LA-1997-237
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-09-12 |
| Publisert: | LA-1997-00237 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett nr: 96-00700 - Agder lagmannsrett LA-1997-00237 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Granmo). Ankemotpart: B Prosessfullmektig: (Advokat Ranveig Sem). |
| Forfatter: | Lagdommer Tormod Rafgård, formann. Lagdommer Erland Henrichsen. Ekstraord. lagdommer John Årseth |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, §38, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §44, Barnevernloven (1992) §4-6 |
B, født xx.xx.1962, og A, født xx.xx.1966, inngikk ekteskap i Pakistan i 1988. Hun er norsk statsborger, født av ungarske innvandrere og oppvokst i Grenlanddistriktet. Han er pakistansk statsborger, innvandret til Danmark i siste halvdel av 1980-årene. De har 4 barn sammen, nemlig C - nå kalt C, født xx.xx.1989, D - nå kalt D, født xx.xx.1990, E - nå kalt E, født xx.xx.1992, og F, født xx.xx.1996, d.v.s. etter at samlivet opphørte. Familien har vært bosatt i Danmark inntil B rømte fra ektefellen i januar 1996 og reiste til Norge hvor hun oppsøkte Y sosialkontor. Barna ble tilbake hos faren. Han forsøkte forgjeves å få ektefellen til å ombestemme seg og flytte tilbake til familien i X. Da dette ikke lyktes, dukket han uventet opp i Y med barna 12. april 1996. Hans hensikt var å treffe barnas mor og overtale henne til å bli med tilbake til Danmark. Barneverntjenesten fikk arrangert et møte mellom familiemedlemmene. Dette utviklet seg så dramatisk at barnevernet fant å måtte gripe inn ved å overta omsorgen for barna i medhold av barnevernsloven §4-6 i form av et hastevedtak. Barna ble plassert hos mor og av frykt for trusler, represalier og andre tvangsinngrep fra farens side har mor og barna senere oppholdt seg under hemmelig adresse.
B tok 15. april 1996 ut stevning ved Skien og Porsgrunn byrett mot sin ektefelle med krav om tilkjennelse av foreldreansvaret og daglig omsorg for barna, forbud for barnas far om å komme til den eiendom eller bolighus hvor barna oppholder seg, og at han inntil videre ikke skal ha samværsrett med barna. Det ble samtidig fremmet begjæring om midlertidig avgjørelse. Denne begjæringen ble omgående tatt til følge ved byrettens kjennelse 16. april 1996. Byretten la til grunn som "hevet over tvil at As adferd i form av trusler og aggressiv og uforsonlig opptreden gir grunn til å anta at han kan bemektige seg barna og forlate riket dersom begjæringen ikke tas til følge. Av samme grunn er det påkrevet å forby A å oppsøke den eiendom eller bolig hvor barna oppholder seg. Avgjørelsen må likeledes treffes uten at A gis anledning til å uttale seg, idet det åpenbart er fare ved opphold." Det vises for øvrig til byrettens fullstendige begunnelse i kjennelsen.
I tilsvaret nedla A påstand om at partene skulle ha felles foreldreansvar for barna, at han skulle ha omsorgen for de tre eldste, og hun for det minste, og at ektefellene skulle ha samværsrett med de barna som de ikke hadde daglig omsorg for. Under enhver omstendighet krevde han samværsrett med sine barn og for øvrig frifinnelse for ektefellens krav.
Partene ble etter søknad fra B meddelt separasjon ved fylkesmannens bevilling 30. oktober 1996.
Byretten avsa dom i tvisten 10. desember 1996 med slik domsslutning:
1. "B skal ha foreldreansvaret og den daglige omsorgen for C A, født xx.xx.1989, D, født xx.xx.1990, E, født xx.xx.1992 og F, født xx.xx.1996.
2. A forbys å komme til den eiendom eller det bolighus hvor barna holder til.
3. A skal inntil videre ikke ha samværsrett til C, D, E og F.
4. Saksomkostninger ilegges ikke."
Byretten la til grunn at A over tid har trakassert og plaget sin hustru blant annet ved slag, strupetak, spark, voldtekter, at han bokstavelig talt har sperret henne og barna inne og adskilt dem fra omverdenen, og at han under møtet på barnevernets kontor 12. april 1996 på en utspekulert og utilbørlig måte brukte barna som brekkstang i forsøk på å få hustruen til å gjenoppta samlivet. Byretten fant at han prioriterer sine personlige interesser fremfor barnas behov og at han er temmelig uskikket som eneomsorgsperson. Han ble heller ikke tilkjent samvær, idet byretten antok at det forelå en tilstrekkelig reell og akutt fare for at han kunne misbruke samværsretten og bortføre barna. Det ble antatt at det ikke forelå noen reell mulighet for samvær under tilsyn.
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og påstander for byretten, samt dens vurdering av de faktiske og rettslige forholdene og fullstendige begrunnelse, fremgår av byrettens premisser, som lagmannsretten viser til.
A med advokat Jan Erik Granmo som oppnevnt prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett på grunn av påstått feil bevisbedømmelse og feil rettsanvendelse. B med Advokatfirma Thorkildsen & Sem ANS v/advokat Ranveig Sem som prosessfullmektig har imøtegått anken.
Ankeforhandling ble holdt i Skien 28. august 1997. Den ankende part møtte uten prosessfullmektig, etter at han tidligere hadde meddelt retten at han ikke lenger ønsket å ha advokat Granmo som prosessfullmektig. Som ankemotpartens prosessfullmektig møtte advokat Emil Thorkildsen. Partene forklarte seg, den ankende part ved hjelp av rettsoppnevnt tolk. Det ble avhørt to vitner, de samme som for byretten.
Ved innledningen av ankeforhandlingen nedla A endret påstand i forhold til ankeerklæringen, jfr. nedenfor, slik at anken bare kom til å gjelde samværsspørsmålet. Saken står, så langt dommen er anket, i alt vesentlig i samme stilling som for byretten. Partenes anførsler er så langt også i hovedtrekkene de samme som for byretten og det vises for så vidt til byrettens gjengivelse i domspremissene.
Den ankende parts - As - anførsler kan sammenfattes slik: Han gjør gjeldende at han er svært glad i sin kone og sine barn, og forstår ikke hvorfor hun har forlatt ham og heller ikke at barnevernet har tatt barna fra ham. Han hevder at det i hvertfall ikke foreligger noen grunn for å nekte ham samvær med barna. Han bestrider at han har opptrådt på slik måte som byretten har funnet bevist og hevder at det ikke er noen grunn til å frykte for at barna vil bli tatt med til Pakistan. Han viser i den forbindelse til at det var han selv som brakte barna til Norge og han er villig til å la barna bli strøket fra hans pass. Han er også villig til eventuelt å godta samvær under tilsyn og hevder at barneverntjenestens påståtte frykt for å medvirke til slikt samvær er ubegrunnet. Han har dessuten vist til det som ble anført for byretten om betydningen av en samværsrett.
Han har nedlagt slik påstand:
1. " A skal ha samvær med barna, fastsatt etter rettens skjønn.
2. B tilpliktes å betale sakens omkostninger."
Ankemotparten - B - har i det vesentlige anført:
Det vil være det beste for barna at faren ikke har samvær med dem i de første årene. Han har tidligere truet med å ta barna til Pakistan. Han har pakistansk pass og barna er innskrevet i passet. Han han dermed kidnappe barna under et eventuelt besøk og forlate riket. Hvis han tar barna med til Pakistan, føler ankemotparten seg sikker på at hun aldri får se dem igjen. Selv om han nå har sagt seg villig til å la barna bli strøket i hans pass, føler hun seg ikke trygg på ham.
A er dessuten i en slik mental ubalanse at et samvær med barna høyst sannsynlig vil utarte til dramatikk og opprørende situasjoner som barna må spares for. Han har ved sin væremåte og sine avstraffelser påført barna en helt utålelig stress/pressituasjon som de trenger tid for å bearbeide. De er fremdeles preget av en underliggende frykt og slike sår leges bare over god tid. På grunn av hans ustabile psyke, kan det under samvær lett oppstå episoder som barna ikke vil tåle. De fungerer nå relativt greit, men selv ved samvær under tilsyn kan den trygghet og stabilitet som er i ferd med å bli bygget opp hos barna lett bli revet ned. Samvær under tilsyn lar seg for øvrig ikke praktisk gjennomføre. Barna har bare sin mor å forholde seg til. Det er derfor svært viktig at hun fungerer maksimalt. Hun er imidlertid i en presset situasjon og selv et begrenset samvær vil kunne være så belastende for henne at det gir utslag i en negativ påvirkning på barna. Å la den ankende part få samværsrett nå vil være å gamble med barnas fremtid.
Det er nedlagt slik påstand:
1. "Skien og Porsgrunn byretts dom stadfestes så langt den er påanket.
2. Den ankende part dømmes til å betale sakens omkostninger for begge retter."
Lagmannsretten skal bemerke:
Som nevnt foran gjelder anken, etter den påstand som ankende part har nedlagt under ankeforhandlingen, bare spørsmålet om han skal ha samvær med barna og i tilfelle i hvilken utstrekning.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer dens begrunnelse for avgjørelsen av samværsspørsmålet. Til belysning av barnas situasjon vises også til byrettens øvrige premisser. Etter bevisføringen for lagmannsretten legges til grunn det i alt vesentlige samme faktiske forholdet som for byretten. Saksforholdet tilkjennegir klart at barna har vært gjennom en svært vanskelig periode og dette må i vesentlig grad tilskrives den ankende parts vanskelige og uberegnelige temperament, hans psykiske ubalanse og manglende forståelse for barnas grunnleggende behov for trygghet, tilpasning og harmonisk utvikling. Som nevnt av byretten, har den ankende part hittil åpenbart ikke evnet å prioritere barnas behov frem for sine egne.
Når det gjelder faren for bortføring av barna ved et eventuelt samvær, har den ankende part sagt seg villig til å få strøket barna fra sitt pass, slik at faren derved skulle bli mindre. Han har imidlertid ikke gjort noe for å gjennomføre dette.
Etter det opplyste har barneverntjenesten i X gitt uttrykk for stor bekymring for barna, mens de bodde i Danmark, på grunn av deres sosiale isolasjon og innlæringsproblemer. Barneverntjenesten i Y har opplyst at barna ved omsorgsovertakelsen var sterkt preget av angst, utrygghet, språkvansker, og ødeleggelsestrang, men at de har hatt en god utvikling fra de ble plassert hos moren. De er imidlertid fremdeles engstelige og har ikke fått tilstrekkelig tid for bearbeiding av sine traumatiske opplevelser.
Lagmannsretten finner at barnas behov for å få bygget opp den nødvendige ro og trygghet i tilværelsen, som forutsetning for en harmonisk utvikling, er så vesentlig at den ankende parts samværsrett for tiden bør stå tilbake. Den ankende parts oppførsel hittil i forhold til såvel barna som til deres mor, jfr. senest møtet på barnevernets kontor 12. april 1996, beskrevet i byrettens dom side 7, bekrefter at det er grunn til å frykte for at nye lignende episoder vil kunne inntre ved en samværssituasjon, og som utvilsomt vil virke svært skadelig for barna og deres utvikling. En samværsrett med barna nå, selv i begrenset omfang, vil etter lagmannsrettens oppfatning ikke være det som er best for barna, jfr. barneloven §44, tredje ledd, og som må være det overordnede hensynet. Samvær under etablert tilsyn er heller ikke noen praktisk gjennomførbar ordning, jfr. det som er nevnt av byretten om dette.
På grunn av det særdeles problematiske tidligere samlivet med ektefellen, jfr. beskrivelsen av dette i byrettens dom side 7, og det sterke negative følelsesmessige engasjement som hennes opplevelser ikke unaturlig har skapt hos henne, gir etter lagmannsrettens oppfatning også grunn til å stille spørsmål ved om hun for tiden er i stand til på hensiktsmessig måte å bearbeide barna til å møte sin far. Uten slik bearbeiding fra mors side må et samvær med faren antas å falle uheldig ut for barna.
A har tilbudt å stryke barna fra sitt pass. Hans forklaring for lagmannsretten for øvrig og den omstendighet at han endret sin påstand kan tyde på at han etterhvert har fått en noe mer balansert oppfatning av hvilken ordning som er til beste for barna. Lagmannsretten legger til grunn at han er oppriktig glad i sine barn.
Lagmannsretten er likevel enig med ankemotparten i at en samværsrett for faren nå vil nærmest måtte betegnes som en gambling med barna og deres aktuelle behov.
Som nevnt av byretten, kan den ankende part etter en tid ta samværsspørsmålet opp på nytt dersom endrede forhold tilsier det. Et annet resultat vil da bl.a. måtte være avhengig av om barna på vedkommende tidspunkt har hatt den nødvendige ro til å bygge opp og utvikle trygghet og tillit, og dette vil i betydelig grad også bero på den ankende parts fremtidige innstilling og oppførsel, herunder hvordan han i fremtiden prioriterer sine behov i forhold til barnas.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste så langt den er anket, idet lagmannsretten også er enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse.
Anken har ikke ført frem og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd burde da den ankende part tilpliktes å erstatte motpartens saksomkostninger. Begge partene er innvilget fri sakførsel og lagmannsretten finner at det på grunn av sakens art og den tvil som har foreligget at erstatningsansvar ikke bør ilegges, jfr. unntaksregelen i §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Byrettens dom stadfestes så langt den er anket.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.