentestuen)
Forfatter:	Kst. lagdommer Håvard Skjeldås Lagdommer Erling Strand Lagdommer Inge Hobæk
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Strand- og fjellplanleggingsloven (1971), Jordskifteloven (1979) §76, §89, §97

Saken gjelder tvist om fastsettelsen av den felles grenselinje mellom gnr. 75, bnr. 60 og gnr. 75, bnr. 61 i Lillesand. De 2 eiendommene ble fraskilt hovedbølet "Hæstad" i daværende Høvåg herred ved skylddelingsforretninger den 13. juli 1960. Selger var eieren av "Hæstad", Ingvald Isaksen, som nå er død. Det dreide seg om fradeling av hyttetomter, og i henhold til de respektive skylddelingsforretninger har bnr. 60, som fikk navnet "Fredheim", et areal på 1 dekar mens bnr. 61, som fikk navnet "Nyheim", har et areal på 0,6 daa. Kjøper av bnr. 60 var Egil Andreassen, mens Sigurd Nygaard var kjøper av bnr. 60. Det er på det rene at Egil Andreassen kjøpte sin eiendom før Sigurd Nygaard.

Eiendommene støter til hverandre, og grenser forøvrig mot sjøen. På landsiden grenser bnr. 60 mot hovedbølet og gnr. 75, bnr. 11 mens bnr. 61 bare grenser mot bnr. 11.

Egil Andreassen oppførte hytte på sin tomt i 1959. Denne ble siden revet og han satte opp ei ny hytte i 1980 årene. Sigurd Nygaard har derimot aldri bygd på sin tomt. Det kan nevnes at han i 1966 søkte om dispensasjon fra byggeforbudet som fulgte av strandplanloven, men fikk avslag. I henhold til reguleringsplan fra 1994 er imidlertid eiendommen utlagt til hyttebebyggelse.

I henhold til begge skylddelingsforretningene var selgeren til stede. Av skylddelingsforretningen for bnr. 60 framgår det også at kjøperen var til stede. Egil Andreassen bestrider imidlertid å ha vært til stede på skylddelingsforretning i 1960. Han forklarer imidlertid at han var tilstede da de samme skylddelingsmennene målte opp grensene til bnr. 60 i 1958. Når det gjelder Sigurd Nygaard, er det på det rene at han først var på stedet i 1966. Ved denne anledningen møtte han Egil Andreassen, og det er på det rene at det da viste seg at partene var uenige om sin felles grense. Det er også på det rene at dette forholdet medførte at Sigurd Nygaard sørget for å tilkalle Ingvald Isaksen, som deretter kom til stedet og påviste hvor han mente grensa gikk.

Etter grensebeskrivelsen i skylddelingsforretningen for bnr. 60, tar grensa sitt utgangspunkt i bolt nr. 1, som er jernbolt i fjell ved sjøen i det nordnordøstlige hjørnet. Derfra i sørlig retning langs en linje på 20 m. til jernbolt nr. 2. Deretter langs en linje på 26 m. i sørvestlig retning til bolt nr. 3. Videre langs en linje på 16 m. i vestlig retning til jernbolt nr. 4, og deretter langs en linje på 28 m. i vestnordvestlig retning til jernbolt nr. 5. Fra dette punktet følger eiendomsgrensa sjøen tilbake til utgangspunktet.

Etter grensebeskrivelsen i skylddelingsforretningen for bnr. 61, tar grensa sitt utgangspunkt i bolt nr. 1 som er satt i fjell ved sjøen, og følger deretter en linje på 28 m. i østsørøstlig retning til bolt nr. 2 i fjell på det punkt der gnr. 75, bnr. 11 støter til. Deretter følger den grensa mot bnr. 11 langs en linje på 50 m. i vestlig retning til bolt nr. 3 som er en bolt i fjell ved sjøen. Fra dette punktet følger grensa sjøen tilbake til utgangspunktet.

Gnr. 75 bnr. 11 eies av staten og er et friluftsområde. Denne eiendoms grense mot bnr. 61, slik den er beskrevet i skylddelingforretningen for bnr. 61, er den såkalte "utskiftningslinja " fra 1918. Det er i dag på det rene hvor utskiftningslinja ender i sjøen. Korsene i fjell ble avdekket av teknisk sjef i kommunen i forbindelse med reguleringsarbeidet i begynnelsen av 1990 årene. Endepunktet er imidlertid likevel markert feil på reguleringskartet. Det samme er forøvrig tilfelle på økonomisk kartverk fra 1978. Sigurd Nygaard krevde den 1. april 1995 grensegangssak for Aust- Agder jordskifterett i forhold til bnr. 11 og bnr. 60. Under behandlingen av saken ble det klart at det var enighet om grensa i forhold til bnr. 11. I forholdet mellom bnr. 60 og bnr. 61 var det imidlertid tvist, og grunnlaget for denne er at partene har ulik oppfatning om hva som er felles grensebolt langs utskiftningslinja og dermed utgangspunktet for den felles grenselinje som eiendommene har med endepunkt i sjøen. Sigurd Nygaard gjør gjeldende at punktet befinner seg på et punkt langs utskiftningslinja i en avstand av 50 m. fra endepunktet i sjøen. Egil Andreassen og Anne Katrine Aukland gjør imidlertid gjeldende at punktet befinner seg 16 m. nærmere endepunktet i sjøen. Det er på det rene at ankemotpartene har tatt det omtvistede arealet i bruk ved at de har anlagt plen og satt opp flaggstang der.

Aust- Agder jordskifterett avsa den 4. juni 1996 dom med slik domslutning:

Grensa mellom bnr. 60 og bnr. 61 går fra jernbolt i utskiftningslinja fra 1918 til påvist jernrør ved plenkant og videre til påvist punkt i sjøen.

Grensa er merket i marka og blir å beskrive slik:

Grense 1 er grense mellom gnr. 75, bnr. 60 på nordre side og gnr. 75, bnr. 61 på søndre side.

(Figur/Tabell utelatt)

Grensa tar til i sjøen og går først i retning 115.5 til punkt 1 16030.26 -11092.19 Jsv bolt i fjell 14.25 115.5 2 16026.81 -11078.36 Jsv bolt i fjell 10.44 115.8 3 16024.25 -1068.24 Jsv bolt i fjell

Punktene og grensas forløp er inntegnet på kart som følger rettsboka. Dommen bygger på at grensebeskrivelsen i skyldelingsforretningene overlapper hverandre og at grunnen til dette er en skrivefeil i skylddelingsforretningen for bnr. 60. Jordskifteretten gir uttrykk for at dette tilsier at fellesgrensa går i samsvar med Sigurd Nygaards påstand. Grunnlaget for å ta til følge påstanden til Egil Andreassen, var imidlertid at han ble ansett for å ha hevdet eiendomsrett til det areal som ligger mellom påstandene.

Sigurd Nygaard har i rett tid anket dommen til Agder lagmannsrett. På et senere tidspunkt er også Egil Andreassens datter, Anne Katrine Aukland, trukket inn i saken som ankemotpart. Grunnlaget er hun overtok eiendomsretten til bnr. 60 mens saken verserte for jordskifteretten. Ankemotpartene har tatt til motmæle og ankeforhandling ble holdt i Kristiansand den 16 og 17 april 1997. Sigurd Nygaard, Egil Andreassen og Anne Katrine Aukland møtte og avga forklaring. Retten var på befaring på eiendommene og 3 vitner avga forklaring, blant dem 1 ved telefonavhør.

Ankende parts anførsler:

Ankende part viser til at det er oppsiktvekkende om det også ble holdt en skylddelingsforretning for bnr. 60 i 1958. Det vises til at det ikke finnes noen dokumenter som kan underbygge anførselen og etter ankende parts oppfatning må det bygges på at grensa for begge eiendommer først ble klarlagt ved skylddelingsforretningene den 13. juli 1960. Ankende parts syn er videre at skylddelingsforetningene kan harmoniseres når det bygges på at fellesgrensa går i samsvar med ankende part sin påstand.

Utskiftningslinjen er sentral for løsningen av tvisten og partene er enige om hvor denne går i dag. Dette er i samsvar med linja slik den er beskrevet på utskiftningskartet fra 1918 og økonomisk kartverk fra 1966 og 1995. Det er sannsynlig at skylddelingsmennene i 1960 hadde samme oppfatning om hvor den går.

Arealet på bnr. 60 og 61 er i skylddelingsforretningene oppgitt til henholdsvis 1 dekar og 0,6 dekar, og dette stemmer når det tas utgangspunkt i grensebeskrivelsen for bnr. 61. Det forhold som skaper uklarhet er grensebeskrivelsen i skylddelingsforretningen for bnr. 60. Uklarheten skyldes sannsynligvis at retningsangivelsen fra bolt nr. 1 til 2 er unøyaktig. Tas denne på ordet slik at linja går i sørlig retning, så medfører det at tomta stort sett blir liggende i sjøen. Korrigeres retningsangivelsen, så medfører det at punktet for bolt nr. 2 er plassert oppe på ufsen bak uthuset. Trekkes linja så 26 m fra et gitt punkt i dette området, kommer man fram til utskiftningslinja. Ved videre å følge utskiftningslinja i en lengde av 16 m., kommer man fram til punktet for bolt nr. 2 i skylddelingsforretningen for bnr. 61. Dette er det eneste punkt hvorfra det er 28 m. til sjøen i henholdsvis vestnordvestlig og østsørøstlig retning slik som beskrevet i de respektive skylddelingsforretningene. Dette medfører følgelig at grensebeskrivelsene kan harmoniseres.

Det har derfor formodningen mot seg at den bolt som ankemotpartene gjør gjeldende er bolt nr. 2 i henhold til skylddelingsforretningen for bnr. 60, virkelig er en grensebolt. For det første fører dette til at fellesgrensen i henhold til skylddelingsforretningene ikke blir sammenfallende, noe som er i strid med formålet med skylddelingforretningene som må ha vært å finne den felles grense. For det annet hadde Egil Andreassen på tidspunktet for skylddelingsforretningene allerede oppført hytte på sin eiendom, og hytta ville ligge delvis på fremmed grunn om denne bolten virkelig er en grensebolt.

Egil Andreassen synes også tidligere å ha ment at fellesgrensa går som påstått av ankende part. Dette underbygges ved at både hytta og uthuset er plassert i overenstemmelse med bygningsloven regel om minst 4 meters avstand fra grensa mot Sigurd Nygaards eiendom, slik Nygaard hevder at denne går. Dessuten ville plasseringen av den gamle hytta være i strid med grensa mot hovedbølet dersom grensa går slik ankemotpartene hevder. Det er også et moment at ankemotparten i byggesøknaden i 1981 opplyste at hans eiendom har en strandlinje på 30 m. Dette stemmer omtrent dersom ankende parts grensepåstand legges til grunn, mens strandlinja blir i underkant av 50 m. om grensa går i samsvar med ankemotpartenes påstand. Det forhold at han i søknaden om byggetillatelse i 1981 opplyste at hytta måtte flyttes av hensyn til bygningsloven, taler også for at han dengang var av den oppfatning at grensa gikk i samsvar med det som er ankende parts påstand.

Når det gjelder ankemotpartens "best i tid best i rett" syspunkt, så bestrides det at det er grunnlag for dette. Skylddelingsforretningene er tinglyst samme dag og de er prioritetsmessig likestilte.

Det er heller ikke grunnlag for at ankende part kan ha mistet eiendomsrett på grunnlag av passivitet. Han sørget i 1966 for at det ble befaring om grensespørsmålet og selgeren påviste da hvor grensa gikk. I 1983 lot han eiendommen flyfotografere, og det var da intet som tydet på at ankemotparten benyttet seg av hans eiendom. Dette oppdaget han først i 1994, og han krevde da grensegangssak i 1995. Det er også av betydning at Egil Andreassen unnlot å sende nabovarsel da han søkte om tillatelse til å bygge den nye hytta i 1981. Hadde han gjort det, så er det sannsynlig at ankende part ville ha besiktiget forholdene og latt sitt syn komme til uttrykk.

Med hensyn til hevd, bestrides det at Egil Andreassen har utøvet eierrådighet i 20 år. Det var først etter oppføringen av den nye hytta i 1982 at flaggstanga ble flyttet til tvisteområdet og det også ble anlagt plen der.

Det bestrides også at Egil Andreassen har vært i god tro. Det vises til at Sigurd Nygaard i 1966 observerte at det var plantet jordbær innover hans eiendom. Egil Andreassen ga da uttrykk for at han var klar over det, men at det vel ikke gjorde noe. Dette sa Sigurd Nygaard seg enig i. Det vises også til at det har formodningen for seg at han var til stede på skylddelingsforretningen og at han da fikk kunnskap om fellesgrensa. Om han mente at grensa gikk slik han nå påstår, burde han likevel ha forstått at dette var galt i det den første hytta som nevnt i såfall sto delvis på fremmed grunn. Det forhold at hans egen tomt ville bli vesentlig større og ankende parts tilsvarende mindre, tilsier også at han burde forstå at denne oppfatningen ikke kunne være riktig. Det samme gjelder det forhold at Ingvald Isaksen på befaringen i 1966 opplyste at Egil Andreassens oppfatning om grensa ikke var korrekt.

Også rimelighetsbetraktninger tilsier at ankende part gis medhold. Blir jordskifterettens dom stadfestet, medfører det at ankende part mister et areal på 337 m2, slik at han sitter igjen med en tomt på 263 m2. I såfall vil den i realiteten være ubrukelig som hyttetomt og dermed verdiløs.

Ankende part nedla slik påstand:

"1. Grensen mellom bnr. 60 og bnr. 61 går 28 meter i vestnordvestlig retning til sjøen fra bolt i utskiftningslinja fra 1918. Denne bolt er plassert 50 meter innover land fra utskiftningslinjas endepunkt ved sjøen.

2. Sigurd Nygaard tilkjennes sakens omkostninger."

Ankemotpartenes anførsler:

Selv om det i dag er enighet om det punktet der utskiftningslinja ender i sjøen, og at avstanden fra dette til det punkt ankende part påstår er fellesbolten, så kan ikke dette legges til grunn for løsningen av tvisten. Kartmaterialet gir også grunnlag for å fastslå at endepunktet var 10 til 12 meter lenger ut, og skylddelingsmennene kan ha tatt utgangspunkt i dette punktet. Det er heller ikke sikkert at de faktisk målte avstanden langs det de oppfattet som utskiftningslinja, og om de gjorde det så må det tas hensyn til usikkerhetsfaktorer, bl.a som følge at man dengang brukte håndsnøre.

Når det gjelder arealangivelsen i skylddelingsforretningen for bnr. 61, så må det utvises forsiktighet med å legge vekt på den ved grensefastsettelsen. Det foreligger ingen beregninger som viser at arelet er 0,6 dekar, så denne må være basert på skjønn. Trolig stammer tallet fra opplysningen om arealet som ble gitt i Ingvald Isaksens brev til Sigurd Nygaard av 7. juli 1960.

Problemet er at Sigurd Nygaard har dannet seg en oppfatning om utskiftningslinjas endepunkt som kan være feil i forhold til det skylddelingsmennene har lagt til grunn, samt en oppfatning om at bnr. 61 har et gitt areal, hvoretter han nå søker å påvise grenser som stemmer med dette.

Ankemotpartene viser imidlertid til at angivelsen av himmelretningene i skylddelingsforretningene stemmer noenlunde om det korrigeres for feil utgangspunkter. Disse kan derfor harmoniseres selv om det legges til grunn at grensa går slik ankemotpartene påstår, og følgelig er det ikke noe areal der grensebeskrivelsene overlapper hverandre. Ankemotpartenes syn underbygges av at Egil Andreassen hadde kjøpt sin eiendom og bygd hytte på den før Sigurd Nygaard kjøpte sin Det må da legges til grunn at grensene for bnr. 58 allerede var avklart i 1960. Det ligger ikke i dette at det gjøres gjeldende at de samme skylddelingsmennene var på eiendommen og avmerket grensene 2 ganger, men det er sannsynlig at selve befaringen var i 1958 mens det etterfølgende papirarbeidet ble gjort i 1960 i samband med at Ingvald Isaksen hadde foretatt ytterligere tomtesalg i området.

Det er i samsvar med en naturlig arrondering at bnr. 60 omfatter tvistearealet. Egil Andreassen var også en venn av Ingvald Isaksens familie og det framstår som meningsløst at han skulle kjøpe areal oppe på ufsen. Hans oppfatning underbygges også av at han opprinnelig hadde planer om å bygge på tvistearealet.

Også Ingvald Isaksens uttalelse i brevet til Sigurd Nygaard av 7. juli 1960 om at eiendommen han hadde kjøpt kunne bli en grei båtplass, taler for at ankemotpartenes syn på grensen er det rette. Isaksen kan da ha tenkt på båtplass i den lille vika der utskiftningslinja ender i sjøen, og slik sett vært av den oppfatning at denne linja endte lenger ute enn det som er riktig.

Dersom lagmannsretten kommer til at det er overlapping mellom grensebeskrivelsene i skylddelingsforretningene, så gjøres det gjeldende at beskrivelsen i skylddelingsforretningen for bnr. 60 må ha fortrinnet på grunnlag av et "først i tid, best i rett" synspunkt. Dette da denne skylddelingsforretningen er tinglyst med lavest dagboknummer.

Subsidiært gjøres det gjeldende at tvistearelet er blitt en del av bnr. 60 på grunnlag av hevd eller passivitet. Egil Andreassen har utøvet eierrådighet siden 1960 årene i henhold til grensebeskrivelsen i sin egen skylddelingsforretning og det bestrides at han ble berøvet sin gode tro ved episoden i 1966.

Ankemotpartene nedla slik påstand:

"1. Jordskifterettens dom stadfestes.

2. Sigurd Nygaard betaler saksomkostninger til Egil Andreassen og Anne Katrine Aukland v/advokat Kjell Bentestuen med tillegg av lovens morarente."

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn jordskifteretten.

Avstanden til sjøen fra bolten plassert i utskiftningslinja som ankende part påviste som bolt nr. 2 i henhold til skylddelingsforretningen for bnr. 61, ble oppmålt under befaringen og partene er enige om at denne er 28 m. Dette stemmer med avstandsangivelsen i skylddelingsforretningen. Bolt nr. 3 i henhold til jordskifterettens dom og dermed punktet som ankemotpartene påviste som fellesbolten, er også plassert i utskiftningslinja. Avstanden til bolten som markerer endepunktet i sjøen er imidlertid ifølge domsslutningen 24.69 m. Ankemotpartenes påstand er dermed uforenlig med avstandsangivelsen i skylddelingsforretningen for bnr. 60, hvoretter grensa går i en linje på 28 m. i vestnordvestlig retning fra bolt nr. 4 til bolt nr. 5. Det er imidlertid uomtvistet at beskrivelsene i skylddelingsforretningene harmonerer med hensyn til avstandsangivelser, dersom det bygges på at punktet for bolt nr. 2 i skylddelingsforretningen for bnr. 60 er plassert opp på ufsen bak uthuset på eiendommen.

Egil Andreassen forklarer at punktene for boltene ble markert av skylddelingsmennene under befaringen, men at han selv sto for nedsettelsen på et seinere tidspunkt. Ved den nærmere bedømmelse tar lagmannsretten utgangspunkt i utskiftningslinja og legger til grunn at det, som følge av manglende holdepunkter for annet, må legges til grunn at skylddelingmennene i 1960 hadde en korrekt oppfatning av hvor denne gikk, samt at de også målte avstanden til sjøen langs utskiftningslinja fra det punktet ankende part påviste som fellesbolten. Lagmannsretten bygger videre på at grensene for begge eiendommene ble avmerket samme dag, slik at det må bero på en feilerindring når Egil Andreassen forklarer at de samme skylddelingsmennene avmerket grensene for bnr. 60 i 1958. Det må da utvilssomt også ha vært et formål med skylddelingsforretningene å fastsette den felles grense mellom bnr. 60 og bnr. 61.

Det eneste punkt hvorfra det er 28 m. mellom sjøen og utskiftningslinja er det punkt som ankende part påviste som fellesbolten. Avstanden fra dette punktet langs utskiftningslinja til sjøen er også 50 m., hvilket den ikke er fra det punktet som ankemotpartene påviste som fellesbolten. Lagmannsretten konkluderer med at grensebeskrivelsene i skylddelingsforretningene harmonerer med hverandre. Grunnen til den tilsynelatende uoverenstemmelse er at punktet for bolt nr. 2 i henhold til skylddelingsforretningen for bnr. 60 er oppe på ufsen, og ikke i bergveggen bak uthuset slik ankemotpartene hevder.

Spørsmålet blir etter dette om ankemotpartene likevel har ervervet eiendomsrett til det omtvistede arealet på grunnlag av hevd eller passivitet fra ankende parts side. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at Egil Andreassen ikke har vært i tilstrekkelig aktsom god tro med hensyn til eiendomsretten. Det legges til grunn at partene møttes på eiendommene i 1966. De ga uttrykk for ulike oppfatninger om hvor fellesgrensa gikk, og disse oppfatningene samsvarte med det som gjøres gjeldende som påstander i nærværende sak. Det er på det rene at forholdet medførte at ankende part sørget for å hente Ingvald Isaksen, og det legges til grunn at han da i nærvær av Egil Andreassen påviste fellesgrensa i samsvar med Sigurd Nygaards syn. Lagmannsretten tar ved bedømmelsen av forholdet også utgangspunkt i at både Egil Andreassen og Ingvald Isaksen var tilstede ved skylddelingsforretningen den 13. juli 1960. Når det så pass kort tid etterpå som 6 år likevel viste seg at Egil Andreassen hadde en annen oppfatning om fellesgrensa enn Ingvald Isaksen, tilsier forholdet at Egil Andreassen ikke hadde grunn til å slå seg til ro med sin oppfatning om at han var eier av det omtvistede arealet.

Det forhold at ankende part deretter ikke gjorde sin oppfatning gjeldende før i 1990- årene, må antas å ha sammenheng med at han i mellomtida ikke oppsøkte eiendommen. Etter lagmannsrettens oppfatning kan forholdet ikke medføre at Egil Andreassen ervervet arealet på grunnlag av passivitet fra Sigurd Nygaard side.

Etter dette avsier lagmannsretten dom i samsvar med ankende parts påstand.

Saksomkostninger:

Ankende part har påstått seg tilkjent saksomkostninger med i alt kr 83.921,-.Av dette er kr 60.085,- salær for lagmannsretten, ankegebyret med kr 12.625,- øvrige utgifter for lagmannsretten med kr 8.076,- og kostnader for jordskifteretten med kr 3.135,-. Sistnevnte beløp tilsvarer det beløp av jordskiftekostnadene som jordskifteretten i medhold av jordskifteloven §76 smhl. §89 har fordelt på partene etter nytten av grensegangen. Det følger imidlertid av jordskifteloven §97 sammenholdt med de nevnte bestemmelser at tvistemålsloven kap. 13 ikke får anvendelse på slike omkostninger. Ankende part må følgelig bære disse omkostningene selv.

Anken har ført fram og lagmannsretten finner at ankemotpartene bør dømmes til å betale ankende parts saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd som det ikke finnes grunn til å gjøre unntak fra. Etter lagmannsrettens mening overstiger salæret det som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jfr. tvistemålsloven §176 første ledd. Det dreier seg om en relativt enkel sak der hovedtvistepunktet var av faktisk art. Etter en samlet vurdering bør salæret reduseres til kr 50.000,- som anses tistrekkelig for å få saken betryggende utført. Den samlede erstatningen for saksomkostninger settes etter dette til kr 70.701,-.

Dommen er enstemmig:

Domsslutning:

1. Grensa mellom bnr. 60 og bnr. 61 går 28 meter i vestnordvestlig retning til sjøen fra bolt i utskiftningslinja fra 1918. Denne bolt er plassert 50 meter innover land fra utskiftningslinjas endepunkt ved sjøen.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Egil Andreassen og Anne Katrine Aukland en for alle og alle for en til Sigurd Nygaard 70.701 - syttitusensjuhundreogen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.