LA-1997-1426
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-06-25 |
| Publisert: | LA-1997-01426 |
| Stikkord: | Almenningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Marnar jordskifterett nr: 97-01426 - Agder lagmannsrett LA-1997-01426 A |
| Parter: | Ankende part: Torhild Lindebø Skeie (Prosessfullmektig: Advokat Olav Andreas Bryge) Ankemotpart: Lilli Guttormsen, Gudny Lindevik Salvesen, Torbjørn Lindebø, Olav A. Larsen og Åge Lindebø (Prosessfullmektig: Advokat Bernt Albert) |
| Forfatter: | Lagdommer Tore-Jarl Christensen, formann Kst. lagdommer Erik Holth Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Vassdragsloven (1940), Jordskifteloven (1979) §27 |
Etter krav fra Ellen G Søyland m fl om rettsutgreiing vedrørende rettigheter beskrevet i utskiftning avsluttet 27. november 1889 for en del bruk under gnr 3 Lindebø i daværende Oddernes kommune, avsa Marnar jordskifterett 24 juni 1997 dom med slik domsslutning:
"I almenningen i Fidjestø ligger grunnen i fellesskap mellom 3/2, 3/5, 3/9, 3/10 og 3/29 med lik andel på hver.
Almenningen avgrenses mot naboeiendommene ut i sjøen etter reglene i vassdragsloven så langt privat eiendomsrett gjelder."
Eieren av gnr 3 bnr 2 har påanket dommen med påstand om å være eneeier av grunnen, subsidiært at andelene i tilfelle fellesskap skal fastsettes etter gammel skyld. Avgjørelsen vedrørende avgrensningen mot naboeiendommene er ikke påanket.
Eierne av de fire bruksnumre har tatt til gjenmæle og påstått jordskifterettens dom stadfestet.
De nærmere enkeltheter i saksforholdet, partenes anførsler for jordskifteretten, og rettens begrunnelse for sitt resultat fremgår av jordskifterettens dom. Det fremgår av denne at avgjørlsen om arealets avgrensning var foranlediget av en subsidiær påstand fra bnr 2 om at almenningen ikke rakk lenger mot vest enn til sjøkanten.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 11. og 12. juni 1998. Her møtte den ankende part og ga forklaring. Av ankemotpartene ga Lilli Guttormsen, Torbjørn Lindebø og Ole A Larsen forklaring. Dessuten mottok retten forklaring av fire vitner, blant dem den ankende parts ektefelle. Ett av vitnene ga sin forklaring under åstedsbefaringen, der også de møtende parter og prosessfullmektigene var tilstede. Dokumentasjon fremgår av rettsboken.
Den ankende parts anførsler kan kort sammenfattes slik:
Den såkalte "alminding" ble ved utskiftningen i 1889 etablert på bnr 2's grunn og selv om grensene ble markert med byttesteiner, var det kun bruksrettigheter som ble tillagt de øvrige bruk. De fikk rett til hver sin vedplass som ble avmerket på en skisse (utdraget s 28). En av dem hadde også brygge ut for sin vedplass. At også bnr 2 "som grunneier" fikk anvist vedplass på sin egen grunn, var av rent praktiske grunner. I tillegg til vedplassene ble det avmerket en båtopptrekkingsplass som var til felles bruk og på skissen benevnt "Alminding". Her hadde bnr 2 en båtplass og ble i utskiftningen pålagt å flytte båten "når der skal losses." Også denne bestemmelse var diktert av rent praktiske hensyn og indikerer ikke at eiendomsretten er avstått. I utskiftningens pkt 28 om Fidjestøstrandveien er det uttrykkelig sagt at A (bnr 2) skal opparbeide veien på "sin jord" som etter sammenhengen må dekke også den strekning som går over almenningen. Dette viser klart at bnr 2 fortsatt skulle eie grunnen her.
Bruken av vedplassene opphørte i 1930-årene, og den bruk som fortsatt er aktuell gjelder båtopptrekkingsplassen og noen få enkeltbåtplasser.
Skulle retten i likhet med jordskifteretten komme til at bnr 2 gjennom utskiftningen ga fra seg eiendomsrett til grunnen til de øvrige bruk, ikke bare bruksrett, anføres subsidiært at både den nåværende og den foregående eier av bnr 2 i god tro har utøvet full eierrådighet over den omtvistede grunn i over 50 år. Dette har skjedd ved at dyr har beitet, og grunneieren har sogar slått både utenfor og innenfor grensene for denne grunnen uten noen protester fra de øvrige.
Ytterligere subsidiært er det anført at en eventuell felles eiendomsrett ikke kan tilligge partene med like deler, slik jordskifteretten kom til. Noe konkret grunnlag for likedeling foreligger ikke, og det er lang og entydig rettspraksis for at man da skal dele i forhold til den skyld de enkelte eiendommer hadde forut for loven av 17 desember 1836, jf. regelen i jordskifteloven §27. Det vil gi bnr 2 en andel på 33,7 % istedenfor 20 %.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. I almenningen i Fidjestø er det gnr 3 bnr 2 som er grunneier.
2. Subsidiært: I almenningen i Fidjestø har partene eiendomsrett i henhold til den skyld eiendommene hadde ved utskiftningen av 1889.
3. Torhild Lindebø Skeie tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Ankemotpartenes anførsler kan kort sammenfattes slik:
Den naturlige fortolkning av utskiftningen av 1889 er den som jordskifteretten kom til, nemlig at eiendomsretten til grunnen i den almenning som ble "utlagt", ble overført fra bnr 2 til et fellesskap bestående av bnr 2 sammen med de øvrige fire bruk. Grensene ble avmerket med vanlige byttesteiner, og bnr 2 fikk sine rettigheter beskrevet på samme måte som de øvrige. Det var bare bestemte bruk som fikk rettigheter, og noen almenning var det egentlig ikke. Idag er det rettslig sett tale om et sameie.
Spørsmålet om hvem som satt med eiendomsretten til grunnen etter 1889 har ikke vært aktuelt før nå når nyere planer åpner muligheter for bl.a å bygge sjøbu og eventuelt brygge langs dette området. Hva enkelte parter har trodd og sagt opp gjennom tidene har derfor liten betydning som bevis. Skissen fra 1889 var f.eks ukjent for partene helt frem til jordskiftesaken.
Fidjestøstrandveien som A skulle opparbeide over "sin jord" ble ikke anlagt lenger enn frem til grensen mot "almenningen", og bestemmelsen i pkt 28 i utskiftningen gir ikke noe bevis for grunneiendomsrett innenfor grensen.
Påstanden om at bnr 2 eventuelt har gjenvunnet eiendomsrett til grunnen gjennom hevd kan heller ikke føre frem. Det er ikke påvist å ha foregått noen bruksutøvelse fra bnr 2's side som var i strid med den rett bruket hadde som medeier.
Den subsidiære påstand om sameie i forhold til gammel skyld forutsetter at annet forholdstall ikke kan finnes. Her ble sameiet etablert mellom eiere som hadde tilnærmet like stort behov for å kunne bruke området, og de ble derfor gitt like stor del i eiendommsretten slik også jordskifteretten kom til.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Jordskifterettens dom stadfestes.
2. Ankemotparttene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er - under noe tvil - blitt stående ved det samme resultat som for jordskifteretten.
Etablering av et område på ca 350 kvm til bruk for flere og med grenser markert med byttesteiner, merkehull og merkebolt, er i utgangspunktet ikke uforenlig med at bnr 2 fortsatt skulle sitte med eiendomsretten til grunnen, mens de øvrige bare skulle ha bruksrett, herunder til hver sine vedplasser innen området. Også grenser i marken for utøvelse av bruksrett kan kreves avmerket.
Når verken eiendomsrett eller bruksrett uttrykkelig er nevnt, men derimot at det utlegges "bruksstykker", må man som jordskifteretten fortolke teksten i lys av de behov som skulle dekkes.
Det synes da påfallende at bnr 2 skulle utlegges et bruksstykke, hvis forholdet var at bnr 2 fortsatt skulle være eneste grunneier til alle stykkene. Det er tenkelig at dette er gjort slik for at hver skulle vite hvor den enkelte vedplass lå, men mest sannsynlig er det å se bestemmelsen som en naturlig konsekvens av at området ved utskiftningsforretningen var gått over fra bnr 2's eneeie til et felleseie med alle de fem brukene som sameiere.
Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge avgjørende vekt i motsatt retning det som utskiftningsforretningen uttaler om å opparbeide veien "på sin jord" under punktet om Fidjestøstrandveien. Det var bare en liten del av veien som etter skissen skulle gå over det omtvistede området, og her er den som nevnt heller ikke blitt opparbeidet som forutsatt.
Retten er videre enig med jordskifteretten i at de enkelte sameiere ut fra forholdene i 1889 hadde tilnærmet det samme behov for sin utnyttelse av området, og at det derfor er mest sannsynlig at alle parters mening var at sameierne skulle ha like stor andel av eiendomsretten.
Subsidiært - om retten finner at det i 1889 ble etablert et sameie - er fra bnr 2's side som ny anførsel for lagmannsretten påstått at den tidligere eneeiendomsrett til grunnen må være gjenervervet gjennom hevd basert på den bruk som den ankende part og hennes rettsforgjengere før henne har utøvet gjennom over 50 år fra 1943. Etter lagmannsrettens vurdering kan heller ikke denne anførsel føre frem. Den påståtte bruksutøvelse skal ha bestått i beiting og slått, og såvidt forstås også i at det i sin tid ble gitt samtykke til legging av en kloakkledning over området. Lagmannsretten kan ikke se at den bruksutøvelse det er ført bevis for, utad har markert seg overfor de øvrige sameiere som en klar overskridelse av hva eieren av bnr 2 i egenskap av sameier kunne tillate seg. Eventuelt har beiting og slått vært sett på som en tålt bruk som de øvrige sameiere ikke har hatt interesse av selv å utøve.
Etter dette blir jordskifterettens dom å stadfeste.
Anken har ikke ført frem, men lagmannsretten finner at spørsmålet om forståelsen av utskiftningen av 1889 har vært såvidt tvilsom at unntaksregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 annet ledd bør komme til anvendelse. Saksomkostninger idømmes derfor ikke.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Jordskifterettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.