LA-1997-404

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-12-30
Publisert:	LA-1997-00404
Stikkord:	Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Vest-Telemark herredsrett nr: 96-00145 - Agder lagmannsrett LA-1997-00404 A - Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1998-00221K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Flatabø) Ankende part: F2 (Prosessfullmektig: Advokat Svein Løvland) Ankemotpart: X kommune (Prosessfullmektig: Advokat Jon Evert Christensen)
Forfatter:	Lagdommer Erling Strand, formann Ekstraord. lagdommer Birger Lassen Ekstraord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang Med 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §482, Barnevernloven (1992) §4-12, §4-1, §4-4, §7-1, §4-14, §4-6

Saken gjelder overprøving av vedtak den 4/9 - 1996 av fylkesnemnda for sosiale saker i Telemark. Fylkesnemndas vedtak lyder:

1. X kommune overtar omsorgen for B2 født 1986, B3 født 1988, B4 født 1991 og B5 født 1994, jfr. barneverntjenesteloven §4-12 bokstav a og d.

2. B2, B3, B4 og B5 plasseres i fosterhjem, jfr. barneverntjenesteloven §4-14.

3. A gis rett til samvær med B2, B3, B4 og B5 en gang pr. tredje uke.

4. Hjemmet til A settes under tilsyn ved at det oppnevnes tilsynsfører for B1.

A reiste sak ved Vest-Telemark herredsrett mot X kommune for overprøving av vedtaket, jfr. tvistemålsloven kapittel 33.

Den 18/12 - 1996 avsa herredsretten dom i saken med slik domsslutning:

"Fylkesnemndas vedtak av 4/9-96 stadfestes."

Sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten fremgår av dens dom.

A, med advokat Per Flatabø som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett. For lagmannsretten har hun samtykket i at barnevernsmyndighetene inntil videre har omsorgen for B2 og at hun kan være i fosterhjemmet. Hun forutsetter at hun får rett til samvær med henne.

Barna til A har forskjellige fedre. Fem av dem er utlendinger. Det yngste barnet, datteren B6, ble født den 1996 i X. Faren, F6, er fra Syria. B6 bor i beredskapshjem i Oslo, og omfattes ikke av denne saken. Det er opplyst at A har tatt skritt til å få tilbake omsorgen for henne, og at både hun og F6 har kontakt med B6 1-2 ganger i uken.

Far til B2, F2, har foreldreansvaret sammen med A. Han har, med advokat Svein Løvland som prosessfullmektig, meddelt at han forsåvidt gjelder sin datter, trer inn i saken slik den står for lagmannsretten, og at han støtter A.

X kommune, med advokat John Evert Christensen som prosessfullmektig, har imøtegått anken.

Ankeforhandling ble holdt i Skien den 28., 29. og 30/10 - 1997.

A og F2 møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Sammen med kommunens prosessfullmektig møtte seksjonsleder ved barnevernstjenesten, Eirik Olsen, med fullmakt fra kommunen, og konstituert barnevernleder Anne Margrete Holte. Det ble avhørt 10 vitner, to ved telefonavhør. Tre av rettens medlemmer hadde samtale med As datter B1, født 1981, på dommerrommet.

Videre har den oppnevnte sakkyndige, psykolog Arild Holth, avgitt forklaring for retten.

A bestrider at vilkårene for å overta omsorgen for barna etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a eller d er til stede. Det er ikke "alvorlige mangler" ved den daglige omsorg barna får når de bor hos henne, og ikke grunn til å frykte for deres utvikling. Det er ikke "overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd" om hun har omsorgen for dem, jfr. §4-12 første ledd bokstav d. Hjemmet har båret preg av at moren er meget glad i barna, og de i henne og hverandre. A har god omsorgsevne på områder som virkelig har betydning. Hun har gitt barna personlig varme og nærhet, hun har lekt med dem og lest mye for dem. De største har vært med på teater, utstillinger o.l. Hun har vært opptatt av å engasjere dem på en måte som fremmer deres utvikling. De klarer seg godt på skolen. Av psykolog Ole Reines rapport av 3/6 - 1996 fremgår det eksempelvis at klasseforstanderen fortalte at B3 kunne lese da hun begynte i første klasse, og at hun imponerte de andre elevene.

Det vises til at den sakkyndige for lagmannsretten har gitt uttrykk for at barna er ressurssterke, i hovedsak velfungerende, uten tydelige tegn på skjevutvikling. I Reines rapport er det tilsvarende vurderinger.

B1 som bor sammen med moren i - - -gate i Oslo har en stoffskiftesykdom som hun må ta medisiner for. Bortsett fra det er alle barna friske og i godt hold. De har fått rikelig og riktig mat, og det syns på dem.

De er så sterkt knyttet til moren og til hverandre at den oppsplittingen som de nå er utsatt for er en stor belastning for dem.

Barna er det sentrale i As liv. Det har vært naturlig for henne å gi dem god personlig kontakt og trygg nærhet, og hun har som nevnt lagt vinn på å få dem med på positive aktiviteter. Det er sannsynlig at det er en del av grunnen til den fine utviklingen og trivselen de har vist hos henne.

Hun tror at oppholdene i utlandet, for eksempel i Portugal og Spania i 1986 og Marokko i 1991, snarere ga barna verdifulle opplevelser enn det motsatte.

I Oslo flyttet de flere ganger enn det som var heldig. Det skyldtes i hovedsak at de leilighetene hun ble tildelt av Oslo kommune ikke var brukbare, selv etter at hun hadde lagt ned arbeide for å få dem i bedre stand. A har aldri hatt brukbare rammer når det gjelder bolig og hjelpetiltak. Hun har i praksis ikke fått anledning til å komme ut av en vanskelig situasjon. Dersom hun hadde vært flinkere med økonomien og prioritert anderledes, kunne enkelte ting vært bedre, men de største problemene skyldtes at de fikk tildelt kondemnable boliger. Det hadde hun ikke mulighet til å gjøre særlig med. Forholdene var så ille, og hun var så fortvilet at hun i perioder gikk til såkalt husleiestreik for å få kommunen til å utbedre leilighetene. I ettertid innser hun at det ikke var en tjenlig fremgangsmåte.

De såkalte bekymringsmeldingene som barnevernet har vist til skrev seg fra de periodene boforholdene var dårlige. Innholdet i meldingene er for en stor del overdrevet, og gir et feilaktig bilde av det som hendte.

A vedgår at hun ikke er god til å organisere hjemmearbeidet. Hun har ikke alltid maktet å vaske og holde slik orden i leiligheten som ønskelig. Det bød særlig på problemer når hun var gravid. For øvrig er det neppe mange gitt å holde helt ryddig med så mange barn og så dårlige boforhold som hun har hatt. Den sakkyndige har omtalt B1 som en "reservemor". Det er en feilvurdering. B1 er noen år eldre enn de andre barna, og er derfor mer moden, men hun er ikke pålagt noe ansvar for sine søsken og situasjonen har heller ikke gjort det nødvendig for henne å ta på seg det. Hun leker, koser og steller med de andre fordi hun har lyst til det. Hennes plikter og deltakelse i husarbeidet er ikke større, snarere mindre enn det som er vanlig for piker i hennes alder.

Enkelte vitners beskrivelse av manglende orden i hjemmet er sterkt overdrevet, til dels helt uriktige. Det gjelder blant annet uttalelser om forholdene da de bodde i X. Flere vitner, vel de fleste, har uttalt seg rosende om hennes oppdragelse av barna, og har gitt en mer nøktern og riktigere beskrivelse av hvordan det var i hjemmet.

Manglende orden gjør det dessuten ikke nødvendig å ta omsorgen for barna. Som enslig mor med så mange barn burde hun fått noe hjemmehjelp, jfr. §4-4. Slik hjelp kombinert med andre hjelpetiltak vil fullt ut sikre barna tilfredsstillende forhold, og vilkåret for omsorgsovertakelse er da ikke til stede, jfr. §4-12 annet ledd. Det beste for barna vil være å vokse opp hos sin mor, og ikke hos fosterforeldre. Barna og moren er sterkt knyttet til hverandre.

A har valgt det man kan kalle en alternativ livsstil, med hovedvekt på immaterielle verdier. Ved mest mulig nærhet har hun lagt vekt på å gi barna kjærlighet, varme og følelsen av å være holdt av. Som nevnt ovenfor har hun beflittet seg på å stimulere dem intellektuelt, kulturelt og til god utvikling rent menneskelig. Hun tror det er en del av årsaken til at hun og barna er så sterkt knyttet til hverandre. Ved vurderingen av omsorgen bør det oppveie at hun kan være mindre strukturert når det gjelder husarbeid og økonomistyring.

A og B1 bor nå i en leilighet i - - -gate i Oslo. Den er liten - stue med kjøkkenkrok, ett soverom og bad. I stua har A snekret opp en hems der B1 sover. Selv ligger hun på en sofa under hemsen. Soverommet kan de ikke bruke fordi det er for kaldt. Varmeovnen der virker ikke. Gården får ny eier i november/desember 1997, og hun er i den forbindelse stilt i utsikt en større leilighet der. Hun vil da kunne ta imot barna.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at hun ikke kan få omsorgen for alle barna nå, bør det vurderes om hun kan få omsorgen for noen av dem, for eksempel B4 og B5. Det vil være best for dem å bo hos sin mor, og hun vil kunne gi dem forsvarlig omsorg. Barnevernstjenesten bør kunne bidra til det ved hjelpetiltak som nevnt i §4-4.

Subsidiært bør samværsretten utvides til annenhver helg. Båndene innen familien tilsier at kontakten ikke blir sjelden. A har foreløpig ikke plass til å ha barna på helgebesøk, slik at samværene må skje i distriktet der de bor. Det bør legges opp slik at alle barna er til stede, også B1.

A har lagt ned slik påstand:

Prinsipalt.

1. Fylkesnemndas vedtak oppheves for så vidt gjelder B3, B4, og B5 .

2. A skal ha samvær med B2 fastsatt etter rettens skjønn.

Subsidiært.

A skal ha samvær med B3, B4 og B5, fastsatt etter rettens skjønn.

F2 slutter seg til As standpunkt om at B2 kan bo i fosterhjemmet inntil hun har fått bedre leilighet og plass nok til å ha barna hos seg. Får hun tilfredsstillende boforhold, bør omsorgen for B2 tilbakeføres. Inntil da bør hun ha rett til hyppig samvær med B2, oftere enn nå, og B2 bør få treffe sine søsken jevnlig.

F2 sier han traff A i Portugal. De bodde sammen ett år der og to år i Oslo, det siste året hadde de B2. Han opplevde A som en god mor som viste barna kjærlighet og ga dem trygghet og omsorg. Boforholdene var imidlertid meget dårlige. Hun ble tildelt små leiligheter i kondemnale hus, og fikk ikke den hjelpen hun burde fått.

F2 arbeider dels i England og dels i Brussel. Selv har han ikke mulighet for å ha omsorgen for B2. Han har truffet henne noen få ganger, og han skriver til henne. I det siste har han hatt samvær med henne to ganger, med fosterforeldrene til stede, hvilket han syntes var vanskelig. Han håper at barnevernsmyndighetene ikke vil nekte ham å treffe B2.

F2 har ikke lagt ned egen påstand.

X kommune har anført:

Herredsrettens dom er riktig både i resultatet og begrunnelsen.

Det tilsynet som er nevnt i punkt 4 i fylkesnemndas vedtak er nå falt bort, og det er derfor uaktuelt å prøve denne delen av vedtaket.

Vilkåret og behovet for omsorgsovertakelse etter barnevernstjenesteloven §4-12 første ledd bokstav a og d er, og har lenge vært til stede. Barna har levd under slike forhold at det er alvorlige mangler ved den omsorgen de har fått. A har vist at hun på områder av grunnleggende betydning for barna i den grad er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for dem at det er overveiende sannsynlig at barnas helse og utvikling kan bli alvorlig skadd.

Den oppnevnte sakkyndige, psykolog Arild Holth, har uttalt at A har intellektuelle ressurser og at hjemmet ikke har lidt av kulturell fattigdom. Det er sannsynlig at det i noen grad har kommet barna til gode. A har imidlertid vist at hun vil leve på en måte som gir ytre spenning og har, sannsynligvis med åpne øyne, satt sitt behov for slik livsførsel foran barnas behov for omsorg, uten å ta hensyn til faren for deres helse og utvikling. Det har ført til at de barna hun til enhver tid har hatt i lange perioder levde en omflakkende tilværelse med kummerlige boforhold, blant annet på en campingplass i Marokko der hun i september 1991 fødte B4.

A har flyttet mer enn 20 ganger etter at hun fikk B1. Flyttingene synes ofte å ha vært resultat av at hun er i opposisjon til det etablerte. Hun vil vinne rett, for eksempel overfor huseieren ved å unnlate å betale husleie, og hun har unnlatt å betale strømregninger slik at strømmen blir stengt. Dette til tross for at familien har hatt inntekt fra det offentlige på omkring kr 19000,- pr. måned. Ved disse protesthandlingene kan hun åpenbart ikke hatt øye for barnas grunnleggende behov og sitt ansvar i den forbindelse.

Da A og barna i februar/mars 1992 flyttet inn i en buss som hun hadde innredet, kom barnevernet inn i bildet. Bussen sto parkert på Nordstrand.

Det er opplyst at barnevernsvakta i Oslo fikk omkring 40 såkalte bekymringsmeldinger om familien. Et så stort antall bekymringsmeldinger er klar indikasjon på at omsorgssvikten er alvorlig.

Den 6/10 - 95 fikk politiet melding fra - - - Cafe om at 2 barn, som viste seg å være B2 og B3, henholdsvis 9 og 8 år, var der alene tilsynelatende forlatt av foreldrene. Politiet brakte barna til barnevernsvakten, som i medhold av §4-6 annet ledd plasserte dem på - - - barnehjem hvor de var til 6/10 - 95.

Kort tid før hadde A fått leie et nedlagt småbruk i X. I september 95 flyttet hun dit sammen med barna og sin daværende samboer F6, senere far til B6, født 1996. A har forklart at de i oktober hadde dratt til Oslo for å kjøpe klær, og at det skyldtes en misforståelse at B2 og B3 ble alene på kafeen. Det siste er typisk for hennes mange bortforklaringer og unnskyldninger når det gjelder forhold som har gått ut over barna.

Barnevernstjenesten i Oslo overførte saken til barnevernet i X med bekymringsmelding datert 19/10 - 95, hvor det ble reist spørsmål om barnas situasjon var som omhandlet i §4-12. I den forbindelse ble vist til meldingen fra - - - Cafe.

Spørsmålet om omsorgsovertakelse skal bedømmes ut fra situasjonen nå. Nåtidssituasjonen og forholdene frem til omsorgsovertakelsen gir ikke holdepunkter for at hun kommer til å endre sitt impulsstyrte levesett med underprioritering av barnas behov. Hun synes ikke å ville innse og ta konsekvensen av at måten hun innretter seg på fører til alvorlig svikt i den daglige omsorgen. Da hun ble kjent med fylkesnemndas vedtak den 4/9 - 96, rømte hun med barna til ukjent adresse. For lagmannsretten har hun forklart at hun først bodde på Lolland og senere flere uker i det spesielle samfunnet "Christiania" i København.

Måten hun har lagt opp tilværelsen for seg og B1 i den lille leiligheten i - - -gate, tyder på at hun fremdeles har liten forståelse og omtanke for den omsorgen barn trenger. Hun lar en marokkaner, som hun sier hun ikke er samboer med, holde til der, til tross for at B1 åpenbart trenger ro og den lille plassen der for å gjøre lekser.

Det er ikke noe som er endret slik at det er forsvarlig å la A få omsorgen for noen av barna. Hjelpetiltak etter §4-4 vil ikke være tilstrekkelig. Hun har tidligere fått hjelpetiltak uten at hun har lagt særlig vinn på å skape forsvarlige forhold for dem. Det overordnede prinsipp i §4-1, at det skal legges avgjørende vekt på å å finne tiltak som er til beste for barna, med stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen gjør det nødvendig at omsorgsovertakelsen opprettholdes.

Den minimumssamværsretten som fylkesnemnda har fastsatt i vedtaket punkt 3, og som herredsretten har stadfestet, bør ikke utvides. Behovet for at barna nå får en følelsesmessig god og stabil tilknytning til fosterhjemmene tilsier at samværene ikke blir hyppigere. Eventuell utvidelse av samværsordningen bør fortløpende vurderes av barnevernsmyndighetene, uten at de er bundet av et for omfattende minimumssamvær. Retten står fritt til å sette kortere minimumssamværsrett enn det fylkesnemnda har vedtatt. Samværsretten bør sannsynligvis ikke være oftere enn hver fjerde uke mot hver tredje uke nå. Det vises til den oppnevnte sakkyndiges uttalelse om dette for lagmannsretten.

X kommune har lagt ned slik påstand:

"Herredsrettens dom stadfestes så langt den er påanket."

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten og tiltrer dens begrunnelse som det vises til. Når det gjelder samværsretten har imidlertid lagmannsretten truffet sin avgjørelse med dissens, slik det fremgår nedenfor.

Etter tvistemålsloven §482, jfr. barnevernloven §7-1 bokstav i, skal retten innen rammen av vedkommende lov prøve alle sider ved saken, også de skjønnsmessige. Prøvingen skal skje på bakgrunn av situasjonen i dag. Det innebærer at spørsmålet om vilkårene for og nødvendigheten av omsorgsovertakelse etter §4-12 første ledd bokstav a eller d og annet ledd, må vurderes ut fra forholdene slik de er nå. Sentralt i denne sammenheng står spørsmålet om A kan gi noen av de barna saken gjelder forsvarlig omsorg, eventuelt med hjelpetiltak etter §4-4. Lagmannsretten har lagt vekt på hva som er til barnets beste, jfr. §4-1, og at det får stabil og god voksenkontakt med kontinuitet i omsorgen. Ved sine vurderinger har lagmannsretten hatt for øye at det normalt er best for barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre, og at vedtak om omsorgsovertakelse er et alvorlig tiltak som bare kan treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i, jfr. §4-12 annet ledd.

A har 6 barn. Opplysningene om den enkelte bygger dels på den sakkyndiges forklaring, dels på det som ellers kom frem i lagmannsretten.

B1, 1981 i Nordland, far F1, som er 2 år eldre enn A. B1 har opplyst at hun har lite kontakt med faren. Hun går i 1. klasse på - - - videregående skole i Oslo, linje for formgivningsfag, og sier hun trives der. B1 bor sammen med moren i - - -gate 2, og sier at hun ønsker å bo der. Hun omfattes ikke av anken.

B2, 1986 i Hannover. Hennes far er F2 som møtte for lagmannsretten. B2 bor hos fosterforeldre i Bamble. B2 omfattes ikke av anken over omsorgsovertakelsen, men når det gjelder samværsretten.

B3, er født 1988 i Oslo. Hennes far er tysker, F3. A og han bodde sammen i to perioder. Han røkte hasj og misbrukte tidvis alkohol. I 84 ble han fengslet i Marokko for narkotikasmugling. Deres forhold tok da slutt. Fra september 87 til juli 90 var de samboere igjen.

I november 96 kom B3 til - - - barnehjem i Porsgrunn. Da hun kom dit virket det ikke som hun var vant med vanlig hygiene. Det måtte hun lære i den tiden hun var der. Høsten 97 har hun flyttet til fosterhjem. I følge den sakkyndiges rapport har skolen opplyst at hun greier seg bra både faglig og sosialt, hun er i jevnt godt humør og er pliktoppfyllende når det gjelder lekselesing. Den sakkyndige har uttalt at hun sier hun helst vil bo hos mamma, men at fosterhjemmet også er greit, og at mamma sikkert også synes det. Han har uttalt at det er god mulighet for at fosterhjemsplasseringen vil bli vellykket.

B4 er født 1991 i Marokko. Hans far er F4. Han bor i Marokko, og har ingen kontakt med B4. B4 kom til fosterhjem 18/5 - 97. Det var påfallende hvor voldsomt han stappet mat i seg da han kom dit, ofte mer enn han kunne få ned. Det sammen med andre opplysninger om barnas forhold til mat, jfr. nedenfor, tyder på at matstellet i hjemmet ikke har vært så regulært og tilfredsstillende for barna som det burde vært.

A har fortalt at B4 begynte å tisse seg ut om natten da de var "på rømmen" i Danmark høsten 1996. Det vedvarte etter at han kom i fosterhjemmet, men har bedret seg etterhvert. Den sakkyndige har uttalt at det er sannsynlig at det er uttrykk for en følelsesmessig forstyrrelse. B4 har flere tegn på å ha levd i en mangelfull omsorgssituasjon som har gitt ham følelsesmessige problemer. Han begynte i første klasse i høst, og ligger bra an faglig. Hans fostermor er også hans klasseforstander.

B5 er født 1994 i Oslo. Hennes far er libaneser, F5. Han og A bodde sammen et halvt års tid i 93. Han flyttet før B5 ble født. De har i dag liten kontakt. B5 kom til fosterhjem sammen med B4 18/5 - 97. Hun beskrives som sjarmerende, og hun er langt fremme språklig. I august begynte hun i barnehage, der hun fungerer bra. Den oppnevnte sakkyndige har uttalt at hans inntrykk er at:

"B5 er en ressurssterk jente med gode sosiale evner.

Hun viser tegn på avvik ved mørkeredsel og redsel for at omsorgspersoner skal forlate henne. B5 har en måte å "sikre seg nok mat på" som heller ikke er vanlig. Alt i alt tyder dette på at hun har symptomer på å ha levd i en omsorgssituasjon hvor hun har blitt forlatt og ikke har hatt tilstrekkelig mat."

B6 er født 1996 i X. Hennes far er F6 fra Syria. A og han bodde sammen fra mai 95 til september 96. Siden november 96 har B6 vært i beredskapshjem i Oslo. Det er opplyst at begge foreldre har kontakt med B6, 1-2 ganger i uken. Spørsmålet om tilbakeføring av omsorgen for B6 omfattes ikke av denne ankesaken. - - - - -

Den sakkyndige har for lagmannsretten uttalt at han har inntrykk av at A har intellektuelle ressurser, og at hun har lagt vinn på å engasjere barna i kulturelle aktiviteter, ved å lese mye for dem blant annet.

Lagmannsretten kan slutte seg til denne vurderingen. Det er neppe kulturell fattigdom av denne art hjemmet har lidt av.

Etter opplysningene legges også til grunn at A har lekt og kost med barna, slik at de på den måten har opplevd nærhet til henne.

A har karakterisert sin livsstil som alternativ, med større vekt på immaterielle sider ved tilværelsen enn på materielle. I utgangspunktet behøver ikke et slikt livssyn være uforenlig med forsvarlig omsorg for barn. A har imidlertid i den grad neglisjert barnas fundamentale behov, blant annet til å ha hjem og et minimum av stabilitet i tilværelsen, at det etter lagmannsrettens mening lenge har vært alvorlige mangler i den daglige omsorgen.

A har flyttet uvanlig mye omkring. Den første tiden etter at hun fikk B1, da hun var 16 år gammel, bodde hun forskjellige steder i Nordland, men flyttet etter en tid til Oslo hvor hun oppholdt seg i Blitzmiljøer. B1 var dels hos sin mormor i Nordland, dels hadde moren henne med seg. Som det fremgår av herredsrettens dom side 2 - 4, til dels også av det som er sagt om barna foran, har A senere stadig vært på flyttefot. Hun og barna har i perioder ført en omflakkende tilværelse i utlandet, blant annet i Tyskland, Portugal, Spania og Marokko, hvor de ofte bodde under svært enkle forhold. Eksempelvis fødte hun B4 på en campingplass i Marokko i september 91. Etter en tid reiste hun til Norge hvor de bodde forskjellige steder. I mars 92 dro hun på ny til Marokko, men kom tilbake til Lurøy kommune i Nordland i oktober samme år. Her satte barnevernet i gang undersøkelser om familien. A flyttet da igjen til Oslo, hvor hun sommeren 93 bodde sammen med sine 4 barn i en falleferdig buss på Ekeberg. Bussen ble senere flyttet til - - - - veien, utenfor et "ungbokollektiv". Her bodde de til august 93 da de ble tilvist leilighet i - - - - gate på Bjølsen, og det ble satt i verk tilsyn og flere hjelpetiltak. Representanter for barnevernstjenesten sa i denne sammenheng til henne at de var bekymret for barnas omsorg på grunn av den omflakkende tilværelsen familien hadde hatt. Etter lagmannsrettens oppfatning synes det ikke som hun har vært villig til å innse alvoret i uttalelsen.

Barnevernstjenesten var på denne tiden i kontakt med familien flere ganger, blant annet etter bekymringsmeldinger fra barnevernsvakten og fra politiet. Barnevernskonsulent Knut Fossland ved barnevernsvakten i Oslo har for lagmannsretten forklart at det kom inn omkring 40 bekymringsmeldinger om familien. Gjennomgående trekk i meldingene var den kaotiske bosituasjonen med et forferdelig rot, og at barna ble funnet alene forskjellige steder i byen. Da de bodde i telt på Langøya var de åpenbart mye uten tilsyn. B4, 3 år da, var ihvertfall ved en anledning på stranden og tigget mat. Det bestyrker inntrykket av at matstellet ikke alltid var som det burde være. Fossland har vist til et omfattende sammendrag av barnevernsvaktens befatning med familien. Ved flere anledninger ble det pekt på at barna var utsatt for alvorlig omsorgssvikt, og omsorgsovertakelse ble foreslått.

I de periodene A var i Oslo, bodde hun fra 87 for det meste i forskjellige leiligheter som kommunen stilte til rådighet for henne. Det er opplyst at leilighetene var gamle og ofte lite egnet for familiens behov. A har forklart at hun unnlot å betale husleie, gikk til "husleiestreik", for å få leilighetene utbedret. Da de bodde på Bjølsen måtte barnevernet betale skyldig husleie for å hindre at familien ble kastet ut. Fra august 94 til mai 95 bodde de i - - -gate 66. I denne tiden hadde A ikke betalt husleie, og huseieren plomberte leiligheten den 3/5 -95. Husleierestansen var på ca, kr 30000,-. Tidligere var strømmen frakoblet på grunn av ubetalte regninger. Da hun flyttet fra X hadde hun uoppgjort husleie fra de 3 siste bostedene på nesten kr 50000,- og ubetalt telefonregning på ca kr 10000,-. Dette til tross for at hun ikke har hatt dårlig økonomi de siste årene. Hun har fått utbetalt kr 15 - 16000,- pr. måned. Med samboerens inntekt hadde de ca 19000,- til disposisjon.

Ved ikke å betale husleien og strømregninger har hun med åpne øyne å ha sett bort fra barnas behov for et hjem. For lagmannsretten har hun på spørsmål sagt at hun innså risikoen for utkastelse og avstenging av strømmen, og at det kunne gå ut over barna.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det et av mange eksempler på at hun når det passet henne har gjort sine valg ut fra egne interesser, selv om det førte til alvorlige mangler i barnas daglige omsorg. Det vises i denne sammenheng til følgende fra den oppnevnte sakkyndiges rapport:

"Et annet fenomen som synes å særprege mor er at hun kommer i situasjoner hvor hun mener det er begått urett mot henne, og denne uretten mener hun berettiger at hun kan kan bruke nesten hva som helst av metoder "for å få retten sin." Eksempler på dette er at hun tok seg igjennom stuegulvet for å komme inn i en leilighet hun var kastet ut fra i - - -gate, hun "aksjonerer" da ved ikke å betale husleien, slik at hele familien blir kastet ut, betaler ikke elektrisiteten slik at barna fryser om vinteren. Undertegnede mener at hun ved denne handlemåten, påfører barna unødige påkjenninger ved å måtte flytte, fryse etc. Hun synes mest opptatt av å få rett og mindre opptatt av hvordan barna har det og hva som er til deres beste. I alle disse situasjoner tar hun ikke selv ansvar, men skyver ansvaret tilsynelatende over på andre ved at hun mener at de har forbrutt seg og at det er deres skyld at det ble som det ble.

Mor har igjennom mange år hatt kontakt med personale i barnevernet, uten at det tilsynelatende har hatt noen innvirkning på mor mht. å skape mer struktur rundt seg selv og barnas livssituasjon."

Den sakkyndige viser til at det av sakspapirene fremgår at A har flyttet mer enn 20 ganger siden B1 ble født, og at flyttefrekvensen med god margin overstiger grensen for hva som er skadelig for barn. I rapporten heter det om dette:

"Man kan videre spørre om hva det er som driver mor til stadig flytting? Er det av hensyn til barnas beste eller egne behov? Slik den sakkyndige ser det er flyttingen noe mor gjør ut fra egne interesser og ikke ut fra hensyntagen til hva som er til barnas beste. Den sakkyndige er i tvil om mor ser behovet for et stabilt bosted. Mor har sagt at hun vil reise rundt i Europa for at barna kan holde kontakt med sine forskjellige fedre. Den sakkyndige ser dette som urealistisk."

For lagmannsretten har den sakkyndige uttalt at man må være liberal når man vurderer betydningen av dårlig orden og renhold, men at det går en grense som A har overskredet så kraftig at det blir en betydelig mangel i barnas daglige omsorg. I X ble det satt inn hjelpetiltak til bolig og økonomisk støtte i tillegg til rettledning. Først bodde hun på et småbruk, så i en kommunal bolig. Begge boligene var i utgangspunktet rimelig pene, men etter kort tid hadde A fått dem til å bære preg av skitt og uvanlig uorden i den grad at de var lite egnet som oppvekststed for barn. Den sakkyndige har uttalt at det samme fenomenet synes å ha gjort seg gjeldende i de forskjellige leilighetene de hadde i Oslo, og at hun langt fra har oppfylt de krav man må stille til orden og hygiene.

Den sakkyndige har i sin forklaring sagt at en hovedkarakteristikk av A er ustabilitet, tilsynelatende impulsstyrt ut fra egne interesser med tilsidesettelse av barnas fundamentale behov. Videre må det legges vekt på hennes manglende evne, sannsynligvis også vilje, til å la barna ha fast hjem med en orden som gir dem rimelig mulighet for akseptabel daglig omsorg. Den sakkyndige har uttalt at det er vanskelig å se at A, i allefall ikke på kort sikt, vil legge om sin livsstil slik at barna kan være hos henne uten å bli utsatt for alvorlige mangler i den daglige omsorgen. Lagmannsretten er enig i det.

Svikten i hennes forståelse for hva barn trenger vises ved at hun nå lar en marokkaner ligge på hemsen i den trangbodde leiligheten de har, slik at B1 må sove på sofaen sammen med henne. Det er påfallende at hun ikke har sett seg råd til å gå til anskaffelse av en enkel varmeovn, slik at hun og B1 kan benytte soverommet, som til nå har vært brukt til å stue bort ting.

Den sakkyndige mener at det er overveiende sannsynlig at barnas helse og utvikling kan bli alvorlig skadd fordi hun ikke er i stand til å ta tilstrekkelig ansvar for dem. Faren for det er større etterhvert som barna blir eldre. Lagmannsretten er enig i det.

Den sakkyndige mener det er nødvendig at omsorgen overtas for alle de barna saken gjelder. Lagmannsretten er enig i det. Hjelpetiltak har vært forsøkt, men har ikke vist seg utilstrekkelige, dels fordi A har stilt seg negative til dem, og særlig fordi hun nokså bastant har vist at hun ikke ønsker å endre måten å innrette seg på slik at barna kan få dekket det mest nødvendige i sitt behov for omsorg.

Den sakkyndige har vist til det store antall henvendelser til barnevernsvakta, omkring 40. Han mener det viser et mønster av sviktende omsorg for barna som ikke kan bortforklares.

Han har formulert følgende konklusjon i sin rapport:

"Sammenfatter man dette kan man si at den sakkyndige har inntrykk av at det er alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som barna trenger etter sin alder og utvikling. Etter undertegnedes skjønn er det overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Det er overveiende sannsynlig at barna vil bli skadet dersom de tilbakeføres til mor."

Lagmannsretten er i det vesentlige enig i den sakkyndiges vurderinger.

I likhet med herredsretten er lagmannsretten enig med fylkesnemnda i at vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede både etter barnevernsloven §4-12 bokstav a og bokstav d, og at omsorgsovertakelsen er nødvendig, jfr. §4-12 annet ledd. Det har vært, og det anses overveiende sannsynlig at det fortsatt vil bli alvorlige mangler i barnas daglige omsorg dersom omsorgsovertakelsen oppheves. Selv om det er en del positive trekk i As behandling av barna, finner lagmannsretten at det også er alvorlige mangler i den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling, jfr. §4-12 bokstav a. Ut fra det som er sagt ovenfor anser lagmannsretten det videre for overveiende sannsynlig at barnas helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi A er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for dem. Det samme gjelder når tilbakeføring av omsorgen vurderes bare for ett av barna. Lagmannsretten anser det klart at omsorgsovertakelsen er nødvendig ut fra den situasjon barna har hatt, og fortsatt vil befinne seg i om omsorgen skulle tilbakeføres. Lagmannsretten kan ikke se at det er realistiske muligheter for at det kan skapes tilfredsstillende forhold for barna ved hjelpetiltak som nevnt i §4-12 annet ledd.

I tillegg til det som er nevnt ovenfor viser lagmannsretten til herredsrettens begrunnelse. Lagmannsretten kan ikke se at det etter herredsrettens dom er kommet til opplysninger som gir grunnlag for en annen vurdering av spørsmålet om omsorgsovertakelse. Barna er nå er plassert i fosterhjem.

Når det gjelder morens samværsrett har lagmannsretten delt seg i et flertall, rettens formann lagdommer Erling Strand, ekstraordinær lagdommer Birger Lassen, og 2 meddommere, og et mindretall, ekstraordinær lagdommer Hans-Jacob Hallvang og 2 meddommere.

Flertallet er kommet til samme resultat som herredsretten. Det vil si at As rett til samvær hver tredje uke med de 4 barna, jfr. punkt 3 i fylkesnemndas vedtak, stadfestes. Flertallet er enig med fylkesnemnda i at sjeldnere samvær enn minimum hver tredje uke neppe er tilstrekkelig til å opprettholde ønskelig kontakt mellom barna og moren. Moren bør derfor sikres et slikt samvær som et minimum. Mindretallet finner, i samsvar med den sakkyndiges anbefaling, at det på grunn av hensynet til stabile forhold for barna i fosterhjemmet ikke bør fastsettes en samværsrett som er hyppigere enn hver fjerde uke. Det vil være en minimumssamværsordning, og så langt en slik rett ikke binder det vil barnevernet ha mulighet til å styre samværet mellom mor og barn ut fra en fortløpende vurdering.

Når det gjelder samværsretten avsies dom i samsvar med flertallets standpunkt. Den samlede lagmannsrett vil gi uttrykk for at barnevernsmyndighetene bør vurdere muligheten for at barna, også B1, kan ha kontakt med hverandre, eventuelt samtidig med morens samvær.

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste. Dommen er enstemmig, bortsett fra dissensen når det gjelder samværsretten.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.