LA-1997-483

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-06-02
Publisert:	LA-1997-00483
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sand herredsrett nr: 96-00297 A - Agder lagmannsrett LA-1997-00483 A
Parter:	Ankende part: Herman J. Bergshaven og Bjørn W. Bergshaven (Prosessfullmektig: H.r.advokat Arne Meltvedt) Ankemotpart: Trine og Atle Bergshaven (Prosessfullmektig: Advokat Odd Holck-Steen)
Forfatter:	Lagdommer Erling Strand, formann Kst. lagdommer Håvard Skjeldås Sorenskriver Harald Jølle
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §65

Den 25/8 - 1995 tok ektefellene Atle og Trine Bergshaven ut stevning ved Sand herredsrett mot Lisen Ugland Bergshaven om rettigheter av forskjellig slag som de mente å ha på eiendommen Marivold, gnr. 28 bnr. 102 og 132 i Grimstad der de har hytte. Lisen Ugland Bergshaven er Atle Bergshavens mor.

Den 17/12 - 1995 avsa Sand herredsrett dom med slik domsslutning:

"1. Trine og Atle Bergshaven er eiere av hytte, anneks og bod på eiendommen gnr. 28, bnr, 102 og 132 i Grimstad, som inntegnet på bilag 1 til stevningen.

2. Trine og Atle Bergshaven har en stedsevarig, vederlagsfri rett til å ha bygningene nevnt i slutningens pkt. 1 plassert på eiendommen gnr. 28, bnr. 102 og 132 i Grimstad, samt en tilsvarende rett til å bruke et omliggende areal i en avstand inntil 4 meter fra ytterveggene av bygningene nevnt i slutningens pkt. 1, dog slik at terrassen regnes som en del bygningene og slik at avstanden settes til 1 meter når det gjelder boden nevnt i slutningens pkt.1.

3. Eier av hytte som nevnt i slutningens pkt. 1, har rett til å gjenoppbygge og bruke en platting med trapp vest for eksisterende sjøbod, slik som inntegnet i bilag 1 til stevningen, i samme størrelse og utforming som før nedriving sommeren 1995.

4. Eier av hytte som nevnt i slutningens pkt. 1, har bryggerett på eiendommen gnr. 28, bnr. 102 i Grimstad. Bryggeretten ligger i eiendommens vestre del og er 10 meter lang regnet fra ved den vestre eiendomsgrensen.

5. Eier av hytte som nevnt i slutningens pkt. 1, har rett til å anlegge bryggen som nevnt i slutningens pkt. 4, dog begrenset til en brygge med slik størrelse og utforming som før nedriving sommeren 1995.

6. Eier av hytte som nevnt i slutningens pkt. 1, har gangrett mellom nevnte hytte, inkludert anneks og terrasse, og bod som nevnt i slutningens pkt. 1. Eier av hytte som nevnt i slutningens pkt. 1, har gangrett mellom nevnte hytte, inkludert anneks og terrasse, og platting som nevnt i slutningens pkt. 3, og brygge som nevnt i slutningens pkt. 4 og 5. Eier av hytte som nevnt i slutningens pkt. 1, har gangrett mellom bod som nevnt i slutningens pkt.1 og platting som nevnt i slutningens pkt. 3, og brygge som nevnt i slutningens pkt. 4 og 5.

7. Lisen Ugland Bergshaven dømmes til å betale til Trine og Atle Bergshaven kr 33.380 - kronertrettitretusentrehundreogåtti - innen 2 -to- uker fra denne dommens forkynnelse.

8. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten fremgår av dommen.

Lisen Ugland Bergshaven, med advokat Arne Meltvedt som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder punktene 2,3,4,5,6 og 7 i domsslutningen.

Atle og Trine Bergshaven, med advokat Odd Holck-Steen som prosessfullmektig, har imøtegått anken og motanket. Motanken gjelder punkt 2 i domsslutningen. Den er imøtegått av Lisen Ugland Bergshaven.

I september 1997 overdro Lisen Ugland Bergshaven eiendommen Marivold til sine sønner Herman J. Bergshaven og Bjørn W. Bergshaven. De har overtatt saken i morens sted, jfr. tvistemålsloven §65 første ledd 1. punktum. Atle og Trine Bergshaven - nedenfor ofte bare benevnt med Atle Bergshaven - har ikke hatt noe å bemerke til dette.

Ankeforhandling ble holdt i Grimstad den 21. og 22/4 - 1998. Bjørn Bergshaven og Atle og Trine Bergshaven møtte sammen med sine prosessfullmektiger. Bjørn Bergshaven og Atle Bergshaven avga partsforklaringer. Det ble ført ett vitne, Lisen Ugland Bergshaven. Lagmannsretten var på befaring på Marivold sammen med Bjørn, Atle og Trine Bergshaven og prosessfullmektigene. Under ankeforhandlingen har partene på begge sider gitt uttrykk for visse innrømmelser, som blir omtalt nedenfor.

Herman J. Bergshaven og Bjørn W. Bergshaven - ofte bare benevnt Bjørn Bergshaven nedenfor - har i hovedsak anført:

Fra de ankende parters side har man akseptert at Trine og Atle Bergshaven eier hytta med terasse, anneks og bod. Det var derfor unødvendig å få fastslått dette, slik det er gjort i herredsrettens domsslutning punkt 1.

Den opprinnelige hytta, som var på 35 m2, fikk de i bryllupsgave i 1971. Atle Bergshaven har bygd hytta vesentlig større med terrasse i tillegg, uten å få samtykke fra foreldrene som eide grunnen. Hele området er på ca 6 dekar hvor også Lisen Ugland Bergshaven og Bjørn Bergshaven har hytter. Bryllupsgaven er utgangspunktet for at Atle Bergshaven har tilhold på stedet. Gaven ble gitt på en uformell måte, uten skriftlighet eller uttalelse om at den omfattet rettigheter. Det er gangveg til hytta fra landsiden. Gaven omfattet hytta med denne atkomsten, og ikke mer. Noe annet er det ikke holdepunkt for.

Atle og Trine Bergshavens saksanlegg med en lang rekke krav, innebærer at de vil ha meget mer enn hva de faktisk fikk. Området er verdifullt, blant annet med strandlinje og brygge. De bruksrettighetene Atle Bergshaven krever, vil bety at verdien av hovedeiendommen reduseres betydelig. Det har formodningen mot seg at foreldrene, i tillegg til at de ga bort hytta, ville belaste eiendommen med heftelser. Faren, Bjarne Bergshavens intensjon var at den som overtok området skulle ha det som eiendom, uten byrdefulle klausuler. Han døde i 1992, og hadde da, i mars samme år, sammen med Lisen Ugland Bergshaven skrevet testament hvor det er sagt følgende når det gjelder Marivold:

"Bjørn eier seilerloftet, gitt ved gavebrev av 1/9 1990. Atle eier sin hytte. Herman skal overta vår hytte på Kos. All grunn, brygger båthus og stabbur blir felleseie for Herman og Bjørn."

Her står det ikke noe om at Atle Bergshaven har særlige rettigheter ved stranden eller til andre deler av området.

Atle Bergshaven har tydeligvis selv ingen klar mening om hvilke rettigheter han har fått. Hadde han fått noe som helst tilsagn om rettigheter utover hytta med adkomst, ville han ikke vinglet i sine påstander slik han har gjort, og prøvet seg med de mest ekstreme krav. Opprinnelig krevde han eiendomsrett til et stort område med strandlinje. Det ville vært meningsløst av foreldrene å gi ham dette området og stenge atkomsten til sjøen fra sin hytte.

Foreldrene har latt sine barn ferdes nokså fritt på området, bade der og fortøye båt. Det var en tillatelse innen familien som åpenbart ikke ga juridisk rett til bruken, noe Atle Bergshaven må ha forstått.

Etter alminnelig rettslære og rettspraksis skal man være tilbakeholden med å tolke gavetilsagn utvidende. Ved tolkingen må man, om løsningen ikke finnes på annen måte, velge det alternativet som er minst byrdefullt for giveren, jfr. Kristian Huser: Avtaletolking, side 568. I dette tilfelle vil det si at man må velge de alternativer som er minst byrdefulle for Bjørn og Herman Bergshaven. Det er deres eiendom som er den "tjenende" i forhold til de rettighetene Atle Bergshaven krever.

Atle Bergshavens krav over brødrenes faste eiendom må bygges på rettslig grunnlag, og ikke på hva han bør ha eller har behov for, slik han dels synes å hevde. Han har ikke sannsynliggjort at han har noe rettslig grunnlag for sine krav, og det er avgjørende.

Når det gjelder de enkelte punkter i anken anføres:

Atle Bergshaven har aldri fått noen stedsevarig bruksrett til et område på 4 meter rundt hytta. I punkt 2 i herredsrettens domsslutning er bruksretten gitt for vide rammer, selv om Atle Bergshavens påstand om bruksrett til en tomt på ett mål ikke ble tatt til følge. Under ankeforhandlingen har han gitt opp dette kravet. Dersom bruksretten blir 4 meter fra hytta, vil den strekke seg over gangstien fra morens hytte, som Atle Bergshaven forlangte lagt om. Ved vurderingen må det tas hensyn til at Atle Bergshaven flere ganger har tatt seg til rette ved å bygge ut. Som nevnt under ankeforhandlingen har Bjørn Bergshaven gått med på at han kan ha bruksrett til plenen nedenfor terassen, frem til steingjerdet. Han vil for øvrig kunne akseptere en bruksrett inntil 1 meter fra hytta med terrasse og bod, men bare 1/2 meter fra veggen som vender mot gangvegen. Med disse bemerkningene vil frifinnelsespåstanden for punkt 2 bli opprettholdt, idet det forutsettes at innrømmelsene kan tas med i dommen.

Det mest sentrale tvistespørsmålet gjelder bryggerett, punktene 4 og 5, og punkt 6 som omfatter gangrett til brygga.

Atle Bergshaven har verken kunnet vise til noen uttalelse eller handling fra foreldrenes side som underbygger påstanden om at han har fått bryggerett. Det er nærmest utenkelig at et så stort tillegg i gaven, som ville være et belastende hefte på resteiendommen, ble gitt uten å nevne noe om det. Blant annet hadde det vært nærliggende å angi omfanget av retten, og hvor det kunne fortøyes. Atle Bergshaven går utenfor enhver antagelig tolkingsramme når han hevder at bryllupsgaven må anses gitt med forutsetning om at de skulle ha bryggerett, angivelig fordi bruken av hytta nærmest betinget det. Det vises til det som er sagt ovenfor om at hovedregelen er at man må være tilbakeholdende med å tolke et gavetilsagn utvidende, slik at gavegiveren blir pålagt større belastning enn det som fremgår av tilsagnet.

Atle Bergshaven kan ikke utlede noen rett av at foreldrene har gitt ham og andre i familien lov til fortøye ved brygga. Det vises til det som er sagt ovenfor om dette. Han bør ha forstått at han ikke brukte brygga i kraft av juridisk rett, men av velvilje, og han kan ikke ha vært i aktsom god tro om noe annet. Vilkårene for hevd av bryggerett er derfor ikke oppfylt, slik han subsidiært har anført.

Herredsretten har "under sterk tvil", og hensett til "hva som vil være en praktisk og klar løsning", tilkjent Atle Bergshaven en bryggerett som omfatter 10 meter av brygga i den vestre delen av eiendommen. Bryggeretten, er klart overdimensjonert i forhold til hva et eventuelt tilsagn eller tidligere bruk kan tenkes å gi grunnlag for. Herredsretten synes å ha fastsatt bryggeretten ut fra en løs betraktning om hva Atle Bergshaven bør ha. Belastningen for grunneieren synes ikke vurdert. Ti meter brygge overstiger langt hva som er en naturlig fortøyningsplass, særlig ut fra forholdende den gang Atle Bergshaven fikk hytta. Det er utenkelig at foreldrene har gitt ham en bryggeplass som vil være et så betydelig hefte, og til så stor fortrengsel for andre. Det er heller ikke holdepunkt for at han er gitt bryggeplass i den vestre enden av eiendommen. Atle Bergshavens overdimensjonerte krav og tydelige uvitenhet om hva slags bryggerett han eventuelt har, viser at han ikke kan ha fått tilsagn eller noe form for signal fra faren om bruksrett til brygga i juridisk forstand.

Han har følgelig heller ikke rett til å anlegge brygge som nevnt i punkt 5 i herredsrettens domsslutning.

Uten rett til brygga har Atle Bergshaven ikke grunnlag for kravet om gangadkomst dit, jfr. domsslutningens punkt 6.

Han kan heller ikke høres med at han har fått rettbeskyttet adgang til å bruke plattingen ovenfor brygga, og i særdeleshet ikke en eksklusiv rett til å oppholde seg der, slik han nå påstår. Han hevder at faren ga ham bruksretten i forbindelse med at han spurte faren om å fylle opp en kløft der plattingen er lagt. Det bestrides ikke at Bjarne Bergshaven var enig i at kløfta ble fylt opp og at det ble lagt en platting av trematerialer oppå - materialer faren bekostet. Atle Bergshaven gjorde en vesentlig del av arbeidet, men det gir ikke grunnlag for å trekke den slutning at faren ga ham en bruksrett som skulle hefte på eiendommen overfor foreldrene og senere eiere. Plattingen ble lagt før Atle Bergshaven ødela forholdet til foreldrene og brødrene, på en tid da foreldrene så romslig på barnas bruk av området. Det var derfor helt naturlig at Atle Bergshaven deltok i arbeidet med plattingen, uten noen juridisk rett til den som vederlag. Det kan ikke være tvil om at faren ville ha sagt nei dersom Atle Bergshaven hadde bedt om en slik rett. Atle Bergshaven må således til enhver tid få grunneiernes tillatelse for å kunne bruke plattingen. Han har ikke gangrett ned til den.

Ut fra dette hadde Atle Bergshaven verken rett til å gjenoppbygge plattingen med trapp eller anlegge brygge. Av det følger det at han heller ikke kan gis medhold i erstatningskravet, punkt 7 i herredsrettens domsslutning.

Atle Bergshavens påstand i motanken inneholder dels forhold som nå ikke er omstridt, jfr. Bjørn Bergshavens påstand i motanken. Videre vises til det som er sagt ovenfor når det gjelder anken.

Herman og Bjørn Bergshaven har lagt ned slik påstand:

I hovedanken:

Herman J. og Bjørn W. Bergshaven frifinnes under pkt. 2, 3, 4, 5, 6 og 7 under herredsrettens domsslutning, dog slik at den under pkt. 6 omhandlede gangrett mellom hytte og bod aksepteres.

I motanken:

Trine og Atle Bergshaven har en stedsevarig, vederlagsfri rett til å ha bygningene nevnt under pkt. 1 i herredsrettens dom plassert på eiendommen gnr. 28 bnr. 102 og 132 i Grimstad.

Herman J. og Bjørn W. Bergshaven frifinnes forøvrig, jfr. pkt. 2 vedr. hovedanken ovenfor.

Vedr. begge anker:

Herman J. og Bjørn W. Bergshaven tilkjennes saksomkostninger for begge retter.

Trine og Atle Bergshaven har i hovedsak anført:

Under ankeforhandlingen har Atle Bergshaven frafalt kravet om tomt på ca 1 mål rundt hytta, og har akseptert herredsrettens dom, domsslutning punkt 2, forsåvidt gjelder grensene for bruksretten. Grensen må imidlertid, i samsvar med Bjørn Bergshavens innrømmelse under ankeforhandlingen, utvides ved plenen slik at bruksretten der går frem til steingjerdet nedenfor hytta. Den nåværende gangveg fra området ovenfor skal ikke hindres av bruksretten. Motanken endres i samsvar med dette.

I anken motsatte Bjørn Bergshaven seg ethvert bruksrettsområde rundt hytta. Under ankeforhandlingen ble det imidlertid gitt uttrykk for at Atle Bergshaven kunne innrømmes bruksrett inntil 1 meter fra veggen, men bare 1/2 meter mot gangstien. Selv ut fra en meget stram tolking av hva gaven innebar, må det legges til grunn at Atle Bergshaven skulle ha en bruksrett av det omfang herredsretten fastsatte.

Generelt er utgangspunktet, slik som fremholdt fra Bjørn Bergshavens side, at tolkingen av gaveløfter må skje i gavegivers favør i de tilfelle tvilen er så absolutt at man ikke når frem til løsningen på annen måte. I dette tilfelle er det imidlertid langt fra slik tvil.

På den tiden Atle Bergshaven fikk hytta, og fremover mot 1991/92 da forholdene i familien tilspisset seg, var det foreldrenes uttrykte forutsetning at Atle Bergshaven skulle arve gnr. 28 bnr. 102 og 132, og dermed få full disposisjonsrett til området. Det fremgår blant annet av testament, datert 22/9 - 1991, som inneholder en oppstilling over hvordan foreldrene "ønsker sine eiendommer fordelt". På denne bakgrunn er det forståelig at man ikke så behov for å spesifisere og nedtegne noe om hva Atle Bergshaven skulle ha tilgang til. Hytta ble også gitt uten skriftlighet. Det kan ikke være tvil om at rettigheter av den art som nå er omtvistet, så som gangrett til sjøen og bryggeplass, var med i bryllupsgaven. Noe annet ville vært oppsiktsvekkende meningsløst. Det kan neppe være tvil om at foreldre innså det, og at det var en bevisst del av gavehandlingen at den omfattet tidsubegrenset adgang til brygga.

Atle Bergshaven har i alle år senere brukt bryggen for belegg av 2-3 båter og eventuelle gjestebåter. Herredsretten har vurdert rett når den har fastsatt at han har rett til 10 meter brygge i den vestre del av eiendommen, som er innerst i bukta. Denne delen av brygga er bygget etter 1971. Faren anviste ham bryggeplass der, anvisningen må i denne sammenheng ses på som en presisering av bryggeretten.

Atle Bergshaven vil for øvrig bemerke at han har utført et betydelig arbeid for å forsterke moloen som skjermer båthavna. Arbeidet var av et slikt omfang at det kunne vært naturlig å si fra om han ikke hadde rettigheter i havna, noe som ikke ble gjort fordi rettighetene var ubestridt.

I 1976 spurte Atle Bergshaven faren om han kunne fylle igjen en dyp kløft ovenfor bukta og bygge en platting til oppholdsplass der, noe faren sa ja til. Det lå i svaret at når Atle Bergshaven bygde plattingen, skulle den være hans og til hans bruk som oppholdsplass. Det var like klar forutsetning at gangvegen til sjøen nå skulle gå over plattingen. Tidligere hadde det ikke vært mulig å gå her på grunn av kløften. Ut fra dette hevder Atle Bergshaven at han har eksklusiv rett til å bruke plattingen som rasteplass.

Av det som er sagt ovenfor, følger det at Atle Bergshaven har gangrett fra sin hytte til plattingen og brygga.

Subsidiært anfører Atle Bergshaven at han har hevdet de rettighetene som er omtvistet, bortsett fra plattingen der hevdstiden ikke er omme. Hevdstiden er for øvrig oppfylt, og bruken har vært uimotsagt til ut i 1990-årene. Som det fremgår av det som er sagt ovenfor, har Atle Bergshaven utøvet bruken i den tro at han hadde rettighetene, hvilket han har hatt full grunn til. Kravet til aktsom god tro er oppfylt både for Atle og Trine Bergshaven.

Atle Bergshavens erstatningskrav, herredsrettens domsslutning punkt 7, gjelder kostnader til å gjenoppføre den delen av brygga som han har rett til og plattingen. Tidligere hadde han selv satt i stand den delen av brygga som ble revet. Sommeren 1995 sørget moren for at både brygga og plattingen ble revet, slik at han ble avskåret fra å gjøre seg nytte av rettighetene. Selve beregningen av erstatningskravet er ikke bestridt.

Atle Bergshaven har lagt ned slik påstand:

I anken:

Herredsrettens domsslutning punkt 1, 4, 5, 6 og 7 stadfestes.

Subsidiært, under forutsetning av Trine og Atle Bergshaven ikke gis medhold i motanken,: Herredsrettens domsslutning punkt 2 og 3 stadfestes.

I motanken:

1. Trine og Atle Bergshaven har en stedsevarig vederlagsfri rett til å ha bygningene nevnt i punkt 1 i herredsrettens domsslutning plassert på eiendommen gnr. 28 bnr. 102 og 132 i Grimstad, samt en tilsvarende rett til å bruke omkringliggende areal i en avstand av 4 meter fra ytterveggene av bygningene nevnt i herredsrettens domsslutning punkt 1, dog slik at terrassen regnes som en del av bygningene og slik at avstanden settes til 1 meter når det gjelder boden nevnt i punkt 1. Trine og Atle Bergshaven har også bruksrett til den opparbeidede plen ved hytten frem til eksisterende stengjerde. Eksisterende gangsti skal ikke hindres ved foran nevnte bruksrett.

2. Eier av hytte, som nevnt i domsslutningens punkt 1, har rett til å gjenoppbygge og bruke en platting med trapp vest for eksisterende sjøbod slik som inntegnet i bilag 1 til stevningen, i samme størrelse og utforming som før nedriving sommeren 1995. Bruksretten er eksklusiv med hensyn til opphold på plattingen.

For begge anker:

Trine og Atle Bergshaven tilkjennes saksomkostninger for begge instanser.

Lagmannsretten skal bemerke:

Atle og Trine Bergshaven fikk bryllupsgaven muntlig av foreldrene, uten etterfølgende skriftlighet. Etter det opplyste var det i hovedsak faren, Bjarne Bergshaven, som målbar gavetilsagnet. Det var bare hytta som ble nevnt. Partene er enige om at det da ikke ble sagt at det skulle følge med rettigheter av noe slag - så som bruksrett til et område ved hytta, rett til å ha båter ved brygga eller adkomst til sjøen. Etter bevisførselen kan det heller ikke legges til grunn at foreldrene sa noe til Atle Bergshaven om at de bare ga ham en velvillig tillatelse til å bruke brygga m.v., og ingen rettigheter.

Samtidig med at hytta ble tatt i bruk, begynte Atle Bergshaven å fortøye båter ved brygga. Etter bevisførselen legges til grunn at han - jevnlig og uimotsagt - har hatt liggende to og noen ganger flere båter der. Bruken foregikk i hovedsak på denne måten frem til omkring 1990 da forholdene mellom Atle Bergshaven, foreldrene og brødrene ble meget dårlig, angivelig på grunn av forskjellige spørsmål og tvister som knyttet seg til familiens rederivirksomhet. Både Lisen Ugland Bergshaven og Bjørn Bergshaven har sagt at de ønsker Atle Bergshaven bort fra Marivold, men innser at han eier hytta. De vil imidlertid avgrense hans tilgang til området mest mulig, slik forholdene er blitt, og trekker tilbake alle tillatelser til bruksutøvelse.

Spørsmålet er om Atle Bergshaven bare eier hytta eller om han også har fått rettigheter som foreldrene eller de nåværende eiere av området ikke kan trekke tilbake eller innskrenke.

Ved vurderingen er det muntlige gavetilsagnet utgangspunktet. Som nevnt ovenfor inneholdt det ikke noe om adkomst til sjøen, rett til fortøyning eller rettigheter av annen art. Lagmannsretten finner at det har formodningen sterkt mot seg at tausheten tilsier at gaven var begrenset til hytta, og at Trine og Atle Bergshaven for øvrig ikke skulle være sikret noen som helst rett. Lagmannsretten finner at flere av de rettighetene det er tale om, for eksempel adkomst til brygga og fortøyning der, er forbundet med hytta på en slik måte at det neppe falt Bjarne Bergshaven inn å nevne dem spesielt. Ut fra forholdene på stedet er det nærliggende at hytta og slike rettigheter ble sett sammen. Verdien som fritidssted er åpenbart avhengig av, for eksempel rett til adkomst til sjøen og brygga. Det må legges til grunn at Bjarne Bergshaven innså det da gaven ble gitt. Når han ikke reserverte seg, er det sannsynlig at han nærmest tok det for gitt at sønnen skulle ha rett til å bruke brygga.

Lagmannsretten tar som utgangspunkt at man må være tilbakeholden med å tolke gavetilsagn utvidende og legge mer i gaven enn det som fremgår av tilsagnet. En ren ordtolking vil i dette tilfelle føre til at Atle Bergshaven bare eier hytta og ikke har tilliggende rettigheter av noen art. Som det fremgår ovenfor finner lagmannsretten at det er tilstrekkelige holdepunkter for å legge til grunn at gaven også omfattet visse rettigheter. Lagmannsretten er oppmerksom på at det gjelder rettigheter som vil være hefte på hovedeiendommen, og har hatt det for øye ved vurderingen.

For de fleste av de omtvistede rettighetene må gavetilsagnet og omstendighetene omkring det ses i sammenheng med de geografiske og bruksmessige forholdene på stedet. Det er et praktfullt område vendt mot havet med en nokså åpen skjærgård. Fra morens hytte ovenfor går en gangveg forbi hytta til Atle Bergshaven ned til brygga like nedenfor. Brygga ligger i en smal kil eller bukt, med en molo ytterst.

Lagmannsretten tar først standpunkt til bryggeretten som synes å være det mest sentrale tvistepunktet.

Som nevnt har Atle Bergshaven brukt brygga til fortøyning av båter helt siden han fikk hytta. Etter lagmannsrettens oppfatning er retten til bruk av brygga og adkomsten dit muligens den som klarest må anses for å ha vært en del av gaven. Det vises til det lagmannsretten har sagt ovenfor om hva gavegiveren anses å ha lagt i den. Herredsretten har uttalt at det ville være "meningsløst å gi en slik gave dersom mottagerne ikke skulle ha tilgang til sjøen". Lagmannsretten kan langt på veg slutte seg til denne uttalelsen, særlig på bakgrunn av at det var sønnen og svigerdatteren som fikk gaven.

Det er ikke bestridt at Atle Bergshaven har lagt ned et betydelig arbeid med å forsterke og dels bygge en molo som verner bryggeområdet. Arbeidet var relativt langvarig, og krevde bruk av maskiner. Ingen bemerket i den forbindelse at han ikke hadde rettigheter i havna. Etter lagmannsrettens oppfatning er det med på å bekrefte at faren mente han hadde det. Bevisførselen gir for øvrig entydig inntrykk av at Atle Bergshaven i alle år har ment at han hadde rett til å bruke brygga, og at det helt til denne saken kom opp ikke skjedde noe som han kunne forstå slik at det ble stilt spørsmål ved retten. Atle Bergshaven mister ikke sine rettigheter fordi foreldrene, etter at familiesituasjonen tilspisset seg, bestemte at ikke han, men brødrene skulle overta området.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at Atle Bergshaven må gis medhold i at han har bryggerett.

Atle Bergshaven har gjort krav på en 10 meter lang brygge. Herredsretten har "under sterk tvil" gitt ham medhold i det. Lagmannsretten finner at han ikke har krav på så stor brygge. Det er ikke holdepunkter for at hans bruk av brygga til vanlig har vært så omfattende. Etter opplysningene tar lagmannsretten som utgangspunkt at bruken - sett over noen tid - har tilsvart fortøyning av ikke mer enn to til tre båter fra jolle- til sjektestørrelse. Lagmannsretten finner at tolkingen av gavetilsagnet, og tilsagnet sett i sammenheng med Atle Bergshavens daværende og senere bruk, ikke kan gi grunnlag for mer enn rett til 7 meter lang brygge. I denne sammenheng har lagmannsretten hatt for øye at gavetilsagn ikke bør tolkes utvidende. Når omfanget av bryggeretten er såvidt uklar, bør gavegiver/nåværende grunneiere ikke pålegges større hefte enn det finnes å være relativt sikkert holdepunkt for.

Lokaliseringen av en eventuell bryggerett er omtvistet. Bjørn Bergshaven har anført at det ikke er holdepunkter for at den skal være på et bestemt sted, og at plasseringen i tilfelle må fastsettes ved skjønn. Atle Bergshaven har forklart at faren anviste ham bryggeplass mot eiendomsgrensen i vest. Lagmannsretten legger til grunn at hans far gjorde det, og at det ble gjort på en slik måte at det var en oppfølging av innholdet i den bryggeretten han hadde fått tidligere. Farens anvisning er for øvrig egnet til å understreke at Atle Bergshaven hadde bryggerett.

Punkt 4 i herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste med den endring at retten gjelder en bryggelengde på 7 meter.

Når det gjelder herredsrettens domsslutning punkt 5, legges til grunn at Lisen Ugland Bergshaven fikk revet den bryggen Atle Bergshaven brukte. Han har nå bygget den opp igjen, men hans rett til det er omtvistet. Lagmannsretten finner at han hadde rett til å bygge den opp for å ikke å bli avskåret fra å fortøye. Det er for øvrig opplyst at han spurte om han midlertidig kunne fortøye et annet sted i havnen, men at det ble nektet ham.

Punkt 5 i herredsrettens domsslutning blir etter dette å stadfeste, idet det gjøres oppmerksom på at henvisningen til punkt 4 nå gjelder 7 meter brygge.

Av det som er nevnt ovenfor følger det at Atle Bergshaven har rett til adkomst til brygga. Som lagmannsretten kommer inn på nedenfor, har han rett til å gå dit over den plattingen som er nevnt i punkt 6 i herredsrettens dom. Adkomsten til den delen av brygga hvor han har sin rett må ikke hindres eller i noen grad av betydning vanskeliggjøres ved riving eller ombygging i bryggeområdet.

Når det gjelder plattingen omhandlet i punktene 3 og 4 i herredsrettens dom, foreligger både anke og motanke. Motanken går ut på at Atle Bergshavens rett til å bruke plattingen som oppholdssted er eksklusiv, og at den for andre bare er en del av adkomsten mot sjøen.

I anken er anført at Atle Bergshaven verken har rett til adkomst over plattingen eller til å oppholde seg der.

Lagmannsretten finner bevist at det var han som fyllte igjen kløften og bygget plattingen, slik det fremgår av hans anførsler. Videre legges til grunn at det skjedde med farens godkjennelse og i samråd med ham. Oppfyllingen av kløfta og plattingen med en kort trapp ned til brygga førte til at adkomsten dit ble mye lettere. Etter befaringen å dømme, må den tidligere ha vært utilfredsstillende. Selve plattingen ble bygget slik at den også var ment å være oppholdssted. Den er nå anlagt med bord og benker.

Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at det var farens mening at Atle Bergshaven skulle ha sin adkomst til brygga over plattingen. Ut fra det betydelige arbeidet som ble nedlagt, og det Atle Bergshaven har forklart om samtalene mellom ham og faren i den anledning, anser lagmannsretten det heller ikke for tvilsomt at han har fått en rett til å bruke plattingen som oppholdssted. Denne retten kan ikke eierne av området ta fra ham. Det anses ikke avgjørende at Atle Bergshaven og faren neppe sa at det skulle være en rett i juridisk forstand. Atle Bergshaven gis etter dette medhold i at han har rett til å bruke plattingen som oppholdssted med adkomst dit og videre til brygga.

De gangretter som for øvrig er nevnt i punkt 6 i herredsrettens domsslutning er ikke omtvistet nå.

Lagmannsretten finner ingen holdepunkter for at Atle Bergshaven har eksklusiv rett til å bruke plattingen som oppholdssted. Så meget er det ikke grunnlag for å utlede av det arbeidet han utførte, og det kan heller ikke legges til grunn at faren sa noe i den retning, eller på annen måte forespeilet ham at det bare var han som skulle ha adgang til å bruke plattingen som oppholdssted. Slik plattingen ligger, like ved bryggeområdet der alle går, ville det vært unaturlig. Forholdene i familien talte også i mot at noen ble gitt eksklusiv rett der. Motanken når det gjelder plattingen fører således ikke frem.

Det bemerkes at første setning i punkt 2 i påstanden i motanken omfatter forhold som Atle Bergshaven fikk medhold i for herredsretten, og som etter sitt innhold derfor ikke er motanke, jfr. herredsrettens domsslutning punkt 3. Forholdet omfattes derimot av anken, og er drøftet av lagmannsretten i den forbindelse.

Plattingen er gjenoppbygget, men Atle Bergshavens rett til å gjøre det er bestridt. Ut fra det som er sagt foran om hans adgang til plattingen, finner lagmannsretten at han hadde rett til å bygge den opp igjen etter at den var revet. Punktene 2 og 6 i herredsrettens domsslutning blir etter dette å stadfeste. Som det fremgår av anførslene har partene under ankeforhandlingen endret sine standpunkter når det gjelder punkt 1 i herredsrettens domsslutning. Bjørn Bergshaven har gått med på at Atle Bergshavens krav i motanken om bruksrett til en mindre plen ved terrassen. Atle Bergshaven har frafalt kravet i motanken om bruksrett til en tomt på ca 1 dekar.

Lagmannsretten er i likhet med herredsretten kommet til at Atle Bergshaven ut fra en konkret tolking av gavetilsagnet har rett til å bruke området umiddelbart rundt hytta på vanlig måte for en hytteeier. Det vises til det som er sagt ovenfor om at gaven må anses å omfatte visse rettigheter ut over eiendomsretten til selve hytta. Ut fra situasjonen på gavetidspunktet er det usannsynlig at gaven ikke var ment å omfatte rett til å bruke, i alle fall et mindre område rundt hytta. Bruken senere, som såvidt forstås var uimotsagt frem til denne tvisten, bestyrker denne oppfatningen. Lagmannsretten finner at dette området må fastsettes til 4 meter fra hytteveggen og boden, slik herredsretten også kom til, og viser til det den har uttalt om dette. Det er tatt hensyn til at gavetilsagnet ikke bør tolkes videre enn det som med rimelig grad av sikkerhet kan legges i det.

I tillegg til 4-metersområdet kommer bruksretten til den ytterste delen av en mindre plen. Under ankeforhandlingen ble den akseptert av Bjørn Bergshaven. Eksisterende gangveg fra hytta ovenfor skal ikke hindres av Atle Bergshavens bruksrett.

Som det fremgår av Bjørn Bergshavens påstand er det nå ikke omstridt at Atle Bergshavens har en stedsevarig, vederlagsfri rett til å ha bygningene nevnt i punkt 1 i herredsrettens domsslutning plassert på eiendommen.

Atle Bergshaven har krevet erstatning for kostnadene til å bygge brygga og plattingen opp igjen. Lagmannsretten må legge til grunn at rivingen, som moren tok initiativet til, i allefall delvis var gjort i den hensikt å hindre ham i å utøve de rettighetene lagmannsretten har kommet til at han har. For at Atle Bergshaven ikke skulle bli avskåret fra den bruk han hadde rett til, måtte han forestå og bekoste gjenoppbyggingen. Lagmannsretten finner at han har krav på å få erstattet kostnadene. Selve beløpet, kr 33380,-, er ikke bestridt. I herredsrettens dom punkt 7 er det Lisen Ugland Bergshaven som er dømt til å betale erstatningen. Under ankeforberedelsen overtok Herman og Bjørn Bergshaven saken i hennes sted, og er nå parter i ankesaken i sin helhet. Lagmannsrettens domsslutning formuleres likevel slik at punkt 7 i herredsrettens domsslutning stadfestes.

Anken er dels vunnet og dels tapt. Det vises til at Bjørn Bergshaven har oppnådd et bedre resultat enn for herredsretten når det gjelder omfanget av bryggeretten. Lagmannsretten finner at hver av partene bør bære sine saksomkostninger i ankesaken etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, som det ikke finnes grunn til å gjøre unntak fra.

Motanken er også dels vunnet og dels tapt. Atle Bergshaven har ikke fått medhold i kravet om eksklusiv rett til å bruke plattingen som oppholdssted. For øvrig ble flere av de opprinnelige påstandspunktene i motanken først frafalt under hovedforhandlingen. Motanken har ført frem når det gjelder bruksretten til plenen. Lagmannsretten finner at hver av partene, også i motanken, bør bære sine saksomkostniger etter hovedregelen i §174 første ledd, som det ikke finnes grunn til å gjøre unntak fra.

Lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Resultatet i saken for lagmannsretten gir ikke grunn til å endre den.

Saksomkostninger blir således ikke å idømme for noen retter.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

I anken:

Herredsrettens domsslutning punkt 2 stadfestes med den tilføyelse at bruksretten omfatter plenen nedenfor hytta frem til eksisterende steingjerde, og at eksisterende gangsti ikke skal hindres av bruksretten.

Herredsrettens domsslutning punkt 3 stadfestes.

Herredsrettens domsslutning punkt 4 stadfestes, likevel slik at retten begrenses til en bryggelengde på 7 meter.

Punktene 1, 5, 6 og 7 i herredsrettens domsslutning stadfestes.

I motanken:

Herman og Bjørn Bergshaven frifinnes for Atle Bergshavens påstand om at han har eksklusiv rett til å bruke den plattingen som er nevnt i herredsrettens domsslutning punkt 3.

For øvrig fører motanken frem så langt det fremgår av domsslutningen for anken.

I begge anker:

Saksomkostninger idømmes ikke.