LA-1997-488
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-04 |
| Publisert: | LA-1997-00488 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedenes herredsrett nr: 96-00428 og 96-00429 - Agder lagmannsrett LA-1997-00488 A og LA-1997-00489 A - Anket til Høyesterett; Fylkesnemndas vedtak, slutningens punkt 1, stadfestes, HR-1998-00050 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Georg Traheim d.y.) Ankemotpart: Arendal kommune (Prosessfullmektig: Advokat Pål Christensen) Ankende part: C (Prosessfullmektig: Advokat Halvard Duesund) Ankemotpart: Arendal kommune (Prosessfullmektig: Advokat Pål Christensen) |
| Forfatter: | Lagdommer Erling Strand, formann Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen Sorenskriver Tor Gjone med 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-12, §4-16, §4-21, §4-4, §6-3, §4-14, §4-19 |
Fylkesnemnda for sosiale saker i Agder traff den 3. juli 1996 slikt vedtak:
"1. Barneverntjenesten i Arendal overtar omsorgen for B1, f. 1984, B2, f. 1986, B3, f. 1987, B4, f. 1990 og B5, f. 1994, jf. lov om barnevern §4-12 første ledd bokstav a) og d).
2. Alle barna plasseres på institusjon som er med på fylkeskommunens plan, jf. lov om barneverntjenester §4-14 bokstav b) for utredning før de plasseres i fosterhjem, jf. lov om barneverntjenester §4-14 bokstav a).
3. A og C får samvær med B1, B2, B3, B4 og B5 minimum 4 timer hver uke mens barna bor på barneverninstitusjon, jf. lov om barneverntjenester §4-19."
Pkt. 1 i vedtaket ble truffet med 3 mot 2 stemmer, pkt. 2 og 3 var enstemmige.
Barnas foreldre, A og C, som tidligere har vært gift med hverandre, reiste hver for seg søksmål ved Nedenes herredsrett med påstand om at barna ikke tas under omsorg av barneverntjenesten, subsidiært at deres samvær med foreldrene utvides.
Nedenes herredsrett avsa dom 27. februar 1997 med slik slutning:
"1. Fylkesnemndas vedtak pkt. 1 stadfestes.
2. A og C får samvær med B1, B2, B3, B4 og B5 en gang i måneden fra fredag ettermiddag til søndag kveld."
Pkt. 1 i domsslutningen av avgjort med 2 mot 1 stemme, pkt. 2 var enstemmig.
A og C har begge påanket dommen til lagmannsretten hvor de har gjentatt sin påstand fra herredsretten, prinsipalt når det gjelder omsorgen og subsidiært for så vidt angår samvær. Ankene gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Arendal kommune har tatt til gjenmæle og påstått herredsrettens dom stadfestet. Ankeforhandling ble holdt i - - - rådhus, i november 1997. Her møtte begge de ankende parter med sine prosessfullmektiger. Arendal kommune møtte v/sosialkurator Ingvill Aakre og prosessfullmektigen. Videre møtte som rettsoppnevnte sakkyndige psykologene Kristian Gundersen og Kenneth T. Pettersen, som også hadde gjort tjeneste for herredsretten. Retten mottok forklaring av de ankende parter og av ialt 15 vitner, herunder sosialkurator Aakre, som med rettens og partenes samtykke hadde fulgt forhandlingene. Videre mottok retten forklaring av de rettsoppnevnte sakkyndige. Under en pause i forhandlingene hadde tre av rettens medlemmer en samtale med de to eldste av barna, B1, f. 1984, og B2, f. 1986.
Når det gjelder sakens bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og begrunnelsen for flertallets og mindretallets vurdering, vises til herredsrettens domsgrunner.
As anførsler kan kort sammenfattes slik:
De rettsoppnevnte sakkyndige stiller for strenge krav når de bedømmer foreldrenes evne til å ha personlig kontakt med barna og å gi dem trygghet som alvorlig mangelfull. Det er lite ved barnas generelle sosiale fungering som kan underbygge de sakkyndiges vurdering av A som en mor som ikke evner å beholde den følelsesmessige nærhet til sine barn etter at de, fra spebarns- og småbarnsstadiet, har utvilket seg til selvstendige individer.
De observasjoner som foreligger fra skole, besøkshjem og den midlertidige plassering i barnehjem beskriver både B1, B2, B3 og B4 som stort sett greit fungerende og uten noe preg av å være alvorlig kontaktskadet.
Det er As evner idag som er avgjørende. Hun bor nå fast sammen med C som er far til de fire eldste av barna. De sakkyndige har uttalt at hun idag synes å fremvise en bedre kontaktform enn før. Tidligere uheldige episoder må sees på bakgrunn av at hun med begrensede ressurser har sittet med eneomsorgen for 5 barn.
Målestokken etter barnevernsloven §4-12 første ledd litra a er ikke om der er mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet barna trenger, men om manglene er alvorlige. Da må man sammenligne - ikke med ideelle forhold - men med situasjonen i en familie med tilsvarende rammebetingelser. En mor med dårlig råd, nesten ingen utdannelse og angstplager etter å ha mistet sitt første barn i 1982.
Herredsretten har tatt feil når den er kommet til at vilkåret i §4-12 første ledd litra a er oppfylt for de fire eldste barna. Det samme gjelder §4-12 første ledd litra d når det ble lagt til grunn at det er overveiende sannsynlig at den yngste - B5 - kan bli alvorlig skadd. Omsorgsvedtaket skulle derfor allerede av denne grunn vært opphevet av herredsretten.
Men selv om herredsrettens vurdering av alvorligheten var riktig, skulle omsorgsvedtaket likevel vært opphevet fordi vilkåret i §4-12 annet ledd om at omsorgsvedtaket må være nødvendig ikke er oppfylt, jfr. annet ledd, 2. punkt. om hjelpetiltakt, jfr. §4-4 annet ledd. Her var mindretallets vurdering den riktige.
At det forsøk som ble gjort i 1995 med bl.a. besøkshjemordning ikke fungerte, bør ikke være tilstrekkelig til å avskrive muligheten for å bruke hjelpetiltak for å unngå omsorgsovertagelse. Årsaken i 1995 var at A følte at hun hadde barneverntjenestens øyne i nakken hele tiden og med en unødig detaljert og omfattende rapportering. Saken kom inn i et uheldig spor allerede i 1991 da hun ble beskyldt for grov omsorgssvikt i forbindelse med helsemyndighetenes mistanke om at B4 hadde nedsatt hørsel, hvilket viste seg ubegrunnet.
Idag er situasjonen en annen enn i 1995. A har forstått betydningen av å følge opp hjelpetiltakene og disse bør kunne tilpasses bedre. Hun har tatt førerkort og kan selv hente og bringe barna. Det må også legges stor vekt på at guttene selv ønsker å bli ført tilbake til foreldrehjemmet slik de to eldste har gitt uttrykk for i samtale med medlemmer av retten, jfr. barnevernsloven §6-3.
Skulle retten komme til at hun ikke makter å gi forsvarlig omsorg for alle sine fem barn, selv med støtte av hjelpetiltakt, må retten vurdere om hun kan makte oppgaven hvis hun får beholde omsorgen for noen eller i det minste ett av barna. I så fall mener hun selv at hun best vil klare de yngste.
A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Fylkesnemndas vedtak av 3. juli 1996 oppheves.
Subsidiært:
A skal ha rett til samvær med B1, f.1984, B2, f. 1986, B3, f. 1978, B4, f. 1990 og B5, f. 1994 hver tredje uke fra fredag til søndag hjemme hos A."
Cs anførsler faller i det alt vesentlige sammen med det som er anført av A.
Han hevder således prinsipalt at det ikke foreligger alvorlige mangler ved den personlige kontakt og trygghet barna får hos sine foreldre. Han er glad i barna, også B5, som han ikke er far til, og han opplever sin farsrolle som meningsfylt og engasjerende. Han har for mere enn 10 år siden lagt bak seg en mangeårig kriminell tilværelse med alkoholmisbruk og er idag engasjert i arbeide med rehabilitering av ungdom på skråplanet.
Han tar seg av guttene ved å ha dem med seg når han "mekker" på bilen og tar dem med på turer. Det er han som har ordnet opp i praktiske ting og som har rykket ut hvis de ikke har kommet hjem eller har gjort noe galt.
Det han ikke har maktet er å hjelpe dem med leksene etter 1. og 2. skoleår og årsaken er at han selv har mangelfull skolegang bak seg og også begrensede ressurser. Det er først og fremst på dette område det er behov for hjelpetiltak. Han har hele tiden vært positivt innstilt til å ta imot hjelpetiltak og det vil han fortsatt være. Det er ikke riktig at han er for svak til å la denne positive innstilling vinne frem når A har avbrutt slike tiltak.
C har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Fylkesnemndas vedtak av 3. juli 1996 oppheves.
Subsidiært:
C skal ha rett til samvær med B1, B2, B3, B4 og B5, hver tredje uke fra fredag til søndag hjemme på bopel i Arendal."
Arendal kommunes anførsler kan kort sammenfattes slik:
Som påpekt av de rettsoppnevnte sakkyndige har A alvorlige personlighetsmessige problemer og problemer i forhold til sosial fungering. Hun blir lett paranoid i forhold til hjelpeapparatet og barnevernstjenesten, som hun føler seg forfulgt av. Når barna blir større med egen personlighet makter hun ikke å ha naturlig følelsesmessig kontakt med dem og gi dem den trygghet de trenger. For å dempe sin angst bruker hun psykofarmacia foreskrevet av lege, men er ikke villig til å søke behandling for sine plager.
Herredsretten har enstemmig og med rette funnet at det foreligger alvorlig omsorgssvikt og at vilkårene for å overta omsorgen er til stede etter barnevernsloven §4-12 første ledd litra a for de fire eldste guttene og litra d for den yngste.
Det er også riktig når herredsrettens flertall har funnet at omsorgsovertagelsen ikke kan la seg avverge gjennom hjelpetiltak. Skal slike tiltak kunne fungere, må A la seg behandle. Ellers vil situasjonen snart bli som før ved at hun føler seg forfulgt og overvåket gjennom nødvendig rapportering og lar følelsen av eget ubehag veie tyngre enn hensynet til barnas behov. Det er ikke nok at foreldrene nå gir uttrykk for samarbeidsvilje, det er evnen til samarbeid det skorter på.
Illustrerende for As holdning er bl.a. at barnehageplass ble sagt opp fordi en regning feilaktig var sendt henne i stedet for barneverntjenesten, at fosterhjem overfor guttene omtales som "fienden" og at saksbehandler ved barnevernet har "ødelagt mammas liv". Dette er ikke bare manglende samarbeide, men aktiv motarbeidelse av dem barne må forholde seg til.
Det erkjennes at C kan bidra med mye som ikke A kan makte, men også han har problemer med til dels ensidig fokusering på egne interesser og vonde minner fra en uheldig skolegang. Han har ikke klart å forhindre manglende oppfølgning av guttene i forhold til skole-, helse- og PP-tjeneste. Det er tydelig at det er A som er "sjefen".
Lagmannsretten er kommet til at det ikke er grunnlag for at barnevernstjenesten skal overta omsorgen for alle de fem barna.
Etter bevisførselen legger retten til grunn - slik også de sakkyndige har gjort i sin vurdering - at alle barna bortsett fra B5 "viser idag større eller mindre grad av funksjonsforstyrrelse både på det personlighetsmessige og på det atferdsmessige plan".
Det er videre grunn til å anta at disse problemene, som ikke er de samme for alle barna, har sammenheng med foreldrenes begrensede evner til å påvirke barna gjennom det grunnleggende kontaktsamspill. Dette må vurderes som mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet barna trenger. Det er imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning tvilsomt om disse mangler i forhold til alle de fire eldste er så betydelige at de utgjør "alvorlige" mangler, slik §4-12 første ledd litra a krever for at omsorgen skal kunne overtas. Spørsmålet om nødvendigheten av å overta omsorgen står heller ikke i samme stilling for alle barna.
Ved den nærmere vurdering har lagmannsretten delt seg i et flertall og to mindretall:
Flertallet - rettens formann, de to juridiske dommere og en fagkyndig meddommer - er kommet til at det i dagens situasjon vil være mulig for guttenes foreldre å gi forsvarlig omsorg for de to eldste, B1 og B2. Det er riktig nok særlig disse som har vist utagering og voldelig atferd, men slike utslag behøver ikke å skyldes mangler ved tidligere foreldrekontakt. I likhet med tristhet og utrygghet kan det også være situasjonsbetinget av plutselig omplassering i uvante omgivelser.
Når foreldrene bare skal ha omsorg for 2 av de 5 guttene vil de få mere tid til å ta seg av hver enkelt. Siden det gjelder to gutter på henholdsvis tretten og et halvt år og elleve år og ti måneder vil særlig C bli stillet overfor viktige oppgaver. Etter flertallets oppfatning er det grunn til å regne med at han vil makte disse. Den hjelp som vil trenges fra andre - særlig til lekselesning - må skolen skaffe, eventuelt i samarbeid med barneverntjenesten, som også har sitt selvstendige ansvar etter barnevernsloven §4-4.
Flertallet har lagt stor vekt på at både B1 og B2 har gitt klart uttrykk for ønske om å få flytte tilbake til foreldrehjemmet, jfr. lovens §6-3. Videre er sett hen til at guttenes fostermødre som vitner for retten har sagt seg villige til å la sine hjem fungere som besøks- og avlastningshjem for guttene.
Etter flertallets vurdering er det flere likhetspunkter mellom forholdene i guttenes foreldrehjem og det som er beskrevet i Rt-1996-1203, særlig side 1214-15, selv om det der var tale om bare ett barn.
Når det gjelder de tre yngste guttene B3, B4 og B5, er det flertallets vurdering at foreldrene for tiden er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for dem og at det av den grunn er overveiende sannsynlig at deres utvikling kan bli alvorlig skadd hvis de fortsatt skal vokse opp i foreldrehjemmet, jfr. §4-12 første ledd punkt d og annet ledd. At omsorgsovertagelsen for disse opprettholdes anser flertallet også som nødvendig idet tilfredsstillende forhold ikke kan skapes gjennom hjelpetiltak etter §4-4.
Et mindretall - en fagkyndig meddommer og en meddommer - deler flertallets syn når det gjelder de to eldste, men mener at foreldrene makter å gi tilstrekkelig omsorg også for B3. Det blir da bare nødvendig å opprettholde omsorgsovertagelsen for så vidt angår de to yngste.
En meddommer vurderer det slik at foreldrene vil makte å gi alle barna tilstrekkelig omsorg og at vedtaket om omsorgsovertakelse bør oppheves i sin helhet. Subsidiært slutter han seg til to meddommerne.
Etter dette blir det lagmannsrettens resultat at omsorgsovertagelsen oppheves for B1 og B2 og opprettholdes for B3, B4 og B5.
I den forbindelse vil retten peke på at både foreldrene og de personer som involveres fra hjelpeapparatets side må gjøre en særlig innsats når det gjelder å etablere et samarbeide som kan fungere. Fra barnevernstjenestens side må det has for øye at barnas og foreldrenes utvikling skal følges, jfr. barnevernsloven §4-16 og at noe av formålet med dette er å vurdere tilbakeføring av omsorgen, jfr. §4-21. Utgangspunktet i bestemmelsen er at omsorgsvedtaket skal oppheves når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Foreldrene må på sin side være klar over at barneverntjenesten er avhengig av rapportering for å fylle denne del av sin oppgave.
Lagmannsretten finner enstemmig at foreldrene bør ha samvær som bestemt av herredsretten fra fredag ettermiddag til søndag kveld med de av guttene som de ikke har omsorgen for. Det vises til de sakkyndiges og herredsrettens begrunnelse herfor og til at ordningen etter det opplyste har fungert greit.
Avgjørelsen er truffet med slike dissenser som det foran er redegjort for.
Domsslutning:
1. Fylkesnemndas vedtak av 3. juli 1996 om omsorgsovertakelse oppheves for så vidt angår B1, født 1984 og B2, født 1986. For øvrig stadfestes vedtaket.
2. A og C får samvær med B3, B4 og B5 en gang i måneden fra fredag ettermiddag til søndag kveld.