LA-1997-126

Instans:	Agder lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1998-05-27
Publisert:	LA-1997-00126
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	Vest-Telemark herredsrett nr: 95-00083 B - Agder lagmannsrett LA-1997-00126 B - Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-1998-00488 K.
Parter:	Saksøker: Kviteseid kommune (Prosessfullmektig: Advokat Lars Skjelbred). Saksøkt: Olav Roholdt, Geirmund Roholdt, Gunn E. Strand og Hæge Marie Roholdt Brunvatne (Prosessfullmektig: Advokat Jon I. Lunde)
Forfatter:	Lagdommer Erland Henrichsen med fire skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Oreigningsloven (1959), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §4, §5, Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §48, §54a, Oreigningsloven (1959) §2, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§44, §10, §6, §8, §9, Jordlova (1995)

Vest-Telemark herredsrett avhjemlet 9. september 1996 skjønn til fastsettelse av erstatninger i forbindelse med ekspropriasjon til gjennomføring av reguleringsplan for Straumsnes - Revskil - Kråkenes i Vrådal. Saksøker var Kviteseid kommune. Underskjønnet omfattet 3 takstnumre. Bare takstnummer 1, bestående av gnr. 1, bnr. 2 og 6 har begjært overskjønn. Bruksnummerne utgjør arronderingsmessig en eiendom og vil i det etterfølgende i fellesskap bli betegnet som "eiendommen" eller også kalt ved sitt bruksnavn, Revskil. Under skjønnsforhandlingene for herredsretten var eiendommen etter det som er opplyst et sameie mellom søsknene Olav Roholdt, Hæge Marie Roholdt Brunvatne, Geirmund Roholdt og Gunn E. Strand. Av de tidligere sameierne var det bare Olav Roholdt som møtte til overskjønnet. Han opplyste at han hadde utløst de øvrige og nå var eneeier av eiendommen.

Olav Roholdt begjærte overskjønnet utsatt, fordi retten ikke var satt med skjønnsmenn med eiendomsmeglererfaring eller erfaring fra eiendomsomsetning i byggestrøk. Begjæringen ble ikke tatt til følge.

Ekspropriasjonen som skjønnet skal fastsette erstatning for omfatter erverv av grunn til vei og bruksrett til grunn for å anlegge tursti/skiløype. Veien og turstien er ferdigbygget, i henhold til fylkesmannen i Telemarks samtykke til forhåndstiltredelse av 5. juli 1996 og Kommunal- og Arbeidsdepartementets stadfestelse av fylkesmannens vedtak den 15. august 1996.

Den formelle hjemmel for ekspropriasjonen er egengodkjent reguleringsplan vedtatt i Kviteseid kommunestyre den 17. november 1994 stadfestet av fylkesmannen i Telemark den 24. mai 1995, etter klage fra bl.a. de saksøkte i denne saken. Kviteseid kommunestyre vedtok den 15. juni 1995 å gjennomføre ekspropriasjon av grunn for bygging av vei og bruksrett til grunn for turvei og skiløype. Vedtaket ble påklaget til fylkesmannen i Telemark som i vedtak av 4. juli 1996 forkastet klagene.

Overskjønn ble holdt i Vrådal den 11. og 12. mai med etterfølgende konferanse mellom skjønnsrettens medlemmer den 13. mai. For Kviteseid kommune møtte rådmann Per Lauvstad med advokat Lars Skjelbred som prosessfullmektig. Olav Roholdt møtte med sin prosessfullmektig, advokat Jon Isak Lunde.

Partene avga forklaring og det ble foretatt befaring både av veitrasen til kjøreveien og av trasen til turvei/skiløype. Dessuten ble det foretatt befaring av adkomsten til landbrukseiendommen på Bjorøy. Alternativ tras for kjøreveien ble påvist på kart og fra bestemte steder under befaringen. Skjønnsretten fant det ikke nødvendig å gå opp hele denne trasen.

Det ble avhørt 4 vitner. Saken står i det vesentligste rettslig og faktisk i samme stilling som for herredsretten. Dog er skjønnstemaet noe utvidet, jf nedenfor.

De allminnelige skjønnsforutsetninger for overskjønnet er de samme som for underskjønnet og det vises til herredsrettens skjønn forsåvidt gjelder det nærmere innhold. Det samme gjelder de spesielle skjønnsforutsetningene.

Ekspropriasjonsinngrepet er fullført. Dette var ikke tilfellet da saken ble behandlet av herredsretten. Partene er derfor enig om at spørsmålet om erstatning for eventuelle anleggsskader skal behandles av overskjønnet. Det samme gjelder spørsmålet om mulig erstatning for matjord og grusforekomster som var på eiendommen og nå som en følge av ekspropriasjonen ikke kan utnyttes av eieren, jf de endringer som har skjedd i vederlagsloven §6, etter at underskjønnet ble avhjemlet. Disse spørsmål behandles således for første gang i forbindelse med overskjønnet.

Kviteseid kommune nedla slik påstand:

"1. Skjønnet fremmes.

2. Kvitesied kommune tilkjennes saksomkostninger."

Olav Roholtd nedla slik påstand:

"Prinsipalt.

Ekspropriasjonsvedtaket kjennes ugyldig og saken avvises.

Subsidiært.

Underskjønnets erstatningsfastsettelser forhøyes.

I begge tilfeller.

1. Saksøker pålegges å betale de lovbestemte omkostninger ved overskjønnet herunder godtgjørelse til skjønnsmennene.

2. Saksøker pålegges å betale de saksøktes utgifter til juridisk og teknisk bistand."

PARTENES ANFØRSLER.

Saksøkte har for overskjønnet gjort gjeldende at skjønnet må avvises fordi ekspropriasjonsvedtaktet er ugyldig. Det er ugyldig fordi ekspropriasjonen savner et fornuftig formål og selv om man skulle komme til at det har et formål er det likevel ugyldig fordi det under enhver omstendighet ikke er "tvillaust meir til gagn enn skade", jf oreigningsloven §2. Det er dessuten også ugyldig fordi veitrasen i henhold til reguleringsplanen avviker vesentlig fra den forutgående arealplan, og fordi den veitras som arealplanen beskrev ville oppnådd det samme formålet, men på en vesentlig mer skånsom måte overfor saksøkte.

En lang rekke innsigelser mot kommunens og fylkesmannens saksbehandling som ble reist for underskjønnet er ikke gjentatt overfor overskjønnet.

Kviteseid kommune har på sin side gjort gjeldende at både reguleringsplanen og det etterfølgende ekspropriasjonsvedtaket til planens gjennomføring tilgodeser en rekke formål av samfunnsmessig betydning og at de løsninger som er valgt, herunder veitrasvalget, er skjedd ut fra fornuftig vurderinger av terrenget i området, utbygningskostnader ved de forskjellige alternativer og ønsket om best mulig tilgjengelighet. Denne allminnelige hensiktsmessighetsvurderingen kan skjønnsretten ikke overprøve.

UGYLDIGHETSSPØRSMÅLET.

Til spørsmålet om hvorvidt skjønnet skal fremmes bemerker lagmannsretten følgende:

Etter skjønnsloven §48 skal skjønnsretten prøve alle innvendinger som reises mot skjønnsforretningens fremme. Anførselen om at veitrasen i reguleringsplanen avviker så vesentlig fra trasvalget i arealplanen at reguleringsplanen må være ugyldig retter seg mot rettsanvendelsen.

Når det gjelder innsigelsen som retter seg mot hensiktsmessigheten av kommunestyrets vurderinger vil overskjønnet slutte seg til herredsrettens beskrivelse av hvor langt prøvelsesadgangen går, jf underskjønnets s. 7, hvor dette er redegjort for. I tillegg til rettsanvendelsen kan således overskjønnet prøve om det foreligger myndighetsmisbruk, om det er tatt utenforliggende hensyn eller om vedtaket er helt vilkårlig og bygger på feil faktiske forutsetninger.

Til rettsanvendelsesinnsigelsen bemerkes at den arealplan som lå forut for reguleringsplanen ble vedtatt i kommunestyret den 21. november 1991. Planen forutsetter den senere vedtatte reguleringsplan som nærværende sak gjelder. Kommuneplanens arealdel er en oversiktsplan med hovedformål å beskrive hovedlinjene i den fremtidige arealdisponeringen innen kommunen. Planen tar ikke sikte på detaljregulering og det er helt vanlig at avvik skjer utfra konkrete tekniske forhold når man kommer ned på detaljnivå. Lagmannsretten kan ikke se at den endring av veitras over eiendommen Revskil som reguleringsplanen medfører i forhold til arealplanen er vesentlig. Endringen medfører ikke noen forsterket ulempe eller skade for saksøkte av betydning. Nærføringsulempene ville riktignok ha blitt redusert, men skadene på dyrket mark ville ha blitt større enn ved det endelige trasvalget. Arronderingsmessig er således reguleringsplanens løsning bedre med hensyn til utnyttelse av de dyrkbare arealene. Reguleringsplanen har fått vanlig grundig saksbehandling. Saksøkte har hatt anledning til å uttale seg til endringen og har gjort dette, jf herredsrettens redegjørelse på s. 9 og 10, som lagmannsretten slutter seg til.

Til innsigelsen mot at reguleringsplanen ikke tjener noe hensiktsmessig formål har lagmannsretten under befaringen kunnet konstatere at veien gir landbrukseiendommen på Bjorøy betydelige driftsfordeler i forhold til den tidligere ordningen. Kråkeneseiendommene som var parter i underskjønnet, har fått mulighetene til å utnytte sine skogeiendommer vesentlig bedret. Disse har selv, i forlengelsen av det offentlige veianlegget bygget en privat vei til betydelig egen kostnad for å kunne utnytte de nye mulighetene til å drive sine skogeiendommer på en rasjonell måte. Det er opplyst for overskjønnsretten at golfbanen fortsatt er en aktualitet, men at den usikkerhet som er skapt om adkomsten har vanskeliggjort finansieringen. I det øyeblikket spørsmålene rundt veien er endelig avgjort vil golfbaneprosjektet være vesentlig lettere å fullføre.

Vrådal er utpekt som et av 5 destinasjoner i reiselivsdelen i fylkesplanen for Telemark og således definert som et satsningsområde. Det er nødvendig å utvikle aktivitetstilbudene på stedet, herunder også turveien/skiløypa. Dette anlegget har således betydning idet det danner en natulig del av aksen mellom sentrum og skisenteret. Skisenteret er en viktig del av stedets aktivitetstilbud, og det er foretatt betydelig investeringer der de siste år.

Etter dette må det anses på det rene at inngrepet er nødvendig for å kunne tilgodese viktige samfunnsinteresser og det er forøvrig intet som tyder på at relevante interesseavveininger ikke er foretatt. Verken når det gjelder å identifisere de interesser som inngrepet er nødvendig for, eller for vurderingen om inngrepet utvilsomt er mer til gagn enn skade, har lagmannsretten funnet noe grunnlag for å se ekspropriasjonsvedtaket eller reguleringsplanen som utslag av myndighetsmisbruk, vilkårlighet eller som et resultat av at det er tatt utenforliggende hensyn.

Det er således ikke grunnlag for å finne ekspropriasjonsvedtaktet ugyldig og skjønnet fremmes.

ERSTATNINGER.

Ved fastsettelsen av erstatningene har lagmannsretten iakttatt påbudet om fullt vederlag i grunnloven §105, jf vederlagsloven av 1984. Til grunn for verdsettelsen er lagt verdien på avhjemlingstidspunktet, jf vederlagsloven §10.

Det er lagt til grunn at dyrket mark og skoggrunn erstattes etter bruksverdien, ut fra at dette gir den høyeste erstatning for grunneier, jf vederlagsloven §4 første ledd. Det bemerkes her at eiendommen er en landbrukseiendom og ikke en fritidseiendom. Lagmannsretten kommer nærmere tilbake til dette nedenfor under drøftelsen av de konkrete erstatninger. Både for avståelse av dyrket mark og skogsmark er erstatningene fastsatt etter marginalprinsippet, det vil si de avståtte arealers årlige dekningsbidrag kapitalisert i dette tilfellet med 4 %. På samme måte som herredsretten legger lagmannsretten til grunn at den nye veibanen beslaglegger arealer i en løpende bredde av 10 m. På de strekninger hvor den nye veien følger den gamle veitrasen legges til grunn at den gamle veien hadde en bredde på 3 meter slik at den erstatningbetingede utvidelse her er 7 meter. Det vises forøvrig til herredsrettens skjønnsgrunner på s. 25 og 26 om betydningen av den gamle veien, som lagmannsretten slutter seg til.

For den kombinerte turvei og skiløype eksproprieres det bare bruksrett. Turveien har en bredde på 5 m som ryddes og produksjonensverdien av de arealer som beslaglegges går tapt på samme måte som for de arealene som benyttes til veigrunn. For eieren blir virkningen av inngrepene den samme og det gjøres ingen forskjell i erstatningsutmålingen som følge av om grunnen erverves til eie eller til bruk.

Saksøkeren har krevet at det i de utmålte erstatninger må gjøres fradrag for de fordeler inngrepet har medført for den berørte eiendom.

Eiendommen Revskil, som her brukes som en fellesbetegnelse på gnr. 1, bnr. 2 og 6, er en landbrukseiendom som har vært i familien Roholdts eie lang tid. Eiendommen er oppgitt å være på ca 50 da. dyrket mark som nå brukes til grasproduksjon. Skogarealet er oppgitt til ca 3.000 da. og såkalt "anna mark" til ca 1.800 da. På eiendommen står et våningshus, en gammel tømret stuebygning, en stor driftsbygning, båthus og pumpehus. For de nærmere detaljer vises til herredsrettens utførlige redegjørelse på s. 8.

Veianlegget som det eksproprieres grunn til, gjelder en samlet veistrekning på ca 3.465 m, herav over Revskil 1.505 m, hvorav etter reviderte beregninger 825 m over urørt mark og 680 m ved utbedring av eksisterende vei. Veien er bygget med samme standard som en skogsbilvei av klasse III og er åpen for allmenn ferdsel. Turveien har en samlet lengde på ca 2.150 m hvorav 1.130 m går over Revskil.

Takst nr. 1, gnr. 1, bnr. 2 og 6 i Kviteseid kommune, grunneier Olav Roholdt.

Ekspropriasjonen omfatter erverv av grunn, ca 15.050 m2 (veigrunn).

Erverv av bruksrett til grunn ca 5.650 m2 (tursti/skiløype).

Påstående skog.

Olav Roholdt har nedlagt slik spesiell påstand:

"1. Det kreves erstatning for avstått og klausulert grunn med påstående virke. Prinsipalt utmålt etter strøkpris som utbyggingsområde, jf vederlagsloven §4, §5 og §6. Subsidiært utmålt etter verdi som jord- og skogbruksarealer, jf vederlagsloven §4, §5 og §6.

2. Det kreves erstatning etter dagens pris for de jord, sand- og grusforekomster som befant seg på eiendommen og som er forbrukt til anlegget, jf vederlagsloven §6, pkt.

3. Det kreves erstatning for skade og ulempe på gjenværende eiendom, jf vederlagsloven §8.

4. Det kreves erstatning for alle anleggskader.

5. Det kreves avsavnsrente fra området ble tatt i bruk, jf. vederlagsloven §10."

Lagmannsretten bemerker til erstatningskravene.

Strøkpris som utbyggingsområde. Det vesentligste av veitrasen går i strandsonen med en forgrening sydover inn mot Kråkeneseiendommenes skogsområder. Denne forgreningen ligger inntil et innregulert hytteområde og vil tjene delvis som adkomst til dette. Hytteområdet har også adkomst fra den del av veien som går i strandsonen og hovedformålet med forgreningen er å skape bedre adkomst og driftsmuligheter for Kråkeneseiendommene. Veien er således ikke noen internvei til hytteområdet og nærheten gir i seg selv ikke grunnlag for strøkpriserstatning etter utbyggingsverdier. Den påregnlige utnyttelsen av grunnen som veien ligger på har hele tiden vært til landbruksformål, slik det gis erstatning for, jf de generelle bemerkninger. Når det gjelder den del av veien som ligger i strandsonen er dette området regulert til friområde med byggeforbud. Forut for reguleringsplanen har arealene vært definert som landbruksområde, jf arealplanen av 21. november 1991 hvor dette fremgår. Strøkpris som utbyggingsområdet eller den såkalte "tomteverdien" kan bare erstattes dersom dette var den påregnlige utnyttelse av grunnen. Det er intet som tyder på at en slik utnyttelse har vært eller er påregnlige her. Byggeforbud nær vassdrag tjener både miljøhensyn og hensynet til tilgjengelighet for allmennheten. Begge disse hensyn er sterke samfunnsinteresser som betraktes som viktige å opprettholde. Etter dette finner lagmannsretten ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning etter utbyggingsverdi.

Ulempeserstatning. Fra Småstraumane og til bygningene på Revskil går kjørevei og tursti parallelt langsmed den gamle veitrasen gjennom forøvrig urørt skogsmark. Den gamle veitrasen passerte gjennom tunet mellom bygningene mens ny vei er lagt utenom bygningene på nordsiden. Avstanden fra kjøreveitrasen til nærmeste bygning er anslått til ca 35 - 40 m, det vil si noe kortere enn det herredsretten har lagt til grunn. Den nye veien er åpen for allmenn ferdsel. Den gamle veien gjennom tunet var det bare Kråkeneseiendommene som hadde rett til å benytte. Trafikkøkningen vil være en ulempe som vil medføre en viss grad av støy, støv og innsyn. En fordel er det derimot at veien ikke lenger passerer i mellom bygningene, selv om trafikken på den gamle veien må antas å ha vært relativt beskjeden. For å komme til pumpehus og båthus ved Kråkenespølen må man nå krysse veien. Stien ned til Kråkenespølen må antas å ha blitt ca 20 m lengre. Til gjengjeld er den mindre bratt enn tidligere. Verken for båthuset, pumpehuset eller vannforsyningen til gården har veianlegget medført noen reell ulempe. Derimot kunne retten konstatere at tilgjengeligheten til en båtopptrekksplass i retning mot Småstraumane fra bygningene på Revskil var blitt noe vanskeliggjort. Videre kunne konstateres en viss mulighet for forsumpning i nedre del av et jorde sør for bygningene på grunn av at veianlegget forårsaket mer konsentrerte vannmengder her enn tidligere. En del kantskader på skogen kunne også konstateres. Isolert sett vil de tre sistnevnte forhold ha en viss betydning for resteiendommens verdi.

Når det gjelder veianlegget og turstiens verdireduserende effekt forøvrig på resteiendommen, kan lagmannsretten ikke finne grunnlag for verken jordbruks- eller skogbruksmessig verdireduksjon ei heller som utbyggingsområde. Veianlegget kan nok isolert sett ha en viss forstyrrende effekt på idyllen i området. Det minnes imidlertid om at resteiendommen er en landbrukseiendom og ikke en fritidseiendom og at det fortsatt er landbruksdrift som må betraktes som den påregnelige utnyttelse.

Gjerdeholdserstatning. Det er fra den saksøkte krevet gjerde mot veien for å skjerme eiendommen fra den trafikk som forventes. I veiloven §44, finner man regler om gjerde mot offentlig vei der dette er nødvendig for å verne eiendommen mot husdyr. I det aktuelle området er det så langt det er opplyst ikke eksisterende eller planlagt dyrehold. Det er således ikke grunnlag for å pålegge kommunen erstatning for gjerdehold.

Anleggsskader. Når det gjelder anleggsskader var det på eiendommen enkelte steder langs veitrasen synlige kjørespor i terrenget. Etter lagmannsrettens vurdering har dette ingen økonomisk betydning for resteiendommen og kjøreskadene, som ikke er betydelige vil etter hvert bli leget av naturen. På ett punkt går imidlertid kjøresporene over dyrket mark. Her innebærer dette et produksjonstap, hvis skadene ikke utbedres. Kostnadene ved dette kan skjønnsmessig settes til kr 5.000,- og bør erstattes.

Erstatning for jord- og grusuttak. Der den nye veitrasen går over dyrket mark er en del matjord fjernet og brukt til anlegget i form av tildekking av veiskråninger o.l. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gi erstatning for dette, utover den erstatning som utmåles som en følge av tapte produksjonsarealer. Matjorden er ikke en påregnlig salgsressurs for eiendommen, idet eiendommen er en landbrukseiendom og dispensasjon fra jordvernbestemmelsene i jordloven kapittel IV ikke kan påregnes.

Derimot har lagmannsretten kommet til at uttak av grus til bruk i anleggene bør være erstatningsbetingende. Det er fremlagt en beregning fra vitnet, Fasting, om hvor stort masseuttaket har vært. Etter lagmannsrettens oppfatning kan den masse som er tatt ut ikke overstige 1.300 m3, dvs. betydelig mindre enn Fastings anslag. Massen er av relativt dårlig kvalitet, men det er opplyst at den er brukt som underlagsmasse i deler av veifyllingen. Verdien av den utmålte masse anses således realisert i sin helhet. Verdien av massen for eiendommen settes til kr 15,- pr. m3, total erstatning avrundes til kr 20.000,-.

Tømmererstatning. Herredsretten har fastsatt erstatningen for uthogget tømmer til kr 108.500,-. Ingen av partene har anført at dette burde endres og lagmannsretten finner ikke grunn til å vurdere erstatningen annerledes enn herredsretten.

Fradrag i erstatningene. Kviteseid kommune har under henvisning til vederlagsloven §9 krevet at det gjøres fradrag i erstatningene for verdien av de fordeler veianlegget medfører for eiendommen. Lagmannsretten finner å måtte ta kravet til følge idet fremføring av vei over eiendommen innebærer helt klare fordeler og gir retseiendommen en reell verdiøkning. Eiendommen har fått en vesentlig forbedret adkomst som muliggjør mer rasjonell drift enn ved den tidligere veien. Deler av veianlegget er dessuten en nødvendig forutsetning for å kunne utlegge en del av arealene til hyttefelt. Dette medfører en betydelig verdiøkning for eiendommen sett under ett. Dessuten frigjøres gammel veigrunn til annen bruk fordi veitrasen delvis er omlagt. Etter en skjønnsmessig vurdering som befaringen og sakens dokuenter gir grunnlag for finner lagmannsretten at verdien av fradraget i erstatningene settes lik summen av ulempeserstatningen inkl. kantskadene.

Erstatning for inngrepet utmåles således slik:

1. Grunnerstatning for skoggrunn, kr 1,30 pr. m2.

2. Grunnerstatning for dyrket mark, kr 17,- pr. m2.

3. Grunnerstatning for gammel veigrunn over dyrket mark, kr 10,- pr. m2.

4. Erstatning for bruksrett til turvei/skiløype, kr 1,30 pr. m2.

5. Erstatning for uthugget tømmer, kr 108.500,-.

6. Erstatning for grusmasser, kr 20.000,-.

7. Erstatning for utbedring av anleggsvei, kr 5.000,-.

I henhold til vederlagsloven §10, 3. punktum, settes avsavnsrenten til 6 % p.a. regnet fra 1. september 1996. Partene er enige om tidspunktet renten skal regnes fra.

SAKSOMKOSTNINGER.

Kviteseid kommune har krevet seg tilkjent saksomkostninger. Omkostningsspørsmålet reguleres av skjønnsprosessloven §54a. I saken er overskjønn begjært bare av saksøkte som har oppnådd en dårligere avgjørelse enn ved underskjønnet. Forutsetningen for at saksøkte skal få dekket sine omkostninger er således ikke oppfylt. Derimot finner lagmannsretten ikke at det var åpenbart urimelig av saksøkte å begjære overskjønnet. Det er da tatt spesielt i betraktning at erstatningspørsmålene for anleggsskader og uttak av matjord og grusmasser ikke ble behandlet i underskjønnet og at man nå gjennom overskjønnet på en hensiktsmessig og prosessøkonomisk måte også har fått tatt stilling til disse spørsmålene. Etter dette finner lagmannsretten at partene må bære hver sin omkostninger, dog slik at Kviteseid kommune betaler de lovebestemte utgifter med skjønnet og godtgjørelse til skjønnsmennene. Saksøkte må således dekke omkostninger til egen prosessfullmektig og de vitner han selv har innkalt.

Skjønnet er enstemmig.

Slutning :

1. Estatning til takstnr. 1, Revskil, fastsettes til de beløp som er nevnt foran.

2. Fra 1. september 1996 betaler Kviteseid kommune 6 % rente pro anno av det til enhver tid skyldige erstatningsbeløp.

3. Partene betaler sine egne omkostninger. I tillegg skal Kviteseid kommune betale rettsgebyr og godtgjørelse til skjønnsmennene etter oppgave fra lagmannsretten.