LA-1997-239
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-08-19 |
| Publisert: | LA-1997-00239 |
| Stikkord: | Familierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedre Telemark herredsrett nr: 96-00189 - Agder lagmannsrett LA-1997-00239 A |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Sven Morten Torsnes) Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Tone Kleven) |
| Forfatter: | Lagdommer Steinar Thomassen, formann Lagdommer Per Holtar Evensen Ekstraord. lagdommer John Årseth |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, Tvistemålsloven (1915) §179, §180, Rettshjelpsloven (1980) §18, §8, §31, Barnevernloven (1992) §4-12, §4-14, §4-19, §4-4 |
B og A var tidligere samboere, og har to fellesbarn, C, født xx.xx.1987, og D, født xx.xx.1990. Samlivet mellom partene opphørte våren 1993. I henhold til rettsforlik av 24. mars 1993 skulle partene ha felles foreldreansvar for barna, mens B skulle ha den daglige omsorg. I juni 1994 ble det opprettet tilsyn i hjemmet hos B, fordi barneverntjenesten hadde mottatt meldinger om bekymring for barna på grunn av mors alkoholmisbruk. Etter at det var innhentet sakkyndig vurdering fra psykolog Ole Reine, som anbefalte omsorgsovertagelse, fattet Fylkesnemnda for sosiale saker i Telemark 1. juli 1995 slikt vedtak:
1. Y kommune overtar omsorgen for C født xx.xx.87, og D, født xx.xx.90, i medhold av Barneverntjenesteloven §4-12.
2. Barna plasseres i fosterhjem hos A, jfr. §4-14 bokstav a).
3. B gis samværsrett til C og D en gang hver annen uke, etter barneverntjenestens nærmere bestemmelse, med tilsyn. Det forutsettes rusfrihet under samværene. Jfr. §4-19.
4. A gis frist til 10. august 1995 til å reise sak ved Nedre Telemark herredsrett for å få overført omsorgsretten til C og D.
5. Hjemmet til B settes under tilsyn i forbindelse med hennes samvær med barna, også etter at A har overtatt omsorgen, jfr. §4-4 fjerde ledd, 2. setning."
Etter dette inngikk partene avtale om at far skulle ha den daglige omsorgen, mens mor skulle ha del i foreldreansvaret og ha vanlig samværsrett. Fra 1. august 1995 bodde barna hos A.
Ved stevning av 16. september 1996 reiste B v/advokat Tone Kleven sak ved Nedre Telemark herredsrett med krav om å få omsorgen for fellesbarna. A tok til motmæle med advokat Sven Morten Torsnes som prosessfullmektig.
Nedre Telemark herredsrett avsa 12.desember 1996 dom med slik domsslutning:
1. B skal ha den daglige omsorgen for C født xx.xx.87 og D, f. xx.xx.1990.
2. A skal ha vanlig samvær med barna en ettermiddag i uken, annen hver helg, 14 dagers sommerferie og jul- eller påske.
3. Saksomkostninger ilegges ikke.
Saksforholdet, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens vurdering av sakens faktiske og rettslige sider fremgår av domsgrunnene.
Den 6. januar 1997 fremmet advokat Tone Kleven på vegne av B begjæring om midlertidig avgjørelse inntil rettskraftig dom foreligger, og Nedre Telemark herredsrett avsa 20. januar 1997 kjennelse med slik slutning:
1. B skal ha den daglige omsorgen for C født xx.xx.87 og D, født xx.xx.90, inntil rettskraftig dom foreligger.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett, som ved kjennelse av 21. februar 1997 forkastet kjæremålet. Barna har senere bodd hos sin mor.
Advokat Sven Morten Torsnes har den 14. januar 1997 på vegne av A anket Nedre Telemark herredsretts dom av 12. desember 1996 til Agder lagmannsrett. Advokat Tone Kleven har 10. februar 1997 inngitt tilsvar på vegne av B, og påstått herredsrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Skien 29. og 30.juli 1997. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Det ble ført fire vitner, hvorav det ene forklarte seg over telefon.
Den ankende part har sammenfatningsvis gjort gjeldende: Selv om begge parter er skikket til å ha omsorgen for barna, tilsier hensynet til stabilitet at barna bor hos sin far. Selv om B nå hevder at hun har lagt sin tidligere uheldige livsførsel bak seg og ikke lenger bruker alkohol, vil hennes holdning til alkoholbruk fremdeles være et risikomoment. Den ankende part har ikke tillit til at hun så vesentlig har endret seg. Det er grunnlag for å være skeptisk. Hun har siden samlivsbruddet fått et nytt barn med en annen mann. Også etter tidligere barnefødsler ble hennes alkoholmisbruk redusert, men etter en tid kom tilbakefallet. Det er ingen garanti for at hun ikke også denne gang vil få tilbakefall. Denne risiko bør ikke barna utsettes for.
Siden B fikk sitt siste barn har hjemmet vært under tilsyn. Selv om det ved tilsynsbesøkene ikke er registrert alkoholbruk, er det avdekket forhold som skaper bekymring. Ved tilsyn om kvelden fredag 21. juni 1996, ble det konstatert at B ikke var hjemme, men på bingo i Skien. Barna bodde på denne tid fast hos sin far, men skulle etter dagjeldende samværordning være hos mor i helgen. Også ved andre tilsyn er det avdekket at mor har vært på bingo. Dette kan tyde på at hun påny er i ferd med å falle tilbake til sitt tidligere livsmønster, hvor hun forlater hjemmet for å søke samvær med andre, også med personer fra det belastede miljø hun tidligere vanket i.
Herredsretten har i favør av B bygget på at hun nå er over sitt alkoholproblem, og har i As disfavør lagt til grunn at han kan være aggresiv og voldelig mot barna. Disse påstander og beskyldninger mot far er det intet grunnlag for.
De opplysninger som er fremkommet om at barna nå ikke vil besøke far, kan det heller ikke legges avgjørende vekt på. Barna er så små at deres ønske har liten bevisverdi. Man vet heller ikke om det kan være en bevisst påvirkning fra mor og hennes samboer som ligger bak dette. Lagmannsretten bør kunne legge til grunn at A representerer stabilitet. Han har i ca. 3 1/2 år vært samboer med E, som gir ham støtte og hjelp i det daglige og i samværet med barna. Sammenholdt med risikoen for tilbakefall til alkoholmisbruk fra mors side, er A den beste garanti for en god og trygg omsorgssituasjon for barna i fremtiden.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. A skal ha den daglige omsorg for C født xx.xx.87 og D født xx.xx.90.
2. B skal ha samvær med barna fastsatt etter rettens skjønn.
3. B betaler saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Ankemotparten har i det vesentlige gjordt gjeldende: Hun erkjenner at hun i tiden etter samlivsbruddet i 1993 fikk problemer, og at hun misbrukte alkohol. Idag er hun imidlertid en helt annen person enn da fylkesnemnda behandlet saken. Hun bruker ikke lenger alkohol og hun har brutt med sitt tidligere miljø. Hun representerer idag et godt og trygt hjem for barna. C er tilbake i sin gamle skole hvor han trives svært godt. Han føler seg langt tryggere, og det går bra for ham på skolen. Mens han før kunne være noe vanskelig i pressede situasjoner, er han idag rolig og avbalansert. Også D fungerer mye bedre nå.
Samværet med far har i perioder fungert bra, i andre perioder mindre bra. C har nå motsatt seg samvær med far. Han trives ikke på X, hvor han må være ute mens far sitter inne og ser på TV. A kan være meget bestemt og ta avgjørelser uten å begrunne disse for barna. Han kan også være voldsom og brutal mot barna, og har ved flere anledninger slått dem. As tidligere ektefelle, F, som møtte som vitne for herredsretten, har også forklart seg om As oppfarende temperament og om hvordan han slo sin sønn fra første ekteskap - selv om sønnen var lite eller intet å bebreide. C har også som nevnt ved flere anledninger blitt slått, og har fortalt om slike episoder. Ved en anledning ble han slått i hodet med en stålkniv fordi han ved et uhell slo ut et glass melk.
Slike episoder som nevnt ovenfor kan forklare at C nå ikke lenger vil ha samvær med sin far. Barnas eget ønske må tillegges betydning, selv om de er små. C er dog nå 10 år gammel. Hadde han vært to år eldre ville han hatt rett til å uttale seg, og det måtte da ha blitt lagt stor vekt på hans mening, jfr. barneloven §31 annet ledd. Det må nå telle i mors favør at begge barna både i herredsretten og senere har uttalt at de helst vil bo hos sin mor.
Etter barneloven §34 tredje ledd skal rettens avgjørelse rette seg etter hva som er best for barna. Ved denne vurdering må foreldrenes personlige forutsetninger som omsorgsperson veies mot hverandre. B fastholder at hun er den best skikkede. Hun har erkjent sitt tidligere alkoholmisbruk og må bli trodd når hun hevder at hun ikke mer kommer til å bruke alkohol. Hun vet at i såfall vil hun kunne oppleve at barnevernet påny tar barna fra henne, og det vil hun ikke risikere. Hun har selv søkt hjelp og vegledning fra det sosiale hjelpeapparat, og har ønsket at ordningen med tilsyn i hjemmet skal fortsette.
Det hører med som moment ved lagmannsrettens vurdering at B har en ny samboer som barna har knyttet seg til. Han er glad i barna og tar seg av dem. C er bl.a. med ham på fisketurer, kanoturer etc. Samboeren er til stor hjelp og støtte for B, og bidrar til at omsorgen i hjemmet nå er meget bra.
A har også etablert et nytt samboerforhold. Samboeren er vurdert av den sakkyndige, psykolog Ole Reine, som har sett det slik at hun ikke er i stand til å styrke hjemmets omsorgspotensiale overfor barna. Hun er i en viss grad psykisk utviklingshemmet og har nok med sine egne problemer. Hun vil snarere representere en belastning enn en styrking av A.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Heredsrettens dom, domsslutningens pkt. 1 og 2 stadfestes.
2. A idømmes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten, eventuelt til det offentlige.
Lagmannsretten skal bemerke: Avgjørelsen av omsorgsspørsmålet - hos hvem av foreldrene C og D skal bo fast - skal først og fremst rette seg etter hva som er best for barnet, jfr. barneloven §34 tredje ledd. Foreldrenes egne ønsker og behov vil derfor måtte komme i bakgrunnen.
I dette spørsmål er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i det alt vesentlige slutte seg til herredsrettens begrunnelse. Lagmannsretten finner riktignok at Bs tidligere alkoholmisbruk, og den fare som måtte foreligge for tilbakefall, representerer et visst risikomoment. På den annen side synes hun nå å ha innsett at hennes rolle som mor og omsorgsperson ikke kan kombinerers med et utsvevende liv. Det taler til hennes fordel at hun selv har bedt om fortsatt oppfølgning og tilsyn fra det sosiale hjelpeapparat i Y. Det er ikke ved noe tilsynsbesøk, hverken ved de varslede eller ved de uvarslede, funnet tegn til at det brukes alkohol i hjemmet. Barnevernskonsulent Charlotte Bach har som vitne for lagmannsretten forklart at B synes å ha fått orden på livet sitt og at hun er opptatt av sine barns ve og vel. Heller ikke vitnet G, som er helsesøster i Y og tilsynsfører for barneverntjenesten, har siden 1. august 1995 registert noe som indikerer alkoholbruk i Bs hjem. Vitnet har hyppig vært på tilsynsbesøk, de fleste uanmeldte.
Når det gjelder A, har lagmannsretten merket seg at barna, særlig C, har gitt uttrykk for at de ikke vil til sin far på X. At barna har motvilje mot å reise til sin far, er bekreftet av samtlige vitner som forklarte seg for lagmannsretten. Om barnas motvilje skyldes at de har få venner på X, og derfor finner det kjedelig å være der, eller om deres motvilje skyldes manglede oppfølgning fra fars side og det forhold at han kanskje er streng i sin barneoppdragelse, har ikke lagmannsretten noen sikker formening om. Lagmannsretten finner det ikke tilstrekkelig godtgjort at A har slått sine barn, utover hva C har karakterisert som "dasking", men finner det likevel noe bekymringsfullt at As grensesetting i barneoppdragelsen synes å være mer enn alminnelig dominerende.
Opplysningene om at A ikke har noen kontakt med sine to voksne barn fra et tidligere forhold, og ikke engang viste dem oppmerksomhet på deres fødselsdager eller til jul, er også lite tillitsvekkende. Barnevernets sakkyndige har også funnet denne totale mangel på interesse for de to eldre barna lite tillitsvekkende ved vurderingen av A som omsorgsperson. Den sakkyndige har etter en helhetsvurdering, der han har holdt det positive inntrykk han fikk av far, opp mot hans tidligere manglende evne til å følge opp ansvar og forpliktelser, konkludert med at selv ikke med støtte fra barnevernet vil As omsorgsevne og utholdenhet være tilstrekkelig til å gi barna en forsvarlig oppfølging. Psykolog Ole Reines sakkyndige rapport, som er fremlagt for lagmannsretten, er svært fyldig og lagmannsretten må legge betydelig vekt på psykologens oppfatning av As omsorgsevne.
Begge sakens parter har etter samlivsbruddet etablert nye samboerforhold. B har fått et barn med sin nye samboer, og forholdet dem imellom er oppfattet som solid. Vitnet G har bekreftet at samboeren er flink med barna. Han engasjerer seg i barna, og tar dem med på turer og andre aktiviteter. Han beskrives som en ressursperson for B, og bidrar til at omsorgen i hjemmet nå kan betegnes som svært bra.
Når det gjelder As samboer, må lagmannsretten legge vekt på at hun på grunn av sin funksjonshemming, sin evnemessige fungering og sine atferdsproblemer, som er nærmere beskrevet i den sakkyndiges rapport, ikke vil være i stand til å styrke hjemmets omsorgspotensiale overfor barna. Den sakkyndige har funnet at hun snarere vil representere en belastning enn en styrking av fars omsorgsevne. Dette må etter lagmannsrettens vurdering tillegges betydning.
Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at B er den av foreldrene som kan gi barna den beste omsorg. Som herredsretten finner lagmannsretten at hun fremtrer som den mest ressurssterke av de to, og hun er åpenbart den som idag har best kontakt med barna. Barna har nå bodd hos sin mor siden februar 1997 og synes vel tilpasset såvel i skolesituasjonen som i nærmiljøet. Også dette forhold må tillegges betydning i valget mellom partene som omsorgsperson.
Når det gjelder samværsspørsmålet, har partene vært enige om at uansett hvem av dem som får den daglige omsorg, skal den annen part ha vanlig samvær med barna.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også tiltrer herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Saksomkostninger: Begge parter har etter at saken ble innbragt for lagmannsretten søkt om fri sakførsel og innsendt egenerklæring. Begge parter tilfredsstiller vilkårene etter rettshjelploven §8, og begge innvilges fri sakførsel i medhold av rettshjelploven §18 nr.1.
Anken har vært forgjeves, og saksomkostningsspørsmålet avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. A bør derfor erstatte motparten sakens omkostninger for lagmannsretten, idet det ikke foreligger særlige omstendigheter som kan frita for erstatningsplikten. Advokat Tone Kleven har innsendt omkostningsoppgave med kr 17010,- hvorav kr 15930,-er advokatsalær og kr 1080,- reiseutgifter. Hun har videre innsendt omkostningsoppgave for sitt arbeide i forbindelse med tilsvar til As kjæremål vedrørende den midlertidige avgjørelse av omsorgsspørsmålet, hvor lagmannsretten utsatte avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet i medhold av tvistemålsloven §179. Saksomkostningskravet i kjæremålsaken utgjør kr 3240,- .
Advokat Sven Morten Torsnes har ikke hatt merknader til omkostningsoppgavene, som legges til grunn for omkostningsavgjørelsen. A skal etter dette erstatte det offentliges omkostninger for B for lagmannsretten med tilsammen kr 20250,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler A til det offentlige kr 20250,- - tyvetusentohundreogfemti 00/100 - som erstatning for sakens omkostninger for lagmannsretten.