LA-1997-456
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-05 |
| Publisert: | LA-1997-00456 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandefjord byrett - Agder lagmannsrett LA-1997-00456 M. |
| Parter: | Ankende part: A Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiadjutant Jan Stapnes, Forsvarer: Advokat Tormod Bergem). |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen, Byrettsdommer Knut Otterbech, Byrettsdommer Rolf Nielsen med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, §229, §232, Veitrafikkloven (1965) §24, §31, §5, §63, Straffeprosessloven (1981) §321, §325 |
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har 1. oktober 1996 satt A, født xx.xx.1976, under tiltale ved Sandefjord byrett for overtredelse av
"I. Straffeloven §229 første ledd, jf §232, for å ha skadet en annen på legeme eller helbred, og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, særlig fordi handlingen skjedde uprovosert.
Grunnlag er følgende forhold:
Natt til søndag 14. april 1996 utenfor ... Bar i X skallet han til B i ansiktet, slik at B ble påført brudd i nesebenet.
II. Straffeloven §228 første ledd, jf §232, for å ha øvet vold mot en annens person eller på annen måte fornærmet ham på legeme, og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, særlig fordi handlingen skjedde uprovosert, eller er begått av flere i fellesskap, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Kort tid etter den i post II nevnte handling, i X sentrum, sammen med C og D, slo han B i ansiktet, og deretter slo og/eller sparket han B mens B lå på bakken."
I tillegg har politimesteren i Sandefjord den 10. januar 1997 satt A under tiltale ved samme rett for overtredelse av
"I. Vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §5 første ledd, som bestemmer at enhver skal være oppmerksom på offentlig trafikkskilt, signal og oppmerking og skal rette seg etter de forbud og påbud som gis på denne måte, jfr. skiltforskriftenes §8, jfr. skilt nr. 362, "Fartsgrense", hvoretter det er forbudt å kjøre med større fart i km/t enn det som er angitt på skiltet.
Grunnlag:
Søndag 5. januar 1997 ca kl. 1925 i Gokstadveien i Sandefjord førte han personbil - - - - - - - - med en hastighet av 65 km/t på et sted hvor høyeste tillatte hastighet er 50 km/t angitt ved skilt nr. 362.
II. Vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §24 første ledd, 1. pkt., som bestemmer at ingen må føre motorvogn uten gyldig førerkort for vedkommende gruppe motorvogner.
Grunnlag:
Til tid og på sted som nevnt under post I førte han den der nevnte personbil uten å inneha gyldig førerkort for noen type motorvogn."
Sandefjord byrett avsa dom i saken som gjaldt flere tiltalte den 29. januar 1997. For As vedkommende lød domsslutningen slik:
"1. A, født xx.xx.1976, dømmes for en overtredelse av straffeloven §229 første ledd, jf §232, en overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §5 første ledd, og en overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jf §24 første ledd 1. punktum, jf straffeloven §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 5 - fem - måneder. Han frifinnes for en overtredelse av straffeloven §228 første ledd jf §232. Straffen er fellesstraff med resttid etter prøveløslatelse av Høyesteretts dom av 28. august 1995.
2. A dømmes til å erstatte B innen 2 - to - uker 374,- - trehundreog syttifire - kroner.
3. A dømmes til å betale saksomkostninger med 2.000 - totusen - kroner."
Nærmere om As personalia, sakens bakgrunn og byrettens begrunnelser fremgår av dommen. Det skal tilføyes at A nå er aktivt arbeidssøkende og oppebærer arbeidsledighetstrygd med kr 5900,- brutto pr. måned.
A har påanket byrettens dom til lagmannsretten, og lagmannsretten har i medhold av straffeprosessloven §325, jfr. §321 annet ledd 1. punktum henvist anken som gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet etter hovedtiltalens post I, til ankeforhandling.
Ankeforhandling er holdt i Tinghuset i Tønsberg den 4. juni 1997. A møtte sammen med sin forsvarer, advokat Tormod Bergem, og avga forklaring. Han erkjente seg ikke skyldig etter hovedtiltalens post I. Som aktor møtte politiadjutant Jan Stapnes. Det ble avhørt fire vitner, herav ett pr. telefon. Det ene vitnet var nytt for lagmannsretten. Dokumentasjon skjedde slik rettsboken viser.
Etter bevisførselen har lagmannsretten i motsetning til byretten funnet at A må bli å frifinne for det forhold som er omhandlet under pkt. I i hovedtiltalen av 1. oktober 1996, overtredelse av straffeloven §229 første ledd, jfr. §232, og den skal for så vidt bemerke:
Det anses godtgjort at B, da han ca kl. 0300 den 14. april 1996 befant seg i eller like ved et fotgjengerfelt på sydøstre hjørne av torget i X, ble skallet i ansiktet med den virkning at han fikk brudd i nesebenet. Kort tid forut for dette hadde B vært innblandet i et slagsmål utenfor en pølsebod like ved, og han var herunder blitt truffet at flere knyttneveslag i ansiktet. Til dette sted kom A, og han fikk B unna og med seg over til det sted der B ble skallet.
B, som i timene forut hadde inntatt et par halvlitere pils, og som var noe sint og oppkavet etter det forutgående slagsmål, har forklart at han forsto det slik at A ville hjelpe ham og at de to pratet noe sammen på vei ut i fotgjengerfeltet og ute i dette. Her hadde A plutselig skallet til ham. B så ikke at dette ble gjort, men kjente det godt, og henvendt til A spurte han hvorfor denne skallet.
A som fra tidligere var domfelt for voldskriminalitet og hadde sluppet ut etter soning 14 dager tidligere, har forklart at han ved anledningen var helt edru og at han, etter å ha krysset torget fra nordvest, kom bort til pølseboden og derfra ville hjelpe B bort. Han fikk B med seg, og de to pratet en del sammen. Noe ute i fotgjengerfeltet snudde han seg noe vekk fra B og mot andre som befant seg like ved. Mens han nå befant seg på 3-4 m avstand, skrek B opp og kjeftet mot ham. Dette skjedde kort tid etter at A hadde snudd seg vekk fra B. A har bestemt nektet for at han skallet eller utøvet noen annen form for vold mot B.
Vitnet E, en miljøarbeider fra X, har forklart at hun, etter å ha vært på restaurantbesøk og der nytt noe alkohol, befant seg like ved der B ble skallet. Hun så ikke at dette skjedde, idet B befant seg noe bak og til høyre for henne. Hun sluttet seg til at det var A som hadde skallet, idet han befant seg like foran B da hun snudde seg mot B etter at denne hadde ropt noe slikt som at "Han har skallet meg". Ifølge vitnet skulle A ha kommet gående sydfra umiddelbart før skallingen fant sted.
Som nytt vitne for lagmannsretten har F forklart at han på det aktuelle tidspunkt sto og ventet på en venninne like nord for før nevnte fotgjengerfelt. Fra sitt ståsted så han da A i prat med noen andre i eller like ved fotgjengerfeltet. Sydfra kom det nå en mann iført sort skinnjakke og Palestinaskjerf, og da denne kom fram til fotgjengerfeltet, skallet han til en person som befant seg i eller like ved dette og på noen avstand fra A. Mannen fortsatte umiddelbart etter skallingen sin videre gang, mens vitnet så A snu seg mot mannen som ble skallet, idet han slo ut med armene. F har vært sikker på at det som han har forklart seg om, skjedde på den aktuelle tid. Han hadde forlatt en restaurant noe før stengetid som var kl. 03.00 og den 13. april 1996 hadde han fått et positivt tilbud vedrørende sitt arbeidsforhold.
Selv om F har fremstått som vitne etter at As sak var behandlet i byretten, og selv om F som hadde vanket noe sammen med A mens de to var yngre, fikk rede på tiltalen og dommen mot denne gjennom hans stefar som var arbeidskollega av F, har lagmannsretten ikke funnet å kunne se bort fra Fs vitneprov. Fra påtalemyndighetens side er det da også gitt uttrykk for at det ikke er noen grunn til å tvile på at F har sett en hendelse som samsvarer med hans forklaring.
Etter å ha holdt de foran gjengitte forklaringer opp mot hverandre, er lagmannsretten kommet til at påtalemyndigheten ikke har ført det tilstrekkelige bevis for at det var A som skallet til B. Såvel E og F har forklart at den som skallet ankom åstedet sydfra og at skallingen fant sted umiddelbart etter vedkommendes ankomst. Hvis dette er riktig, noe det på ingen måte kan sees bort fra, var det ikke A som skallet, jfr. dennes og Bs sammenfallende forklaringer om at de to sammen beveget seg fra pølseboden og ut i fotgjengerfeltet og om at de her pratet sammen i noen tid før skallingen fant sted. De her påpekte uoverensstemmelser i forklaringene har hos lagmannsretten skapt slik tvil om det faktiske hendelsesforløp, om hvem som skallet til B, at A er funnet å måtte frifinnes.
Som konsekvens av frifinnelsen eller hovedtiltalens post I, må A også frifinnes for det borgerlige rettskrav om erstatning til B som er fremmet av påtalemyndigheten.
Etter dette må lagmannsretten fastsette straff for de forhold A ble domfelt for i byretten, nemlig en forseelse mot vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §5 første ledd, og en forseelse mot vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §24 første ledd 1. punktum, begge begått etter utløpet av prøvetiden etter As løslatelse etter soning av tidligere dom. Disse lovovertredelser ville hver for seg ha medført bot, og idet straffeloven §63 første ledd er bragt til anvendelse, har lagmannsretten funnet at straffen passende kan settes til en bot stor kr 2500,- og den subsidiære fengselsstraff til 6 dager. Det er da sett hen til As økonomi, til hvilken hastighetsoverskridelse det var tale om og til hva som er vanlig reaksjon på slike forseelser som domfellelsen gjelder.
Etter det resultat lagmannsretten er kommet til blir saksomkostninger ikke å idømme.
Dommen er alle henseende enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1976, dømmes for en overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §5 første ledd, og en overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §24 første ledd 1. punktum, alt sammenholdt med straffeloven §63 første ledd. Straffen settes til en ubetinget bot stor kr 2500,- - kronertotusenfemhundre -, subsidiært 6 - seks - dager fengsel.
2. A frifinnes for forholdene omhandlet under postene I og II i tiltalebeslutningen av 1. oktober 1996.
Han frifinnes også for kravene om erstatning.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.