LA-1997-290

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-10-20
Publisert:	LA-1997-00290
Stikkord:	Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Skien og Porsgrunn byrett nr: 96-01569 - Agder lagmannsrett LA-1997-00290 A
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Granmo) Ankemotpart: Skien kommune, barneverntjenesten (Prosessfullmektig: Advokat Inger Mo)
Forfatter:	Lagdommer Per Holtar Evensen, formann Kst. lagdommer Tormod Rafgård Ekstraord. lagdommer Birger Lassen med meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1953) §16, §19, §5, Barnevernloven (1992) §4-21, §11, §4-16, §4-19

Saken gjelder biologisk mors krav om tilbakeføring av omsorgen for B, født xx.xx.1985, i medhold av barnevernloven §4-21.

Sakens bakgrunn er følgende:

B er sønn av A, heretter kalt mor, og C, heretter kalt far, som var gift med hverandre fra 1984 til 1988. Mor hadde tidligere vært gift to ganger, og fra hvert av disse ekteskap hadde hun ett barn, datteren D og sønnen E født i hhv. 1976 og 1978.

Ved separasjonen avtalte mor og far at de skulle ha felles foreldreansvar for B, og at mor som dengang bodde og fortsatt bor i blokkleilighet på .... i Skien, skulle ha den daglige omsorg for gutten.

Mor har i en lang rekke år hatt psykiske problemer, og hun har fem ganger vært innlagt i psykiatrisk sykehus, første gang tre uker i mars 1976 og da under diagnosen paranoid psykose, en diagnose som er opprettholdt under senere innleggelser. De siste sykehusopphold var sommeren 1992 og i januar 1993.

Mors sykdom påvirket forholdene i hennes hjem på en slik måte at det i september 1991 ble fattet vedtak i medhold av daværende barnevernlov (1953) §11 om å plassere D i ungdomshjem, mens E i julen 1991 valgte å flytte til sin far. Etter dette ble mor og B boende alene.

Etter å ha vurdert forholdene i mors hjem nærmere, besluttet barnevernsnemnda den 31. januar 1992 å overta omsorgen for B i medhold barnevernsloven §19, jfr. §16 bokstav a og §5. Vedtaket ble besluttet iverksatt straks, og den 14. februar 1992 ble B anbragt i Munk og Klems Små- og spedbarnshjem. Der ble han inntil han 2. september 1992 ble flyttet til F og G på X som siden dengang har vært Bs fosterforeldre og har hatt gutten boende hos seg.

Mor fikk i januar 1995 en ny samboer, H, og de to som giftet seg i juni s.å., har senere bodd i mors leilighet på ....

I januar 1995 fremmet mor krav om tilbakeføring av omsorgen for B. Saken kom først til behandling i Fylkesnemnda for sosiale saker i 1996, og 2. september s.å. fattet nemnda i samsvar med barneverntjenestens standpunkt vedtak om at omsorgsovertagelsen ikke skulle oppheves. Samtidig bestemte nemnda at mor skulle ha rett til samvær med B "en gang annenhver måned i fosterhjemmet 4 timers varighet, etter barneverntjenestens nærmere bestemmelse, jfr. Barneverntjenesteloven §4-19." En tilsvarende rett til samvær ble fastsatt for far.

Mor begjærte 9. september 1996 fylkesnemndas vedtak rettslig prøvet ved Skien og Porsgrunn byrett. Hun nedla påstand om at vedtaket om omsorgsovertagelse skulle oppheves. Ved byrettens dom av 16. januar 1997 ble Skien kommune frifunnet.

Om sakens nærmere bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens avgjørelsesgrunner vises det til dommen.

Mor har i rett tid påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett, mens Skien kommune har tatt til gjenmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Skien 9. og 10. september 1997. Retten var satt med to fagkyndige meddommere og to meddommere fra det alminnelige utvalg. A møtte sammen med sin prosessfullmektig, advokat Jan Erik Granmo, og avga forklaring. Sammen med Skien kommunes prosessfullmektig, advokat Inger Mo, møtte barnevernskurator Christin Sørlie og barnevernskonsulent Ragnfrid Hauen. Begge avga forklaring. Retten mottok forklaring fra ytterligere seks vitner, herav to sakkyndige som forklarte seg i tilknytning til tidligere avgitte skriftlige erklæringer. Dokumentasjon skjedde slik rettsboken viser.

A har i det vesentlige anført:

Mors helbreds- og livssituasjon er idag en helt annen og bedre enn den var dengang barnevernet overtok omsorgen for B. I tiden etter siste sykehusinnleggelse i januar 1993 hadde hun først en periode med problemer av ulik art, men fra årsskiftet 94/95 har hun regelmessig brukt de antipsykotiske medikamenter som har vært foreskrevet av lege, og hun har da fungert godt i hjemmet og uten tilbakefall av noe slag. Hun har hatt og har et godt samliv med H som må anses som en ressursperson. Han har pusset opp leiligheten på ...., og det er i fellesskap kjøpt inn nye møbler. Mors egne inntekter i form av uføretrygd og Hs inntekter i form av lønn for arbeid i Nordsjøen og sykepenger i perioder gjør at deres økonomi må sies å være god. E har bodd hos mor siden august 1994. Også for ham har H vært en god støtte, og alt har gått fint.

Slik hun nå har fungert gjennom snart tre år, anser mor seg som kapabel til å ivareta omsorgsfunksjonen overfor B på en fullt tilfredsstillende måte, noe som heller ikke synes å bli bestridt verken av de sakkyndige eller av barneverntjenesten. I den livssituasjon hun nå befinner seg er det heller ingen særlig grunn til å frykte for tilbakefall som gjør henne ute av stand til å gi B forsvarlig omsorg, det være seg på kortere eller lengre sikt.

Når situasjonen er som nevnt, følger det av barnevernloven §4-21 at omsorgen skal tilbakeføres. Som det er lagt til grunn i rettspraksis, jfr. bl.a. Rt-1984-289 flg., bygger denne bestemmelse på det klare utgangspunkt at det er det beste for et barn at det får vokse opp hos sine biologiske foreldre. Det er derfor ikke spørsmål om barnet i ulike sammenhenger får en bedre oppvektssituasjon hos fosterforeldrene enn hos de biologiske, kun om de sistnevnte kan gi barnet en stabil, varig og forsvarlig omsorg. Her vises det til Rt-1996-1693.

Det følger av barnevernloven §4-21 første ledd 2. punktum at omsorgsovertagelsen kan opprettholdes selv i tilfeller der de biologiske foreldre er istand til å gi barnet forsvarlig omsorg som nevnt, men betingelsen for dette er at barnet der det er har fått slik tilknytning til mennesker og miljø at flytting etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet. Dette vilkår for å nekte opphevelse av omsorgen er etter rettspraksis alene til stede dersom det finnes å foreligge en reell fare for skader på barnet av alvorlig og mer varig art. Problemer av forbigående art er ikke tilstrekkelig. Det vises her, foruten til foran nevnte dommer, til Rt-1992-1303 flg..

Det erkjennes at det for B, som for alle andre barn som flyttes fra et bo- og skolemiljø med samtidig skifte av omsorgspersoner, vil oppstå visse forbigående problemer ved flytting til mor. Problemene vil imidlertid ikke være verken alvorlige eller varige. For å forhindre at de det blir er mor innstillet på å søke og å ta imot den hjelp som måtte finnes nødvendig eller ønskelig. Likeledes er hun innforstått med at B må få opprettholde kontakten med fosterhjemmet.

Sakkyndige har frarådet at B flytter til mor, og B har overfor medlemmer av retten gitt uttrykk at han fortsatt ønsker å bo på X. Intet av dette bør tillegges avgjørende vekt. Det vises til rettspraksis der såvel barns egne ønsker som sakkyndiges tilrådinger er blitt tilsidesatt.

For det tilfelle at lagmannsretten skulle komme til at omsorgsovertagelsen ikke bør oppheves, gjøres det gjeldende at den nåværende samværsordning langt på vei er en fornærmelse. En mer normal samværsordning må etableres. For B er det viktig å få oppleve sin mor anderledes enn slik hun var mens han bodde hos henne, dette ikke minst med tanke på at gutten skal ha et liv også etter at han er blitt 18 år og den biologiske familie i alle tilfelle kommer inn. A har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt

Vedtak om omsorgsovertagelse av 11. februar 1992 vedrørende B født xx.xx.85 oppheves.

Subsidiært

A gis et minimumssamvær med B fra fredag til søndag annenhver måned samt en uke sammenhengende i sommerferien.

Skien kommune har i det vesentlige anført:

Det er ingen uenighet partene imellom når det gjelder spørsmålet om hvilke rettslige prinsipper som skal legges til grunn ved avgjørelsen av hvorvidt et vedtak om omsorgsovertagelse skal oppheves eller ikke. Avgjørelsen må treffes etter en konkret vurdering av de faktiske forhold sammenholdt med barnevernloven §4-21 og den rettspraksis som er etablert ved anvendelse av denne bestemmelse.

Barneverntjenesten trekker ikke mors omsorgsevne i tvil så lenge hun fungerer slik hun nå har gjort gjennom noen tid. Mor er imidlertid ikke frisk, hun er uføretrygdet på grunn av sine psykiske lidelser og avhengig av jevnlig bruk av medikamenter. Hensett til dette foreligger det fare for tilbakefall, en fare som forsterkes ved at mor ikke har noen realistisk oppfatning verken av sin egen helse eller av hvilken betydning det kan ha for utviklingen av denne at hun kommer i en ny livssituasjon med bl.a. krevende omsorgsoppgaver overfor B med hans spesielle problemer. Det fremgår av uttalelser fra såvel lærer som fosterforeldre og sakkyndige at B bl.a. har problemer i sin omgang med jevnaldrende, når det gjelder evne til konsentrasjon og i noen grad også når det gjelder tilegnelse av kunnskaper i skolen. Det er grunn til å frykte for at mor ikke har evne til å innse guttens behov for hjelp til å få bukt med disse problemene.

B har i idag en sterk og god tilknytning til fosterforeldrene, til deres barn og barnebarn, og til skolen der han har hatt en og samme lærer i alle år. Han har funnet seg vel til rette i miljøet og fungerer godt, og han har selv gitt uttrykk for at han ikke vil flytte fra X. For så vidt mulig å løse guttens problemer er det iverksatt støtte/hjelpetiltak. Slike kan også iverksettes dersom B flytter til Skien, men det vil da komme nye og for gutten helt fremmede mennesker inn i bildet, noe som vil være svært uheldig. Særlig Bs forhold til nevnte lærer er det av stor betydning å kunne bygge videre på.

B har ikke hatt kontakt med sitt tidligere hjemmemiljø i Skien siden primo 1992. Selv om hans venner fra den tid han bodde der fortsatt skulle bo på stedet, vil han og de langt på vei være fremmede for hverandre såvel på bosted som på skolen.

Som de sakkyndige har uttalt, må det legges til grunn at tilbakeføring av omsorgen her vil medføre både betydelige og varige problemer for B, dette også fordi gutten selv ikke ønsker å flytte tilbake til mor. Gutten har ikke bare gode minner fra barndomshjemmet, og det er grunn til å tro at han nærer stor frykt og uro ved tanken på eventuelt å skulle vende tilbake dit.

Det er således barneverntjenestens standpunkt at tilbakeføring må nektes og byrettens dom stadfestes.

Barneverntjenesten har ikke noe imot at lagmannsretten tar stilling til spørsmålet om samvær mellom mor og sønn som ikke ble behandlet i byretten, og det skal for så vidt bemerkes:

Barneverntjenesten har intet imot en opptrapping av samværsretten, men ut fra hva B selv har gitt uttrykk for, må opptrappingen skje på hans premisser og i den takt han selv kan akseptere. Så lenge B finner dette riktig, bør samværene skje i fosterforeldrenes hjem og/eller i deres nærvær. Barneverntjenesten er pliktig til å bistå med å påvirke forholdet mellom mor og barn i en positiv retning, men første betingelse for å lykkes i dette arbeid er at mor forsoner seg med at B blir boende i fosterhjemmet og ikke foreholder gutten muligheten for at han skal flytte hjem til henne mens han ennå er mindreårig. B er i noe grad preget av vonde opplevelser i sitt barndomshjem og har fra ulike hold hørt at mor er syk. Han er derfor skeptisk til henne, og et tillitsforhold må opparbeides suksessivt.

Det er intet i veien for at barneverntjenesten yter økonomisk støtte i forbindelse med mors eventuelle helgesamvær med B på X.

Skien kommune har nedlagt slik påstand:

1. Omsorgsovertakelsen for B født xx.xx.85, oppheves ikke, jfr. barneverntjenesteloven §4-21.

2. A gis rett til samvær med B en gang annenhver måned i fosterhjemmet minimum 4 timers varighet, etter barneverntjenestens nærmere bestemmelse, jfr. barneverntjenesteloven §4-19.

Lagmannsretten skal bemerke:

Når det sees bort fra den tid som ytterligere har gått, står saken for lagmannsretten i samme stilling som den gjorde for byretten, dog således at lagmannsretten etter enighet partene imellom, og for det tilfelle at omsorgsovertakelsen ikke blir opphevet, også skal vurdere og avgjøre hvilken rett mor skal ha til samvær med B.

Ved vurderingen av hvorvidt vedtaket om omsorgsovertakelse skal oppheves tar lagmannsretten utgangspunkt i barnevernloven §4-21. Det heter der at et slikt vedtak skal oppheves dersom og når foreldrene kan gi sitt barn forsvarlig omsorg. Selv om dette vilkår er oppfylt, skal vedtaket likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.

Som det indirekte fremgår av ordlyden i barnevernloven §4-21, og som partene synes enige om, er spørsmålet om hva som etter en totalvurdering vil være til barnets beste, enten at vedtaket om omsorgsovertakelse blir opprettholdt og barnet blir hos sine fosterforeldre, eller at vedtaket oppheves og barnet får bo hos sine foreldre, ikke avgjørende. Det det er spørsmål om er hvorvidt foreldrene er i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg. Hva dette er, må avgjøres etter konkret vurdering både av foreldrenes evne og vilje til å fylle sin omsorgsoppgave på en tilfredsstillende måte, og ikke minst ut fra hva som kan sies å være forsvarlig omsorg for det aktuelle barn. At foreldrene, for å makte å gi barnet en forsvarlig omsorg, vil være avhengig av noe hjelp og støtte utenfra, er i seg selv ikke tilstrekkelig til å nekte opphevelse av et vedtak om omsorgsovertakelse. På den annen side må opphevelse være betinget av at en med en viss grad av sikkerhet kan legge til grunn at foreldrenes evne og vilje til å gi barnet forsvarlig omsorg ikke er forbigående, men vil vedvare, slik at ny omorgsovertakelse med nytt oppbrudd for barnet ikke fremtrer som noen aktuell mulighet.

Etter å ha holdt de faktiske forhold i nærværende sak opp mot det foran nevnte, har lagmannsretten kommet til samme resultat som fylkesnemnda og byretten, til at vedtaket om omsorgsovertakelse må opprettholdes og til at Skien kommune således må bli å frifinne. Det skal for så vidt bemerkes:

Partene er enige om at betingelsene for å overta omsorgen for B i 1992 forelå, og om at det var riktig at dette da ble gjort. På grunn av sine psykiske lidelser var mor dengang ute av stand til å gi B en akseptabel omsorg.

Etter å ha hatt problemer av psykisk art også i tiden etter at barneverntjenesten hadde overtatt omsorgen for B, har mor siden årsskiftet 1994/95, ved jevnlig inntak av forskrevne medikamenter og med god støtte fra sin samboer, senere ektefelle G, fungert godt og uten påviste utslag av sine psykiske lidelser. Som partene er enige om, må det legges til grunn at mor, slik hun har fungert gjennom mer enn 2 1/2 år, og slik hun fortsatt fungerer, har hatt og har både evne og vilje til å fylle omsorgsoppgaven overfor et eget barn på tilfredsstillende og forsvarlig måte. Spørsmålet er imidlertid om det, med rimelig grad av sikkerhet, kan antas at hun vil fungere på samme positive måte og over tid dersom hun kommer i en ny livssituasjon og utsettes for påkjenninger ved at B, en 12-åring med spesielle problemer og spesielt omorgsbehov som tillike har uttalt uvilje mot å flytte til mor, kommer hjem til henne og blir boende der. De sakkyndige har under henvisning til den diagnose som er stillet for mor, paranoid psykose, til at hun er 100% uføretrygdet på grunn av slik lidelse, og til at mor har liten innsikt i sin egen helbredssituasjon, stillet seg meget skeptiske for så vidt. Lagmannsretten deler denne skepsis, dette ikke minst fordi mors ektefelle må påregnes å ville være fraværende fra hjemmet i perioder. Allerede den tvil som således foreligger med hensyn til mors omsorgsevne på noen sikt, taler imot at vedtaket om omsorgsovertakelse blir opphevet. Tilbakeføring av omsorgen til mor og eventuell ny omorgsovertakelse ville være svært uheldig for B.

B har nå vært borte fra sin mor siden januar 1992, og etter noen tid i barnehjem, har han bodd i ett og samme fosterhjem siden september 1992. Gjennom disse årene har gutten ikke vært på det sted der han bodde fram til syv års alder. Samtidig har kontakten med biologisk familie, mor og søsken, vært begrenset til noen timers samvær annenhver måned. På den annen side har B knyttet følelsesmessige bånd til fosterforeldrene og deres barn og barnebarn. Fosterhjemmet synes å ha fungert rimelig godt. Til tross for dette har gutten hatt slike problemer at det har vært nødvendig å etablere støttetiltak for ham i skolen. Problemene har bl.a. bestått i manglende evne til konsentrasjon, vanskeligheter i omgangen med jevnaldrende, og til dels i problemer med kunnskapstilegnelse. Ifølge sakkyndige kan problemene muligens i noen grad tilbakeføres til B s personlige utrustning, men det er grunn til å tro at guttens oppvekstforhold i tidlige barneår har vært en sterkt medvirkende årsak. Lagmannsretten deler denne vurdering.

B har overfor to av rettens medlemmer klart tilkjennegitt at han ikke ønsker å flytte til mor og at han vil bli i fosterhjemmet. Under samtalen med ham kom det fram at han føler seg usikker på mor og på hvordan livet ville arte seg dersom han skulle bo hos henne. Dette anses høyst naturlig på bakgrunn av hva gutten må antas å ha opplevet i barndomshjemmet fram til omorgsovertagelsen, og av at han fra ulike hold har fått høre at mor er syk, samtidig som han har vært avskåret fra slikt samvær med mor at han selv har kunnet konstatere at mor ikke lenger fungerer i samsvar med de negative forestillinger han måtte ha om henne.

Etter en samlet vurdering anser lagmannsretten det klart at det å flytte B til mor, nå og i strid med hans eget ønske, vil kunne påføre gutten alvorlige problemer ikke bare i en overgangsperiode, men også mer varig. På den ene side vil han miste den nære kontakt med såvel fosterfamiliens husstand som med det støtteapparat som er bygget opp omkring ham, ikke minst kontakten med den lærer han har hatt gjennom alle år, en lærer som har gjort mye for ham og som B synes nær knyttet til. Borte blir også de venner han etterhvert har fått i bomiljøet og på den mindre skolen han går. Hos mor i Skien ville han på den annen side lett føle seg fremmed og utenfor i forhold til jevnaldrende såvel i bomiljøet som på den vesentlig større skolen han der ville bli henvist til å gå på. Samtidig ville han ved gjennomføring av de støttetiltak som det er enighet om han vil trenge også i fortsettelsen, måtte forholde seg til helt nye og fremmede mennesker. I tillegg kommer at det kan stilles spørsmål ved mors evne til å se også Bs problemer og derav følgende behov for støtte- og hjelpetiltak.

Lagmannsretten er således blitt stående ved at opphevelse av vedtaket om omsorgsovertakelse under enhver omstendighet må nektes i medhold av barnevernloven §4-21 første ledd 2. punktum, idet flytting tilbake til mor må antas å ville medføre slike alvorlige problemer for B som der nevnt.

Når det dernest gjelder mors rett til samvær med B, skal det bemerkes:

Ikke minst med tanke på at B nå er 12 1/2 år og på at årene fram mot hans myndighetsalder, og derved fram mot det tidspunkt da den tvungne offentlige omsorg opphører, går fort, anser lagmannsretten det både riktig og viktig at kontakten mellom ham og mor opprettholdes gjennom en samværsordning. Ettersom B idag har en viss mistillit til mor, noe som antas å skyldes guttens opplevelser i barndomshjemmet og hva han senere er fortalt om mors sykdom, må siktemålet med samværsordningen i første omgang være det å få skapt et tillitsforhold de to imellom. Første betingelse for at dette skal kunne lykkes, må være at det tas hensyn til Bs nåværende situasjon og uttalte ønske med hensyn til samvær, samt at han ikke utsettes for noe press i retning av å skulle flytte hjem til mor, men får beholde vissheten om at han skal forbli boende i fosterhjemmet. Et videre siktemål med samværsordningen må det være at det gjennom den, og innen B blir myndig, kan skapes et slikt forhold mellom ham og mor at det er noe å bygge på i framtida.

På bakgrunn av det foran nevnte har lagmannsretten funnet at samværene mellom B og mor suksessivt bør utvides og gis et noe annet innhold enn det som nå er tilfellet, inntil 4 timers samvær i fosterhjemmet en gang annenhver måned. I fortsettelsen og det nærmeste år bør samværene utvides til at mor får anledning til å være sammen med B med utgangspunkt i fosterhjemmet, men utenfor dette, i minimum 5 timer både lørdag og søndag i en og samme weekend annenhver måned. Hvorvidt andre da skal være sammen med dem, må avgjøres av barneverntjenesten og da under tilbørlig hensyntagen til Bs syn på dette. Under forutsetning av at samvær som her nevnt går greit, og av at mor fortsatt fungerer slik hun nå har gjort gjennom 2-3 år, bør samværene etter et års tid trappes ytterligere opp og bl.a. inkludere det at B kan besøke mor i hennes hjem og gjerne overnatte der.

Etter en samlet vurdering av det foran nevnte, og i tillit til at barneverntjenesten følger med og ser til at samværsordningen til enhver tid blir utøvet på en praktisk måte og til beste for B jfr. barnevernloven §4-16, finner lagmannsretten det tilstrekkelig at det nå avsies dom for at samværsordningen skal bestå i det minimum som er beskrevet foran.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Vedtaket om overtagelse av omsorgen for B født xx.xx.1985, oppheves ikke.

2. A skal annenhver måned ha rett til samvær med sin sønn B minimum 5 timer både lørdag og søndag i en og samme weekend.