LA-1997-1615
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-07-13 |
| Publisert: | LA-1997-01615 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett nr. 96-01281 - Agder lagmannsrett LA-1997-01615 A |
| Parter: | Ankende part: Bamble kommune (Prosessfullmektig: Advokat Lars Aspeflaten) Ankemotpart: Berit og Jarle Tvervik (Prosessfullmektig: Advokat Morten Wexels) |
| Forfatter: | Lagdommer Inge Hobæk, formann Kst. lagdommer Håvard Skjeldås Ekstraord. lagdommer John Årseth med to meddommere |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Forurensningsloven (1981) §10, §56, Tvistemålsloven (1915) §169, §172, §180, §18, §55, §57 |
Saken gjelder krav om erstatning for ulemper i form av lukt og støy som er påført en hytteeiendom fra et kommunalt renseanlegg.
Berit og Jarle Tvervik ervervet i 1984 en festetomt med påstående hytte på et fritids- og rekreasjonsområde på Rakkestadstranda i Bamble, hvor det også er en rekke andre fritidsboliger. I siste halvdel av 1980-årene ble utarbeidet et utkast til reguleringsplan for Rakkestadstranda, hvor det var inntatt trasé for kloakkledninger og tomt for renseanlegg. Reguleringsplanen ble, etter flere protester, vedtatt i 1992 og renseanlegget ble oppført i 1994. Ved stevning 5. august 1996 reiste Berit og Jarle Tvervik sak mot Bamble kommune med prinsipal påstand om at 1) kommunen dømmes til å flytte renseanlegget, samt 2) betale Tvervik erstatning etter rettens skjønn, subsidiært erstatning begrenset oppad til kr 500000,- .
Kravet var begrunnet i påstått generende lukt og støy fra renseanlegget. Under hovedforhandlingen for byretten endret saksøkerne sin prinsipale påstands punkt 1) til at kommunen dømmes til å stanse den generende lukten som renseanlegget påfører dem. Kommunen påsto seg frifunnet.
Skien og Porsgrunn byrett avsa 28. august 1997 dom i tvisten med slik domsslutning:
"1. Berit og Jarle Tverviks krav om at Bamble kommune dømmes til å stanse den sjenerende lukt som Rakkestad renseanlegg påfører deres eiendom på gnr. 90, bnr. 49 i Bamble, avvises.
2. I erstatning for naboulemper ved driften av renseanlegget tilpliktes Bamble kommune innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale kr 75000,- - kronersyttifemtusen- til Berit og Jarle Tvervik.
3. Hver av partene bærer egne saksomkostninger og de dømmes til å dele utgiftene til den sakkyndige og til meddommerne med en halvpart på hver."
Byretten kom til at det ikke kunne avsies fastsettelsesdom i samsvar med saksøkernes prinsipale påstand, idet myndigheten til å påse at kommunen overholder utslippstillatelsens vilkår og krav, og eventuelt å pålegge nødvendige tiltak for å oppfylle kravene, tilligger fylkesmannen etter forurensningsloven §18. Saksøkernes prinsipale påstand ble derfor avvist, jf. domsslutningens punkt 1.
Dommen ble avsagt under dissens med hensyn til erstatningskravet. Retten var enstemmig av den oppfatning at det ikke forelå ulemper som kunne anses som "uturvande" i naborettslig forstand. Flertallet - de to fagkyndige meddommerne - fant imidlertid at det forelå ulemper som var "urimelige" etter forholdene og som overskred naboloven tålegrense. De antok at ulempene reduserte eiendommens verdi med kr 150000,-, hvorav kr 75000,- ble funnet å ligge over tålegrensa. Byrettens mindretall - rettens formann - antok at ulempene har en mindre prisdempende effekt, at de er relativt beskjedne og at de ikke overstiger naboloven tålegrense. Mindretallet kom derfor til at kommunen burde frifinnes.
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for byretten, samt dens vurdering av de faktiske og rettslige forholdene, fremgår av dommen.
Bamble kommune v/ordføreren med h.r.advokat Lars Aspeflaten som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett for så vidt gjelder domsslutningens punkter 2 og 3. Berit og Jarle Tvervik med advokat Morten Wexels som prosessfullmektig har imøtegått anken, og har erklært aksessorisk motanke med påstand om tilkjennelse av erstatning begrenset oppad til kr 500000,- fastsatt etter rettens skjønn. Ankeforhandling ble holdt i Skien 9., 10. og 11. juni 1998. Lagmannsretten var etter krav fra ankemotparten satt med to fagkyndige meddommere. For Bamble kommune møtte vann- og avløpssjef Bjørn Solvang, sammen med prosessfullmektigen, og forklarte seg. Ankemotpartene møtte begge, sammen med sin prosessfullmektig, og Berit Tvervik forklarte seg. Det ble foretatt befaring av hytteeiendommen og renseanlegget og hvor partene fikk anledning til å påvise det de mente var av betydning for saken. Det ble avhørt i alt 7 vitner, hvorav 2 under befaringen. Av vitnene var 4 nye for lagmannsretten. Dessuten ble dokumentert bevisopptak av et sakkyndig vitne, som var oppnevnt som sakkyndig for byretten og som da ga en utredning om renseanleggets oppbygning, drift og om forslag til tiltak. Utredningen ble også fremlagt for lagmannsretten. Det ble for øvrig fremlagt en del annet skriftlig bevismateriale som er nevnt nedenfor i den utstrekning det har hatt betydning for avgjørelsen.
Etter byrettens dom har kommunen iverksatt visse tiltak for å bedre forholdene ved renseanleggets drift, og som blir nærmere omtalt nedenfor. For øvrig står saken for lagmannsretten i alt vesentlig, såvel faktisk som rettslig, i samme stilling som for byretten. Partenes anførsler er også i hovedtrekk de samme for begge rettene og det vises for så vidt til byrettens gjengivelse i dommen.
Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende:
Rakkestad renseanlegg er oppført i henhold til vedtatt reguleringsplan og byggetillatelse og i samsvar med gitt konsesjon. Kommunen bestrider ikke at anlegget i startfasen avga noe generende lukt og støy, men kommunen har siden anlegget ble satt i drift kontinuerlig gjort tiltak for å bedre anlegget og forholdene er nå utbedret. Den sakkyndiges råd er fulgt opp av kommunen så langt som mulig, og kommunen har også selv tatt egne initiativ i samme retning.
Støyen er målt å være under konsesjonsgrensen, men kommunen har bestrebet seg på å få den senket ytterligere ved å senke hastigheten på luftpumpa, samt ved å fjerne den vifta som førte luft inn i biofilteret.
Filtermassene i biofilteret ble skiftet i august 1996 og etterfylt i mai 1997. Ved befaring 3. april 1997 måtte en helt inn til kanten for å kjenne lukt. Filtermassene ble pakket og kontrollert 30. juli 1997. I april 1997 ble pumpetiden endret fra 10 minutter 2 ganger pr. døgn til 6 minutter 4 ganger pr. døgn. Kommunen har etter byrettens dom arbeidet for å finne en bedre løsning enn bruk av biofilter. Biofilteret er nå kuttet ut og i stedet er montert fotooksydasjon, med det som resultat at anlegget i dag ikke avgir noen generende lukt. Dette er også erkjent av ankemotparten, jf. hans fremlagte salgsoppgave over eiendommen, hvor det er opplyst at "luktproblemene er utbedret av kommunen."
Renseanlegget er verken "uturvande" eller "urimelig" i naboloven forstand. Renseanlegget er et fullt ut lovlig bygget anlegg og driften er i alle praktiske henseende innenfor konsesjonens grenser, uten generende lukt eller støy. De overgangsvanskelighetene som har vært har ikke medført større ulemper enn hva naboer må finne seg i og godta i utviklingens medfør, og ligger således under naboloven tålegrense. Byrettens mindretall har i så henseende bedømt saken riktig. Mindretallets syn er også i samsvar med det sakkyndige vitnets syn.
Det vises for øvrig til anførslene for byretten.
Det er nedlagt slik påstand i såvel hovedanken som motanken:
"1. Bamble kommune frifinnes.
2. Bamble kommune tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten."
Ankemotpartene har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Det fastholdes at hytteeiendommen har vært sterkt utsatt for generende lukt og støy fra renseanlegget. Særlig ille var forholdene i 1994, i 1995 og i 1996, men forholdene er blitt noe bedre fra 1997, men også i 1998 har det periodevis vært ille, jf. fremlagt oversikt over foretatte registreringer. Familien har i disse årene blitt møtt med slik lukt og delvis støy at de ikke har kunnet oppholde seg på hytteeiendommen. Forholdene har flere ganger vært så uutholdelige at de har måttet forlate feriestedet, og i de siste årene har de av nevnte grunn i bare beskjeden grad kunnet oppholde seg der.
Problemene har vært betydelig større enn kommunen har vært villig til å innrømme. Kommunen har iverksatt en del tiltak for å bedre lukt- og støyproblemene. Flere av tiltakene er iverksatt etter at den sakkyndige ble oppnevnt av byretten og i sin egenskap av sakkyndig hadde samtaler med kommunens representanter. Det er ulogisk når kommunen på den ene siden har benektet at det har foreligget lukt- og støyproblem, mens den på den andre siden har iverksatt tiltak nettopp for å bedre forholdene. Disse tiltakene må tas som bevis på at problemene har vært til stede. Det har vært optimalt gode forhold både under byrettens, den sakkyndiges og lagmannsrettens befaringer og kan ikke tas som bevis for stabile forhold. Ankemotpartene har ingen grunn til å maksimalisere ulempene og de har ingen garanti for at situasjonen i fremtiden blir som ved lagmannsrettens befaring. Det gir grunn til bekymring når de hører om forskjellige oppgitte grunner til driftsstans, senest dagen før befaringen.
Som nevnt av byretten, var det ikke ventelig på stedet at det ble bygget et renseanlegg i et slikt område. Anlegget kunne uten genanse for noen vært plassert på et jorde litt lenger nord. Ankemotpartene ba på et tidlig tidspunkt om at alternative plasseringer ble utredet og fremlagt, men ingen slik utredning er fremlagt. Anmodningen er bare blitt møtt med en opplysning om at kommunen har nedlagt mye arbeid i slike vurderinger. Det ble før plasseringen heller ikke foretatt konsekvensanalyse for ankemotpartenes eiendom, til tross for dens nærhet og spesielle beliggenhet til renseanlegget.
Det vises for øvrig til at anlegget etter konsesjonsvilkårene ikke skulle avgi generende lukt. Når dette likevel er konstatert og har pågått over flere år, er vilkårene brutt. Dermed kommer forurensningsloven §55 til anvendelse. Med henvisning til samme lovs §57 må kommunen betale utgifter som følge av rimelige tiltak for å hindre, begrense, fjerne eller avbøte forurensningsskade. Det er ikke bestridt av kommunen at den har iverksatt flere tiltak etter anvisning fra den sakkyndige. De utgiftene ankemotpartene er påført ved engasjering av sakkyndig må dekkes av kommunen som erstatning.
Hvis konsesjonsvilkårene ikke anses brutt, kan det bare kreves erstatning hvis ulempene har vært urimelige eller unødvendige etter naboloven §2. Byrettens flertall har vurdert forholdene riktig når det har funnet at naboloven tålegrense i dette tilfellet er overskredet. Det er totalbildet som skal vurderes og den kumulative effekten av generende lukt og støy som skal være avgjørende.
Verdiforringelsen av eiendommen er betydelig større enn det som er lagt til grunn av byretten. Ved erstatningsfastsettelsen skal det ikke opereres med en tålegrense i henhold til forurensningsloven §56, idet den generende lukten i henhold til konsesjonsvilkårene ikke kan anses som lovlig forurensning. Selv om det opereres med slik tålegrense, er erstatningen for lav. Ankemotpartenes eiendom var avertert til salgs og høyeste bud var kr 670000,-. Det vises til fremlagte salgsoppgaver for 3 andre hytteeiendommer i nærheten som ble solgt for langt høyere beløp. Dette bekrefter at ankemotpartenes eiendom blir liggende etter i verdistigningen på grunn av ulempene ved renseanlegget.
Det vises ellers til anførslene for byretten.
Det er nedlagt slik påstand i begge ankene:
"1. Bamble kommune dømmes til å betale erstatning til Berit og Jarle Tvervik, begrenset oppad til kr 500000,-, fastsatt etter rettens skjønn.
2. Bamble kommune dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:
Renseanlegget er plassert i samsvar med vedtatt reguleringsplan og oppført i henhold til bygningsrådets byggetillatelse og fylkesmannens utslippsvedtak. Når det gjelder anleggets oppbygging og funksjoner, vises til byrettens redegjørelse for dette i byrettens dom side 8. Byretten la - i samsvar med den sakkyndiges oppfatning - til grunn at de luktproblemene som tidvis var registrert, i alt vesentlig skrev seg fra biofilteret. Som nevnt foran i kommunens anførsler, ble dette i november 1997 skiftet ut og erstattet med et annet luktfjerningsanlegg, et såkalt fotooksydasjonsanlegg, som er montert på innløpet til det gamle biofilteret. Biofiltermassen som lå i kassen for det tidligere filteret, og avga noe lukt, ble fjernet i april 1998 og etter den tiden er det bare fotooksydasjonsanlegget som har vært i drift som renseanlegg.
Erstatningskravet er knyttet til vanlige naboulemper og må bli å avgjøre etter naboloven §2, jf. §9, jf. forurensningsloven §10, sammenholdt med §56. Kommunen har ikke hevdet at oppføring av renseanlegget på Rakkestadstranda var "venteleg etter tilhøva på staden" da Tvervik ervervet sin hytteeiendom, jf. naboloven §2, tredje ledd. Avgjørelsen må da bero på om naboulempene ved renseanlegget må anses som "uturvande" eller "urimeleg", jf. §2, første ledd. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på "kva som er teknisk og økonomisk mogeleg å gjera for å hindra eller avgrensa skaden eller ulempa", jf. §2, annet ledd.
Ved vurderingen av om ulempene må anses som "uturvande", er lagmannsretten enig med byretten og tiltrer for så vidt dens begrunnelse, jf. dommen side 10-11. Under oppfølgning av den nevnte sakkyndige har kommunen foretatt endrede rutiner for slampumping og for tømming av slamsilo, hyppigere inspeksjon av lufterør for tømming av slamsilo, og tilkoblingen til slambil er flyttet fra utsiden til innsiden av anlegget. Etter byrettens behandling er som nevnt montert nytt renseanlegg, som ifølge opplysning fra den tidligere sakkyndige har god effekt. Etter lagmannsrettens vurdering har kommunen gjort det som er "teknisk og økonomisk mogleg" for å begrense ulempene.
Det ble ikke konstatert noe generende lukt eller støy fra renseanlegget under lagmannsrettens befaring av hytteeiendommen. Ankemotpartene har beskrevet særlig lukten som tidvis svært generende, også i 1998. Det er ikke ført noen vitner som har kunnet bekrefte forholdene, men det er dokumentert klage fra august 1995 fra en av naboene over luktplagene. Ankemotpartenes hytteeiendom ligger imidlertid både når det gjelder nærhet og høydeforhold utsatt til i forhold til utslipp fra renseanlegget, og lagmannsretten legger til grunn at eierne av hytteeiendommen har registrert generende både lukt og støy, til tider sterk lukt, men etter hvert mindre. Det er imidlertid ikke ført bevis for at renseanlegget i dag avgir generende lukt eller støy. Lagmannsretten er enig med byretten i at naboloven urimelighetsbegrep setter relativt strenge grenser for erstatningsplikten, og finner at de ulempene som Tvervik har opplevd å ha hatt som nabo til renseanlegget, ikke kan sies å ha vært "urimelige" i naboloven forstand. Lagmannsretten er således enig med byrettens mindretall i at ulempene ikke har vært større enn hva mange naboer i utviklingens medfør må finne seg i uten erstatning, jf. den eksemplifiseringen som byrettens mindretall har nevnt. Det samme må gjelde med hensyn til varigheten av ulempene. Det må her legges betydelig vekt på at det gjelder overgangsproblemer, jf. Falkanger: Tingsrett (1993), side 274.
Det foreligger etter dette ikke grunnlag for noe erstatningskrav etter naboloven §2, jf. §9. Den prisreduserende effekten på hytteeiendommen som ulempene har medført, må antas å være midlertidig.
Det er heller ikke grunnlag for erstatning etter forurensningsloven §57, slik Tvervik har krevet. Deres utgifter til engasjering av sakkyndig for byretten kan ikke anses som "tiltak" mot forurensning etter nevnte bestemmelse, men som en omkostning ved saken. Hvordan denne omkostningen skal dekkes, er avgjort nedenfor.
Hovedanken har ført frem og lagmannsretten finner at de tapende partene bør erstatte kommunens dens nødvendige saksomkostninger for begge rettene, i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jf. §180 annet ledd, idet det ikke er grunnlag for å gjøre noen unntaksregel gjeldende. Kommunens omkostninger er oppgitt til kr 45318,- for byretten og kr 61608,- for lagmannsretten. Av dette er prosessfullmektigens salærkrav kr 35000,- for hver av rettene og resten er utgifter til vitner og andre spesifiserte omkostninger. - Motanken har vært forgjeves, men lagmannsretten antar at den ikke har medført noen omkostninger av betydning for kommunen. - Omkostningsoppgavene legges til grunn og erstatningen fastsettes til tilsammen kr 106926,-. Lagmannsretten er enig med byretten i at begge partene har hatt nytte av den sakkyndiges arbeid for byretten og at utgiftene til ham derfor bør deles likt på partene. De tapende partene må dekke utgiftene til fagkyndige meddommere for begge rettene, etter særskilt oppgave, jf. tvistemålsloven §169.
Etter resultatet utformes felles domsslutning for begge ankene.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Bamble kommune frifinnes.
2. Berit og Jarle Tvervik dømmes til in solidum og innen 2 - to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Bamble kommune v/ordføreren kr 109926,- - kronerethundretusennihundreogtjueseks- som erstatning for saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.
3. Byrettens avgjørelse om deling av utgiftene til den sakkyndige stadfestes.