LA-1997-352

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-06-12
Publisert:	LA-1997-00352
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	Skien og Porsgrunn byrett - Agder lagmannsrett LA-1997-00352 M.
Parter:	Ankende part: A Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Odd Reidar Humlegård, Forsvarer: Advokat Trond W. Andersen).
Forfatter:	Lagdommer Per Holtar Evensen, Byrettsdommer Per Olaf Refsalen, Byrettsdommer Hans Kristian Thorbjørnsen med meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §3, §52, §62, §63, Psykisk helsevernloven (1961), §31, Straffeprosessloven (1981) §321, §325

Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har 6. august 1996 satt A, født xx.xx.1934, under tiltale ved Skien og Porsgrunn byrett for overtredelse av

"I. Straffeloven §239, 1. straffalternativ, for ved bruk av motorvogn ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død, ved at han torsdag 23. november 1995 ca kl. 1245 på E-18 ved Stokkebakken i Bamble, som fører av Mercedes drosjebil med kjennetegn ........ og med løyvenummer - - - - - ikke var tilstrekkelig aktpågivende og varsom og/eller sovnet, slik at han mistet herredømmet over bilen og kjørte ut på høyre side av veien og ned i grøfta, med den følge at passasjeren B brakk nakken og døde umiddelbart.

II. Vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §3, hvoretter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret, ved at han til tid og på sted som nevnt i post I, som fører av den der nevnte bil forholdt seg som der beskrevet, med den følge at B døde, og slik at han selv og passasjeren C ble skadet, samt at bilen ble påført store materielle skader."

Det var i tiltalebeslutningen anført at straffeloven §62 første ledd kom til anvendelse.

Skien og Porsgrunn byrett avsa 17. januar 1997 dom med slik domsslutning:

"A, født xx.xx.1934, dømmes for overtredelse av straffeloven §239, 1. straffalternativ og vegtrafikkloven §31, første ledd jfr §3 til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager."

Sakens bakgrunn, As personlige forhold og byrettens avgjørelsesgrunner fremgår av dommen.

A har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett, og anken som gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen, er ved lagmannsrettens beslutning av 19. mars 1997 henvist til ankeforhandling i medhold av straffeprosessloven §325, jfr. §321 annet ledd 1. punktum.

Ankeforhandling er holdt i Tinghuset i Skien 9. og 10. juni 1997. A møtte sammen med sin forsvarer, advokat Trond W. Andersen, og avga forklaring. Han erkjente seg ikke skyldig etter noen del av tiltalebeslutningen. Som aktor møtte politiinspektør Odd Reidar Humlegård. Professor dr. med. Torleif Ole Rognum, professor dr.med. Inggard Lereim og dr.med. Anders Chr. Gogstad, som alle var påberopt som sakkyndige vitner, ble oppnevnt som sakkyndige, var til stede på ankeforhandlingens første dag og avga da forklaring i tilknytning til skriftlige erklæringer som ble fremlagt og dokumentert. Fire vitner avga forklaring, mens politiforklaringen til ett vitne som var lovlig stevnet, men ikke møtte, ble opplest, idet dette fantes ubetenkelig ettersom aktor og forsvarer var enige om at det burde gjøres. Sammen med tiltalte, aktor og forsvarer, de sakkyndige og to av vitnene foretok retten befaring på ulykkesstedet der supplerende forklaringer ble avgitt. Dokumentasjon skjedde slik rettsboken viser.

På grunnlag av bevisførselen anser lagmannsretten følgende faktiske forhold godtgjort:

Torsdag den 23. november 1995 ca kl. 1200 påbegynte A en drosjetur i Kragerø for å kjøre til Porsgrunn. Han benyttet sin tilnærmet nye Mercedes Benz E 250 Diesel, og som passasjerer hadde han med seg ektefellene C og B. Disse satt begge i drosjas baksete, hun på venstre side med bilbelte på, han på høyre side og uten å bruke bilbelte.

Etter ca 4 mils kjøring, herav de siste 3 på E-18, passerte drosja Stokkebakken Finasenter ca kl. 1245. Den kom da først inn i en svak høyrekurve, deretter inn i en noe skarpere venstrekurve. Etter at en del av venstrekurven var passert, fortsatte drosja rett fram og ut av vegen på dens høyre side sett i kjøreretningen. Spor etter drosjas høyre hjulpar ble avsatt på vegskulderen ca 300 m nord for Finasenteret, spor etter venstre hjulpar ytterligere ca 30 m lengre nord. Utenfor vegbanen gikk drosja rett framover i terrenget som hadde helling vekk fra E-18 og nordover mot en relativt dyp og åpen grøft. Underveis kjørte drosja mot og over en del mindre krattskog. Deretter støtte den med stor kraft mot nordre vegg av nevnte grøft, noe som medførte meget betydelige skader i bilens front, særlig på høyre side. På venstre side, i forkant av framdøra, ble bilen påført skade da den støtte sammen med enden av et større støpt rør som ledet vann under E-18 og inn i den åpne grøfta. Etter å ha blitt skadet som nevnt, fortsatte bilen ytterligere noe framover til den ble stående med fronten mot nord, noe pekende inn mot E-18 og bakhjula nede i før nevnte grøft.

På grunnlag av vitneforklaringen fra trailersjåfør Thor Helge Eriksen som hadde kjørt etter A på strekningen fram mot ulykkesstedet, legges det til grunn at A da kjørte støtt og holdt en hastighet på ca 80 km/t, noe som var fartsgrensen på stedet. Riktigheten av dette er bekreftet av C. Eriksen har også forklart at han holdt "vanlig" avstand til drosja og hadde blikket festet mot denne da den kjørte ut av vegen. Han registrerte da ingen bremsing, i hvert fall lyste ingen av drosjas bremselys. Noe bremsespor fantes da heller ikke i vegbanen. Det legges derfor til grunn at A ikke foretok noen oppbremsning før utforkjøringen, og at han heller ikke gjorde det etter at bilen hadde forlatt vegbanen. Det siste bygges på forklaringer fra lensmannsbetjenten og den bilsakkyndige som kom til ulykkesstedet kort tid etter at ulykken hadde skjedd og som da gransket de spor som var avsatt i terrenget, spor som også viste at drosja ikke på noe tidspunkt under eller etter utkjøringen fra E-18 var styrt inn mot denne igjen.

Verken C eller A har noen erindring om at det skjedde noe spesielt inne i drosja før utforkjøringen. Ektefellene B/C pratet sammen i baksetet, mens A kjørte, og verken radio eller mobiltelefon ble betjent. Trafikken på den vel 8 m brede E-18 var beskjeden, det var oppholdsvær og god sikt, men asfaltdekket var noe fuktig.

Trailersjåfør Eriksen var den første som kom fram til ulykkesbilen. Han fant da B sittende på gulvet bak i bilen med knærne opp mot seteryggen foran. Hans overkropp og hode lå bakover og mot C. Eriksen trakk straks den slutning at B, som var uten puls, allerede var død. Fru C satt rolig i baksetet og holdt på sin mann, mens A satt i forsetet med rattet trykket mot seg. Både fru C og A var ved bevissthet. A klaget over smerter i ryggen, mens fru C svarte på det hun ble spurt om og blant annet ga uttrykk for at det ikke hadde vært noen samtale i bilen før utforkjøringen.

Ulykkesbilen er i ettertid undersøkt av bilsakkyndige, som har konkludert med at bilen bar preg av generelt godt vedlikehold, og med at feil eller mangler ikke kunne konstateres. Den bilsakkyndige har også uttalt at det ut fra de spor som var avsatt, må anses helt usannsynlig at det før utforkjøringen fant sted noen punktering. Lagmannsretten legger det her nevnte til grunn.

A som tidligere hadde vært verftsarbeider, har forklart at han gjennom de siste 17 år før ulykken hadde kjørt drosje, herav de siste 8 år som eier. Han sluttet som verftsarbeider på grunn av ryggplager, og opp gjennom årene har han hatt en del smerter i ryggen og en noe stiv nakke. Tidligere har han vært behandlet for psykiske plager, og fra senhøstes 1994 var han sykmeldt på grunn av slike. I sykmeldingstiden ble han behandlet med antidepressive medikamenter, samtidig som han brukte Paralgin Forte mot sine smerter. I oktober 1995 gikk han over på attføring. I forståelse med Trygdekontoret og lege ble det til at han skulle forsøke seg med noe drosjekjøring i november 1995, noe han også hadde gjort i sykmeldingstiden.

Etter å ha kuttet ut bruken av Paralgin Forte og andre medikamenter 14 dager tidligere, tok A et dagskift med drosja 22. november 1995. Da dette gikk fint, påbegynte han et nytt skift neste dag, ulykkesdagen, kl. 0730. Kvelden før hadde han lagt seg tidlig, han hadde sovet godt, og han følte at han var i full orden. Før turen til Porsgrunn hadde han kun et par byturer i Kragerø.

A følte seg ikke uvel på vegen mot Stokkebakken. Når bilen her gikk ut av vegen, mener han bestemt at grunnen var at han fikk en kortvarig "blackout". Han kom til seg selv igjen nede i skråningen og registrerte at B kom farende framover da bilen støtte mot grøftekanten. Fra da av var han ved bevissthet.

A, som bl.a. ble påført bekkenbrudd, ble innlagt i sykehus, noe som medførte at politiet først fant det tilrådelig å avhøre ham etter et par uker. Få dager etter ulykken hadde han besøk av en kollega fra drosjenæringen, D, og denne har som vitne forklart at A da hadde gitt uttrykk for at det hadde "svartnet" for ham. Til politiet forklarte A at det hadde svartnet for ham forut for utforkjøringen og påny etter sammenstøtet i grøfta. Den 31. januar 1996 var A til undersøkelse hos dr.med. Anders Chr. Gogstad. Foranledningen til dette var at A ville ha tilbake sitt førerkort som hadde vært beslaglagt, og som politiet ikke ville utlevere før han hadde gjennomgått en tilfredsstillende legesjekk. Ifølge Gogstads sakkyndigerklæring benektet A ved denne anledning bestemt at han mistet bevisstheten før eller under ulykkesøyeblikket.

A gjennomgikk EEG-undersøkelse 14. februar 1996, og 10. april 1996 var han til kontrollerende nevrologisk kontrollundersøkelse hos Gogstad.

Konklusjonen i Gogstads sakkyndigerklæring lød slik:

"Det kan ikke påvises tegn til skade eller sykdom i sentralnervesystemet, som skulle kunne innvirke på sikkerhet og kjøreferdighet. Om der har vært - og i tilfelle årsaken til ev. plutselig bevisstløshet i skadeøyeblikket, har ikke kunne bringes på det rene. En kan fra nevrologisk synsvinkel således ikke finne grunn til å fraråde at han får kjørekortet tilbake. Imidlertid synes hans generelle førlighet å være såpass nedsatt pga. følger av bekkenbruddet at han inntil videre frarådes å kjøre bil uansett. Han synes selv å ha full forståelse for dette. Formelt bør vel denne saken avgjøres av fylkeslegen via kommunelegen.

På bakgrunn av overvekt, gangvansker, hypertoni og bekkensmerter med dårlig nattesøvn bør han kunne ha nytte av et 4 ukers opphold på Opptreningsinstitusjon gr. 1.

Finansiering av egenandelen bør kunne skje gjennom skadeforsikringen."

B ble obdusert av professor dr. med Torleiv Ole Rognum ved Rettsmedisinsk Institutt, og det vises til Rognums sammenfatning og konklusjon som er gjengitt i byrettens dom. Det fremgår der at døden antas å skyldes brudd mellom 1. og 2. halsvirvel og overrivningen av den forlengede marg på dette sted.

Professor dr. med Inggard Lereim har som ny sakkyndig for lagmannsretten avgitt skriftlig erklæring og forklart seg for retten. Etter å ha gjennomgått sakens dokumenter, hørt tiltalte og vitner, og vært med på befaringen på ulykkesstedet, har Lereim som anses å ha en meget sterk faglig bakgrunn for å uttale seg om dette, gitt uttrykk for at det er grunn til å tro at Bs skader kunne ha vært i avgjørende grad mindre ved anvendelse av bilbelte. Lagmannsretten har forstått dette dithen at B etter Lereims vurdering etter all sannsynlighet ville ha kommet fra ulykken med livet i behold dersom han i likhet med sin kone hadde hatt bilbelte på ved utforkjøringen.

På bakgrunn av det foran nevnte har lagmannsretten måttet vurdere spørsmålet om hva som var årsaken til utforkjøringen. Den samlede rett er da kommet til at den ikke kan tilbakeføres til noe som skjedde på vegen eller til noe spesielt som skjedde inne i eller med bilen. Det er også funnet helt usannsynlig at utforkjøringen skyldtes det at A falt i en regulær søvn. Hadde han det gjort, ville det vært grunn til å anta at dette i noen grad og i sekundene forut hadde satt sitt preg på As kjøring fram mot ulykkesstedet, noe det ifølge vitnet Eriksen ikke gjorde. A førte da også bilen på regulær måte gjennom såvel høyresvingen som første del av venstresvingen.

Ved den nærmere vurdering og fastlegging av årsaksforholdet har lagmannsrettens medlemmer, som er enige om at A ikke kan lastes for å ha lagt ut på turen mot Porsgrunn, delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, bestående av byrettsdommerne Thorbjørnsen og Refsalen og meddommerne Grindrud, Børsheim Stundal og Halvorsen, har funnet det godtgjort ut over enhver rimelig tvil at utforkjøringen skjedde som følge av et øyeblikks uoppmerksomhet fra As side, hans manglende konsentrasjon om det å styre bilen trygt gjennom den kurven den var inne i. Denne uoppmerksomhet og manglende konsentrasjon var ganske visst kortvarig, men tilstrekkelig til at bilen på grunn av sin hastighet og vegens kurvatur kjørte utfor, og den må etter flertallets vurdering anses å ha representert uaktsomhet i relasjon til såvel vegtrafikkloven §3 som straffeloven §239 som pålegger en bilfører en streng aktsomhetsplikt.

Flertallet har funnet at det kan sees bort fra den mulighet at A før utforkjøringen fikk et illebefinnende eller blackout. Verken As egne og varierende forklaringer eller legeundersøkelser og vurderinger fra den medisinsk sakkyndige gir holdepunkter for at det var tilfelle. A har da heller ikke opplevd noe slikt forut for eller i tiden etter ulykken.

Domfellelse etter straffeloven §239 er betinget ikke bare av at selve kjøringen var uaktsom, men også av at førerens uaktsomhet omfattet dødsfølgen, med andre ord at han burde innsett muligheten av en dødsulykke. Det må også være årsakssammenheng mellom førerens uaktsomhet og den annens død. Etter en konkret vurdering finner flertallet at alle disse vilkår for domfellelse her foreligger. Under kjøring i 80 km/t må enhver bilfører innse at en uoppmerksomhet som medfører at hans bil kjører ut av vegen vil innebære stor fare for de som befinner seg i bilen og at muligheten for at noen av disse skal omkomme absolutt er til stede.

Forsvareren har, under henvisning til at den omkomne passasjer ikke brukte bilbelte, og til professor dr.med. Inggard Lereims uttalelse om at passasjeren etter all sannsynlighet ville overlevd dersom han hadde sittet i bilbelte, påstått A frifunnet, idet det ikke forelå tilstrekkelig årsakssammenheng mellom As eventuelle uaktsomme kjøring og passasjerens død. Flertallet finner ikke at den unnlatte beltebruk kan medføre frifinnelse. Det utelukkes på ingen måte at Lereims vurdering er riktig, men As uaktsomhet var den samme hva enten B hadde festet bilbeltet eller ikke, og utforkjøringen som uaktsomheten medførte, må anses som den helt dominerende årsak til de skader B ble påført og som resulterte i hans død. Det skal tilføyes at A under kjøringen frem mot ulykkesstedet var uvitende om hvorvidt B benyttet bilbeltet. A har i retten forklart at passasjerer i varierende grad bruker bilbeltene. Etter flertallets mening må A domfelles etter såvel vegtrafikkloven §3 som straffeloven §239.

Lagmannsrettens mindretall, bestående av rettens formann og meddommer Kjetil Kvaale, har funnet å måtte stemme for frifinnelse av A på begge tiltalepunkter. Heller ikke mindretallet ser bort fra at utforkjøringen kan skyldes uaktsomhet fra As side. På den annen side er det imidlertid ikke med tilstrekkelig grad av sikkerhet funnet å kunne utelukkes at han umiddelbart forut for utforkjøringen fikk en kortvarig blackout som eventuelt fritar ham for subjektiv skyld. Mindretallet har forstått den medisinsk sakkyndige dithen at slikt kan skje, og det uten at det i ettertid kan påvises medisinske grunner til at det skjedde. Indikasjoner på at nettopp dette skjedde for A anses å ligge i hans helt regulære kjøring fram mot ulykkesstedet og i at han verken forut for eller under utforkjøringen foretok noen oppbremsing eller noe forsøk på å styre bilen inn på vegen igjen.

Når det gjelder As ulike forklaringer om at det "svartnet" for ham, må disse etter mindretallets vurdering sees på bakgrunn av det inntrykk han satt igjen med etter dramatikken som ulykken medførte og ikke minst i hvilken situasjon han befant seg i da forklaringene ble avgitt. Det er også sett hen til det påfallende i at A, som den drevne bilist han var, nettopp på ulykkesstedet skulle utvise slik uaktsomhet som skal til for domfellelse etter de aktuelle straffebestemmelser.

A domfelles etter dette i samsvar med flertallets standpunkt og stemmegivning.

A ble i byretten idømt 60 dagers ubetinget fengsel, noe som var i samsvar med aktors påstand. For lagmannsretten har aktor nedlagt påstand om idømmelse av 120 dager fengsel som gjøres betinget, og en ubetinget bot stor kr 10000,-.

Den samlede lagmannsrett har funnet at straffen passende kan settes til fengsel i 60 dager og at straffens fullbyrdelse i medhold av straffeloven §52 flg. bør utstå i en prøvetid på 2 år. Noen bot er ikke funnet å burde idømmes. Straffeloven §63 annet ledd er bragt til anvendelse, idet As overtredelse av vegtrafikkloven §3 isolert sett ville medført en bot, men nå er ansett som en straffskjerpende omstendighet.

Nevnte straffutmåling er basert på den vurdering at A gjorde seg skyldig i såkalt ubevisst uaktsomhet, grov nok til å innebære overtredelse av den strenge aktsomhetsplikt som følger av vegtrafikkloven §3 og straffeloven §239, men ikke annerledes eller grovere enn den uaktsomhet som svært mange bilister fra tid til annen gjør seg skyldig i. Det er også sett hen til at A, når ulykken først var ute, var svært uheldig, jfr. beskrivelsen av terrengforholdene på ulykkesstedet foran. Uheldig var det også at den omkomne ikke brukte bilbelte. Straffens lengde anses å være i samsvar med praksis i sammenlignbare saken.

Når lagmannsretten, til tross for de sterke almenpreventive hensyn som gjør seg gjeldende i saker av denne art, har funnet å kunne gjøre fengselsstraffen betinget, skyldes det dels vurderingen av As uaktsomhet, men særlig etterfølgende forhold. Det vises for så vidt til at A selv ble hardt skadet under utforkjøringen og fortsatt er sykmeldt, men i særlig grad til den psykiske belastning ulykken og dens følger har vært for ham. Den 16. mai 1997 gjorde A et alvorlig forsøk på å ta sitt eget liv ved å la sin bilmotor gå i en lukket garasje og med en slange fra eksosrøret og inn i bilen. Han ble straks innlagt i psykiatrisk sykehus i medhold av §3 i lov om psykisk helsevern, og han er fortsatt innlagt der. Ifølge legene vil det gå meget lang tid før A vil bli soningsdyktig. Under disse omstendigheter er idømmelse av en ubetinget fengselsstraff ansett å ville være en fare for As helse og medføre en betydelig risiko for at han ikke vil bli frisk innen overskuelig tid.

De foran nevnte grunner, As gjeldsbyrde og sviktende inntektsmuligheter nå og i fremtiden, tilsier etter lagmannsrettens vurdering at bot ikke bør idømmes.

Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke.

Dommen avsies under dissens som foran nevnt.

Domsslutning:

I

Skien og Porsgrunn byretts dom av 17. januar 1997 gjøres den forandring at straffens fullbyrdelse i medhold av straffeloven §52 flg. utstår i en prøvetid på 2 - to - år.