LA-1997-213
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-07 |
| Publisert: | LA-1997-00213 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lyngdal herredsrett - Agder lagmannsrett LA-1997-00213 M |
| Parter: | Ankende part: A Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Unni Hald Forsvarer: Advokat Helge Abrahamsen) |
| Forfatter: | Lagdommer Jan Villum Sorenskriver Audun Johansen Byrettsdommer Hans Kristian Thorbjørnsen med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, §229, Løsgjengerloven (1900), §48, §52, §53, §54, §62, Straffeprosessloven (1981) §41, §437 |
A er født xx.xx.1971. Han er for tiden arbeidsløs og bor i X. Han er ugift og uten forsørgerbyrde. Han har ingen formue og mottar ledighetstrygd med kr 3.200 hver 14. dag. Han er tidligere bøtlagt 4 ganger, bl.a. for overtredelse av straffeloven §228 og løsgjengerloven.
Statsadvokatene i Agder satte 25. juli 1996 A, under tiltale ved Lyngdal herredsrett for overtredelse av
"I.
Straffeloven §229, 1. straffalternativ, for å ha skadet en annen på legeme eller helbred eller hensatt noen i avmakt, bevisstløshet eller liknende tilstand, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette/disse:
a. Natt til søndag 15. oktober 1995 ca kl. 02.30 i X sentrum, slo han B med knyttet hånd i ansiktet slik at han falt i bakken. Deretter slo han ham flere ganger i hodet. Slagene medførte blodutredelse og kutt rundt venstre øye som ble sydd med 5 sting, samt at han mistet bevisstheten.
b. Til tid og på sted som nevnt under pkt. I a), slo han C i ansiktet slik at han falt i bakken. Deretter slo han ham flere ganger i hodet slik at han blødde fra munnen og mistet bevissteten.
II.
Straffeloven §228 første ledd, for å ha øvet vold mot en annens person eller på annen måte fornærmet ham på legeme, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette/disse:
Til tid og på sted som nevnt under pkt. I a), slo han D i nesepartiet med knyttet hånd.
Straffeloven §62, første ledd får anvendelse."
Ved Lyngdal herredsretts dom av 6. desember 1996 ble A dømt til en straff av fengsel i 120 dager - hvorav 60 dager ble gjort betinget med en prøvetid på 2 år - for de to forholdene i tiltalebeslutningens post I. Han ble frifunnet for forholdet i tiltalebeslutningens post II.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Domfelte, A, har anket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisvurderingen under skyldspørsmålet for forholdene i tiltalebeslutningens post I, subsidiært straffutmålingen.
Agder lagmannsrett besluttet 14. februar 1997 å henvise anken til ankeforhandling som ble holdt 6. og 7. november 1997 i Kristiansand.
Lagmannsretten finner at anken over bevisvurderingen under skyldspørsmålet ikke kan føre frem og skal bemerke:
Etter bevisførselen under ankeforhandlingen legger lagmannsretten i det vesentlige samme hendelsesforløp til grunn som herredsretten. Det vises til herresrettens dom sidene 3, 4 og 5.
Som herredsretten legger lagmannsretten til grunn at A natten til 15. oktober 1995 i X kom i klammeri med tre/fire jevnaldrene gutter. De var alle beruset etter å ha drikket alkohol, og de gikk samlet til Byparken i X der klammeriet utviklet seg til et håndgemeng.
Dette førte til at A og B falt i bakken, og A ble etterhvert sittende over B. Mens A satt slik, sparket D til A i ansiktet.
Som herredsretten finner lagmannsretten det bevist at A slo et rettet slag med knyttet hånd mot Bs ansikt. Slaget førte til at B fikk hevelse og blått øye og åpne kutt i huden over og under venstre øye. Kuttene ble senere på natten sydd sammen av en lege på legevakten i X - 2 sting over øyet og 3 sting under øyet. Lagmannsretten finner at disse kuttene i ansiktet - som legen sydde igjen med tilsammen 5 sting - må ansees som legemsskade i relasjon til straffeloven §229.
Lagmannsretten finner det videre bevist at A deretter reiste seg opp og med knyttet hånd slo et rettet slag mot ansiktet til C. Slaget førte til at C falt i bakken, og lagmannsretten finner det bevist at dette slaget eller senere slag fra A mot Cs ansikt eller hode førte til at C mistet bevistheten. Han ble hensatt i bevistløshet i realsjon til bestemmelsen i straffeloven §229.
Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at det objektive vilkår for domfellelse etter straffeloven §229 1. straffalternativ er til stede for både post 1 a og post 1 b i tiltalebeslutningen.
A har selv erkjent at slagene mot B og C ble utført med forsett. Lagmannsretten finner at også skadefølgen var forsettlig idet det legges til grunn at A forsto at kraftige slag med knyttet hånd mot ansiktet med overveiende sannsynlighet ville føre til en skade av en slik art som omhandles av straffeloven §229 evntuelt bevistløshet.
Lagmannsretten kan ikke se at A på noe tidspunkt denne kvelden eller natten befant seg i en slik situasjon at det er grunnlag for å tale om handlinger foretatt i nødverge, jf straffeloven §48. Lagmannsretten sitter igjen med et inntrykk av at det var A som var den mest truende part i konfliktsituasjonen, og at det ikke var omstendigheter som hindret ham fra å forlate stedet for å unngå konfrontasjon.
Under henvisning til at lagmannsretten finner at skadefølgen var forsettlig slik at forholdene rammes av straffeloven §229, tar lagmannsretten ikke stilling til spørsmålet om A ble utsatt for provokasjoner som førte til gjengjeldeshandlinger i relasjon til bestemmelsen i straffeloven §228 tredje ledd.
Lagmannsretten er etter dette kommet til samme resultat som herredsretten når det gjelder skyldspørsmålet og A dømmes for overtredelse av straffeloven §229 1. straffalternativ for begge postene i tiltalebeslutningen.
Når det gjelder straffutmålingen viser lagmannsretten i det vesentlige til herredsrettens begrunnelse, jf. straffeprosessloven §41 tredje ledd. Almenpreventive hensyn tilsier at en del av fengselsstraffen må gjøres ubetinget. Under hensyn til den lange tiden som er gått fra handlingene ble begått og til ankeforhandlingen ble avholdt - noe som ikke kan bebreides domfelte - finner lagmannsretten at den ubetingede delen av fengselsstraffen kan reduseres noe i forhold til herredsrettens dom.
Straffen finnes passende å kunne settes til fengsel i 120 dager hvorav 90 dager gjøres betinget med 2 års prøvetid.
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke, jf straffeprosessloven §437 tredje ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
A, født xx.xx.1971, dømmes for overtredelse av straffeloven §229, 1. straffalternativ jf. §62, første ledd til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager.
Fullbydelsen av 90 - nitti - dager av fengselstraffen utstår med en prøvetid på 2 - to - år jf. straffeloven §52, §53, §54