LA-1997-202

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-04-30
Publisert:	LA-1997-00202
Stikkord:	Skatterett
Sammendrag:
Saksgang:	Nedenes herredsrett nr: 96-00252 A - Agder lagmannsrett LA-1997-00202 A - Anke til Høyesterett nektet fremmet; HR-1998-00622K .
Parter:	Ankende part: Staten v/fylkesskattessjefen i Aust-Agder Prosessfullmektig: Advokat Stig Tufte-Johnsen Ankemotpart: Milieu AS Leif Gerhard Andersen (Prosessfullmektig: Advokat Lars Ths. Rodvelt)
Forfatter:	Lagdommer Jan Villum, formann Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen Lagdommer Erland Henrichsen
Lovhenvisninger:	Skattebetalingsloven (1952) §48, Ligningsloven (1980) §10-2, §10-3, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §17-3

Saken gjelder gyldigheten av Arendal overlikningsnemnds vedtak av 27. oktober 1995 for henholdsvis Milieu AS og Leif G. Andersen. Begge vedtak gjaldt ligningen for inntektsårene 1992 og 1993.

Leif Gerhard Andersen er eneaksjonær i Milieu AS og eneste ansatte. Selskapet ble stiftet i 1990 med en aksjekapital på kr 150.000 fordelt på 30 aksjer. Ved utgangen av 1993 eide Andersen 18 aksjer. Han har hele tiden vært styreformann og daglig leder i selskapet og eneste ansatt. Selskapets hovedformål var salg av såkalt miljødiesel.

Selskapet har kontor i underetasjen i Andersens privatbolig på Torjusholmen i Arendal.

Markedsforholdene for miljødiesel utviklet seg ikke slik som forventet, blant annet fordi dieselen ble avgiftsbelagt på en måte som gjorde salgsvirksomheten ulønnsom. Dette prosjektet ble således etterhvert skrinlagt. I mellomtiden hadde Andersen i årene 1992 og 1993 påtatt seg konsulentoppdrag i oljebransjen i Stavanger og deretter i Kristiansand. Det er disse årene saken gjelder. Konsulentoppdragene foregikk gjennom selskapet Milieu AS. Andersen leide ut sin arbeidskraft til Milieu AS og utførte det arbeid selskapet hadde påtatt seg. Oppdraget i Stavanger varte hele 1992 og første halvdel av 1993 og gjaldt oppdrag for Teesquared Engeneering AS, Arendal. Andersen oppholdt seg i denne perioden som ukependler i Stavanger fra mandag morgen til fredag ettermiddag. I siste halvdel av 1993 hadde Milieu AS ved Andersen oppdrag for Maritim Temtek AS i Kristiansand.

Andersen har fra Milieu AS fått utbetalt kjøregodtgjørelse for sine reiser mellom bopel og Stavanger og bopel og Kristiansand som trekkfri bilgodtgjørelse. Etter ligningsmyndighetenes oppfatning er denne godtgjørelsen dekning av utgifter til kjøring mellom hjem og arbeidssted. Skattemessig må kjøreutgiftene ses på som privatutgifter og skal således betraktes som lønn og være skattepliktig på Andersens hånd og derved også inngå i arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget på selskapets hånd. Dette er det ene hovedspørsmål saken dreier seg om. Det andre hovedspørsmål gjelder utbetalt kostgodtgjørelse i forbindelse med de nevnte oppdrag.

Etter avholdt bokettersyn av Andersen og Milieu AS i oktober 1994 traff ligningsnemnda i Arendal vedtak om omgjøring av utbetalt kjøre- og kostgodtgjørelse til skattepliktig inntekt til Andersen og tilsvarende øking av arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget for Milieu AS. Det ble også ilagt tilleggsskatt. Både selskapet og Andersen påklaget ligningsnemndas vedtak. Arendal overligningsnemnd stadfestet den 27. oktober 1995 ligningsnemndas vedtak både for Milieu AS og for Andersen. Vedtaket for Milieu AS lyder slik:

"Arbeidsgiveravgiften for 1992 blir å øke med kr 25734.

Inntekten blir å øke med dobbeltførte kostnader kr 483.

Arbeidsgiveravgiften for 1993 blir å øke med kr 9560.

Tilleggsskatt blir å beregne med 30% av unndratt skatt og arbeidsgiveravgift."

For Andersen personlig lyder vedtaket slik:

"1992: Alminnelig inntekt for 1992 blir å øke med kr 36900.

Personinntekt for 1992 blir å øke med kr 36900.

Tilleggsskatt beregnes med 30%.

1993: Alminnelig inntekt for 1993 blir å øke med kr 44400.

Personinntekt for 1993 blir å øke med kr 74800.

Tilleggsskatt beregnes med 45% av skatt av mottatt diettgodtgjørelse.

Tilleggsskatt beregnes for øvrig med 30%."

Det er uenighet mellom partene om skattyternes klage omfatter kostgodtgjørelsen og om overligningsnemnda også har behandlet spørsmålet om kostgodtgjørelse.

Nedenes herredsrett avsa 23. desember 1996 dom med slik domsslutning:

"1. Ligningen for Milieu AS og Leif Gerhard Andersen for ligningsårene 1992 og 93 oppheves for så vidt gjelder kjøre- og kostgodtgjørelse.

2. Staten ved Fylkesskattekontoret i Aust-Agder dømmes til innen 2 - to - uker å betale kr 35.388 i saksomkostninger til Milieu AS og Leif Gerhard Andersen."

Ved dommen har herredsretten kommet til at kjøringen mellom Torjusholmen og Stavanger og senere Torjusholmen og Kristiansand er å betrakte som tjenestekjøring og at kjøregodtgjørelsen således er trekkfri. Videre er herredsretten kommet til at overligningsnemnda i realiteten har behandlet klagen også på kostgodtgjørelsen og at utbetalt kostgodtgjørelse er trekkfri på samme måte som kjøregodtgjørelsen.

For øvrig fremgår saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten samt herredsrettens begrunnelse av dennes domsgrunner.

Staten v/Fylkesskattesjefen i Aust-Agder har i rett tid erklært anke over herredsrettens dom idet det hevdes at det foreligger feil såvel ved rettsanvendelsen som ved bevisbedømmelsen.

Milieu AS og Leif Gerhard Andersen har tatt til motmæle.

Ankeforhandling er holdt i Eydehavn den 15. januar 1998.

Under ankeforhandlingen møtte partene med prosessfullmektiger. Partene avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne. I det vesentligste står saken både rettslig og faktisk i samme stilling som for herredsretten.

Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Den ankende part har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Saken kan deles inn i tre hovedspørsmål:

1. Hva i ligningsnemndas vedtak for 1992 og 1993 er påklaget og således behandlet av overligningsnemnda?

2. I hvilken grad skal kjøregodtgjørelse utbetalt fra Milieu AS til Leif G. Andersen i 1992 og 1993 betraktes som trekkpliktig eller trekkfri godtgjørelse?

3. Beregnet tilleggskatt for Milieu AS og Andersen for de samme år.

Skattyternes felles klage av 7. juli 1995 er avgrenset til å omfatte ligningsnemndas vedtak for så vidt gjelder utbetalt kjøregodtgjørelse samt spørsmålet om lovligheten av tilleggsavgift ilagt skattyterne vedrørende såvel utbetalt kjøre- som kostgodtgjørelse. Dette fremgår direkte av klagen. Slik klagen er formulert kan det ikke innfortolkes at den også omfatter kostgodtgjørelse. Slik har også overligningsnemnda oppfattet det og man kan ikke i overligningsnemndas vedtak noe sted lese seg til at spørsmålet om kostgodtgjørelse er behandlet. Det er således feil når herredsretten har kommet til at skattyterne "i realiteten" har påklaget kostgodtgjørelsen og at overligningsnemnda "i realiteten" også har behandlet spørsmålet om kostgodtgjørelse. Hvorvidt kostgodtgjørelsen er trekkfri eller trekkpliktig ble derfor endelig avgjort ved Arendal ligningsnemnds vedtak av 2. juni 1995. Søksmålsfristen i skattebetalingsloven §48 femte ledd er således oversittet og denne delen av søksmålet må avvises.

Når det gjelder kjøregodtgjørelsen for Andersens oppdrag i halvannet år i Stavanger innrettet Andersen seg slik at han reiste til Stavanger mandag morgen og hjem fredag ettermiddag. Den trekkfri utbetalte kjøregodtgjørelse fra Milieu AS omfatter både kjøring mellom hjemsted og Stavanger og kjøring fra hybel til kontorsted såvel som annen kjøring i Stavangerdistriktet.

Kjøringen til og fra Stavanger og kjøring fra hybel i Stavanger til arbeidssted er klarligvis kjøring mellom hjem og arbeid og således privatkjøring i trekkforskriftenes forstand. Det utelukkes ikke i prinsippet at deler av kjøringen innen Stavangerdistriktet kan være tjenestekjøring. Reiseregningene er imidlertid for uspesifiserte og mangelfulle til at de formelle vilkår til dokumentasjon er oppfylt.

Den utbetalte kjøregodtgjørelse for siste halvdel av 1993 for kjøring mellom hjem og arbeidssted i Kristiansand må betraktes på samme måte. Selv om man ikke skulle utelukke at en del av den utbetalte kjøregodtgjørelse gjelder kjøring innen Kristiansandsområdet som kunne defineres som tjenestekjøring, er også dokumentasjonen på dette utilstrekkelig.

Med hensyn til de formelle krav har skattyter hatt rikelig anledning til å komme med de nødvendige opplysninger uten at dette har vært gjort.

Ifølge ligningsloven §17-3 annet ledd jfr. §10-2 skal det ilegges tilleggsskatt dersom det er gitt feilaktige opplysninger som kan føre til for lavt skattegrunnlag. Det er utgangspunktet. Det finnes unntak i §10-3 litra b hvor unnskyldelige forhold kan gi lempning. Det foreligger intet i saken som kan unnskylde de uriktige opplysningene. Godtgjørelsene er betydelige og Andersen har opptrådt både på arbeidsgiversiden og som mottager av de trekkfrie godtgjørelser.

Man kan ikke unnskylde seg med at man ikke i tilstrekkelig grad har satt seg inn i gjeldende regler eller ignorert ligningskontorets signaler. I dette tilfellet er det gitt uriktige og ufullstendige opplysninger om forhold som ikke kunne ha blitt avslørt på annen måte enn ved bilagskontroll. Vedtaket om tilleggsskatt må således opprettholdes.

Den ankende part har nedlagt følgende påstand:

"1. Saken avvises for så vidt gjelder kost og losji for 1992 og 1993.

2. Staten ved Fylkesskattesjefen i Aust-Agder frifinnes for øvrig.

3. Staten ved Fylkesskattesjefen i Aust-Agder tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Ankemotpartene har for lagmannsretten i det vesentligste gjort gjeldende:

Herredsrettens dom er riktig hva angår faktum, bevisvurdering, lovanvendelse og i resultatet og er i samsvar med gjeldende rett. Jamfør i denne forbindelse Agder lagmannsretts dom av 31.10.95, den såkalte "Trondalsaken" (jf. LA-1995-00470)g , hvor lagmannsretten kom til samme resultat som herredsretten i vår sak på grunnlag av likeartet saksforhold.

Skattyternes klage av 7. juli 1995 må tolkes på bakgrunn av tidligere brev fra ankemotpartenes revisor til ligningsmyndighetene hvor det fremgår hvilke poster skattyterne var uenig med ligningsmyndighetene i. Klagen omfatter således både spørsmålet om kjøregodtgjørelsen og diettgodtgjørelsen. Dette er to sider av samme sak idet avgjørelsen av om hvorvidt det foreligger tjenestereise og yrkeskjøring er bestemmende både for om kjøregodtgjørelsen og diettgodtgjørelsen er trekkfrie. Overligningsnemnda har behandlet ligningsnemndas vedtak i sin helhet, d.v.s. også i realiteten spørsmålet om diettgodtgjørelsen. Overligningsnemnda har opprettholdt ligningsnemndas vedtak, og overligningsnemndas manglende spesifikasjon av postene kan ikke gå ut over skattyter.

Dersom det skulle kunne reises tvil om hva skattyternes klage omfatter, kan dette uansett ikke gå ut over skattyterne idet det må være ligningskontorets plikt å klargjøre omfanget av klagen. Det er klart at skattyterne har ment å klage på ligningsnemndas avgjørelse om diettgodtgjørelsen.

Bestemmende for om kjøregodtgjørelsen som er utbetalt for kjøring mellom Milieu AS' kontor i Andersens bolig og henholdsvis Stavanger og senere Kristiansand er trekkfri eller ikke, er om kjøringen betraktes som yrkeskjøring. Andersen har ikke kjørt hjemmefra, han har tatt utgangspunkt i kontoret til det selskap han arbeidet for, nemlig Milieu AS. Kontoret er en egen enhet i underetasjen i Andersens bolighus. Han har kontortid og benytter kontoret i sitt arbeid, så som til regnskapsføring, oppfølging av kontoret og oppdrag, og har generelt kontoret som base for sin virksomhet, herunder for å skaffe seg nye oppdrag. Det er for øvrig ikke noe krav at aktiviteten på kontoret skal overstige en viss terskel, og det er ikke nødvendig å fingere at kontoret ligger utenfor hjemmet. Man må betrakte Andersens oppdrag som påbegynt idet han forlater kontoret for å kjøre til Stavanger og senere Kristiansand hvor selve oppdraget skal utføres. Hele kjøringen er da yrkeskjøring og godtgjørelsen er skattefri så lenge den faller innenfor statens reiseregulativ.

Til formalinnsigelsen fra staten bemerkes at reiseregningene er ført etter den standard som ligningskontoret de foregående år alltid hadde godtatt og slik revisor hadde anbefalt. Det er ikke gitt noe forvarsel og skattyter hadde ingen foranledning til å tro at kravet til dokumentasjon plutselig skulle bli skjerpet for årene 1992 og 1993. Det hevdes i alle fall at de foreliggende reiseregninger inneholder tilstrekkelig dokumentasjon for at den distanse det kreves kjøregodtgjørelse, for virkelig er tjenestereise eller yrkeskjøring.

Det er dessuten bemerkelsesverdig at man i Andersens ligning for 1995 har godkjent som yrkeskjøring helt lignende forhold som man i ligningen for 1992 og 1993 ikke har godkjent. Vurderingene fremstår således som vilkårlige. Denne vilkårligheten må ikke gå ut over skattyter.

Subsidiært hevdes at det ikke foreligger grunnlag for å ilegge tilleggskatt, hverken for Milieu AS eller for Andersen. Faktum og jus er likt for begge disse, og deres kunnskap og gode tro er identisk på grunn av Andersens posisjon i selskapet.

Det hevdes at det ikke er gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger til ligningskontoret. I verste fall dreier det seg om en velbegrunnet uenighet om hvordan regelverket er å forstå og dersom skattyterne har tatt feil på dette punkt har de i alle fall vært i aktsom god tro. Den gode tro styrkes av at de har innrettet seg etter en statsautorisert revisors råd, og de forhold de nå ilegges tilleggsskatt for, er da som nevnt faktisk godkjent i ligningen for 1995. På denne bakgrunn virker straffesanksjoner som en helt firkantet feilreaksjon.

Ankemotparten nedla deretter slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Leif Gerhard Andersen og Milieu AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn herredsretten. Lagmannsretten finner at den ligningsmessige behandling av kjøregodtgjørelsen må opprettholdes, og at søksmålet må avvises for så vidt gjelder diettgodtgjørelsen.

I spørsmålet om lagmannsretten kan behandle diettgodtgjørelsen må det tas utgangspunkt i en tolkning av klagen og overligningsnemndas vedtak. Dersom man kommer til at klagen ikke omfatter diettgodtgjørelsen og denne heller ikke er behandlet av overligningsnemnda, må denne del av saken avvises idet søksmålsfristen åpenbart er oversittet og det er heller ikke begjært oppreisning.

Skattyternes felles klager er på mer enn tre sider og tas ikke inn i sin helhet her. Klagen er satt opp i 2 deler, del 1 med overskriften "utbetalt kjøregodtgjørelse fra Milieu AS til Leif Gerhard Andresen (feilskrift for Andersen)", del 2 "vilkår for ileggelse av tilleggsavgift/tilleggskatt".

Del 1 inneholder så en lengre redegjørelse for hvorfor kjøregodtgjørelsen burde være trekkfri. Del 2 inneholder anførsler om at vilkårene for tilleggskatt ikke er oppfylt idet utbetalingene er foretatt i god tro, at ligningsnemndas standpunkt til utbetalingene ikke er selvsagte og at ligningene for 1992, først ble godkjent og at en derfor fant det forsvarlig å føre utbetalingene for 1993 på samme måte.

Klagens nest siste avsnitt, fortsatt under del 2, nevner kostgodtgjørelsen, avsnittet lyder slik:

"De samme anførsler må gjelde også for utbetalt kostgodtgjørelse for reise. Reisen har hele tiden blitt å anse som yrkesreise der en i henhold til trekkforskriften kunne utbetale kost og losji trekkfritt etter statens satser. At en her ikke har kjennskap til så spesielle regler som skattedirektoratets takseringsregler kan ikke medføre 45% tilleggsskatt/tilleggsavgift."

Andre steder i klagen er kostgodtgjørelse eller diett ikke nevnt.

Ut fra en alminnelig språklig forståelse er lagmannsretten kommet til at klagen ikke kan anses for å omfatte diettspørsmålet. Klagen er ført i pennen av selskapets revisor, de Loloitte & Touche ved advokat Eivind O. G. Ottesen og skattejurist Torkils Bryn. Det er således profesjonelle folk som har ført klagen i pennen, og det må formodes at dersom det var meningen å påklage også den skattemessige behandling av diettgodtgjørelsen, ville dette ha fremkommet med vesentlig større tydelighet. Slik har også Arendal overligningsnemnd oppfattet klagen idet den i sin behandling av klagen fra Milieu AS uttaler:

"Av forholdene som ble drøftet i ligningsnemndas vedtaker det kun vurderingen av hvorvidt utbetalt bilgodtgjørelse i 1992 og 1993 er trekkfri som nå er påklaget, i tillegg til at selskapet krever at den tilleggsavgift det ble ilagt for nevnte forhold frafalles."

Diettspørsmålet er deretter ikke drøftet i overligningsnemndas vedtak, hverken for Milieu AS eller for Andersen. Lagmannsretten kan ikke være enig i skattyters argumentasjon om at diett- og kjøregodtgjørelse er to sider av samme sak. Bortsett fra at det for begge ytelsene må foreligge en yrkesreise for at ytelsene skal være trekkfrie, er det ingen indre sammenheng mellom kjøregodtgjørelse og diettgodtgjørelse, og disse kan vurderes helt uavhengig av hverandre.

Etter ovenstående må saken avvises for så vidt gjelder diettgodtgjørelsen.

Når det gjelder spørsmålet om kjøregodtgjørelsen skal være trekkfri, har lagmannsretten kommet til at overligningsnemndas vurdering er riktig og kan i det alt vesentlige slutte seg til denne.

Lagmannsretten har ved dette ikke lagt vekt på at Milieu AS har kontor i underetasjen i Andersens bolig, ei heller kan det legges avgjørende vekt på hvorvidt Andersens aktivitet på kontoret har vært stor eller liten. Avgjørende for lagmannsretten har vært at etter Andersens egen forklaring har han ikke utført noe arbeid på kontoret som hadde tilknytning til hans oppdrag i Stavanger eller Kristiansand. Det har heller ikke vært utført noe arbeid på kontoret som kan tilknyttes disse oppdragene. Andersen har opplyst at han, når han var hjemme i helgene, brukte endel tid på kontorets datamaskin for å lære seg dataprogrammer som han benyttet i sine oppdrag. Noe konkret arbeid i forbindelse med oppdragene ble dermed ikke utført.

Det er anført fra skattyterne at kontoret var nødvendig for å skaffe seg nye oppdrag eller at det i hvert fall lettet dette betydelig. Dette kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke være tilstrekkelig til at kontorholdet kan være noe mer enn en uvesentlig faktor for utførelsen av oppdragene i Stavanger og Kristiansand. Det er derfor ikke naturlig å se på kontoret som utgangspunkt for reisene til og fra arbeidsstedet. Dette er typisk pendlerreiser eller reiser mellom hjem og arbeidssted og må i skattemessig forstand betraktes som privatreiser. Det bemerkes for ordens skyld at faktum i den såkalte "Trondalsaken" som skattyterne har vist til var annerledes idet kontorholdet var nødvendig forutførelsen av Trondals oppdrag.

Man kan ikke uten videre utelukke at Andersen kan ha hatt yrkeskjøring i Stavanger og senere Kristiansandområdet. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig dokumentert, hverken på Andersens reiseregninger eller i den senere fremlagte kjørebok. I henhold til lignings-ABC for de aktuelle år må det være oppgitt formålet med reisen, en relativt detaljert fremstilling av reiseruten og utkjørt distanse må være angitt etappevis. Disse legitimasjonskrav er ikke oppfylt, og det er umulig å bedømme om kjøregodtgjørelsen er utbetalt for en yrkesreise eller ikke. Også denne delen av den utbetalte kjøregodtgjørelse må betraktes som trekkpliktig.

Ligningsloven §10-2 nr. 1 bestemmer at tilleggsskatt skal fastsettes når det er gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger, skriftlig eller muntlig, som har ført til eller kunne ha ført til for lav skatt. Unntak kan gjøres i henhold til ligningsloven §10-3 når det foreligger åpenbare regne- eller skrivefeil i skattyters oppgaver og det ikke er grunn til å anta at feilen er gjort i den hensikt å unndra seg skatt eller når skattyters forhold må anses unnskyldelig på grunn av sykdom, alderdom, uerfarenhet eller annen årsak som ikke kan legges ham til last.

Arendal ligningsnemnd konstaterer at det er gitt uriktige opplysninger og at ingen av unntaksgrunnene kommer til anvendelse. Dette standpunkt har overligningsnemnda opprettholdt for begge skattyteres vedkommende. Tilleggsskatten er satt til 30%, dog med 45% for Andersen for overskudd av mottatt diettgodtgjørelse for 1993. Begrunnelsen for forhøyelsen er angitt å være at Andersen i forbindelse med ligningen for 1992 ble gjort oppmerksom på at han hadde unnlatt å oppføre overskuddet, men til tross for dette gjentok unnlatelsen for 1993.

Overligningsnemnda har gitt uttrykk for at skattyterne plikter å holde seg orientert om gjeldende regelverk, manglende kunnskap om dette er vanligvis ikke unnskyldelig. Lagmannsretten slutter seg til dette og bemerker dessuten at det er opplyst at Andersen er tidligere ordfører i kommunen og har sittet som medlem av ligningsnemnda i en periode, d.v.s fire år. Han har også drevet som selvstendig næringsdrivende i en årrekke og burde i alle fall ha forstått nødvendigheten av å sette seg inn i de bestemmelser som gjelder. Etter dette har lagmannsretten kommet til at den ilagte tilleggsskatt må opprettholdes både for Milieu AS og for Andersen personlig.

Skattyterne har tapt saken fullstendig og må pålegges å dekke statens omkostninger, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 første ledd. Unntaksbestemmelsene i §172 annet ledd jfr. §180 annet ledd har vært vurdert, men anses etter omstendighetene ikke å komme til anvendelse. Advokat Stig Tufte Johnsen har inngitt omkostningsoppgave pålydende kr 47.587 for herredsretten hvorav kr 2.587 er utlegg og kr 70.496 for lagmannsretten hvorav kr 4.496 er utgifter. Skattyternes prosessfullmektig har protestert og advokat Stig Tufte Johnsen har fått anledning til å uttale seg om omkostningsoppgaven og har opprettholdt sitt salærkrav. Lagmannsretten finner at salærkravet ligger noe i overkant av hva sakens omfang burde tilsi og reduserer dette til kr 44.000. Med tillegg av ankegebyr på kr 12.625 utgjør således det totale omkostningskrav som anses nødvendig kr 108.708.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Saken avvises for så vidt gjelder ligningsbehandlingen av godtgjørelse for kost og losji for inntektsårene 1992 og 1993.

2. Staten ved Fylkesskattesjefen i Aust-Agder frifinnes for øvrig.

3. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Milieu AS og Leif Gerhard Andersen en for begge og begge for en kr 108.708 - kroneretthundreogåttetusensjuhundreogåtte - til staten ved Fylkesskattesjefen i Aust-Agder innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.