LA-1997-1297

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-12-11
Publisert:	LA-1997-01297
Stikkord:	Tingsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Tønsberg byrett nr: 96-01052 - Agder lagmannsrett LA-1997-01297 A.
Parter:	Ankende part: Signe Brevik (Prosessfullmektig: Advokat Erik Bruusgaard). Ankemotpart: Andreas Damm, Wilhelm Damm, Harald Christian Damm og Berit Damm d.y. (Prosessfullmektig: Advokat Vidar Strømme).
Forfatter:	Lagdommer Trude Sæbø, formann. Lagdommer Inge Hobæk. Kst. sorenskriver Håvard Skjeldås
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §14, §15, §176, §180, §356, §358, §65, Grannegjerdelova (1961), Hevdslova (1966) §5

Tønsberg byrett avsa 2. juli 1997 dom med slik domsslutning:

"1. De saksøkte frifinnes.

2. Signe Brevik dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Andreas Damm, Wilhelm Damm, Harald Christian Damm og Berit Damm d.y. sakens omkostninger med et samlet beløp stort kr 37777,- - trettisjutusensyvhundreogsyttisju 00/100 - ."

Sakens bakgrunn og partenes anførsler for byretten fremgår av byrettens domsgrunner.

Signe Brevik ved advokat Dag Johnsen påanket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjaldt bare det ene av de to krav byretten hadde avgjort, nemlig spørsmålet om eiendomsrett til et areal. Kravet om rett til felling/beskjæring av trær var ikke gjenstand for anke, og byrettens dom på dette punkt er rettskraftig.

Andreas Damm, Wilhelm Damm, Harald Christian Damm og Berit Damm d.y. ved advokat Vidar Strømme har imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet, bortsett fra når det gjelder saksomkostningsspørsmålet.

Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg den 19. og 20. november 1998. For den ankende part møtte som prosessfullmektig advokat Erik Bruusgaard. Han opplyste at den ankende parts eiendom nå er overdradd til en datter. Saken fortsetter mellom de opprinnelige parter, og dommen blir bindende også for erververen, jf. tvistemålsloven §65 annet ledd. Den ankende part møtte ikke personlig, men hennes sønn Eilif Brevik møtte med fullmakt. Av ankemotpartene møtte Andreas Damm, samt prosessfullmektigen advokat Vidar Strømme. Det ble ikke avgitt noen partsforklaringer, men det ble avhørt 5 vitner. Det ble foretatt befaring av det omtvistede areal og dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.

Signe Brevik ved advokat Bruusgaard har i hovedsak anført:

Det er ikke omtvistet i saken at ankemotpartene eier grunnen til en 4 meter bred vei som går over Signe Breviks eiendom, gnr. 68 bnr. 2 i Nøtterøy kommune. Spørsmålet i saken er om ankemotpartene eier mer. Ankemotpartenes eiendom ble utskilt fra gnr. 68 bnr. 1 i 1931 og overdratt til ankemotpartenes rettsforgjengere ved skjøte av 6. august 1931. I skjøtet er det gitt rett til en 4 meter bred vei "langs vestsiden av steingjerdet" mot to naboeiendommer i øst. Tvisten gjelder hvorvidt gnr. 68 bnr. 1, nå gnr. 68 bnr. 2, eier noe areal mellom veien og steingjerdet, samt grunn under steingjerdet. Hvor stort dette arealet er, avhenger av hvor langt vest veien legges. Etter den ankende parts syn er det naturlig å ta utgangspunkt i veien slik den i dag ligger, og måle 2 meter i hver retning fra veiens senterlinje. Etter den ankende parts syn er ikke veien bare selve hjulsporene. Det må også tas med veiskulder og grøft på begge sider av veien. Med dette utgangspunkt blir det et areal på ca 250 kvm øst for veien, delvis under steingjerdet, mot naboeiendommene i øst.

Etter den ankende parts syn må man legge til grunn målebrevet fra 1968 i forbindelse med at den ankende part kjøpte parsellen vest for veien fra gnr. 68 bnr. 1. Det ble da foretatt en oppmåling av hele parsellen inkludert veien, og angitt grense mot øst mot naboeiendommene. Denne grensen går stort sett midt i gjerdet, hvilket også er gjerdelovens prinsipp. Det vises til NOU 1988:16 side 18, hvor det fremgår at skylddeling bindende fastsetter grensen.

Det heter i skjøtet på ankemotpartens eiendom fra 1931 at kjøperne skulle ha rett til en 4 meter bred vei langs gjerdet. Ut fra ordlyden hadde de altså ingen rett til selve gjerdet. Det skal mye til å tolke avtalen i strid med ordlyden. Ved tolkningen må det videre legges vekt på at kjøperne ikke var interessert i noe annet enn vei - en klar og sikker adkomst til den eiendom som var ervervet. Den ankende parts rettsforgjenger los Andersen derimot, som hadde ervervet sin eiendom i 1922, hadde forbeholdt seg rydderett på bl.a. det omtvistede området. Selgerne av ankemotpartenes eiendom var interessert i å beholde gjerdet, da det bl.a. på grunn av husdyrhold var viktig med gjerde mot naboeiendommen. Veiarealet ble ikke skylddelt, slik som resten av den eiendom ankemotpartenes rettsforgjengere ervervet. Dette kan skyldes at det ikke var tatt endelig standpunkt til hvor veien skulle gå. Kjøperne burde ha sørget for skylddeling. Hvis kjøperne skulle få gjerdet som sin eiendom, ville selgerne ha krevd nytt gjerde, og pålagt kjøperne gjerdehold.

Den klare ordlyd i skjøtet ble fulgt opp av partene etterpå. Det ble anlagt vei ved siden av gjerdet. Damms har ikke disponert over gjerdet. Eieren av gnr. 68 bnr. 1 og naboen i øst, Torgersen, gjorde dette. Eieren av bnr. 1 disponerte også over det omtvistede areal til jordbruksformål frem til etter den annen verdenskrig. Det ble beitet med kyr og dyrket korn og gress.

Ankemotpartene har anført at et fornuftig tolkningsprinsipp tilsier at det ikke blir noe restareal øst for veien. Et slikt fornuftig tolkningsprinsipp kan imidlertid ikke føre til at man fraviker en klar ordlyd. Dersom arronderingen er uheldig, må det eventuelt foretas en grensejustering, og man kan bringe saken inn for jordskifteretten.

Den fremlagte korrespondanse fra 60-årene skjedde mellom personer som ikke var inne i bildet da avtalen ble inngått. Etter hvert ble korrespondansen sterkt preget av forhandlinger. Eieren av gnr. 68 bnr. 1 holdt imidlertid fast på at ankemotpartene kun hadde rett til 4 meter bred vei. Man gikk ikke nærmere inn på eiendomsretten til steingjerdet. Eiendomsmegler Ragnar Johnsen har på vegne av eieren av gnr. 68 bnr. 1 uttalt at det kunne være tvilsomt hvem som eide grunnen under gjerdet. Det fremgår videre av korrespondansen at Damms ikke var interessert i gjerdet og trær, men ønsket mer grunn på vestsiden, til grøft m.v.

Det følger av skjøtet fra 1931 at det i tillegg til veien er utlagt en 8 meter bred møteplass. Det anføres at kjøperne kun fikk bruksrett til møteplassen, ikke eiendomsrett. Det vises til den ordlyd skjøtet har. Mens kjøperne skulle ha full eiendomsrett til veiarealet, er møteplassen "utlagt" . Det forhold at klausulen om møteplass er tatt inn i et skjøte, er ikke avgjørende. Skjøter omhandler ofte bruksrettigheter i tillegg til eiendomsoverdragelser.

Ankemotpartene har anført at den rett eiendommen "Junkerbakken" i skjøtet fikk til å krysse utvei over kjøpernes vei, viser at møteplassen må stå i samme stilling som selve veien, altså at kjøperne hadde full eiendomsrett også til denne. De anfører at "utveien" fra "Junkerbakken" går over møteplassen. Det er riktig at denne eiendommen har vei over møteplassen i dag. Den "utvei" man tenkte på da skjøtet ble skrevet, krysset derimot Damms vei noe lenger syd og gikk videre vestover.

Også reelle hensyn tilsier at eiendomsforholdet vedrørende møteplassen kunne være annerledes enn når det gjaldt selve veien. For Damms måtte det være viktig å sikre seg full eiendomsrett til adkomstvei. Møteplassen var ikke like viktig, og den del av møteplassen som ligger innerst i hjørnet mot naboeiendommene kunne ikke utnyttes til noe møte mellom kjøretøyer. Derimot kunne eierne av gnr. 68 bnr. 1 utnytte møteplassen til beite, uten at det kom i strid med Damms rettigheter.

Ankemotpartene har anført at da "Junkerbakken" fikk rett til vei over møteplassen, ble denne rett gitt av Damms, mens eierne av gnr. 68 bnr. 1 ikke ble spurt. Man vet imidlertid ikke om de daværende eiere samtykket.

Ankemotpartene har lagt vekt på en skylddelingsforretning fra 1933 da en parsell ble overdratt fra Torgersen til Mathiesen, begge naboer i øst. Her er grensen mot vest angitt å gå mot kaptein Damms gårdsvei, og denne grensen går både mot selve veien og møteplassen. Den ankende part vil imidlertid anføre at dette ikke kan tillegges særlig betydning, ettersom eierne av gnr. 68 bnr. 1 ikke møtte ved skylddelingsforretningen.

Ankemotpartene har subsidiært påberopt seg hevd. Dette kan ikke føre frem. Hverken krav til rådighetsbesittelse eller god tro er oppfylt. Ankemotpartene har ryddet langs veien, men har ikke hatt behov for å rydde utenom veigrunnen (ca. 2 meter hjulspor) samt ca 1 meter på hver side. Ankemotpartene har ikke utvist noen rådighet over steingjerdet. Videre må den rådighet som skal ligge til grunn for eiendomshevd være eksklusiv. Det har den ikke vært i dette tilfellet. Også andre har ryddet i området, og eierne av gnr. 68 bnr. 1 samt naboen i øst disponerte over steingjerdet.

Heller ikke kan det hevdes mot en klar avtale.

Når det gjelder møteplassen, forutsetter den subsidiære anførsel om hevd at retten kommer til at Damms kun fikk bruksrett til møteplassen. Hevdsloven §5 sperrer da for hevd av denne. Når ankemotpartene har rett til å disponere møteplassen ved bruksrett, kan eiendomsrett ikke hevdes.

Ved vurderingen av ankemotpartenes påstand om avvisning fordi kravet til ankesum ikke er oppfylt, er det et viktig moment at lagmannsretten under saksforberedelsen tok stilling til spørsmålet og fant at kravet var oppfylt, selv om denne beslutningen ikke er bindende. Det er den ankende parts pretensjon som skal legges til grunn. Det er tale om et areal på ca 250 kvm, og arealet er verdifullt. Det er planer om utparsellering av tomter på arealet vest for veien, og i den forbindelse vil også arealet øst for veien være verdifullt. Det vil også kunne selges til en høy pris som tilleggsareal til naboene i øst.

Dersom man legger til grunn en differansebetraktning, nemlig verdien av den ankende parts eiendom med og uten det omtvistede areal, vil også kravet til ankesum være tilfredsstilt. Det vises igjen til planene om utparsellering av tomter fra den ankende parts eiendom. I den forbindelse vil det også være verdifullt å kunne hugge trær på det omtvistede areal for å bedre utsikten.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. Signe Brevik er eier av parsell øst for vei på gnr. 68, bnr. 43 i dag slått sammen med bnr. 2.

2. Signe Brevik tilkjennes fulle saksomkostninger for så vel byrett som lagmannsrett."

Ankemotpartene ved advokat Strømme har i hovedtrekk anført:

Prinsipalt påstår ankemotpartene anken avvist. I den beslutning lagmannsretten tok under saksforberedelsen, er det tatt forbehold om at beslutningen kan omgjøres av den dømmende rett.

Ved vurderingen av ankegjenstandens verdi må det legges til grunn at det omtvistede areal ikke er så meget som 250 kvm. Denne arealangivelse bygger på en oppmåling som den ankende part har latt foreta. I virkeligheten er arealet mindre. Arealets størrelse er imidlertid ikke så avgjørende ved verdivurderingen. Man må se på selve stedet og arealets form. Når det gjelder trærne, står de til dels på tredjemanns eiendom, nemlig naboene i øst.

Subsidiært, når det gjelder realiteten, anføres at byrettens dom er riktig. Saken gjelder tolkning og utfylling av en klausul i et skjøte. Selve ordlyden i skjøtet må sees i sammenheng med andre momenter. Man må se på hva partene mente den gangen avtalen ble inngått, men ofte vil det være ting partene ikke tenkte på, slik at det blir nødvendig å utfylle avtalen. Det er da viktig å legge vekt på et fornuftig resultat som tolkningsmoment.

Ifølge avtalen skulle veien gå langs gjerdet, og dermed langs grensen mot naboeiendommene i øst. På et kart som ble laget i 1931, er veien tegnet langs en strek, som må oppfattes som grensen. Veien skulle skyte seg inn mellom to eiendommer, nemlig selgers gjenværende eiendom og naboeiendommen mot øst.

Når det gjelder grunnen under selve gjerdet, er det meget som taler for at partene ikke tenkte over hvem som skulle ha eiendomsretten til denne. Det blir da aktuelt å utfylle avtalen, nemlig se på hvordan partene ville ha løst dette spørsmålet dersom de hadde tenkt på det. Det vises til Falkanger: Fast eiendoms rettsforhold s. 87, særlig s. 88 og s. 89. Når en eiendoms grense er angitt å gå langs sjøen, vil eiendommen normalt omfatte også sjøgrunnen. Tilsvarende i denne saken når grensen er angitt å gå langs et steingjerde, er det naturlig at også grunnen under steingjerdet omfattes. Det vil også være et moment hvilken løsning som gir en fornuftig arrondering av eiendommene, og i dette tilfelle vil det ikke være fornuftig arronderingsmessig om den ankende part skulle eie noe øst for veien.

Ankemotpartene har også oppfattet seg som eiere mot naboeiendommene i øst. Målebrevet fra 1968, da det ved salget til Signe Brevik ble oppmålt grense mot naboeiendommene i øst, er ikke uten videre avgjørende, fordi det ved denne oppmålingen overhodet ikke ble tatt hensyn til veien, og fordi Damms ikke var representert pga. sykdom.

Rent faktisk ligger veien ikke stort mer enn 4 meter vest for nabogrensen. Også møteplassen og veien forbi denne holder seg stort sett innenfor de mål som er angitt i skjøtet, nemlig 8 meter målt diagonalt samt 4 meter veibredde. Den ankende part har anført at veien må måles ut fra et midtlinjeprinsipp, slik at ankemotpartene eier i 2 meters bredde til hver side ut fra veiens midtlinje slik veien faktisk ligger. Selv om det i mange sammenhenger kan være naturlig å måle veibredde på denne måten, er det ikke relevant i denne saken. Det avgjørende er avstanden fra grensen. Når det gjelder selve grunnen under steingjerdet, ville det være utrolig om selgerne i 1931 skulle ha beholdt eiendomsretten til et halvt steingjerde med grunn under. Den ankende part har anført at gjerdet var av vesentlig betydning pga. husdyrhold. Gjerdeholdet mot naboen var imidlertid helt uproblematisk. Det ville være så unaturlig om selgerne hadde ment å beholde et halvt steingjerde at det eventuelt burde ha vært sagt i skjøtet.

Når det gjelder møteplassen, er det riktig å se denne i sammenheng med veien. Det er ingen grunn til å behandle arealene forskjellig. Møteplassen har en naturlig sammenheng med veien. Hele skjøtet i 1931 gikk ut på overdragelse av areal.

I en erklæring i 1933 ga Damms Mathiesen rett til å bruke veien. Dette innebar også en rett til å kjøre over møteplassen. Dersom det er riktig som anført av den ankende part at skjøtet av 1931 ikke ga Mathisen rett til å ferdes over møteplassen, blir det enda klarere at det i 1933 var Damms alene som rådet over plassen.

Også praktiske hensyn tilsier at veien og møteplassen behandles likt. Ellers ville det bli vanskelig å trekke den nøyaktige grense mellom møteplass og vei. Videre er skylddelingsforretningen fra 1933 viktig. Grensen for eiendommen i øst er her angitt å gå mot kaptein Damms gårdsvei.

Når det gjelder hvem som har disponert over steingjerdet, er det i et brev fra 1967 fra Damm opplyst at Torgersen, naboen i øst, hadde solgt en del av steingjerdet til Mathisen, som brukte stein til å reparere gjerdet lenger syd.

For øvrig fremgår det ikke av korrespondansen på 60-tallet noe som tyder på at det skulle være en liten parsell mellom veien og naboen i øst som ble eid av gnr. 68 bnr. 1. Rettsoppfatningen til Signe Brevik, som skulle kjøpe parsellen vest for veien av eieren av gnr. 68 bnr. 1, fremgår av brev av 25. november 1967 fra advokat Josef Haraldsen til advokat Hillestad. Det heter her at Brevik er villig til å måle 4 meter veibredde fra gjerdet med tillegg av 25 cm fordi steingjerdet var fjernet på en strekning. Videre var fru Brevik "interessert i" om et par av de store løvtrærne på veiens østside kunne fjernes. Dette tyder ikke på at hun mente å eie grunnen der.

Subsidiært anføres at ankemotpartene har hevdet eiendomsrett til det omtvistede areal. Det fremgår av Falkanger: Tingsrettslige arbeider s. 191 at kravet til utnytting må tilpasses det areal det er tale om. Ved stripehevd kan det ikke stilles store krav, jf side 192. Dessuten kan en "tynn bruk" repareres ved lang tid. Det kan også legges vekt på eiers passivitet.

Også juridiske disposisjoner teller som bruk. Damms har gitt Mathiesen rett til å ferdes over møteplassen, og har gitt Signe Breviks sønn Per Brevik tillatelse til å beskjære trærne på det omtvistede areal. Damm sammen med Mathisen har ryddet langs veien, og har laget en vannledning under steingjerdet.

Det er ikke riktig at ankemotparten har vært i ond tro. De hadde ingen indikasjoner på at de ikke skulle være eier av arealet.

Det anføres at hevdsloven §5 ikke får anvendelse, idet den bare gjelder "tålt bruk".

Ankemotpartene har anført at det ikke var riktig av byretten å redusere saksomkostningene. Ankemotpartene krever omkostninger for byretten i samsvar med omkostningsoppgaven som ble fremlagt der.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom, domsslutningens pkt. 1, stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes fulle saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten skal bemerke:

Ankemotpartene har prinsipalt påstått anken avvist fordi kravet til ankesum ikke er oppfylt, jf tvistemålsloven §356. Det fremgår av tvistemålsloven §358, jf §14 og §15, at den ankende part skal angi tvistegjenstandens verdi, og at oppgaven skal legges til grunn dersom retten ikke finner at den er uriktig. Det er lagt til grunn i rettspraksis at den ankende parts pretensjon skal legges til grunn dersom den ikke er åpenbart uriktig.

Lagmannsretten har i denne saken vært i en viss tvil om kravet til ankesum er oppfylt. Den ankende part har anført at tvisten gjelder ca 250 kvm. Etter rettens syn kan det nok være tvilsomt om arealet er fullt så stort. Det forutsetter at man legger til grunn den ankende parts måling ut fra midtlinjen slik veien i dag ligger. Det er ikke uten videre gitt at dette er riktig. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Selv om man legger til grunn et areal på ca 250 kvm, er verdien etter lagmannsrettens vurdering ytterst beskjeden. Det skyldes den spesielle form arealet har, idet en meget stor del av arealet er en lang smal stripe mellom veien og naboeiendommene mot øst. Lagmannsretten kan ikke se at denne stripen har noen egentlig grunnverdi overhodet, hverken som tilleggsareal for naboen i øst, eller som del av eventuelle nye boligtomter på parsellen vest for veien. Den sørlige del av det omtvistede areal, som inkluderer møteplassen, er bredere, men i betraktning av at det er tale om en liten parsell, som uansett må holdes fri for alle slags innretninger for å kunne tjene formålet som møteplass, legger retten til grunn at verdien er beskjeden.

Lagmannsretten finner imidlertid ikke å kunne se bort fra at det for den ankende parts eiendom vil være av en viss verdi å ha herredømme over de trær som vokser på det omtvistede areal. Riktignok ligger disse til dels på naboeiendommene i øst, men uansett er det klart at eiendomsrett til det omtvistede areal vil gi den ankende part en viss innflytelse over vegetasjonen. Rydding av arealet kan tenkes å ha betydning for eventuelle nye tomter på den ankende parts areal vest for veien, idet det kan bedre utsikten, og dermed øke tomtenes verdi med i hvert fall kr 20000,-, som er kravet til ankesum. Lagmannsretten finner derfor at anken blir å fremme.

Når det gjelder sakens realitet, er lagmannsretten enig med byretten og kan for en stor del vise til byrettens begrunnelse.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i en tolkning av skjøtet av 6. august 1931 fra eierne av gnr. 68 bnr. 1 til kaptein Arne Damm og hustru. Det heter her at den solgte eiendom skulle ha full eiendomsrett til en 4 meter bred vei langs vestsiden av steingjerdet mot frøknene Mathiesens og Karl O. Torgersens eiendommer frem til offentlig vei. Etter lagmannsretten syn må meningen ha vært at veien skulle gå så nær steingjerdet som det var praktisk mulig å legge den. Dette var åpenbart en fordel fra selgernes synspunkt. Det ble i denne tiden drevet jordbruk på den parsell som veien skulle gå over, og ved å legge veien lengst mulig mot øst mot naboen, ble jordbruksdriften minst mulig forstyrret. Veien synes også for størstedelen å ha vært lagt helt inntil steingjerdet, når man tar i betraktning at selve hjulsporene nødvendigvis måtte være et lite stykke unna gjerdet. I sør mot møteplassen synes avstanden å være litt større. Hvorvidt kaptein Damm ved anleggelsen av veien her gikk utover den rett han hadde ifølge skjøtet, finner lagmannsretten ikke grunn til å gå nærmere inn på, idet lagmannsretten ikke skal behandle hvor grensen for veien mot vest går. Det kan tenkes at årsaken var at det ble svært lite hensiktsmessig å legge veien helt inntil steingjerdet på denne strekningen, idet veien nødvendigvis måtte svinge vestover når den nærmet seg Mathiesens eiendom. For lagmannsrettens tolkning er det avgjørende at ikke noe tyder på at eierne av gnr. 68 bnr. 1 hadde til hensikt å beholde et smalt areal mellom steingjerdet og veien. Avtalens intensjon må ha vært at veien skulle legges så nær steingjerdet og grensen mot naboeiendommen som overhodet mulig.

Spørsmålet er dernest om eierne av gnr. 68 bnr. 1 beholdt eiendomsrett til grunn under steingjerdet. Steingjerdet hadde en viss bredde som selvfølgelig gikk ut over selve grenselinjen. Det er ikke klart i denne saken hvor grensen nøyaktig går, om den går langs gjerdets østkant eller gjerdets vestkant eller langs midten. Det siste synes å være det naturlige utgangspunkt når man ikke har holdepunkter for noe annet. I så fall blir det spørsmål om eierne av gnr. 68 bnr. 1 beholdt eiendomsrett til grunnen under halve steingjerdet.

Lagmannsretten vil anta at ingen av partene tenkte på grunnen under steingjerdet da avtalen ble inngått i 1931. Gjerdet stod der, og det var sannsynligvis nyttig for eierne av gnr. 68 bnr. 1, men det var neppe noen som overhodet tenkte seg at gjerdet skulle flyttes. For så vidt blir det et spørsmål om å utfylle partenes avtale. Ved en slik utfylling legger lagmannsretten til grunn at partenes intensjon som nevnt må ha vært å legge veien lengst mulig mot nabogrensen. Når grensen befant seg under et steingjerde, ble det klarligvis ikke mulig å legge veien inn mot grensen under gjerdet. Etter at kaptein Damm hadde fått eiendomsrett til 4 meter vei så langt ut mot kanten av selgernes eiendom som mulig, er det naturlig å se det slik at steingjerdet ble grense mellom veigrunnen og naboen mot øst, og da sannsynligvis slik at selve grensen gikk midt i gjerdet. I den grad gjerdet senere er blitt fjernet, vil dette føre til en liten økning av ankemotpartenes veiareal. Det skal bemerkes at i brev av 25. november 1967 fra advokat Josef Haraldsen til advokat Arne Hillestad, gir adv. Haraldsen - som representerte Brevik - uttrykk for nettopp dette, nemlig at den 4 meter brede veigrunn skulle ha et tillegg på 25 cm fordi steingjerdet var fjernet.

Til slutt må lagmannsretten ta stilling til møteplassen. Det er riktig som anført av den ankende part at skjøtet har en annen ordlyd når det gjelder selve veigrunnen enn når det gjelder møteplassen, idet det for så vidt angår veigrunnen er tale om "full eiendomsrett", mens det heter at møteplassen er "utlagt". Slik forholdene ligger an, finner ikke lagmannsretten grunn til å anta at denne forskjellen i ordbruk er ment å ha noen betydning. Møteplassen henger naturlig sammen med selve veien. Det kan nok være riktig som anført av den ankende part at for Damm måtte veien være det aller viktigste, og at møteplassen hadde forholdsvis mindre betydning. Begge deler skulle imidlertid tjene trafikkformål. Etter lagmannsrettens syn ville det være nokså komplisert dersom Damm skulle ha full eiendomsrett langs størstedelen av steingjerdet, mens det ved møteplassen skulle være et lite areal hvor selger skulle ha eiendomsrett og Damm bruksrett. Lagmannsretten kan heller ikke se at selgerne skulle ha noen spesiell interesse i å beholde eiendomsrett til møteplassen. Ettersom området skulle brukes til møteplass, kunne selgerne åpenbart ikke dyrke noe der, og det hadde neppe noen betydning for beiteretten. Dersom det gikk kyr på beite på parsellen vest for veien, ville eiendomsforholdene på møteplassen ikke være avgjørende for om en ku kom til å spise noen gresstrå der.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at den ankende part ikke eier noe areal øst for ankemotpartenes vei. Lagmannsretten vil understreke at retten ikke har behandlet spørsmålet om veiens vestgrense. Utgangspunktet har vært at veibredden skulle måles 4 meter fra steingjerdets vestside. I den grad veien ligger lenger fra steingjerdet, blir det et spørsmål om senere aksept og passivitet fra eierne av gnr. 68 bnr. 1 gjør at ankemotpartene i dag har rett til veien slik den ligger.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør den ankende part erstatte ankemotpartenes omkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse, også nedsettelsen av prosessfulmektigens salær. Det kan vises til byrettens utførlige begrunnelse. Det følger at tvistemålsloven §176 at en part som har krav på saksomkostninger, skal få dekket de omkostninger som etter rettens skjønn var nødvendige for å få saken betryggende utført. Lagmannsretten viser til byrettens redegjørelse på side 21 i dommen, hvor byretten har lagt til grunn at ialt ca 50 timers arbeid burde være tilstrekkelig til å få saken betryggende utført. Lagmannsretten er enig i dette.

Advokat Strømme har inngitt omkostningsoppgave for lagmannsretten med salær kr 70 000,-, reise og opphold for prosessfullmektig kr 2 209,-, utdrag/kopiering kr 200,-, reise og opphold for partsrepresentant kr 2 209,- samt tapt arbeidsfortjeneste Andreas Damm kr 4 000,-. Reise og opphold for prosessfullmektig og partsrepresentant samt utdrag og kopiering, i alt kr 4 618,- dekkes. Andreas Damm er part i saken, og parter får vanligvis ikke dekket tapt arbeidsfortjeneste. Etter lagmannsrettens syn er salæret på kr 70 000,- for høyt i forhold til det som må ansees nødvendig for å få saken betryggende utført. Lagmannsretten kan vise til byrettens begrunnelse, som også får gyldighet for lagmannsretten. I lagmannsretten varte rettsmøtene ca 10 timer. Lagmannsretten tar i betraktning at det ble avholdt rettsmeglingsmøte, og at partene har vært i forliksforhandliger. For øvrig vil retten bemerke at advokat Strømme må ha kjent saken ganske godt fra behandlingen i byretten, slik at forberedelsene til ankeforhandlingen ikke skulle behøve å være så omfattende. Det bemerkes for øvrig at saken for lagmannsretten var enklere enn for byretten, for så vidt som kravet om rydderett ikke var omfattet av anken. Problemstillingen i saken er forholdsvis oversiktelig, og byr ikke på vanskelige juridiske spørsmål. Endelig bemerkes at saken gjelder begrensede verdier, og etter lagmannsrettens syn bør en prosessfullmektigs arbeid med en sak til en viss grad avpasses verdien av tvistegjenstanden. Retten finner etter dette at salæret for lagmannsretten passende kan settes til kr 40000,- .

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Signe Brevik til Andreas Damm, Wilhelm Damm, Harald Christian Damm og Berit Damm d.y., kr 44618,- - førtifiretusensekshundredeogatten - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.