LA-1997-1670

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-06-18
Publisert:	LA-1997-01670
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	Sand herredsrett nr: 97-00132 - Agder lagmannsrett LA-1997-01670 M
Parter:	Ankende part: Den offentlige påtalemyndighet (v/ Politiinspektør Anne Gro Aanensen Kleven med bisitter politibetjent Jens Martin Reiersølmoen). Ankemotpart: A (v/Advokat Truls Dramer).
Forfatter:	Lagdommer Steinar Thomassen. Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen. Herredsrettsdommer Stig Viken. Med fire meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §275, §276, §317, §52, §62, Straffeprosessloven (1981) §437

Statsadvokatene i Agder har 20. januar 1997 reist tiltale mot A for overtredelse av

"I. Straffeloven §275, første og annet ledd, jfr. §276, for i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning eller å skade, å ha forsømt en annens anliggender som han styrte eller hadde tilsyn med eller handlet mot den annens tarv, idet utroskapen ansees som grov, særlig fordi handlingen har voldt betydelig økonomisk skade, den er forøvet av offentlig tjenestemann eller noen annen ved brudd på den særlige tillit som fulgte med hans stilling eller virksomhet, eller den skyldige har ført uriktige regnskaper eller bøker, tilintetgjort, ubrukbargjort eller skjult regnskaper, bøker eller andre dokumenter, eller å ha medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

a. I løpet av 1992 og 1993 i X, i egenskap av kasserer og regnskapsfører for menighetsrådet i - - - baptistkirke, investerte han ca kr 440000,- i et foretak i Nigeria uten samtykke fra menighetsrådet, og uten at han fikk tilfredsstillende sikkerhetsstillelser overfor baptistkirken for de investerte midlene, og uten at det var gitt rente- eller provisjonsgodtgjørelser til baptistkirken. Han investerte midlene for å få provisjon og/eller endel av avkastningen som han skulle benytte til egne formål. Handlingen ansees som grov fordi den har voldt betydelig økonomisk skade, og fordi den er forøvet ved brudd på den særlige tilliten som fulgte med stillingen hans.

b. Fra og med april 1993 til og med mai 1995 i X, i egenskap av regnskapsfører i - - - Borettslag, investerte han ca kr 834132,- i et foretak i Nigeria uten samtykke fra borettslaget, og uten at han fikk tilfredsstillende sikkerhetsstillelser overfor borettslaget for de investerte midlene, og uten at det er gitt rente- eller provisjonsgodtgjørelser til baptistkirken. Han investerte midlene for å få provisjon og/eller endel av avkastningen som han skulle benytte til egne formål. Handlingen ansees som grov fordi den har voldt betydelig økonomisk skade og fordi den er forøvet ved brudd på den særlige tilliten som fulgte med stillingen hans.

c. Fra og med november 1993 til og med april 1994 i X, i egenskap av regnskapsfører i stiftelsen - - -, investerte han ca kr 157500,- i et foretak i Nigeria uten å samtykke fra stiftelsen, og uten at han fikk tilfredsstillende sikkerhetsstillelser overfor borettslaget for de investerte midlene, og uten at det er gitt rente- eller provisjonsgodtgjørelser til stiftelsen. Han investerte midlene for å få provisjon og/eller endel av avkastningen som han skulle benytte til egne formål. Handlingen ansees som grov fordi den har voldt betydelig økonomisk skade, og fordi den er forøvet ved brudd på den særlige tilliten som fulgte med stillingen hans.

d. I tidsrommet 25. mars - 16. november 1994 i X, i egenskap av kasserer og regnskapsfører i X Speidergruppe, investerte han ca kr 68600,- i et foretak i Nigeria uten samtykke fra speidergruppen, og uten at han fikk tilfredsstillende sikkerhetsstillelser overfor speidergruppen for de investerte midlene, og uten at det er gitt rente- og provisjonsgodtgjørelser til speidergruppen. Han investerte midlene for å få provisjon og/eller endel av avkastningen som han skulle benytte til egne formål. Handlingen ansees som grov fordi den har voldt betydelig økonomisk skade, og fordi den er forøvet ved brudd på den særlige tilliten som fulgte med stillingen hans.

e. I tidsrommet 19.-26. oktober 1994 i X, i egenskap av forretningsfører for B, investerte han ca kr 60000,- i et foretak i Nigeria uten samtykke fra B og uten at han fikk tilfredsstillende sikkerhetsstillelser overfor B for de investerte midlene, og uten at det er gitt rente- eller provisjonsgodtgjørelser til B. Han investerte midlene for å få provisjon og/eller endel av avkastningen som han skulle benytte til egne formål. Handlingen ansees som grov fordi den har voldt betydelig økonomisk skade, og fordi den er forøvet ved brudd på den særlige tilliten som fulgte med stillingen hans.

II. Straffeloven §317, annet og tredje ledd, 1. og 2. punktum for å ha mottatt eller skaffet seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling, eller å ha ytet bistand til å sikre slikt utbytte for en annen, og som å yte bistand regnes blant annet det å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller la investere utbyttet eller gjenstand, fordring eller tjeneste som trer istedenfor utbyttet, idet heleriet anses som grovt, særlig fordi det er lagt vekt på hva slags straffbar handling utbyttet stammer fra, verdien av det utbyttet heleren har hatt befatning med, størrelsen på den eventuelle fordelen heleren har mottatt eller skaffet seg eller andre og om den skyldige har drevet heleri sedvanemessig.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

I tidsrommet fra og med 6. februar 1995 til og med juli 1995 i X, ytet han bistand til å sikre utbytte av en straffbar handling ved å motta pengetransaksjoner fra konti i National Westminster Bank i Storbritania tilhørende C på tilsammen kr 594267,- til sin kontonr. - - - i Den norske Bank i X.

Han vekslet pengene om til amerikanske dollar og overførte pengene til D i Nigeria etter oppdrag fra D. Pengene var urettmessig overført fra C konti uten hans tillatelse ved at en ukjent person forledet banken til å foreta overførsler under foregivende av å være C ved følgende anledninger:

1. Den 6. februar 1995 kr 135321,- fra konto nr. - - -

2. Den 23. februar 1995 kr 111232,- fra konto nr. - - -

3. Den 9. mars 1995 kr 247750,- fra konto nr. - - -

4. Den 27. mars 1996 kr 39776,- fra konto nr. - - -

5. Den 16. mai 1995 kr 60188,- fra konto nr. - - -."

Sand herredsrett avsa 13. november 1997 dom med slik domsslutning:

"1. A, født xx.xx.31 - - -, frifinnes for tiltalebeslutningens poster I og II.

2. A dømmes til å betale til

- - - - Baptistmenighet kr 310862,00 - kronertrehundreogtitusenåttehundreogsekstito 00/100 -

- - - - Borettslag kr 834132,00 - kroneråttehundreogtrettifiretusenetthundreogtrettito 00/100 -,

- Stiftelsen - - - kr 157500,00 - kroneretthundreogfemtisyvtusenfemhundre 00/100 -

- X Speidergruppe kr 55000,00 - kronerfemtifemtusen 00/100 -,

- B kr 65000,00 - kronersekstifemtusen 00/100 -

innen 2 - to - uker fra denne dommens forkynnelse.

3. Saksomkostninger idømmes ikke."

Statsadvokatene i Agder har 9. desember 1997 anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisvurderingen under skyldspørsmålet for så vidt gjelder tiltalens post I. Agder lagmannsrett besluttet 16. desember 1997 å henvise anken til ankeforhandling.

Når det gjelder sakens faktiske bakgrunn har partene vært enige om at det faktum som er beskrevet i herredsrettens dom også kan legges til grunn for lagmannsretten. Tiltalte har for lagmannsretten fullt ut erkjent å ha forholdt seg slik det er beskrevet i tiltalebeslutningens post I a-e, men har ikke erkjent at handlingene er utført med forsett og i vinnings hensikt.

Lagmannsretten er kommet til at påtalemyndighetens anke må tas til følge, og skal bemerke:

Den straffbare handling består etter tiltalen i at tiltalte har handlet mot de fornærmedes tarv ved i egenskap av kasserer/ forretningsfører å ha investert midler tilhørende de fornærmede uten samtykke, uten sikkerhet og uten at de fornærmede oppnådde noen avkastning.

Når det gjelder spørsmålet om samtykke, bemerkes: Tiltaltes funksjon var ikke helt av samme art i forhold til alle fornærmede. I tiltalen er han betegnet som regnskapsfører, forretningsfører og kasserer, uten at variasjonene etter lagmannsrettens mening har noen strafferettslig betydning. Hans befatning med økonomien for - - - baptistkirke og for B adskiller seg likevel noe fra de andre fornærmede, ved at han for de to nevnte også hadde i oppdrag å plassere midlene. For øvrig er det på det rene at tiltalte av den respektive fornærmede hadde nødvendige bemyndigelser overfor bankene. Fullmaktsspørsmålet reiser seg i relasjonen mellom de fornærmede og tiltalte. - Det er enighet mellom aktor og forsvarer om at tiltalte "styrte" eller hadde "tilsyn" med de fornærmedes økonomiske anliggender under tiltalepostene a.-d. Lagmannsretten er enig i dette. Straffbarhetsvilkåret er objektivt sett oppfylt også for post e., B. For denne post viser lagmannsretten til bemerkninger i herredsrettens dom, som tiltres.

De midler tiltalte har forføyd over og som tilhørte - - - Baptistmenighet var netto salgssum tillagt renter etter at meningheten i 1988 hadde avhendet pastorboligen. Ingen i menighetsrådet hadde mer detaljert innsikt i økonomiforvaltning. Det må legges til grunn at menigheten drøftet kapitalanbringelsen, og at det - antagelig nokså uformelt - ble overlatt tiltalte å plassere pengene som han fant best, også med tanke på at midlene skulle gi avkastning. Det er noe uklart om tiltalte allerede da hadde innhentet tilbud fra banker og finansinstitusjoner, eller om han gjorde dette etter den nevnte konsens i menigheten. Under enhver omstendighet ble tilbudene referert for menighetens ansvarlige. Tiltalte har forklart at midlene frem til 1992 etter hans avgjørelse ble forvaltet av - - - Finans, det er bekreftet at han meddelte menighetsrådet dette, og at ingen innsigelser fremkom.

Tiltaltes verv for - - - besto i sin alminnelighet å være kasserer for meningheten, herunder å motta penger og å betale regninger, samt å føre regnskaper. Ifølge tiltalte var dette to sider av samme sak. Når det gjelder oppdraget fra - - - m.h.t. forvaltning av salgssummen, finner lagmannsretten godtgjort at det aldri innen menigheten uttrykkelig var tale om, og heller ikke intensjonen, å sette midlene inn i foretak eller virksomhet som innebar risiko for at noe av summen kunne gå tapt, da i den forstand at formålet med plasseringen hadde antydning av spekulasjon. I de forutgående samtaler var utgangspunktet at avkastningen var beskjeden, og at en burde undersøke om den kunne bedres noe. Forutsetningen var at det ikke skulle lempes på kravene til sikkerhet, og at nivået på avkastningen ble underordnet sikkerhetshensynet. Menigheten var innstilt bare på en innenlandsk forvaltning, opprinnelig sannsynligvis endog lokal plassering, med de nokså begrensede muligheter dette betydde. Plassering i Nigeria ble aldri nevnt.

Lagmannsretten finner godtgjort at menigheten aldri, hverken stilltiende eller uttrykkelig, utstyrte tiltalte med generalfullmakt til å anbringe midlene etter egen vurdering og avgjørelse. Overføringen til - - - Finans var klarert, iallfall i etterhånd, skulle det gjøres forandring her, regnet menigheten med at tiltalte i det minste fulgte omtrent samme fremgangsmåte som i 1988.

For plassering av midler tilhørende B forelå skriftlig fullmakt. Etter formen er den ubegrenset. B selv meddelte tiltalte at hun ikke ville vite hvor han plasserte pengene. Det er på det rene at B mente fullmakten ikke bemyndiget tiltalte til å bruke midlene i utlandet.

For så vidt angår - - - borettslag og X speidergruppe var tiltalte overdradd de arbeidsoppgaver som vanligvis tilligger regnskapsfører og kasserer. Tiltalte var ikke med i ansvarlig styre eller ledelse noen av stedene. Foruten å føre regnskapene mottok han husleie fra leieboerne, leieinntekter fra speiderhytte, kontingenter, tilskudd og gaver m.m. Han skulle også betale løpende utgifter, renter, avdrag og avgifter, samt forestå eierskifter i borettslaget og gjennomføre nødvendige oppgjør i slike saker. Ledelsen både i borettslaget og i speidergruppen var ikke fremmede for tanken om å søke bedre avkastning av de midler de hadde innestående i banken. Det ble imidlertid ikke drøftet med tiltalte hva som konkret kunne gjøres, enn si samtykket i at tiltalte etter eget tiltak foretok seg noe. Overføringene til Nigeria skjedde således uten saksjon fra de fornærmede.

Når det endelig gjelder forholdet til stiftelsen - - - er forholdet noe spesielt. Det beløp som er overført til Nigeria var en testamentarisk gave til stiftelsen, innestående på bankkonto. Mens tiltalte var medlem, fastsatte styret vedtekter for gaven. Det var her bestemt at kapitalen skulle stå urørt, og være anbrakt i en lokal bank. Vedtekten var endog formulert av tiltalte, og i kraft fra 1993-94. Lagmannsretten behøver ikke gå nærmere inn på fullmaktsspørsmålet, idet tiltalte har erkjent at han ved å foreta overføringen gikk langt ut over hva han som forretningsfører var bemyndiget til.

Det er videre på det rene at investeringene i Nigeria var totalt usikret i alle retninger. Ikke bare manglet kausjonserklæringer, forsikring eller annen form for garantistillelse, men tiltalte sørget heller ikke for kvitteringer fra banker eller personer eller annen dokumentasjon som kan spore midlene frem til hans angivelige medkontrahenter. Tiltalte unnlot også å forvisse seg om riktig identitet hos de personer han hadde forbindelse med og om hvem de representerte.

Skyldkravet etter straffeloven §275 er for de første forsett. For å bli domfelt etter bestemmelsen må tiltalte ha vært klar over at han handlet mot de fornærmedes tarv ved å forføye over deres midler som nærmere beskrevet i herredsrettens dom, under de anførte omstendigheter og vilkår.

Lagmannsretten finner ikke at tiltalte kan høres med at han trodde pengene var under betryggende forvaltning i Nigeria, og at han mente å handle til fordel for de fornærmede.

Det må legges til grunn at tiltalte allerede i 1991 hadde kjennskap til at nigerianere ved masseutsendelse av tilbud inviterte nordmenn til ytterst tvilsomme investeringer, og forespeilet mulighet for særdeles god avkastning. Han visste også om at penger var direkte fralurt nordmenn ved disse prosjekter, som savnet rot i virkeligheten, bl.a. var et tilfelle i Kristiansand kjent for ham. Da tilbudet fra mr. D kom til tiltalte, styrket brevet tiltaltes inntrykk av at det dreide seg om foretak som lå iallfall tett opp til svindel, og som ikke tålte dagens lys, det var bl.a. tale om hvitvasking av penger og bestikkelser. Da tiltalte sommeren 1993 ble advart av Økokrim, var han således forlengst klar over hvilke lyssky foretak han hadde innlatt seg på, og hvilke manipulasjoner som skjedde fra nigeriansk hold. Til tross for denne innsikt fortsatte tiltalte å sende penger. Tiltalte hadde derfor fra første stund klar forståelse av at han satte de fornærmede i fare for å miste de midler han overførte. I denne forbindelse bemerker lagmannsretten at det er tilstrekkelig til at overføringene vurderes å være i strid med de fornærmedes tarv, hvis plasseringen av midlene medfører en uforsvarlig tilleggsrisiko, jfr. Rt-1993-727.

Det er foran fastslått at tiltalte objektivt ikke hadde fullmakt til å investere de fornærmedes penger i utlandet, for de flestes vedkommende endog ikke fullmakt til å foreta investeringer i det hele. Lagmannsretten finner at tiltalte var innforstått med at det var urettmessig av ham å bruke de fornærmedes penger til annet enn utgiftsbetaling i løpende/kurante forhold, eller etter uttrykkelig beslutning eller tillatelse fra de ansvarlige. De forutsetninger for bruk av midlene som den enkelte fornærmede hadde var kjent for tiltalte, slik de er beskrevet foran. Det må ha vært åpenbart for tiltalte at det dreide seg om kapital til dekning av driftsutgifter, og delvis midler avsatt til dekning av påkommende utgifter, kapitalen var uten enhver risikovilje.

At tiltalte forsto at han handlet i strid med de fornærmedes tarv, fremgår etter lagmannsrettens mening også av en rekke andre forhold.

En vil her for det første peke på at de fleste bankuttak ikke ble bokført, og at regnskapsføringen var misvisende. Det ble også manipulert med bilag. Purringer fra Husbanken (- - -) ble ikke tatt hensyn til.

Da - - - i 1993 trengte de avsatte penger til oppussing, holdt tiltalte menigheten med snakk, inntil han omsider måtte forklare Nigeriaplasseringene. Det er i det hele et gjennomgående trekk at tiltalte så langt og så lenge det var mulig søkte å holde den respektive overføring skjult for de fornærmede og for revisorene.

Viljen til å tildekke bruken av de fornærmedes midler ga seg også utslag i at tiltalte etterhvert begynte å overføre pengene kontant ved at han kjøpte USD, og sendte disse pr. post til Nigeria, i stedet for Swiftoverføringer som han tidligere hadde brukt.

Lagmannsretten må etter dette legge til grunn at tiltaltes handlinger er utført med det forsett som kreves for domfellelse etter straffeloven §275.

Lagmannsretten finner også at tiltalte har overført midlene i den hensikt å skaffe seg en uberettiget vinning. Allerede Ds første henvendelse i brev av 17. mai 1991, må ha skapt forventninger hos tiltalte om en betydelig gevinst om han gikk med på "opplegget". Han tilbys i brevet 40% av et beløp på hele USD 18975342. Under tiltaltes senere besøk i Nigeria, hvor han traff D og flere andre nigerianere, ble han stillet i utsikt å få aksjer i det foretagende nigerianerne anga de ville etablere i Norge, og han ble lovet en viss provisjon for sitt arbeide. I det samme møte fikk han opplysninger om at nigerianske bedrifter var interessert i å motta lån fra Norge, og at de kunne tilby rente på 14% med tillegg av en provisjon.

Tiltalte må antas å ha hatt et klart motiv til å engasjere seg i Ds affærer. Det er opplyst at tiltaltes tre forretninger i X ble undergitt styrt avvikling ca 1990. Ikke alle fordringshaverne fikk dekket sine krav. Tiltaltes økonomiske situasjon var så dårlig at det bolighus som tjente som fellesbolig for ham selv og familien ble begjært solgt på tvangsauksjon i 1990. Tiltalte har senere tatt opp lån, og de fremlagte selvangivelser for inntektsårene 1990 - 1994 viser at han hadde meget begrensede midler å leve av.

Lagmannsretten må etter dette legge til grunn at tiltaltes senere engasjement, bl.a. ved å sende penger til Nigeria, var diktert ut fra ønsket om egen profitt.

Dels ble penger sendt for å dekke de utgifter D hevdet påløp i forbindelse med overføringen til Norge av det meget betydelige beløp på nærmere USD 19 mill som tiltalte "skulle få" 40% av, dels ble penger sendt for at tiltalte skulle få noe av den renteavkastning og provisjon som var stillet i utsikt. At tiltalte også ønsket å skaffe de fornærmede god avkastning for plasseringene, ser ikke lagmannsretten bort fra. Dette har imidlertid ingen betydning for spørsmålet om tiltaltes straffeskyld.

Ved sine overføringer har tiltalte også gitt D og/eller hans medsammensvorne en uberettiget vinning. Slik sett har nærværende sak likhetstrekk med den sak som er omhandlet i Rt-1985-334.

Lagmannsretten finner at utroskapen må anses som grov, straffeloven §276. Både samlet sett, og isolert for hver enkelt fornærmet, dreier det seg om store beløp, og det er voldt betydelig økonomisk skade. Tiltaltes forhold representerer brudd på den særlige tillit han var vist av de fornærmede, og han har bevisst forsøkt å skjule sine ulovlige transaksjoner ved uriktige regnskaper eller unnlatt regnskapsføring.

Ved straffutmålingen må det legges vekt på at domfeltes utroskap rammer institusjoner/organisasjoner og at tapet således får direkte betydning for et betydelig antall personer. Også almenpreventive hensyn gjør seg sterkt gjeldende og krever en streng reaksjon i forhold som de foreliggende.

Straffen finnes passende å kunne fastsettes til fengsel i 1 - ett - år som påstått av aktor. Straffeloven §62 første ledd er iakttatt.

Lagmannsretten er - under noen tvil - kommet til at det foreligger formildende omstendigheter som gjør det forsvarlig å gjøre noe av straffen betinget. Saken har vært usedvanlig fokusert i media, noe som må ha vært en stor belastning for tiltalte og hans familie. Soning av en lengre fengselsstraff vil i den situasjon tiltalte nå befinner seg medføre merbelastning ved at han nylig - og etter at saken kom opp - mistet sin hustru i en trafikkulykke, og at han nå har eneomsorgen for en datter.

Det legges i formildende retning noe vekt på at det har gått forholdsvis lang tid fra de straffbare forhold ble avdekket, inntil saken nå kommer til endelig avgjørelse.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at det kan gis en deldom - og at 6 måneder av straffen bør kunne gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52 flg.

Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke, jfr. straffeprosessloven §437 tredje ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

A, født xx.xx.1931, dømmes for overtredelse av straffeloven §275 første og annet ledd, jfr. §276, jfr. §62 første ledd til en straff av fengsel i 1 - ett - år, hvorav 6 - seks - måneder blir å fullbyrde, mens 6 - seks - måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52 følgende.