LA-1997-1699

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-04-28
Publisert:	LA-1997-01699
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett nr: 96-01520 - Agder lagmannsrett LA-1997-01699 A
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Øslebø) Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Frode Risnes)
Forfatter:	Lagdommer Inge Hobæk, formann Lagdommer Erling Strand Kst.lagdommer Håvard Skjeldås
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §44, §44a, Tvistemålsloven (1915) §174, §176, §180

Saken gjelder tvist om foreldreansvaret for, og samvær med, partenes fellesbarn C, født xx.xx.1989, og D, født xx.xx.1993. Sakens bakgrunn er i korthet denne:

B og A giftet seg i desember 1989 og var bosatt i Norge inntil de i 1994 tok opphold i Tyrkia sammen med deres to barn. Etter et ferieopphold i Norge i august 1996, reiste A fra Tyrkia med begge barna til Norge uten å si fra på forhånd til ektefellen. B reiste etter til Norge og fikk da vite at hustruen ønsket separasjon og at hun ikke ville la ham få ukontrollert samvær med barna.

Ved stevning datert 27. september 1996 reiste A søksmål mot B med påstand om at hun skulle ha foreldreansvar alene og daglig omsorg for de to barna, og at B skulle ha samvær med barna etter rettens skjønn, men begrenset til kortvarige perioder og under tilsyn. Under hovedforhandlingen endret hun påstanden til at B nektes samvær med barna. B la ned påstand om at foreldreansvaret skulle være felles, og at moren skulle ha den daglige omsorgen. Han la også ned påstand om at han skulle ha samvær med barna annenhver helg fra fredag ettermiddag til søndag kveld, to uker i sammenheng i sommerferien, hver høst- og vinterferie og hver nyttårshelg.

Kristiansand byrett avsa 22. september 1997 dom med slik domsslutning:

"1. A skal alene ha foreldreansvar og daglig omsorg for barna C, født xx.xx.89 og D, født xx.xx.93.

2. B skal ha samvær med fellesbarna C og D slik:

I en overgangsperiode på ett år samvær hver første weekend i måneden med 5 timer lørdag og 5 timer søndag, hver dag fra kl. 11.00 til kl. 16.00.

Samværet skal de fire første månedene skje i overvær av en person som utpekes eller godkjennes av A, eventuelt henne selv.

Etter utløpet av overgangsordningen på ett år skal samvær skje i samsvar med barneloven normalordning i §44 fjerde ledd.

Alt samvær skal finne sted i Norge.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Begge parter har anket dommen til Agder lagmannsrett. Ankene gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 14. og 15. april 1998. Partene som begge møtte med sine prosessfullmektiger avga forklaring, og det ble avhørt 4 vitner, hvorav 3 var nye for lagmannsretten. Som sakkyndig for lagmannsretten har vært oppnevnt psykolog Bjørn Lie Schule, Kristiansand. Han har avgitt en skriftlig uttalelse datert 4. april 1998 og var til stede under ankeforhandlingen og avga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Lagmannsretten viser til byrettens dom for så vidt gjelder partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse for dommen.

A har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. Anførslene kan oppsummeres slik:

Byretten har riktig kommet til at hun alene bør ha foreldreansvaret for barna. Hun slutter seg i den forbindelse til byrettens begrunnelse.

I spørsmålet om samværsrett anføres det at det foreligger en reell og aktuell fare for at B vil kidnappe barna, og at denne faren er tilstrekkelig til at han nektes samvær. I tillegg kommer det forhold at han overfor barna har kommet med negative uttalelser om A. B har overført konflikten mellom foreldrene på C, som har fått store problemer på grunn av dette.

Byretten tar feil når den legger til grunn at de fremsatte trusler er enkeltstående tilfeller. Truslene om bortføring er fremsatt gjentatte ganger og over lengre tid med full tyngde. B er domfelt for å ha fremsatt trusler som kom flere måneder etter at han kom tilbake fra Tyrkia. Truslene er fremsatt mens barna var tilstede, og de har skapt en grusom redsel hos A og hos C. Det gjøres videre gjeldende at B har en meget løs tilknytning til Norge. Han hadde et midlertidig engasjement i Postverket, men på grunn av straffedommen kan han ikke regne med å få jobb der. B har fremsatt til dels grove og uriktige beskyldninger mot henne i nærvær av barna. Tilsvarende beskyldninger er fremsatt i telefonsamtale med C, som fikk store problemer, slik at hun måtte forby B å kontakte barna på telefonen. A mener derfor at det er best for barna om samværet med faren blir avskåret.

A har lagt ned slik påstand:

"1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. B nektes samvær med barna.

3. A tilkjennes saksomkostninger for begge retter."

B har også i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. Anførslene kan sammenfattes slik:

Utgangspunktet er at foreldreansvaret er felles inntil noe annet avtales eller fastsettes. Det forhold at foreldre har samarbeidsproblemer er snarere hovedregelen enn unntaket i slike saker, og det er ikke tilstrekkelig til å gjøre unntak fra hovedregelen. Det er ikke dokumentert at det består vesentlig uenighet mellom partene om spørsmål som går inn under foreldreansvaret. Partene har tidligere vært enige om alle spørsmål om religion, skolegang, statsborgerskap og medisinske forhold. Dersom B ikke får del i foreldreansvaret, vil det i realiteten bety at han ikke får anledning til å ta barna med på besøk hos besteforeldrene i Tyrkia.

Hva angår spørsmålet om samvær, skal det meget til for å nekte dette. I praksis må det være en reell og aktuell kidnappingsfare. Det er ikke tilstrekkelig at B i en fortvilet og opphisset situasjon har kommet med trusler om bortføring. Han har i ettertid beklaget det han har sagt. Han erkjenner at A nærer en reell frykt for bortføring, men denne frykten kan best overvinnes ved å gi samvær og konstatere at barna kommer tilbake hver gang. Frykten er dessuten ubegrunnet. Han har ingen planer om at ta barna med seg til Tyrkia for å bosette seg der. Han har bodd lenge i Norge, har leilighet i Bergen, hvor han har venner og familie. Han har dessuten etablert et forhold til en norsk kvinne, som er bosatt i Bergen.

B har endelig vist til uttalelsen fra Cs behandler, Tove Marie Wiese, om at C har hatt godt av de samvær som har funnet sted.

B har lagt ned slik påstand:

"1. A og B skal ha felles foreldreansvar for sønnene C, født xx.xx.89 og D, født xx.xx.93.

2. B skal ha samvær med sønnene C og D etter barneloven normalordning i §44a.

3. A idømmes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten er i spørsmålet om foreldreansvar kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Den rettsoppnevnte sakkyndige, spesialist i klinisk psykologi, Bjørn L. Schule, uttaler i sin rapport datert 4. april 1998:

"Det er åpenbart et sterkt motsetningsforhold fra mors side i forhold til far, noe hun ikke legger skjul på.

Far påstår at han er villig til å godta og akseptere norsk kultur og norsk væremåte, men vil stå sterkt på i forhold til at barna skal lære tyrkisk.

Om det er samsvar mellom fars utsagn og handlinger vites ikke.

Mor beskriver et avhengighets forhold til en dominerende mann, hvor vel hennes egen manglende stillingstaken kan ha vært et like stort problem som hans dominans.

Grunnlaget for et godt samarbeide ligger etter sakkyndiges mening ikke til rette for delt foreldreansvar.

Målet er ikke et konfliktfritt samarbeidsklima, som neppe er oppnåelig selv blant "norske" foreldre, men sett ut fra foreldrenes grunnleggende holdninger til hverandre, mors negative holdning til far, fars påvirkning av barna, mulighet for vesentlige kulturelle konflikter i oppdragelse som rimeligvis kan føre til involvering av barna fra begge parter på en uheldig måte, finner sakkyndige at felles foreldreansvar ikke er tilrådelig.

Det nevnes at C går til behandling på BUP grunnet de problemer konflikten mellom foreldrene har skapt, hvilket indikerer liten konfliktløsende evne fra foreldrenes side.

Sakkyndige finner det således tilrådelig ikke å anbefale felles foreldreansvar."

Lagmannsretten kan i det vesentlige slutte seg til det som den sakkyndige uttaler om samarbeidsklimaet mellom partene. Inntrykket er bekreftet ved det som er kommet frem under ankeforhandlingen. Et felles foreldreansvar ville etter lagmannsrettens vurdering kunne føre til at konflikten mellom foreldrene økes, og at barna ville bli dradd ytterligere inn i dette. Lagmannsretten finner derfor at det vil være det beste for barna at A får foreldreansvaret alene. I spørsmålet om samvær er lagmannsretten som byretten kommet til at B skal ha rett til samvær og tiltrer for så vidt byrettens begrunnelse. Lagmannsretten finner imidlertid at samværsretten bør begrenses i forhold til vanlig samværsrett.

Utgangspunktet er at barnet har rett til samvær med begge foreldre, selv om de lever hver for seg, jfr. barneloven §44 første ledd og §44a første ledd om rett til samvær for den av foreldrene som ikke har den daglige omsorgen. Spørsmålet for lagmannsretten er således om de forhold A har påberopt og de opplysninger som ellers foreligger gir grunnlag for å fravike den alminnelige regel om samvær mellom far og barn.

Lagmannsretten legger etter det som er kommet frem til grunn at B gjentatte ganger har fremsatt trusler om at han vil ta med seg barna til Tyrkia. Det legges også til grunn at truslene er fremsatt ikke bare overfor A, men også i nærvær av barna. B synes nå å ha forstått det klanderverdige i sin opptreden og har i ettertid beklaget den.

Den sakkyndige skriver om bortføringsfaren i sin rapport:

"Sakkyndige kan på ingen måte gå god for at far ikke i fremtiden ville kunne bortføre barna, men det har ikke fremkommet forhold som taler for dette. På dette grunnlag kan ikke sakkyndige se at samvær skulle nektes for far.

Mor har giftet seg med en utenlandsk statsborger, og det ligger følgelig en risikofaktor i dette, en risikofaktor som etter sakkyndiges oppfatning ikke i seg selv kan legges til grunn for samværsnekt."

Lagmannsretten kan slutte seg til den sakkyndiges uttalelse. Det kan etter lagmannsrettens vurdering ikke utledes en reell kidnappingsfare av truslene, som må anses å være uttrykk for frustrasjon over den vanskelige situasjonen B befant seg i. Det er for lagmannsretten heller ikke fremkommet noe annet som tilsier at det foreligger en reell og aktuell kidnappingsfare. Lagmannsretten kan således ikke se at det er hjemmel for å nekte B samvær med barna på grunn av kidnappingsfare.

Lagmannsretten finner heller ikke at det er fremkommet andre omstendigheter som gir grunnlag for å fravike lovens hovedregel.

Den sakkyndige uttaler følgende om fars egnethet som samværsperson:

"Når det gjelder fars egnethet som samværsperson, kan sakkyndige ikke se at far har personlige egenskaper eller karakteravvik som skulle tilsi at han ikke har denne evne.

Far er både en sensitiv person og følger godt opp, men sakkyndige har ved BUP sin rapport vurdert at fars sensivitet nok kan være ustabil."

Videre uttaler den sakkyndige:

"Sakkyndige ser det videre uheldig at barna blir trukket inn i foreldrenes konflikter, noe begge foreldrene må ta ansvar for."

Lagmannsretten legger til grunn at B har fremsatt nedsettende bemerkninger om A i nærvær av barna, og at C blant annet av denne grunn har fått slike problemer at han nå får behandling av klinisk pedagog Tove Marie Wiese. Bs opptreden er sterkt forkastelig, selv om den for en stor del må tilskrives hans opplevelse av frustrasjon over at det ble lagt hindringer i veien for hans samvær med barna. B har angret på sin opptreden. Lagmannsretten finner det ikke tilstrekkelig til å nekte ham samvær med barna, og det er heller ikke grunn til at samværene skal finne sted under tilsyn.

Lagmannsretten er kommet til at samværsretten bør begrenses noe i forhold til vanlig samværsrett i barneloven §44a og fastsetter samværet til et helgesamvær i måneden, fjorten dager i sommerferien og hver nyttårshelg. Ved denne vurdering har lagmannsretten lagt vekt på de problemer som C nå sliter med og får behandling for. Dessuten er det lagt vekt på den forholdsvis lange reiseveien mellom foreldrenes bosteder, henholdsvis - - - - og - - - - ved Bergen.

Lagmannsretten finner at det bør være en opptrappingsperiode, således at samværene frem til 1. juli 1998 finner sted i Kristiansand slik som det har vært praktisert en periode, men uten tilsyn. På denne måten vil foreldrene få tid til å forberede barna på at de skal besøke far i Bergen. I tråd med dette fastsettes ikke samvær i sommerferien i 1998. Etter det opplyste, skal B sone en dom fra 28. april til 7. juli 1998. Av denne årsak fastsettes samvær i juli og august slik det fremgår av domsslutningen. Påsken bør barna tilbringe hos sin mor.

As anke må anses som dels vunnet og dels tapt. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 bør hver av partene dekke sine egne saksomkostninger, idet lagmannsretten ikke finner grunn til å anvende bestemmelsen i §174 annet ledd.

Bs anke, som anses som motanke, har vært forgjeves, og han pålegges i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd å erstatte As saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke finnes grunn til å endre byrettens saksomkostningsavgjørelse. Advokat Knut Øslebø har lagt frem omkostningsoppgave på ialt kr 33.480, hvorav kr 19.200 er salær i ankesaken, fordelt med kr 9.600 på sak om foreldreansvar og kr 9.600 på sak om samværsrett. Lagmannsretten finner at spørsmålet om foreldrerett utgjør en vesentlig mindre del av hele saken enn det som det oppgitte salær skulle tilsi. Lagmannsretten finner således at det oppgitte salær er høyere enn det som er nødvendig for å få saken betryggende utført, jfr. tvistemålsloven §176 første ledd. Saksomkostningene fastsettes skjønnsmessig til kr 5000,-. Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. B har rett til samvær med C, født xx.xx.1989 og D, født xx.xx.1993 slik:

a. Frem til 1. juli 1998 utøves samvær hver første weekend i måneden i Kristiansand med 5 timer lørdag og 5 timer søndag.

b. Et helgesamvær hjemme hos B 17.-19. juli 1998.

c. Et helgesamvær hjemme hos B 7.-9. august 1998.

d. Deretter helgesamvær hjemme hos B hver første helg i måneden.

Helgesamværene under pkt. b, c og d finner sted fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag tilpasset flytider.

e. Hver nyttårshelg fra 29. desember til 2. januar ettermiddag, tilpasset flytider.

f. Fra 1999: 14 - fjorten - dager i sommerferien.

g. B henter barna i Kristiansand og bringer dem tilbake til Kristiansand til avtalt tid og sted.

h. Alt samvær skal finne sted i Norge.

3. B dømmes til å betale saksomkostninger til A med 5.000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

For øvrig tilkjennes saksomkostninger ikke.