LA-1997-484
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-02-16 |
| Publisert: | LA-1997-00484 |
| Stikkord: | Betalingskrav i entrepriseforhold, NS 3430 |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr: 96-01519 - Agder lagmannsrett LA-1997-00484 A |
| Parter: | Ankende part: Otto Stray (Prosessfullmektig: Advokat Arne R. Stray) Ankemotpart: Byggmesterfirma T. Eskeland & Sønn AS (Prosessfullmektig: Advokat Tore Vestbakke) |
| Forfatter: | Lagdommer Inge Hobæk, formann Lagdommer Erling Strand Ekstraord. lagdommer Raamund Stuhaug med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180 |
Saken gjelder betalingskrav i entrepriseforhold. Sakens bakgrunn er i korthet denne:
Den ankende part, Otto Stray, inngikk sommeren 1994 avtale med ankemotparten, byggmesterfirma Tore Eskeland & Sønn AS, om at byggmesterfirmaet skulle oppføre et gjestehus på Otto Strays hytteeiendom på Kroodden i Kristiansand. Oppdraget omfattet oppsetting av reisverk, alle utvendige arbeider samt legging av takstein. Bygget skulle oppføres på en allerede oppført grunnmur og i samsvar med tegninger som lå til grunn for byggeanmeldelsen stemplet mottatt 10. oktober 1989 ved Kristiansand bygningskontroll. Etter at byggearbeidene var utført, sendte byggmesterfirmaet faktura datert 11. januar 1995 som gjaldt materiell og arbeider levert i perioden 5.-21. desember 1994 pålydende kr 62858,-, som ble fullt ut betalt av byggherren. Den 30. januar 1995 sendte byggmesterfirmaet faktura nr. 2 pålydende kr 43185,- som gjaldt materiell og arbeider levert i perioden 2.-26. januar 1995. Denne faktura ble ikke betalt av byggherren, idet han mente at den var for høy. Saken ble bragt inn for Konkurransetilsynet, og i forbindelse med behandlingen der engasjerte Konkurransetilsynet byggmester Kaare Roland til å avgi uttalelse i saken. Han konkluderte i uttalelse datert 18. april 1995 med at sluttfakturaen burde reduseres med kr 20000,-. Stray betalte etter dette kr 23185,- til Eskeland, slik at kr 20000,- sto igjen. Byggmesterfirmaet engasjerte på sin side ingeniør Jan Cato Larsen, som i uttalelse datert 6. juni 1995 har imøtegått Kaare Rolands vurderinger.
Konkurransetilsynet har avsluttet saken 24. oktober 1995 ved å henlegge den.
Etter forgjeves forliksrådsbehandling reiste byggmesterfirma Tore Eskeland & Sønn AS søksmål mot Otto Stray ved stevning til Kristiansand byrett av 26. september 1996 med påstand om betaling av kr 21653,- med tillegg av renter. Kristiansand byrett avsa dom i saken mellom partene 28. januar 1997 med slik slutning:
"1) Otto Stray dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale byggmesterfirma Tore Eskeland & Sønn A/S v/styrets formann kr 21653,- - kronertjueentusensekshundreogfemtitre - med tillegg av 12% rente pa. fra 16. november 1995 til betaling skjer.
2) Otto Stray dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til byggmesterfirmaet Tore Eskeland & Sønn A/S kr 14705,- - kronerfjortentusensjuhundreogfem - i saksomkostninger."
De nærmere faktiske omstendigheter i saken, partenes anførsler for byretten og begrunnelsen for resultatet fremgår av byrettens dom.
Otto Stray, med advokat Arne Ragnvald Stray som prosessfullmektig, har 25. mars 1997 anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder saksbehandlingen, bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Byggmesterfirma Tore Eskeland & Sønn AS, med advokat Tore Vestbakke som prosessfullmektig, har i anketilsvar av 5. april 1997 tatt til motmæle.
Ankeforhandling fant sted i tinghuset i Kristiansand 27. og 28. januar 1998. Partene møtte sammen med sine respektive prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt 2 vitner, og lagmannsretten, som var satt med to fagkyndige meddommere, var på befaring på eiendommen. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Otto Stray har i det vesentlige gjort gjeldende at byggmesterfirma Tore Eskeland & Sønn AS har brukt urimelig mange timer på arbeidet, og at det er anvendt fordyrende konstruksjoner og materialer som var unødvendige uten avtale med ham.
Otto Stray er enig i at det ble avtalt et regningsarbeid, men gjør gjeldende at byggmesterfirmaet har krevd en urimelig pris for dette arbeid. Det er fakturert 317 arbeidstimer for oppføring av et bygg på 30 kvm. eksklusiv veranda. Dette er omtrent en fordobling av det som er vanlig, jfr. kalkulasjonsprogrammet EnTreKa 7.0 for Bygg Sør.
Prisoverslaget på kr 60000,- for arbeidet omfattet også bjelkelag og legging av gulv på den allerede støpte grunnmuren. Dette arbeidet har byggmesterfirmaet imidlertid ikke utført, fordi Otto Stray selv støpte gulv, da det tok så lang tid før arbeidene ble satt i gang. Legging av takstein som også inngikk i overslaget har byggmesterfirmaet heller ikke utført. Det ble også sagt at arbeidet ville bli rimeligere, dersom Otto Stray selv kunne delta, noe han har gjort. De endringer som ble gjort underveis etter avtale med ham medførte ikke mer arbeidskrevende konstruksjoner enn det som var forutsatt ved avtalens inngåelse.
Selv om det er avtalt regningsarbeid, kan det ikke kreves en pris som er unødvendig høy som følge av urasjonell drift. jfr. Kolrud, Kommentar til NS 3430 side 218 og side 222. Otto Stray har også vist til lov om håndverkstjenester, kommentarutgaven side 27.
Hva angår materialbruken, anføres det at limtredrageren i mønet ble kjøpt inn og montert uten at det var klarert med ham på forhånd. Konstruksjonen er unødvendig og fordyrende både arbeidsmessig og med hensyn til materialvalg. Da han ble klar over dette, var det for sent å gjøre noe med det, da drageren allerede var satt opp.
Otto Stray har lagt ned slik påstand:
"1. Den ankende part frifinnes.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."
Byggmesterfirmaet Tore Eskeland & Sønn AS har i det vesentlige anført at byrettens dom er korrekt. Ved regningsarbeid som her, plikter byggherren å betale det som kreves, med mindre det må ansees urimelig bedømt på bakgrunn av oppdragsavtalen og de forutsetninger som er lagt til grunn ved avtaleinngåelsen.
Det gjøres gjeldende at byggmesteren har et rimelig spillerom både med hensyn til arbeidstid og materialvalg. Byggmesteren kan gå ut over tekniske minimumsløsninger, før han kan sies å ha gått ut over rammene for avtalen.
Det er fakturert kr 63000,- for arbeidet vedrørende gjestehuset. Det overstiger således kun prisoverslaget med kr 3000,-. Dette ligger klart innen for det spillerom byggmesteren har i forhold til avtalen. Det ble etter avtale med Otto Stray foretatt adskillige endringer underveis, som var arbeidskrevende. Det at legging av gulvbjelker og gulv på grunnmuren samt legging av takstein fallt bort, kompenserer ikke merarbeidet ved de foretatte endringer.
Hva angår materialbruken, tilbakevises det at dragerne ble innkjøpt og montert uten avtale med Otto Stray. Det gjøres dessuten gjeldende at konstruksjonen med drageren i mønet er faglig forsvarlig og vel begrunnet ut fra den vurdering som ble foretatt da bygget ble satt opp. Konstruksjonen er dessuten i samsvar med de normer som Norsk Byggforskningsinstitutt opererer med.
Det gjøres endelig gjeldende at Otto Stray fulgte hele byggeprosessen nøye, og at alt som ble gjort, skjedde i forståelse med ham. Han betalte da også den første faktura, som omfattet de tre dragere, uten at han kom med innsigelse.
Byggmesterfirmaet Tore Eskeland & Sønn AS har lagt ned slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Byggmesterfirma Tore Eskeland og Sønn AS tilkjennes sakens omkostninger."
Lagmannsretten er under tvil kommet til at anken ikke kan føre frem.
For lagmannsretten er det enighet mellom partene om at det dreier seg om et regningsarbeid, og at byggmesterfirma Tore Eskeland & Sønn AS ved avtaleinngåelsen ga et prisoverslag på kr 60000,- på arbeidslønn ekskl. mva. Det er likeledes enighet om at arbeidet omfattet reising og lukking av et gjestehus på ca 40 kvm. inklusive veranda. Lagmannsretten legger dette til grunn.
Ved regningsarbeid er utgangspunktet at byggherren er pliktig til å betale det krevde vederlag, dersom dette ikke kan ansees urimelig. Otto Stray har gjort gjeldende at prisen er urimelig dels fordi det er brukt for mange timer på arbeidet, dels fordi det er anvendt unødvendige og fordyrende materialer og konstruksjoner uten avtale med ham.
Hva angår det sistnevnte, er lagmannsretten enig med byretten i at den valgte løsningen med laminerte dragere i mønet og langs verandaen ikke kan sies å være uforsvarlig eller i strid med avtalen som lå til grunn for byggeoppdraget. Lagmannsretten viser i den forbindelse til byrettens begrunnelse, idet den er dekkende for lagmannsrettens vurdering.
Det ble etter det opplyste fakturert 315 timer for arbeidet med oppføringen av gjestehuset. Arbeidet omfattet ifølge avtalen også legging av bjelker og gulv på den støpte grunnmuren samt legging av takstein. Disse arbeidene fallt bort, og må således ha vært arbeidsbesparende. På den annen side ble det etter avtale med Otto Stray foretatt endringer underveis, som kan ha påvirket timeforbruket. Den av Konkurransetilsynet engasjerte byggmester Kaare Roland har i sin uttalelse av 18. april 1995 konkludert med at fakturabeløpet er kr 20000,- for høyt. Da hadde han, slik han forklarte det for lagmannsretten, lagt inn en margin i favør av byggmesterfirmaet. I sin begrunnelse uttaler Roland blant annet: "Foranstående tyder på en klar feilvurdering av matr. valg og urasjonell byggemåte."
Lagmannsretten er kommet til at timeforbruket er høyt. Lagmannsretten er imidlertid under tvil kommet til at det må ansees å ligge innenfor det spillerom man har ved avtaler av denne karakter, og at det derfor ikke fremstår som urimelig eller i strid med avtalen.
Saken har frembudt adskillig tvil, og lagmannsretten er derfor blitt stående ved at hver av partene bør bære sine omkostninger for byretten i medhold av tvistemålsloven §172 annet ledd.
Anken har delvis ført frem i og med at lagmannsretten har endret byrettens omkostningsavgjørelse, og spørsmålet om erstatning for lagmannsretten reguleres av tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §174, jfr. Rt-1992-1671. Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd på grunn av den tvil avgjørelsen av hovedspørsmålet har frembudt. Hver av partene bærer etter dette sine omkostninger også for lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom - domsslutningens pkt. 1 - stadfestes.
2. Erstatning for saksomkostninger for byretten og lagmannsretten idømmes ikke.