LA-1997-414
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-01-06 |
| Publisert: | LA-1997-00414 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tinn og Heddal herredsrett nr: 96-00185 - Agder lagmannsrett LA-1997-00414 A |
| Parter: | Ankende part: Bjørn Gjestrud (Prosessfullmektig: Advokat Niels Olav Formo) Ankemotpart: Kari Flaathen Gjestrud (Prosessfullmektig: Advokat Borgar Veiding) |
| Forfatter: | Kst. lagdommer Tormod Rafgård, formann Ekstraord. lagdommer John Årseth Byrettsdommer Vibeke Bull-Hansen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Arveloven (1972) §18 |
Ved stevning 20. august 1996 til Tinn og Heddal herredsrett reiste Bjørn Gjestrud søksmål mot sin mor Kari Gjestrud med krav om erstatning på kr 92400,-, med tillegg av renter. Moren sitter i uskiftet bo og grunnlaget for kravet var at hun hadde solgt fra boet en antikk treskåren løve som saksøkeren hevdet var omfattet av et gavebrev av 5. februar 1958 til saksøkerens far, og hvor det er forutsatt at de gjenstandene gavebrevet omfattet "skal forbli på og følge gården Gjestrud så lenge gården forblir i mottakerens slekt". Saksøkeren overtok gården Gjestrud i 1982. - Kari Gjestrud påsto seg frifunnet, idet hun hevdet at den omhandlede løven ikke var omfattet av nevnte gavebrev. Hun reiste motsøksmål med krav om vederlag etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 200000,-, for antikke gjenstander som Bjørn Gjestrud urettmessig hadde solgt. Motsøksmålet ble senere frafalt som unødvendig, idet anførslene kunne benyttes som del av hovedsaken.
Herredsretten avsa dom i tvisten 17. desember 1996 med slik domsslutning:
"1. Kari Flaathen Gjestrud frifinnes.
2. Saksomkostninger idømmes ikke."
Herredsretten la til grunn at det nevnte gavebrevet ikke er juridisk tilstrekkelig entydig til at saksøkeren ville ha krav på erstatning for løvens markedsverdi. Uansett dette forholdet kom retten etter bevisførselen til at treløven ikke var omfattet av gavebrevet.
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for herredsretten, samt dens vurdering av de faktiske og rettslige spørsmålene, fremgår av herredsrettens domspremisser.
Bjørn Gjestrud med advokat Niels Olav Formo som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett på grunn av påstått feil rettsanvendelse og feil bevisvurdering. I anken er henvist til at det under hovedforhandlingen for herredsretten ble opplyst at Kari Flaathen Gjestrud også hadde solgt en kubbestol og en kiste for tilsammen kr 40000,-, og erstatningskravet ble derfor i anken forhøyet til kr 132400,-. Kari Flaathen Gjestrud med advokat Borgar Veiding som prosessfullmektig har i anketilsvaret påstått herredsrettens dom stadfestet. Begge partene har påstått seg tilkjent saksomkostninger for begge rettene.
Ankeforhandling ble holdt i Skien 16. og 17. desember 1997. Begge partene møtte, sammen med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Det ble avhørt 7 vitner. Av disse var 3 nye for lagmannsretten. Det ble dokumentert en del skriftlige bevis som det er vist til nedenfor i den utstrekning de har hatt betydning for resultatet.
Saken står for lagmannsretten i alt vesentlig i samme stilling, såvel faktisk som rettslig, som for herredsretten. Det er dog fremlagt et nytt dokument for lagmannsretten, nemlig en kjøpekontrakt av 6. mars 1928, som har betydning for saken, jfr. nedenfor.
Den ankende part har i hovedtrekk anført:
Lars Bjørn Gjestrud (1869-1956) - i familien kalt "Stor-Lars" -var eier av gården Gjestrud, gnr. 47, bnr. 1 i Heddal. Han var ugift og solgte gården i 1926 til sin yngre søster Kjersti Flaathen (1880-1962), som var den ankende parts oldemor. Ifølge kjøpekontrakten av 31. mai 1926 holdt han ved salget tilbake bl.a. "alle antikke træsaker, saasom svidde spand, sendingskurv, ølskaaler, et utskaaret høvre og andre antikke smaasaker". De antikke tresakene er uten unntak holdt tilbake og den omhandlede løven er utvilsomt en slik antikk tresak. Det samme gjelder kubbestolen som ankemotparten også har solgt. Det aksepteres imidlertid at den tidligere nenvte kisten holdes utenfor saken.
Ved kjøpekontrakt av 6. mars 1928 overdro "Stor-Lars" til sin søster Ragnhild Gjestrud alt det løsøret som han holdt tilbake ved salget av gården i 1926, med unntak av en gammel hest, samt "et mindre jernbeslaatt skrin (antikt) inneholdende endel gamle dokumenter samt i huset forefindende bøker der tilhører selgeren". Han solgte dermed siste rest av sitt jordiske gods, med de tre unntakene.
I tiden 1928 - 1958 skjedde ingen rettsstiftende disposisjon som forrykket forholdet. Ankemotparten har i tilfelle bevisbyrden for slike eventuelle disposisjoner. Det foreligger ingen opplysninger om at Ragnhild f.eks. kan ha gitt bort den omhandlede løven til "Stor-Lars". Han hadde riktig nok løven i mange år på sitt rom på Gjestrud, men dette har ingen betydning for eierforholdet. Han likte å ha gamle ting rundt seg og Ragnhild har latt ham ha løven hos seg. Forholdet må anses som en form for "tålt bruk".
Ved gavebrev av 5. februar 1958 overdro Ragnhild Gjestrud til Lars Bjørn Flaathen Gjestrud (den ankende parts far, og i familien kalt Lasse) alt som var i behold av det løsøret som hun kjøpte av sin bror "Stor-Lars" i 1928, herunder de nå omstridte gjenstandene. Gavebrevet inneholder en uttrykkelig forutsetning, d.v.s. et direkte pålegg til mottakeren, om at de gjenstandene gavebrevet omfattet "skal forbli på og følge gården Gjestrud sålenge gården forblir i mottakerens slekt". Lasse var kjent med betingelsene og har dermed akseptert forbeholdet. Han døde i 1972 og ankemotparten ble sittende i uskifte. Hun var i hvertfall kjent med gavebrevet fra dette tidspunktet. Arveloven §18, første ledd, begrenser hennes disposisjonsrett under uskiftet - hun hadde ikke større rett enn sin mann Lasse hadde. I uskiftesøknaden er diverse innbo oppgitt til kr 13500,-. Dette viser at de gjenstandene som gavebrevet omfattet ikke var tatt med i oppgaven. De hadde verken av "Stor-Lars", av Ragnhild eller av Lasse vært ansett å ha noen økonomisk verdi. Salg av disse gjenstandene hadde vært helt uaktuelt. Gårdeierne anså seg som bare å ha et forvalteransvar for gjenstandene.
Den ankende part overtok gården i 1982, men ikke de gamle gjenstandene, som tilhører uskifteboet. Han kjente da ikke til det nevnte gavebrevet. Han registrerte imidlertid en oppfatning i familien av at gjenstandene skulle forbli på eiendommen, men oppfattet ikke dette som noen rettslig forpliktelse for seg. Han hadde likevel en rettslig interesse i å sørge for at gjenstandene ble værende på eiendommen. Før han hadde sett gavebrevet, solgte han noen gamle gjenstander for ca kr 40.-50000,-. Den gang trodde han at dette ikke hørte til uskifteboet. Det han solgte får liten betydning i forhold til salget av treløven og kubbestolen. Forholdene var også helt annerledes, idet ankemotparten kjente til gavebrevet - i motsetning til ham, som handlet i aktsom god tro.
Påstanden om medvirkning til salget av løven avvises. Slik forholdene var, kunne den ankende part verken hindre eller påvirke salget.
Gavebrevet må fortolkes subjektivt, ut fra giverens hensikt, d.v.s. at den nevnte forutsetningen skulle respekteres. Det vises i denne sammenheng til Hov: Avtalerett, side 71, og til Rt-1982-491. - Den ankende part har en rettslig interesse i at gjenstandene beholdes på gården, og har derfor også en sanksjonsrett - en "påtalerett" - mot disposisjoner i strid med gavebrevets forutsetning, jfr. Arnholm: Arveretten (6. opplag) side 221 flg.
De vanlige vilkårene for å kreve erstatning (voldt skade, påregnelighet, lidt tap) er til stede. Den ankende parts primære ønske er å få gjenstandene tilbake til gården, men dette er umulig. Han må da kunne kreve kompensasjon for gjenstandenes verdi, tilsvarende omsetningsverdien, jfr. Lødrup: Lærebok i erstatningsrett (3. utgave) side 351, dom i RG-1978-463, og Arnholm l.c. side 233. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kari Flaathen Gjestrud dømmes til å betale Bjørn Gjestrud inntil kr 110000,- med tillegg av 12 % rente p.a. fra 01. april 1996 til betaling skjer.
2. Bjørn Gjestrud tilkjennes sakens omkostninger for både herredsrett og lagmannsrett."
Ankemotpartens anførsler kan sammenfattes slik:
Eiendommen Gjestrud ble i 1926 overdratt av "Stor-Lars" til søsteren Kjersti med innbo og løsøre, dog med visse unntak, herunder alle "antikke træsaker", jfr. kjøpekontrakten av 31. mai 1926. I 1928 kjøpte Ragnhild disse unntatte gjenstandene. Løven er ikke spesielt nevnt i kontrakten av 6. mars 1928, og det er uklart om den var omfattet av kjøpet. Bevisbyrden for dette påhviler i tilfelle den ankende part, og denne bevisbyrden er ikke oppfylt.
Kjersti Gjestrud overdro gården i 1948 til sønnesønnen Lasse, sammen med det som fortsatt var i behold av det løsøret hun overtok i 1926, herunder den omhandlede kubbestolen som ankemotparten senere solgte. Ved overdragelsen av gården ble "Stor-Lars" og Ragnhild gitt føderåd, jfr. "føderådsbrev" av 30. desember 1948. I punkt 6 i dokumentet er inntatt bestemmelse om føderådstakernes etterlatte løsøre. "Stor-Lars" og Ragnhild hadde begge hver sitt rom på gården, og "Stor-Lars" hadde løven stående på sitt rom, sammen med sine øvrige eiendeler, så lenge han levde. Dette er uttrykk for en formodning om at han også var reell eier av løven, men det foreligger riktig nok ingen definitive opplysninger om forholdet. Det var ankemotpartens oppfatning at det "Stor-Lars" hadde på sitt rom, var hans eiendom. Slik ble dette også oppfattet av andre som mener å ha noen oppfatning av forholdet, jfr. vitneførselen. Da "Stor-Lars" døde, arvet Lasse de tingene han etterlot seg, herunder løven. Løven var således ikke omfattet av gavebrevet og den ankende part kan således heller ikke av dette utlede noen rett til erstatning for løven.
Subsidiært anføres at hvis løven anses å være omfattet av gavebrevet, inngikk den i uskifteboet, som ankemotparten forvalter, og kunne da ikke tilfalle gården før uskiftet opphører. Hvis den ankende part kan kreve noe, må det derfor være mot vederlag til uskifteboet. Det er ingen forutsetning i gavebrevet at de gjenstandene det omhandler skal følge den enkelte eier av gården uten vederlag. Den ankende part har heller ikke betalt noe for disse "båndlagte" gjenstandene. Hans krav på erstatning ville i tilfelle medføre et betydelig misforhold og forrykke balansen i forhold til hans medarvinger (søsken). Selv om gjenstandene tilhørte gården, kunne han på grunn av bestemmelsen i gavebrevet ikke gjøre seg økonomisk nytte av dem og har således ikke lidt noe økonomisk tap som kan kreves erstattet, i hvertfall ikke mer enn hans andel av utbyttet, og dette er han gitt tilbud om i forslag til forlik.
Gavebrevet av 5. februar 1958 er ufullstendig og ufullkomment og gir ingen hjemmel for sanksjoner. Under enhver omstendighet har den ankende part medvirket til salget på slik måte at det må få betydning for erstatningskravet, jfr. hans kontakt med vitnet Johnsen og det som er anført om dette for herredsretten.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. For øvrig frifinnes Kari Flaathen Gjestrud.
3. Kari Flaathen Gjestrud tilkjennes saksomkostninger for begge instanser."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:
Saken gjelder krav på erstatning for verdien av en antikk treløve og en kubbestol. Løven var utskåret i tre og malt, datert 1813 og med lengde 36 cm og høyde 31 cm. Om kubbestolen foreligger ingen nærmere opplysninger. Ankemotparten har solgt disse løsøregjenstandene fra kårboligen på gården Gjestrud og den ankende part hevder at salget er skjedd i strid med en bestemmelse i et gavebrev av 5. februar 1958 fra Ragnhild B. Gjestrud til Lars Bjørn Flaathen Gjestrud, som fra 1948 var eier av gården Gjestrud, gnr. 47, bnr. 1 i Heddal. I dette gavebrevet har giveren gitt uttrykk for som sin forutsetning at de gjenstandene som gavebrevet omfatter ikke av mottakeren skal selges eller overdras til fremmede, men skal forbli på gården så lenge den forblir i gavemottakerens slekt. Bestemmelsen er således også den påberopte hjemmelen for erstatningskravet. Kravet er begrenset oppad til kr 110000,-, hvorav kr 92400,- tilsvarer nettovederlaget for salget av treløven og resten antatt salgssum av kubbestolen. Kravet er således noe utvidet i forhold til det som ble pådømt i herredsretten, idet kravet da bare gjaldt erstatning for treløven. Anken omfattet opprinnelig også salget av en kiste, men dette er frafalt under ankeforhandlingen.
Den ankende part overtok gården Gjestrud i 1982 etter sin mor som satt i uskiftet bo fra 1972, da hennes mann omkom i en ulykke. Det er enighet mellom partene om at eiendomshandelen i 1982 ikke omfattet annet utstyr og løsøre enn det som er nevnt i en erklæring av 5. september 1982, og således ikke de gamle løsøregjenstandene som befinner seg på gården. Den ankende part har under ankeforhandlingen riktig nok gitt uttrykk for noe skiftende standpunkter til dette, men ved avslutningen av ankeforhandlingen ble det som nevnt enighet om at de gamle løsøregjenstandene tilhører uskifteboet, som ankemotparten disponerer.
Avgjørende for saken blir om de aktuelle gjenstandene etter en fortolkning av en del eldre dokumenter må antas å være omfattet av gavebrevet, og om gavebrevet i tilfelle gir den ankende part hjemmel for erstatningskravet. De aktuelle dokumentene er først og fremst en kjøpekontrakt av 31. mai 1926, kjøpekontrakt av 6. mars 1928, foruten nevnte gavebrev.
Ved salget av gården Gjestrud i 1926 til Kjersti Flaathen ble bestemt at "alt indbo og løsøre av enhver slags" skulle "fremdeles" følge med eiendommen, men med visse uttrykkelig nevnte unntak, herunder "alle antikke træsaker, saasom svidde spand, sendingskurv, ølskaaler, et utskaaret tøvre og andre antikke smaasaker", jfr. kjøpekontrakt av 31. mai 1926 mellom Lars B. Gjestrud ("Stor-Lars") og hans søster Kjersti B. Flaathen. De omtvistede gjenstandene - løven og kubbestolen - er ikke spesielt nevnt, i motsetning til visse andre gjenstander, jfr. sitatet. Hva det unntatte antikke løsøret eksakt omfattet, synes i selve kontrakten for øvrig å ha vært upresist angitt. Det har åpenbart ved kontraktsslutningen vært behov for en klargjøring av angivelsene, idet det i kontrakten videre er uttalt: "(Da der forefindes forskjellig løsøre som kan antages at være antikt, men som ifølge denne kontrakt skal tilfalle kjøperens som dennes eiendom, forplikter sælgeren sig til at utarbeide en fortegnelse over disse gjenstande. Denne fortegnelsen skal fremlægges ved utstedelsen av de i denne kontrakt nævnte pantedokumenter og skjøte)."
Denne fortegnelsen har ingen av partene kunnet fremlegge - den er ukjent for dem. Om den er blitt utarbeidet, og i tilfelle hvor det er blitt av den, er således uklart.
Det fremgår av kjøpekontrakten at kjøperen av gården overtok gårdens innbo og løsøre med visse unntak for bl.a. antikke tresaker, og at der fantes forskjellig løsøre "som kan antages at være antikt", men som likevel skulle tilfalle kjøperen, jfr. det ovenfor siterte. Hvorvidt de nå omstridte gjenstandene var omfattet av unntaket, og eventuelt tatt med i den omtalte fortegnelsen, eller om de var blant det løsøret som kunne "antages at være antikt" og likevel skulle tilfalle kjøperen, gir kontrakten intet svar på.
Ved kjøpekontrakt av 6. mars 1928 solgte "Stor-Lars" til sin søster Ragnhild Gjestrud "alt sit løsøre beroende på gaarden Gjestrud". Salget er oppgitt å bestå av "alt det løsøret som undertegnede Lars B. Gjestrud tilbakeholdt ved salg av eiendommen Gjestrud, og er nærmere oppgitt og beskrevet i kjøpekontrakt avsluttet med Kjersti B. Flaathen datert den 31. mai 1926". Det ble ved salget likevel gjort unntak for en gammel hest, nevnt i kjøpekontrakten av 1926, samt "et mindre jernbeslaatt skrin (antikt) indeholdende endel gamle dokumenter samt i huset forefindende bøker der tilhører sælgeren".
Ved denne kontrakten synes "Stor-Lars" å ha overdratt "alt sit løsøre" på Gjestrud, med de få uttrykkelig nevnte unntakene. Hva hans nå overdratte løsøre besto i, beror på hva som var oppgitt og beskrevet i kontrakten av 1926, jfr. henvisningen. Heller ikke kontrakten 1928 gir således noen selvstendige og entydige opplysninger om hvilket løsøre de nå omstridte gjenstandene tilhørte.
Det samme gjelder gavebrevet av 5. februar 1958 fra Ragnhild B. Gjestrud til Lars Bjørn Flaathen Gjestrud (Lasse). Ved dette gavebrevet ble overdratt "alt som er i behold av det løsøret, beroende på gården Gjestrud, som jeg kjøpte av min bror Lars B. Gjestrud ved kontrakt av 6. mars 1928. Omhandlede løsøre består av de gjenstandene som min bror holdt tilbake ved salget av eiendommen Gjestrud og er nærmere beskrevet i kjøpekontrakt mellom ham og Kjersti Flaathen av 31/5 1926". Gaven omfatter "alt som er i behold" av det omtalte løsøret. Uttrykket gir en antydning om at noe er kommet ut av giverens eie, og er ikke til hinder for en oppfatning av at noe i løpet av alle disse årene fra 1928 kan være blitt gitt bort, f.eks. til "Stor-Lars", slik det er antydet som en mulighet fra ankemotpartens side. Hva gavebrevet for øvrig omfattet, beror også her på beskrivelsen i kontrakten av 1926, jfr. henvisningen, og som nevnt foran gir denne kontrakten ingen entydige opplysninger av avgjørende betydning for denne saken.
Da Lasse overtok gården i 1948 fra sin bestemor Kjersti B. Flaathen, ble såvel "Stor-Lars" som hans søster Ragnhild, som begge var ugifte, tilkjent føderåd på gården. I "føderådsbrevet" av 30. desember 1948 er i punkt 6 inntatt bestemmelser om hvordan det skal forholdes når føderådstakerne dør, og det heter her bl.a. at "over føderådstagernes efterlatte løsøre og andre midler har føderådsyteren ingen disposisjonsrett". Det synes av dette å fremgå at føderådstakerne i hvertfall har hatt noe løsøre for seg selv og som sitt eget. Det er for øvrig på det rene at "Stor-Lars" hadde den omstridte løven stående på sitt rom i mange år og inntil han døde i 1956. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at dette gir en formodning for at han også var den reelle eier av løven. Det synes også å ha vært oppfatningen i den nære familien at han var eier av det beskjedne løsøret han hadde stående på sitt rom på Gjestrud. Det foreligger ingen konkrete opplysninger som tyder på at treløven i så måte sto i en særstilling. Det er uomstridt at Lasse arvet de få eiendelene som "Stor-Lars" etterlot seg. Med henvisning til dette er det lagmannsrettens oppfatning at det ikke er ført bevis for at noen av de omstridte gjenstandene - verken treløven eller kubbestolen - var omfattet av gavebrevet av 1958, og det påberopte grunnlaget for erstatningskravet er da heller ikke til stede. Det blir etter dette unødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på hvordan den uttrykte forutsetningen i gavebrevet skal forstås, om gavebrevet gir hjemmel for sanksjoner, og i tilfelle fra hvem, samt de øvrige anførslene i saken.
Domsslutningens punkt 1 i herredsrettens dom blir i realiteten å stadfeste, men da kravet er utvidet for lagmannsretten og resultatet blir frifinnelse også for denne delen av kravet, utformer lagmannsretten under punkt 1 ny domsslutning som omfatter hele kravet.
Det bemerkes at begge partene under ankeforhandlingen har gitt uttrykk for at de uansett domsresultatet for fremtiden vil respektere bestemmelsen i gavebrevet. Ankemotparten har også som del av et forliksforslag foreslått at det holdes en registrering på gården over de gjenstandene som gavebrevet må antas å omfatte, for å bringe klarhet i forholdet, men dette forliksforslaget ble avslått av den ankende part.
Anken har vært forgjeves og lagmannsretten finner at den ankende part bør erstatte motpartens saksomkostninger for såvel herredsretten som for lagmannsretten, i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven henholdsvis §172 første ledd og §180 første ledd. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak etter de nevnte paragrafenes annet ledd. Det er ved avgjørelsen også tatt et visst hensyn til at den ankende part under ankeforhandlingen avslo flere forlikstilbud, som alle ville være gunstigere for ham enn domsresultatet, herunder ett hvoretter salgssummen for løven, kr 92400,-, ble delt likt mellom den ankende part og hans 4 søsken, slik at den ankende part ville fått 1/5, og at hver av partene dekket sine omkostninger for begge rettene, alt under forutsetning av at anken ble trukket.
Ankemotparten har oppgitt sine saksomkostninger for herredsretten til kr 24135,-, og for lagmannsretten til kr 36816,-, tilsammen kr 60951,-. Av dette utgjør prosessfullmektigens salærkrav henholdsvis kr 22875,- og kr 35000,-, mens resten er diverse spesifiserte utgifter. Det er ikke gitt bemerkninger til oppgavene fra den ankende parts side, og lagmannsretten legger oppgavene til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Kari Flaathen Gjestrud frifinnes.
2. Bjørn Gjestrud dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Kari Flaathen Gjestrud kr 60951,- -sekstitusennihundreogfemtien- som erstatning for saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.