LA-1997-486

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-03-23
Publisert:	LA-1997-00486
Stikkord:	Arbeidsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett nr: 96-01399 - Agder lagmannsrett LA-1997-00486 A
Parter:	Ankende part: Nordic Materials Corporation A/S (Prosessfullmektig: Advokat Arne R. Stray). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Torgils Skajaa)
Forfatter:	Lagmann Ola Rygg, formann, lagdommer Erling Strand, ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen, med to meddommere
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §66, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §61C, §61

Saken gjelder spørsmål om gyldighet av avskjed i arbeidsforhold, og krav om erstatning i den forbindelse.

I januar 1991 ble A ansatt i selskapet Nordic Material Company AS - NMCom. Kjell Løland ledet selskapet som han hadde etablert i 1988. Virksomheten som ble drevet i Kristiansand, gjaldt i det vesentlige produksjon av sementbaserte elementer. I 1994 gikk selskapet konkurs. Løland kjøpte selskapets aktiva som Den norske Bank hadde pant i, og etablerte et nytt selskap, Nordic Materials Corporation - NMC, der han var eneeier, styreformann og daglig leder. Så vidt forstås fremstilte dette selskapet i hovedsak samme type produkter som NMCom hadde gjort.

I 1995 ble A ansatt også i dette selskapet, først på timebasis, og senere ved arbeidsavtale den 29. mai 1995 som produktingeniør med årslønn kr 262000,- inklusive overtid.

Våren/forsommeren 1996 sviktet ordretilgangen. Det førte til at de ansatte ble permittert fra 23. juli 1996. Løland sa at han regnet med at permisjonen kom til å bli kortvarig. A ble varslet om permisjonen over telefon den 8. juli. Han skulle ha ferie fra denne dato til den 22. juli. A hadde ikke innvendinger mot permisjonsvarselet. Det ble også gitt skriftlig i brev den 8. juli.

Som det fremgår nedenfor oppsto det mot slutten av juli ganske plutselig et særdeles tilspisset forhold, med flere drastiske utslag.

A ble innkalt til møte hos Løland den 5. august, og møtte. Advokat Stray var også til stede. Møtet ga ingen løsning og den 6. august 1996 ble A avskjediget.

Avskjedsbrevet lyder:

"Avskjed.

De avskjediges herved fra Deres stilling i Nordic Material Corporation AS med øyeblikkelig virkning.

Grunnen er Deres opptreden ved at De i permisjonstiden tok Dem inn i selskapets lokaler mens disse var ubemannet - og tok med Dem en av selskapets datamaskiner med skjerm, ledninger og modular link, samt noen av dokumentene. Dette er De anmeldt for. Datamaskin og skjerm ble levert tilbake via Politiet. Ledninger, modular link og enkelte dokumenter ble først levert tilbake den 5. d.s. Fjerningen av modular link har gjort at en andel av det øvrige ble satt ut av normal funksjon.

Under møtet den 5. d.s. forlangte De å få utlevert former som De ville levere til selskapets konkurrent, Elkem AS.

Videre nektet De å utlevere modeller tilhørende Hustadmarmor AS - en av selskapets kunder - som De også hadde tatt med Dem fra selskapets lokaler mens De var permittert, og mens lokalene var ubemannet. De bekreftet videre at De hadde vært i kontakt med vedlikeholdssjefen hos denne kunde og avtalt med denne å sende modellene i retur.

De har også fremsatt trusler om å skade firmaet ytterligere.

Dersom De vil gjøre gjeldende at arbeidsforholdet ikke lovlig er brakt til opphør, kan De kreve forhandlinger og reise søksmål etter bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §61.

Kravet om forhandlinger må fremsettes skriftlig senest innen to uker etter at avskjedigelsen er mottatt.

Søksmål må reises innen åtte uker etter forhandlingenes avslutning. Dersom det ikke har vært avholdt forhandlinger, må søksmål reises innen åtte uker fra avskjedigelsen fant sted. Dersom De bare vil kreve erstatning, må søksmål reises innen seks måneder fra oppsigelsen fant sted.

Et eventuelt søksmål rettes mot Nordic Materials Corporation AS, Mjåvannsveien 7, 4628 Kristiansand."

Forhandlinger, som ikke førte til noen løsning, ble holdt den 19. august 1996.

A tok ut stevning mot NMC ved Kristiansand byrett om avskjedens gyldighet og krav om erstatning. Det var ikke spørsmål om gjeninntreden i stillingen. Den 21. mars 1997 avsa byretten dom med slik domsslutning:

"1. Avskjeden kjennes ugyldig.

2. Nordic Material Corporation AS dømmes til å betale kr 150000,- kroneretthundreogfemtitusen - i erstatning til A innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse, med tillegg av - 12 - tolv - % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

3. Nordic Material Corporation AS dømmes til å betale kr 36750,- kronertrettisekstusensyvhundreogfemti - i saksomkostninger til A innen - 14 - - fjorten - dager fra dommens forkynnelse, med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. fra forfall til betaling skjer."

Partenes anførsler for byretten fremgår av dens begrunnelse.

NMC, med advokat Arne Stray som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett.

A, med advokat Torgils Skajaa som prosessfullmektig, har imøtegått anken.

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand den 3. og 4. februar 1998. Lagmannsretten var, etter enighet mellom partene, satt med to arbeidslivskyndige meddommere i henhold til arbeidsmiljøloven §61C. Kjell Løland og A avga partsforklaringer. Det ble avhørt ett vitne.

Nordic Material Corporation AS har i hovedsak anført:

Byrettens dom er uriktig som følge av feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

A har gjort seg skyldig i så grovt pliktbrudd og annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen at det ga NMC rett til å avskjedige ham etter arbeidsmiljøloven §66 nr. 1. I løpet av få dager i juli foretok han handlinger som kunne blitt fatale for selskapet. Han kom med flere uttalelser på denne tiden som viste at han handlet bevisst illojalt for å skade selskapet. Han kom også med trussel om å stelle i stand mer "faenskap" for Løland.

Det var på ingen måte noe som kunne berettige ham til å true og handle som han gjorde, eller unnskylde ham for det.

A har i hovedsak forklart sin handlemåte med at julilønnen ikke ble utbetalt den 20. Det kan han ikke høres med. I arbeidsavtalen var det ikke uttalt noe om når lønnen skulle betales, men praksis hadde vært at den ble utbetalt omkring den 20. hver måned.

Det bemerkes for øvrig at byretten har tatt feil når den synes å ha lagt til grunn at A ikke hadde mottatt junilønnen. Lønnen for juni, kr 24673,-, som var med feriepenger og uten skattetrekk, ble betalt den 20. juni.

Da Løland ringte A den 8. juli og varslet om permisjonen, sa han samtidig at lønnen for juli ville komme noen dager senere enn vanlig fordi han måtte vente på innbetaling fra en kunde. A sa ikke noe til det. Permitteringen var fra 23. juli, og As ferie var til 22. juli. Løland ventet ham på kontoret denne dagen, men slik situasjonen var la han ikke vekt på at han ikke kom. Løland ringte ham likevel, blant annet for å forsikre seg om at det ikke var blitt misforstålser. Han nevnte igjen at lønnen ville bli utbetalt noe senere i måneden, og A kom heller ikke da med bemerkninger til det. Løland sa også at han arbeidet med å få oppdrag, slik at permitteringen kunne opphøre. Tonen mellom dem var i det hele tatt god.

Løland skulle ha to dager ferie, den 25. og 26. juli, som var en torsdag og fredag. Han hadde fått låne en båt til en langhelg sammen med familien. Allerede torsdag da de var ombord, fikk han telefon fra A. Han satt på regnskapskontoret, sa han, og var rasende fordi han ikke hadde fått lønnen, særlig fordi andre regninger var betalt. Løland sa som før at lønnen ville bli utbetalt i slutten av måneden. Det ville ikke A høre på. Han skjelte ham ut på det groveste, og sa han ville gå på kontoret og ta med seg PC'en for å "lamme dere". Løland måtte gjøre vendereis, og gikk på kontoret så snart han var i land. Da var ingenting rørt. Fredag morgen var imidlertid PC'en, programmer med sensitive opplysninger og forskjellig annet datautstyr borte fra As kontor. Det manglet deler av datautstyret som var nødvendige for å få det øvrige anlegget på kontoret i kontakt med skriveren. Løland forsøkte å ringe A, men fikk ikke svar. Mandag kontaktet han advokat Stray som sa han måtte anmelde forholdet for å få utstyret tilbake, hvilket han gjorde. Det viste seg at A før helgen hadde reist til Oslo på Norway Cup sammen med familien. Han kom ikke tilbake før tirsdag, hvilket viser at han ikke hadde behov for å ta kontorets PC' hjem til private gjøremål, slik han nå sier. Hjemme hadde han egen PC, som var vel så avansert. Han hadde ikke hatt kontorets PC med hjem før, og visste at han ikke ville fått lov til det om han hadde spurt. På kontoret kunne han bruke den til egne formål, det hadde han gjort tidligere.

Alt dette viser at As hensikt med å ta PC'en hjem var å skade Løland, slik han hadde truet med i telefonen den 25/6.

Onsdag den 30/6 ringte politiet og sa at de hadde fått kontakt med A og at Løland kunne hente datamaskinen, hvilket han gjorde. Det manglet imidlertid en modularlink som var nødvendig for å bruke denne PC'en og den andre datamaskinen selskapet hadde, en PC-manual og noen ledninger.

Løland oppdaget at det også var forsvunnet andre ting. Det gjaldt modeller og støpeformer til syklondeler som ble benyttet i produksjonen. Selskapet var helt avhengig av modellene i produksjonen for en av sine faste og største kunder.

Samme dag som Løland oppdaget at datautstyret var borte, fredag den 26/7, fikk han telefon fra sin transportør som sa at han ikke fikk ut råvarer fra hovedleverandøren, Densit, i Danmark. Omkring 80 % av det selskapet bruker kommer derfra. Løland tok straks kontakt med Densit hvor man sa at forsendelsen var stanset fordi A hadde ringt samme dag og blant annet sagt at NMC kom til å innstille sine betalinger. Etter at Løland hadde benektet det og faxet bekreftelse på at en fordring som forfalt den 20/7 var betalt den 23/7, ble leveransen frigitt.

I et internt notat hos Densit, datert 26/7 og undertegnet av "Merete",heter det om samtalen med A:

"Fredag formiddag ringede A, Nordic Mat. for at tale med POE. Han fortalte i stedet mig, at der var store problemer i Nordic Mat. Han havde ikke faaet løn siden maj, der blev ikke betalt skat, Løland købte bare ind uden at have pengene til det etc. etc. Nu gik han fra kontoret og kom ikke tilbage. Løland ville igen træde i betalingsstandsning og var i øvrigt taget ud at sejle. POE kunne kontakte A på hans privatnummer."

A har måttet bekrefte samtalen som tydelig viser at han ønsket å skade Løland. Han har kommet med en rekke usannheter som han må ha forstått ville vært ødeleggende for hans arbeidsgiver, om han var blitt trodd. Uansett var det egnet til å skade selskapet. A må ha forstått at det han sa om lønnen for juni - som han fikk presis - om selskapets betalinger for øvrig, uansvarlige innkjøp, at selskapet kom til å innstille sine betalinger og at Løland nærmest hadde rømt fra bedriften, ikke var riktig. Selv om han trodde at selskapet kom til å gå konkurs, er det grovt illojalt av ham som ansatt å gå ut til dets kunder og leverandører med sine tanker om det.

A tok liknende kontakt med en stor kunde, Hustadmarmor AS. I et internt "INFO" der, datert 5/8-96, satt opp av vedlikeholdssjef Ulf Reitan, heter det:

"Vår leverandør på kjeramiske rør etc., Nordic Materials er konkurs, all virksomhet opphørt. Hvorvidt A vil starte opp i egen regi, gjenstår å se. Vi blir informert etterhvert."

Notatet er nytt for lagmannsretten, men innholdet har tidligere vært bekreftet av Hustadmarmor. A har i sin forklaring for lagmannsretten forsøkt å benekte at han har uttalt seg til Hustadmarmor slik det fremgår av notatet. Han har måttet vedgå at han ringte til Hustadmarmor og at han "nok sa" at det ville gå slik selskapet sist var i samme situasjon, og at han med det siktet til konkursen i 1994. Det kan ikke være tvil om at A har uttalt seg slik til Hustadmarmor at det ga grunn til å skrive det interne notatet. Det kan heller ikke være tvil om at han sa det for at Løland skulle få vanskeligheter.

Som nevnt er produksjonen avhengig av modeller som tilhører kunden. På møtet den 5/8 med Løland og advokat Stray opplyste A at han den 27/7 hadde vært i selskapets lokaler og tatt med noen modeller tilhørende Hustadmarmor som var levert NMC i forbindelse med oppdrag. Han hadde tatt de med hjem for å sende de tilbake. A ble pålagt å levere modellene til Løland omgående, noe han ikke ville. Det var klar ordrenekt. Forut for møtet den 5/8 forlangte A å få noen modeller som han ville sende til Elkem, og han gjentok det på møtet. Elkem er den største konkurrenten til NMC, og det ville skadet selskapet om modellene var blitt sendt, noe A visste.

Den 6/8 ringte Løland til Reitan hos Hustadmarmor som fortalte at A hadde kontaktet ham og sagt at NMC var konkurs og nedlagt, og at han hadde tatt med seg modellene og ville returnere dem. Reitan sa at han forsto A slik at han ville starte opp lignende virksomhet. A har senere fortalt at han sendte modellene til Hustadmarmor umiddelbart etter møtet den 5/8. Hensikten har åpenbart vært å stanse muligheten for den produksjonen som var knyttet til modellene.

Forbindelsen med hovedleverandøren i Danmark og Hustadmarmor var avgjørende for NMC. Det viser at A ville ramme selskapet der skaden ble størst.

A fulgte således opp trusselen han kom med da han ringte til Løland den 25/7. Det han gjorde viser at hensikten var å skade arbeidsgiveren på ødeleggende måte. Den 27/7 fremsatte han på ny trussel som han la ned på Lølands telefonsvarer:

"Hallo, det er A igjen. Jeg har vist ca 1% av hvilken faenskap jeg er istand til å stelle i stand for deg, og hvis du vil se resten, skal du bare la være å utbetale min lønn og feriepenger til onsdag i neste uke.

Og du må gjerne oppfatte dette som en trussel. Husk på det Kjell, du er en overvintret japp og jeg er en gammel kriger og jeg hater å tape."

Etter først å ha vegret seg, måtte A vedkjenne seg det han hadde sagt.

Beskjeden er en klar bekreftelse på at han med vilje hadde stelt i stand "faenskap" for Løland. Både det han gjorde og truslene viser at han opptrådte bevisst illojalt i arbeidsforholdet, med bastant skadehensikt. Det var ingen impulshandling, idet han over mange dager forsøkte å ramme NMC på verste måte. Han gjorde seg skyldig i så grovt pliktbrudd og vesentlig tilsidesettelse av arbeidsavtalen at det utvilsomt ga grunnlag for avskjed etter arbeidsmiljøloven §66 nr. 1. Det var umulig å ha A i bedriften lenger etter det han hadde gjort, og med hans trussel om å gjøre ytterligere skade.

Den 6/8 sendte advokat Stray brev til advokat Skajaa som for en stor del omhandlet det som foregikk på møtet den 5/8. Hovedsaken på møtet var avskjedsspørsmålet. Grunnlaget for den skriftlige avskjeden dagen etter, ble gjennomgått i brevet. I advokat Strays brev av 6/8 til advokat Skajaa heter det blant annet:

"Som det fremgår av det forannevnte forsøker A å skade firmaet mest mulig overfor kunder og leverandører.

Han er er meddelt avskjed jf. vedlegg."

Den 30/7 fikk selskapet inn den fordringen man ventet på, kr 69500,-, og lønn ble straks utbetalt, bortsett fra til A, fordi han ikke ville levere viktige ting han hadde tatt. Det forelå for øvrig ingen avtale som ga A krav på lønn på et visst tidlig tidspunkt i måneden. Arbeidsgiveren bør imidlertid tilstrebe å utbetale lønnen til noenlunde samme tid hver måned, hvilket NMC hadde gjort, den 20. i måneden. En senere utbetaling i måneden er ikke brudd på arbeidsavtalen, særlig ikke når A var gjort kjent med at lønnsutbetalingen ville komme noen dager senere, og han ikke hadde protestert. Dersom han ikke hadde nektet å levere ting han hadde tatt, ville han fått lønnen i slutten av juli. Først på møtet den 5/8 leverte han noen av de tingene som manglet. Han fikk da, den 6/8, utbetalt lønnen for juli og sluttoppgjør frem til avskjedsdato.

A har tidligere både skrevet og sagt at Løland ikke hadde betalt lønn for tidligere måneder og heller ikke feriepenger for 1996. For lagmannsretten har han måttet gå tilbake på det, og har vedgått at hans eneste innvending mot lønnsutbetalingen var forsinkelsen i juli.

Tiden for lønnsutbetaling kunne selvsagt ikke berettige A til eller unnskylde ham for at han i juli og august på særlig illojal måte forsøkte skade selskapet. Det var så graverende at avskjeden utvilsomt er rettmessig etter arbeidsmiljøloven §66.

På forhandlingsmøtet den 19/8 sa A at han hadde levert tilbake alle dokumentene han hadde tatt. For lagmannsretten har han måttet innrømme at han hadde flere dokumenter, og at han bevisst forklarte seg usant for ikke "å spille ut alle sine kort". Det er i tråd med den mangel på lojalitet og troverdighet han før hadde vist.

A har beskyldt Løland for å ha underslått skattetrekk i januar/februar 1994, og at han derfor fikk restskatt. Forhandlingene for lagmannsretten har vist at det ikke forholdt seg som A påsto, og han måtte innrømme at han fikk restskatt som følge av at han ikke hadde oppgitt hele lønnen i selvangivelsen for 1994.

Subsidiært anføres at det ikke er grunnlag for den erstatningen byretten har fastsatt. Løland forsøkte så godt han kunne å unngå at avskjeden ble kjent, utover en intern krets. Derimot spredte A selv opplysninger om den ved en form for sirkulære til "Til mine venner", med undertitel "Personlig situasjonsrapport datert 14/9-96".

Atter subsidiært anføres at avskjeden må godtas som lovmessig oppsigelse, med maksimal erstatning kr 66000,- som svarer til lønn i oppsigelsetiden.

Nordic Materials Corporation har lagt ned slik påstand:

"1. Den ankende part frifinnes.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."

A har i hovedsak anført:

Byrettens dom er riktig. Avskjeden var ikke rettmessig etter reglene i arbeidsmiljøloven §66. Den må kjennes ugyldig, og NMC må tilpliktes å betale erstatning til A med tilsammen kr 150000,-.

Det er sannsynlig at årsaken til avskjeden lå i NMC's økonomi og driftssituasjon, og ikke i påståtte forhold fra As side. Ved avskjedigelse ville selskapet spare lønn i 3 måneder, som det måtte ha betalt ved en eventuell oppsigelse. Av det interne notatet i Densit, fremgår det at Løland allerede den 26/7 hadde sagt at A hadde hatt "store personlige problemer" og at Løland hadde "måttet fyre ham".

A hadde rettsbeskyttet krav på lønn den 20. hver måned. Denne utbetalingstiden hadde vært så fast at NMC må anses avtaleforpliktet til å holde seg til den. Arbeidsgiveren har ikke rett til å forskyve utbetalingstiden til ugunst for arbeidstaker, hvilket kan sette ham i en vanskelig situasjon, slik det gjorde for A.

Det er riktig at A ble varslet om permisjon i telefon den 8/7 fra Løland. Han bestrider imidlertid at Løland da eller i telefonsamtalen den 22/7 sa noe om at lønnsutbetalingen ville bli forsinket. Lølands forklaring om det harmonerer ikke med at A reagerte da han den 25/7 oppdaget at han ikke hadde fått inn lønn på sin bankkonto. Han reagerte særlig skarpt fordi han på regnskapskontoret så at lønnen ikke var ført til utbetaling, men at det var kreditorer som hadde fått krav dekket. Det viste at Løland hadde hatt penger til lønnen om han ikke hadde latt utbetalingene til vareleverandører gå foran. Lønnsutbetaling skal prioriteres, og NMC handlet i strid med reglene om det.

I den skriftlige avskjeden fremtrer forholdet vedrørende datautstyret som hovedgrunnen for den. A var anmeldt for å ha tatt det, og i anmeldelsen er det omtalt som tyveri. Tyveri ville vært avskjedsgrunn, men det er klart at det ikke var tale om tyveri. Det forelå åpenbart ikke vinnings hensikt. Han ønsket verken å tilegne seg noe av utstyret eller dataopplysningene. De siste kunne han i tilfelle lettest ha kopiert til disketter når han var alene på kontoret. A var permittert, og han hadde ikke grunn til å tro at han ville bli nektet å låne med hjem det PC-utstyret som sto på hans kontor. Han hadde tidligere brukt PC'en på kontoret til private gjøremål. A bor 2-3 mil fra kontoret, og han tok det for gitt at han kunne ha den hjemme noen dager i den tiden han var permittert, uten at Løland ville reagere på det.

A tok ikke PC-utstyret fra kontoret for å skade NMC på noen måte, og han har heller ikke sagt noe i den retning. Det er rent oppspinn av Løland å beskylde ham for å ha truet med det i telefonsamtalen den 25/7.

A innrømmer at han ikke leverte alt PC'utstyret tilbake med en gang, men det må ses på bakgrunn av situasjonen. Det var ikke avskjedsgrunn at han tok beslag i noen av NMC's eiendeler når lønnen uteble. Det øvrige datautstyret kunne virke uten de delene han hadde tatt. Lølands forklaring er derfor ikke riktig.

A kan kritiseres for telefonsamtalene til Hustadmarmor og Densit, som førte til Hustadmarmors krav om å få formene tilbake. Disse henvendelsene må også ses på bakgrunn av Lølands oppførsel. A var i en prekær økonomisk situasjon, og han visste ikke når han fikk lønn, eller om han fikk det. Hovedhensikten med å ringe Densit var å undersøke om Løland hadde betalt for en leveranse på den tiden han skulle betalt lønn.

A beklager det han sa i telefonen/telefonsvareren til Løland den 27/7. Det var et utslag av de vanskelighetene Løland hadde bragt ham i, og hans skuffelse og sinne. Byretten har vurdert riktig når den har uttalt at han var i berettiget harme da han foretok oppringingen, og at den ikke gir grunnlag for å avskjedige ham. Telefonbeskjeden var ingen reell trussel om å skade selskapet. Det burde Løland forstått, og bragt klarhet i.

A hadde personlig lovet å sende formene, og var nødt til å gjøre det når Hustadmarmor krevet å få dem. Det var derfor ikke pliktbrudd overfor NMC.

NMC hadde fått telefax med anmodning om å overføre noen finske former til Elkem. På møtet den 5/8 ba A om å få formene for å sende dem. Det ble han nektet, og aksepterte det. Hans anmodning om å få formene, kan selvsagt ikke være grunnlag for avskjed. For øvrig kan ikke noe av det han har sagt eller gjort etter avskjedsbrevet være det.

A fikk inntektstap som følge av avskjeden frem til han startet egen virksomhet den 1/1 - 1997. Byretten har vurdert rett når den også har tilkjent ham erstatning for ikkeøkonomisk tap. Han ble skadet både forretningsmessig og ellers ved at det kom på byen at han var avskjediget for tyveri, og det gikk selvsagt inn på ham personlig. Den meldingen han selv sendte ut, som NMC har vist til, gikk bare til en liten krets.

Løland burde vurdert oppsigelse og ikke avskjed. Som det fremgår foran mener A at Løland unnlot det for å spare lønn i oppsigelsen. NMC'subsidiære anførsel om oppsigelse er først fremsatt under ankeforhandlingen.

A har lagt ned slik påstand:

"1. Byrettens avgjørelse stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for ankeinstansen."

Lagmannsretten er ved avgjørelsen delt i et flertall, lagmann Ola Rygg, lagdommer Erling Strand, ekstraordinær lagdommer Halvor Sigurdsen og en meddommer, og et mindretall, en meddommer.

Flertallet har kommet til at anken må føre frem, og skal bemerke:

For at arbeidsgiveren skal kunne avskjedige en arbeidstaker må han ha gjort seg skyldig i forhold som nevnt i arbeidsmiljøloven §66 nr. 1. Arbeidstakeren må ha gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig brudd på arbeidsavtalen. Det er arbeidsgiveren som må påvise at vilkårene for avskjed foreligger, og som har bevisbyrden i så måte.

Under hovedforhandlingen for lagmannsretten er partene enige om at lønn og feriepenger i 1996 frem til og med juni 1996 ble riktig betalt. As anførsel om lønnsutbetalingen gjelder forsinkelsen i juli måned. Det er ikke uenighet om selve beregningen av lønnen for juli eller sluttoppgjøret frem til avskjeden.

Det er ubestridt at Løland ringte A den 8. juli 1996 med varsel om permisjon fra og med den 23/7, og at A godtok det. Bakgrunnen for permisjonen var mangel på ordrer. Permisjonsvarselet ble også gitt skriftlig. Da A ikke kom på kontoret den 22/7 ringte Løland til ham. De snakket igjen om permisjonen. Dette er det ikke uenighet om.

Løland har forklart at han i begge samtalene sa at lønnen for juli ville komme noe senere enn vanlig fordi han måtte vente på en innbetaling i slutten av måneden, og at A heller ikke kom med innsigelse mot det. A har bestridt at Løland sa noe om at lønnsutbetalingen for juli kunne bli forsinket.

Flertallet legger Lølands forklaring om dette til grunn. Det er på det rene at NMC hadde dårlig likviditet, men at selskapet ventet en større innbetaling den 27/7, og at lønnen da kunne betales. Etter det opplyste kom innbetalingen, og det ble betalt lønn til de øvrige ansatte den 30/7. Det som skjedde i slutten av juli svarer til det Løland sier han underrettet A om. Det har formodningen mot seg at Løland unnlot å si fra til A om at lønnen ikke ville bli utbetalt den 20. som vanlig, men senere i juli. Dersom han ikke hadde sagt fra, måtte han regne med at A ville reagere på at lønnen ikke kom til vanlig tid. Som det fremgår foran skulle Løland ha to dager ferie, torsdag den 25. og fredag den 26/7. Det forestående feriefraværet forsterker sannsynligheten for at han underrettet A før han reiste. Løland har forklart at han hadde en rimelig forventning om at forsinkelsen ville bli akseptert når han redegjorde for den, slik A gjorde, og at han i motsatt fall ikke ville reist uten å ha drøftet det nærmere med ham og fått til en ordning.

Flertallet vil ikke unnlate å bemerke at A har uttalt seg direkte uriktig om lønnsutbetalingen for juni, som han ifølge notatet fra telefonsamtale med Densit den 26/7 sa han ikke hadde fått.

På regnskapskontoret så A den 25/7 at NMC hadde betalt en regning til Densit. Det legges til grunn at NMC kunne betalt hans lønn den 20. dersom man hadde unnlatt å betale regningen. Etter As forklaring førte det til at han reagerte skarpt og ringte til Løland samme dag. Løland og familien var alt dratt ut med båten. A har innrømmet at han holdt en meget hissig tone, men har bestridt at han truet med å fjerne PC'en for å skade Løland. Flertallet legger til grunn at han truet med det. Det er ellers vanskelig å forstå at Løland så seg nødt til å gjøre vendereis. Den 26/7 tok A en PC og annet datautstyr med fra kontoret, noe han ikke hadde gjort før. Det svarer til den trusselen Løland har forklart at A kom med. Flertallet finner ikke grunn til å tvile på at han truet med å fjerne datautstyret. A kan ikke høres med at han regnet med å kunne ta det med hjem uten å spørre Løland, særlig ikke etter at han hadde skjeldt ut Løland i telefonen. Det er ikke sannsynlig at han hadde behov for datautstyret da, siden han samme helg reiste til Oslo.

Flertallet legger til grunn at A tok med datautstyret for å skade NMC. Det er helt i tråd med det han på annen måte gjorde for å skade selskapet. Flertallet finner ikke grunnlag for at han begikk tyveri ved å bortta datautstyret. Det anses imidlertid ikke å være avgjørende for avskjedsspørmålet, særlig ikke når man ser borttakelsen av utstyret sammen med andre handlinger A foretok for å skade selskapet.

Den 26/7, samme dag A tok datautstyret fra kontoret, ringte han til selskapets hovedleverandør i Danmark, Densit, og ga på flere måter uttrykk for at det var store problemer i NMC, at han ikke hadde fått lønn siden mai, og at selskapet igjen "ville træde i betalingsvanskeligheter". Flertallet finner ikke grunn til å betvile at A i hovedsak sa det som fremgår av det interne notatet, slik det er sitert foran under anførslene. Dette hadde til følge at Densit holdt tilbake en leveranse til NMC inntil Løland samme dag tok kontakt med selskapet. Det er ikke grunn til å tvile på at As hensikt var å ødelegge arbeidsgiverens forbindelse med hovedleverandøren. Han har for lagmannsretten sagt at han ønsket å stanse leveransene fra Densit for at selskapet ikke skulle tape penger på NMC.

Flertallet finner heller ikke grunn til å tvile på at A tok kontakt med Hustadmarmor, en av de største kundene til NMC, og ga uttrykk for at NMC var konkurs eller i en konkurssituasjon, og at all virksomhet var opphørt. Han har motvillig måttet innrømme at han sa noe slikt. Det vises til det interne notatet datert 5/8 hos Hustadmarmor om det som ble sagt. Denne meldingen om konkurs, og at all virksomhet var opphørt, førte til at Hustadmarmor ville ha formene sine tilbake. A tok formene med fra bedriften, og da Løland på møtet den 5/8 forlangte at han skulle levere dem til ham, motsatte han seg det. Flertallet ser det slik at det var ordrenekt av A. Han visste at produksjonen for Hustadmarmor var avhengig av formene, og at det han gjorde ville skape vanskeligheter for NMC. Flertallet legger til grunn at det var hensikten hans å sette NMC i en vanskelig situasjon. Hans skadehensikt kan ikke bortforklares med at han hadde lovet å sende formene. Det var opp til selskapets leder, Løland, å avgjøre om formene skulle sendes tilbake.

Det A gjorde er i tråd med den trussel han i grove ordelag kom med den 27/7, og som han la ned på Lølands automatiske telefonsvarer.

A har åpenbart villet ramme NMC på viktige punkter. Uttalelsene hans om selskapet til noen av de viktigste forretningsforbindelsene, og tiltakene for å få sendt produksjonsformene som en konsekvens av opplysningene om konkurs og produksjonsstans, var så alvorlige at han neppe kan ha vært i tvil om at det han gjorde kunne komme til å ødelegge NMC.

Etter flertallets mening gjorde A seg skyldig i så klart pliktbrudd overfor arbeidsgiveren at denne hadde rett til å avskjedige ham med øyeblikkelig virkning i medhold av arbeidsmiljøloven §66 nr. 1 første alternativ. I ansettelsesavtalen av 26/5-95 heter det blant annet om As arbeidsoppgaver:

"Stillingen omfatter nærmere avtalte oppgaver tilknyttet produkt- og prosessutvikling, produksjonsorganisering, markedsføring og salg av produkter på basis av Nordic Ceramic, Densit, Ducorit, Densitop, og eventuelt andre kompositte og/eller keramiske materialer. Dette innenfor de anvendelsesområder selskapet til enhver tid beslutter å aktivere seg."

As pliktet således blant annet å fremme produksjonsorganisering, salgsarbeid og kundebehandling for øvrig. Det anses ikke tvilsomt at han gjorde seg skyldig i grovt pliktbrudd, når han tvert om forsøkte å hindre produksjon på viktige områder og ødelegge forholdet til kunder og leverandører, blant annet ved å spre uriktige opplysninger om NMC.

Etter flertallets oppfatning gjorde A ved sin illojale handlinger seg også skyldig i annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen, slik at vilkåret for avskjed etter §66 nr. 1 annet alternativ er til stede. Arbeidsavtalen er formet slik at As oppgaver forutsetter lojalitet. I et avsnitt heter det blant annet at "All kunnskap om selskapet og dets produkter - - anses konfidensielt." Hans opptreden, med usanne uttalelser om selskapet - opplysninger som uansett sannhetsgehalt ville vært konfidensielle - er åpenbart vesentlig mislighold av arbeidsavtalen.

Den etter flertallets syn moderate forsinkelsen av lønnsutbetalingen, kan ikke unnskylde As handlemåte, særlig ikke når han må anses å ha akseptert forsinkelsen. Etter omstendighetene kan det ikke tillegges nevneverdig betydning at Løland hadde betalt for leveranse av varer. Det A gjorde var så alvorlig for selskapet, og han handlet med så bastant skadehensikt at arbeidsgiverens rett til å avskjedige ham etter §66 nr. 1 anses for klar. As forhold var slik at NMC anses å ha hatt behov for å avskjedige ham med øyeblikkelig fratreden. A kan ikke gis medhold i at NMC i stedet burde gått til oppsigelse.

Flertallet anser ikke avskjeden for å ha formelle feil som gjør den ugyldig.

NMC blir etter dette å frifinne, også for erstatningskravet.

Anken har ført frem og flertallet finner at A bør tilpliktes å erstatte saksomkostningene til Nordic Materials Corporation AS for lagmannsrett og byrett etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. hovedregelen i §172 første ledd, som det ikke finnes grunn til å gjøre unntak fra. Etter lagmannsrettens dom er saken vunnet fullstendig i forhold til det som var omhandlet for begge retter. Prosessfullmektigen har innlevert omkostningsoppgave for lagmannsretten på kr 45516,- hvorav 40600,- er salær og resten utgifter. I tillegg kreves erstatning for gebyr, kr 12625,- og andre utgifter for lagmannsretten, hvilket er kr 5347,- i utgifter til de fagkyndige meddommere. Den samlede erstatningen for saksomkostninger for lagmannsretten blir da kr 63488,-. For byretten har prosessfullmektigen levert omkostningsoppgave på kr 38977,- hvorav kr 38600,- er salær og resten utgifter. Flertallet finner at oppgavene bør legges til grunn for omkostningsavgjørelsen, slik at den samlede erstatning for saksomkostninger for lagmannsrett og byrett settes til kr 102465,-.

Mindretallet har kommet til samme resultat som byretten, og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Når det gjelder erstatningen bemerkes at A relativt raskt fikk etablert seg med egen virksomhet, hvilket førte til at han unngikk større tap enn det som tilsvarer erstatningen han er tilkjent. Erstatningen for ikkeøkonomisk skade bør opprettholdes med kr 41500,-.

Ut fra sitt standpunkt, som går ut på at anken ikke tas til følge, mener mindretallet at A også bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Dom i saken avsis i samsvar med flertallets standpunkt.

Dommen er avsagt med den dissensen som fremgår ovenfor.

Domsslutning :

1. Nordic Material Corporation AS frifinnes.

2. A dømmes til innen - 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å erstatte Nordic Materials Corporation AS v/ styrets formann saksomkostninger med 63.488 - sekstitretusenfirehundreogåttiåtte - kroner for lagmannsretten og 38.977 - trettiåttetusennihundreogsyttisyv - kroner for byretten, tilsammen 102.465 - etthundreogtotusenfirehundreogsekstifem - kroner.