LA-1997-498

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-02-12
Publisert:	LA-1997-00498
Stikkord:	Erstatningsrett, Skadeserstatningsloven
Sammendrag:
Saksgang:	Skien og Porsgrunn byrett nr: 95-00038 - Agder lagmannsrett LA-1997-00498 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Trond W. Andersen). Ankemotpart: Norsk Hydro (Prosessfullmektig: Advokat Svein Jøsang).
Forfatter:	Lagdommer Erland Henrichsen formann. Lagdommer Tore-Jarl Christensen. Lagdommer Tormod Rafgård
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969), Tvistemålsloven (1915) §174, §176, §180, §366, §98, Bilansvarslova (1961) §6, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2

Saken gjelder spørsmålet om Norsk Hydro AS, heretter kalt Hydro skal betale yrkesskadeserstatning for ervervsuførhet til A.

A ble ansatt i Hydro i 1973 og har hatt sitt arbeid på gjødselfabrikken "Fullgjødsel 3" som prosessoperatør helt til han i 1993 ble meddelt avskjed på grunn av ordrenekt.

Den 15.11.89 ble A sendt ut for å åpne et spjeld under en fosfatsilo. Arbeidsoperasjonen er beskrevet av den daværende bedriftslege Magnar Kleiven i rapport av 09.02.90, hvorfra hitsettes:

"Arbeidsplassen er sporadisk men i perioder betjent flere ganger om dagen. Den ligger utendørs under fosfatsiloen.

Aktuell hendelse skjedde ved silo 3. Den aktuelle arbeidsoperasjon består i å vri et ratt diameter ca 70 cm. for å åpne spjeld under siloer. Dette arbeidet skal gli lett, men er av og til tungt pga. groing og kladding av fosfat. Etter at man begynte å spyle fosfat på kaia er den også frosset og dette har skapt problemer i spjeld. Det er i alt 5 siloer. Silo 1 har en fjernstyrt spjeld ved transportbånd ellers manuelt i selve silospjeldet. De andre 4 er rent manuelle. Rattene kan styres med rattnøkkel. Disse er tunge og oppfattes som litt uhåndterlige. Arbeidet skjer ofte uten nøkkel, og skjer da over skulderhøyde. Det er ikke noe å stå på for å komme i mer riktig arbeidsstilling. Rattets midtpunkt er ca 2 meter over bakken. Ut fra rattakselen står akslingen ut ca 70 cm slik at dette også er i veien dersom en forsøker å betjene rattet fra front.

Arbeidsplassen er uten tvil svært dårlig tilpasset.

Arbeidsoperasjoner over skulderhøyde vil medføre bruk av muskelgrupper som ikke er opptrent for slike operasjoner."

Fra melding om yrkessykdom til arbeidstilsynet hitsettes: "ergonomisk vanskelig tilgjengelig arbeidsforhold, arbeid over skulderhøyde."

I journalen fra bedriftslegen er As konsultasjon etter skaden beskrevet slik: "møter med betydelig skuldersmerter høyre skulder og etterhvert også ned i pektoralisregionen. Det skyldes en spesiell arbeidssituasjon i forbindelse med sveiving på en rattventil som sitter over skulderhøyde. De må strekke seg på tærne for å nå rattet."

Det var kjent i bedriften at denne arbeidsoperasjonen kunne være vanskelig. Det er f.eks. nevnt i intern rapport av 22.12.89 om hendelsen. Arbeidsrutinene for åpning og lukking av silospjeldene ble endret etter As ulykke.

Som en følge av hendelsen gikk A sykemeldt fra 22.11.1989 til 02.03.1990. Han var deretter sykemeldt pga. smerter og følelse av lammelse i perioder fra 7. juni 1991 til 6. august samme år, fra 5. november 1991 til 18. mai 1992 og til slutt fra 9. mars 1993 til han ble erklært 100% ufør og mottok uførepensjon fra 1. mars 1994. Trygdekontoret aksepterte skaden som yrkesskade. I tiden mellom hendelsen og frem til idag har A gjennomgått en lang rekke medisinske og fysikalske undersøkelser. Han har fått fysikalsk behandling og gjort forsøk på arbeidstrening for annet arbeid uten å lykkes.

I stønadsbrev av 31.01.95 ble uførepensjon tilstått fra folketrygden hvor uføregraden ble fastsatt til 100% og arbeidsuførheten ble i sin helhet grunnet på nevnte yrkesskade.

De forskjellige undersøkelsene avstedkom varierende vurderinger av årsakene til smerter/følelse av lammelse og i hvilken grad dette medførte invaliditet og ervervsuførhet for A. Et generelt fellestrekk var imidlertid at man ikke fant såkalte objektive funn på skaden. Dvs. man kunne ikke konkret på undersøkelsestidspunktene påvise noen konkret skade eller arrdannelse i skjelett eller muskler. As opplevelse av sin skade er ikke trukket i tvil.

På tidspunktet for skaden hadde Hydro en såkalt trygghetsforsikring i Industriforsikring AS. Trygghetsforsikringen skulle yte erstatning til arbeidstakere som ble rammet av yrkesskade eller yrkessykdom. Forsikringsselskapet er krevet for erstatning. Både Hydro og Industriforsikring AS har vegret seg mot å innrømme A erstatning for skaden idet de har hevdet at det ikke er årsakssammenheng mellom skaden og As tilstand. Det er imidlertid enighet mellom partene om at det ikke skal komme A til skade at Hydro står som saksøkt i stedet for forsikringsselskapet. Det er dessuten opplyst fra Hydro at man aksepterer at standardsatsene i trygghetsforsikringen ikke legger et tak på eventuelle erstatningsbeløp dersom man ved erstatningsutmåling etter alminnelige prinsipper skulle komme frem til høyere beløp enn standardsatsene ville gi. Den praktiske betydning av disse forhold er slik lagmannsretten oppfatter det; for det første at også Industriforsikring AS vil rette seg etter en dom mot Hydro og for det annet at det er tilstrekkelig å påvise årsakssammenheng mellom ulykken og ervervsuførheten. Forsikringsvilkårene krever ikke at det foreligger et ansvarsgrunnlag. Det vil da ikke være nødvendig å ta stilling til om det f.eks er utvist culpa fra Hydros side.

I stevning av 17 februar 1995 til Skien og Porsgrunn byrett har A krevet Hydro for erstatning. Forhandlingen for byretten ble delt etter tvistemålsloven §98 annet ledd, slik at byretten først tok stilling til om det kunne konstateres årsakssammenheng mellom skade og hendelsen og As ervervsuførhet. Den 7. februar 1997 avsa Skien og Porsgrunn byrett dom med slik domsslutning:

"1. Norsk Hydro AS v/styrets formann frifinnes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke."

Ved dommen kom retten til at det ikke forelå faktisk årsakssammenheng mellom skadehendelsen i 1989 og As ervervsmessige uførhet, i byrettens dom kalt invaliditet.

A har i rett tid erklært anke over byrettens dom og utvidet sitt erstatningskrav for lagmannsretten. Hydro har tatt til motmæle.

Under saksforberedelsen ble det av saksforberedende dommer besluttet at forhandlingene skulle deles på samme måte som for byretten. Ankeforhandling om årsakssammenhengen ble holdt i tinghuset i Skien den 19. februar 1998. Den siste del av ankeforhandlingen ble avholdt den 13. oktober samme år.

Under ankeforhandlingene møtte partene og prosessfullmektigene. Det ble avhørt 10 vitner og lagmannsretten mottok redegjørelser fra ialt 3 sakkyndige. Avdelingsoverlege Tore Mørland var oppnevnt under saksforberedelsen og hadde også vært sakkyndig for byretten. De to øvrige sakkyndige, avdelingsoverlege Odd Arne Kokstad og professor emeritus Anders Christian Gogstad, var begge innkalt som sakkyndige vitner etter initiativ fra den ankende part, men ble oppnevnt av retten under ankeforhandlingene idet retten fant at deres redegjørelser tilførte både generell kompetanse på området og spesiell kompetanse i forhold til dette konkrete tilfellet som var nødvendig for sakens opplysning.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentligste gjort gjeldende:

Det er As arbeidsulykke den 15. november 1989 som har forårsaket hans ervervsuførhet i dag. Det er en klar årsakssammenheng mellom ulykken, smertene og lammelsene i skulderen og armen, og at han i dag er 100% ufør. Selv om man kunne peke på forhold som det er mulighet for kan ha innvirket på skadeutviklingen kan det iallefall ikke være tvilsomt at den helt dominerende skadeårsak er arbeidsulykke. At A idag er 100% ervervsufør kan det ikke herske noen tvil om, jf de sakkyndige uttalelser som foreligger og de arbeidstreningsog opplæringstiltak som har vært forsøkt.

Kravet om at arbeidsulykken er en nødvendig betingelse for skadeutviklingen er således oppfylt. Det er ikke nødvendig at ulykken er den eneste årsak, heller ikke egenskaper hos A som kan ha bidratt til skadeutviklingen er avgjørende. Utgangspunktet både i trygghetsforsikringen som Hydro hadde tegnet for slike ulykker og i den alminnelige erstatningsretten gir rom for at man må ta den skadelidte som han er. Det må tas høyde for og tillates at vår tåleevne er forskjellig, og at vi påvirkes forskjellig av ytre forhold.

Men hensyn til hans ervervsmessige uførhet har A blitt utredet av dyktige fagfolk i trygdeetaten som har trukket den konklusjon at A er 100% ervervsufør uten restarbeidsevne. Han kan ikke bruke høyre arm til vanlige gjøremål, uten å få store smerter/lammelser. Dette hindrer ham i å utføre vanlig vedlikeholdsarbeid på eget hus og i en lang rekke tilfeller må han nå leie hjelp mot betaling for å få utført ting han selv gjorde tidligere.

Erstatningsutmålingen må ta utgangspunkt i at As ervervsuførhet er 100% og at den er forårsaket av arbeidsulykken. I vår sak er det ikke konkurrerende eller medvirkende årsaker til utvikling av skaden. Det er ikke holdepunkter for at avskjedssaken har forsterket uførhetsgraden. I vår sak er det intet tidligere sykdomsbilde før ulykken og selv om man skulle spekulere i en viss overfølsomhet, skal dette i allefall sees bort ifra. Alle har samme beskyttelse overfor en skadevolder når skadefølgen er konstatert.

Tapsberegningen, dvs. erstatningsfastsettelsen, må ta utgangspunkt i hvilke inntekter A ville ha hatt uten skaden. Her skal man ta med alle påregnelige inntekter så som skifttillegg, overtidsbetaling o.l. A er en dyktig fagmann og avskjedssaken med sin spesielle bakgrunn i en større arbeidskonflikt om nedbemanning, ville ikke ha hindret A i å få nytt tilsvarende arbeid.

Tapsberegningen må således ta utgangspunkt i at A ville ha beholdt sin lønn med vanlig lønnsvekst hvis skaden ikke hadde inntruffet. Han har i tiden fra ulykken og frem til idag, hatt inntekter i form av sykepenger, trygd fra folketrygden og pensjon fra pensjonsforsikring i Hydro. Det er således en differansebetraktning som gir basis for erstatningsberegningen. For lidt inntektstap skal erstatningen fastsettes etter en bruttoberegning idet erstatningen vil være skattepliktig. Det er ikke tilfellet for erstatning for tap i fremtidig erverv og her må det legges en nettobetraktning til grunn. Det endelige erstatningsbeløp for fremtidig erverv, må dessuten tillegges et standardpåslag for den skatteulempe som oppstår ved at man får en kapital til forvaltning istedet for løpende fremtidige inntekter.

Det må beregnes rente på erstatningen for lidt tap. Det er vanlig å regne rente fra første ansvarsår, og ikke fra det tidspunktet kravet fremmes. Erstatningen forfaller i utgangspunktet når skaden inntreffer. For A har den økonomiske skade inntrådt for hvert år hvor det fremkommer et tap. Når det gjelder den nærmere beregning av tidspunktet for når rente begynner å løpe gir bilansvarslovens §6 anvisning på at dette er fra tidspunktet melding om skaden blir gitt til forsikringsselskapet. Dette må anses som uttrykk for en alminnelig regel. I As tilfelle er det gitt melding om skaden den 7. mars 1990. Renten må være vanlig morarente. Påstandsbeløpet er utvidet i forhold til kravet for byretten. Dette må det være anledning til i henhold til tvistemålsloven §366.

Utover det sammendrag av anførsler som er gjengitt ovenfor har den ankende part også gått gjennom tapsberegningen for hvert enkelt år fra 1989 til A oppnår pensjonsalder ved fylte 67 år. En finner det ikke nødvendig å gjengi dette.

A har nedlagt slik påstand:

"1. A tilkjennes en erstatning på kr 3118077,-

2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Ankemotparten Hydro, har for lagmannsretten i det vesentligste gjort gjeldende:

As uførhet i dag må i det vesentlige skyldes andre forhold enn den overanstrengelse av skulderen han gjorde i 1989. Spesielt tenkes på avskjedssaken som må ha vært en betydelig belastning for A og det faktum at han før denne ikke på noen måte fremstod som arbeidsufør. Hydro tviler i og for seg ikke på at A har plager, men det foreligger ikke årsakssammenheng mellom hendelsen i 1989 og As situasjon i dag. Iallefall kan ikke hendelsen ha ført til så sterk ervervsuførhet som A hevder og ervervsuførheten er iallefall en upåregnelig følge idet det må fremstå som helt usannsynlig at en slik beskjeden hendelse uten målbar og betydelig skade skal føre til 100% ervervsuførhet. Det finnes ingen objektive funn som støtter at dette skal være en helt invalidiserende skade. Den medisinske invalitetsgrad er liten, og det finnes ingen spesialisterklæring om uførhet. Årsaken til den ervervsmessige uførhet kan ikke forklares medisinsk og det må finnes andre årsaker. Det hevdes at A i dag i allefall ville ha vært ute av arbeidslivet, dels på grunn av hans sykeog sosiale bakgrunn og spesielle sårbarhet og dels på grunn av avskjedssaken.

For at det skal utløses noen erstatning må A ha bevisbyrden for at uhellet i 1989 har mer enn 50% av skylden for skaden slik den fremstår idag.

Dersom man skulle komme til at det er årsakssammenheng mellom hendelsen i 1989 og As uførhet idag hevdes subsidiært at det i verste fall kan gjelde en mindre yrkesvalgshemming idet A iallefall må anses å ha en restarbeidsevne som han kan utnytte til f.eks. delstidsarbeide.

Med hensyn til en evt. erstatningsutmåling hevdes at krav om erstatning på mer enn 1,7 millioner må avvises idet dette er en utvidelse av påstanden som det ikke er anledning til jf tvistemålsloven §366.

Når det gjelder det resterende kravet er det sentrale spørsmål hvilken eventuell reduksjon i As inntekt etter 1989 som er forårsaket av hendelsen på arbeidsplassen samme år. Det avgjørende er hva det er sannsynlig at A konkret ville ha tjent. Når det gjelder årene etter avskjedigelsen, blir spørsmålet hva A ville ha tjent med avskjedssaken bak seg. Det bemerkes for ordens skyld at hendelsen i 1989 overhodet ikke har noen sammenheng med avskjeden. Når det gjelder erstatning for lidt tap, skal det etter vanlig erstatningsrett beregnes renter etter morarenteloven av 1976. Etter denne lovs §2 løper renter fra 1 mnd. etter at fordringshaveren har sendt skriftlig påkrav.

Erstatning for utgifter kan i prinsippet tilstås dersom dette er utgifter som A har pådratt seg eller vil pådra seg som en følge av hendelsen i 1989. De vitneforklaringer vi har og medisinsk dokumentasjon forøvrig tilsier ikke at A er avskåret fra å gjøre vanlig vedlikeholdsarbeid på sitt eget hus og lignende. Han har også langt bedre tid til å gjøre dette nå enn han hadde da han var i arbeid.

Det er ikke grunnlag for å tilkjenne noe standardisert påslag for skatteulempen ved å motta et kapitalbeløp som skal forvaltes i forhold til å motta fremtidige lønnsinntekter. A har betydelig gjeld og det må formodes at en fornuftig forvaltning av et erstatningsbeløp vil være å nedbetale gjelden. Skatteulempeproblematikken blir da ikke aktuell.

Ankemotparten har også i tillegg til det sammendrag av anførsler som er gjengitt ovenfor, fremlagt en detaljert tapsberegning for hvert enkelt år. Disse beregningene gjengis ikke her. Hydro har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. Norsk Hydro AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten bemerker: Det spørsmål som er forelagt lagmannsretten er om As ervervsmessige uførhet skyldes ulykken i november 1989 og i så fall om dette har medført økonomisk tap på grunn av ervervsuførheten og hva størrelsen på dette tapet eventuelt er. Erstatningsspørsmålet er begrenset til å omfatte lidt og framtidig inntekstap samt påførte ekstrautgifter. Det er ikke tvist om ménerstatningen.

Ansvarsgrunnlaget. Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten. De to nye sakkyndiges redegjørelser for lagmannsretten har vært tillagt vesentlig vekt blant de momenter lagmannsretten har tatt hensyn til i sin totalvurdering. Disse sakkyndiges konklusjoner står i sterk kontrast til avdelingsoverlege Mørlands konklusjon.

A har som nevnt vært undersøkt av en rekke personer og fra flere faglige innfallsvinkler. Det vises til byrettens utførlige redegjørelse for disse frem til hovedforhandlingen for byretten slik de er beskrevet på side 12 til 17 i byrettens premisser. Senere har avdelingsoverlege Mørland avgitt en sakkyndig tilleggserklæring. Mørland har vært oppnevnt som sakkyndig både for byretten og for lagmannsretten. De sakkyndige som ble oppnevnt under ankeforhandlingen; professor emeritus Anders Christian Gokstad og avdelingsoverlege Odd Arne Kokstad har forklart seg utførlig for lagmannsretten. I forhold til byretten har lagmannsretten således nytt materiale å bygge sin avgjørelse på, materiale av vesentlig betydning.

Avdelingsoverlege Odd Arne Kokstad, spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering med smerte og smertebehandling som spesialfelt, har i sin forklaring erklært at han ikke er i tvil om årsakssammenhengen i den forstand at ulykken i november 1989 er årsaken til As uførhet idag. Han har forklart at det ofte er svært vanskelig å oppdage bløtdelsskader og at mangelen på objektive funn, i de undersøkelser som er foretatt etter skaden, ikke er avgjørende for om en bløtdelsskade kan ha oppstått eler ikke. En slik skade kan godt oppstå ved en plutselig biomekanisk belastning som en følge av et ekstra sterkt kraftmoment. Den såkalte rotorcuffen som består av små muskler som roterer skulderleddet kan lett bli utsatt for overbelastning ved uheldige arbeidsstilling eller belastning. Det er også mulig at nerveflettingen langs halsen kan komme i klem mellom muskler. Det kan også føre til at man føler ømhet eller smerte i muskulaturen. En liten ruptur i et muskelfeste som forårsaker palpasjonsømhet kan være vanskelig å finne.

Smerter er en individuell opplevelse og er et fenomen som opptrer i sentralnervesystemet. Årsaken til at noen smerter blir kroniske kan det være flere forklaringer på. Nervene kan f.eks. få en oversensitivering som sender signaler annerledes enn før eller man si det slik at signalene forvrenges. Det understrekes at denne smerte oppleves like reell og kan være like invalidiserende som smerteopplevelser fra synlige skader. Man kan komme inn i en ond sirkel. Smerten øker spenningen i muskelen. Spenningen kan føre til økt ømhet i muskulaturen som igjen øker smerten osv.

Professor emeritus Anders Christian Gogstad, bl.a. spesialist i nevrologi, attføringsmedisin og sosialmedisin har også forklart at etter hans oppfatning fikk A en skade i november 1989. han forklarte videre at så lang tid etterpå må denne vurderingen bygge på et skjønn basert på de fakta man kjenner. En type skade som godt er forenlig med den skadeutvikling A har hatt kan være en overstrekning i senefestet. Dette kan utvikle et såkalt rotorcuffsyndrom med smerter i skulderen, noe som er et ganske vanlig fenomen. Det skal ofte lite til. Dette er en logisk og naturlig forklaring. Ved en slik skade er det ikke alltid lett å påvise objektive funn. Hvorvidt As egen psykiske legning kan ha forsterket skadeutviklingen kan ikke helt utelukkes i den forstand at det forsåvidt er velkjent at psykososiale forhold og individuelle egenskaper kan spille en rolle for hvordan en skade oppleves eller leges. Men man kan heller ikke begrunne skadeutviklingen i denne saken med slike forhold. Det er intet konkret eller påfallende ved A som gir grunnlag for den konklusjon at slike forhold har hatt significant betydning for skadeutviklingen. Det er i allefall klart at As personlighet ikke har forårsaket skaden. Mangelen på objektive funn er ikke avgjørende. Heller ikke om den opprinnelig skade i dag er leget. Smerteopplevelsen skjer i hjernen og det kan ha oppstått en slags preging eller avfotografering av smerten i sentralnervesystemet slik at hjernen oppfatter det som om det sendes smertesignaler fra sansene. Et velkjent eksempel på dette er såkalte "fantomsmerter" fra amputerte kroppsdeler. En slik gjenværende smerte kan i seg selv være invalidiserende.

Begge de ovenfor refererte sakkyndige konkluderer med at A i dag er 100% arbeidsufør og at skaden fra november 1989 er årsaken. De uttaler begge i litt forskjellig ordelag men med samme mening at denne konklusjonen ikke rokkes ved at noen har sett A arbeide hjemme på huset. Det er stor forskjell mellom å kunne utføre enkelthandlinger i en situasjon og til et tidspunkt man fullt ut selv kontrollerer og den vesentlig større belastning det er å utføre kontinuerlige arbeidsoppgaver daglig hvor man hele tiden må tilpasse seg andre og de krav arbeidsplassen stiller.

Avdelingsoverlege Mørland, spesialist i nevrologi ved Telemark Sentralsykehus har i prinsippet fastholdt sin konklusjon for byretten. Han har forklart at det ikke kan påvises objektive funn hos A som kan skrives tilbake til hendelsen ved silospjeldet i 1989 og finner det vanskelig å knytte As tilstand i dag fullt ut til hendelsen. Han utelukker derfor at denne hendelsen i 1989 er den eneste faktor av betydning for skadeutviklingen. Heller ikke avdelingsoverlege Mørland tror at A ville hatt smerter i dag uten uhellet men har funnet det vanskelig å si at det har vært en nødvendig betingelse.

As tilstand har en klar kronologisk utvikling. Det er forsåvidt påfallende at denne utvikling starter med ulykken med silospjeldet. Før dette hadde A vært ansatt i Hydro i likeartet arbeid i mer enn 15 år nesten uten sykemeldinger eller konflikter. As situasjon som sykemeldt og senere uføretrygdet starter åpenbart den 15 november 1989, lenge før opptakten til avskjedssaken.

Lagmannsretten må legge til grunn at manøvreringen av silospjeldet er den utløsende årsak og at denne ulykken er en nødvendig betingelse for As situasjon i dag. Det må dessuten legges til grunn at det ikke er andre årsaker knyttet til As person eller avskjedssaken hans som med noe styrke av betydning har hatt innflytelse på skadeutviklingen eller graden av uførhet.

Man står forsåvidt overfor historien; "liten tue velter stort lass". Skadeutviklingen kan muligens fremstå som uventet. Den er, ifølge flertallet av de sakkyndige, imidlertid fullt forenlig med de fakta man kjenner til. Den vurdering som ligger bak disse utsagn virker overbevisende og skadeutviklingen fremstår etter lagmannsrettens syn ikke som upåregnelig.

Selv om man ikke skulle utelukke at A kunne ha en viss oversårbarhet er det intet i sykehistorien som gir konkrete holdepunkter for at en slik oversårbarhet skulle være tilstede og har hatt innvirkning på skadeutviklingen. Det samme gjelder betydningen av avskjeden A fikk i 1993. Selv om det er en stor personlig belastning å gjennomleve en sterk konflikt med arbeidsgiver som ender i avskjed kan det ikke oppspores konkrete holdepunkter for at disse forhold har hatt innvirkning på skadeutviklingen.

På bakgrunn av de fakta som foreligger herunder de sakkyndiges vurderinger legger lagmannsretten til grunn at det er adekvat årsakssammenheng mellom ulykken med silospjeldet i november 1989 og As ervervsuførhet i dag. Ervervsuførheten er 100% og må i sin helhet tilskrives ulykken.

Etter dette må A tilkjennes erstatning fra Hydro for det økonomiske tap han lider som følge av sin ervervsuførhet. I tråd med det som er redegjort for i innledningen er det ikke nødvendig for erstatningsspørsmålet å gå nærmere inn på om Hydro er noe å bebreide for at ulykken skjedde.

Erstatningsutmålingen.

Anslagene over det økonomiske tap As skal ha erstattet skal ta utgangspunkt i As faktiske situasjon og vurderes ut fra hans individuelle forhold. Der det måtte knytte seg usikkerhet til slike forhold vil generelle betraktninger også være aktuelle. I prinsippet skal alle økonomiske belastninger som ervervsuførheten har påført A erstattes, dog under hensyntagen til skadelidtes alminnelig plikt til å medvirke til å redusere skadens omfang.

Erstatningen beregnes som en differanse mellom de inntekter A faktisk har hatt og sannsynlig ville ha fått uten skaden på den ene siden og de inntekter han sannsynlig hadde fått og vil få med skaden og de følger denne har hatt/vil få, på den annen side.

Erstatningsutmålingen faller i tre hoveddeler;

- Erstatning for lidt inntektstap frem til oppgjørstidpunktet.

- Erstatning for tap i fremtidig inntekt.

- Erstatning for påførte og fremtidige merutgifter.

Erstatning for lidt inntektstap vil bli beskattet på skadelidtes hånd. Erstatningsbeløpet må derfor fastsettes med utgangspunkt i den bruttoinntekt som er gått tapt. Ved erstatningsutmålingen for lidt inntektstap må man forsøke å finne frem til den inntekt som A mest sannsynlig ville ha oppnådd dersom skaden ikke hadde inntruffet. Til fradrag kommer den inntekt som A faktisk har hatt, inkludert sykepenger, trygdeytelser og pensjoner som han får som følge av skaden. Det er således en differansebetraktning som blir bestemmende for erstatningsbeløpet.

Partene har fremlagt hver sine beregninger av As årlige inntektstap, basert på ulike forutsetninger. Det må legges til grunn at A uten ulykken sannsynligvis ville ha fortsatt som fagoperatør i 100% stilling frem til avskjeden den 26 februar 1993. Det er gitt opplysninger om grunnlønnen til denne stilling i tidsrommet fra 1993 til 1998. Med områdetillegg, F/K tillegg, skifttillegg og sannsynlig overtid utgjorde denne lønnen på Hydro i 1993 ca kr 245000,- i året. Dette synes å være et naturlig og rimelig utgangspunkt for tapsvurderingen. As faktiske lønn i perioden 1989 til og med 1992 ligger noe høyere. Hans lønn utgjorde i 1990 kr 272.000-, synkende til kr 257000,- for 1992. Reduksjonene formodes å kunne begrunnes for det vesentligste med lengre sykemeldingsperioder. Det fremstår således som rimelig at det for denne perioden antas at As lønn ville ha holdt seg på 1990 nivå med alminnelig kroneverdistigning frem til 1993. Det vil si at han i denne perioden har brutto lønnstap på ca kr 78000,-.

I tillegg til den antatte lønn skal det også tas hensyn til individuelle forhold som reiseutgifter, skattebelastning utgifter som den skadelidte sparer ved at han ikke lenger behøver å gå på arbeid o.l. Disse postene er partene ikke uenige om.

Den beregnede erstatning er rentebærende fra det tidspunkt skaden ble meldt som yrkesskade til forsikringsselskapet; i dette tilfellet fra 6 mars 1990. Renten skal imidlertid regnes av erstatningsbeløpet etter at skatt er beregnet og trukket fra i erstatningsutbetalingen. Renten er alminnelig morarente etter morarenteloven, dvs 18% pa til 31/12 1993 og 12% pa deretter.

Erstatning for inntektstapet for årene 1990, 91 og 92 inklusive renter frem til oppgjørstidspunktet fastsettes under hensyntagen til ovenstående momenter skjønnsmessig til kr 117000,-.

I begynnelsen av 1993 inntraff en hendelse av markert yrkesmessig betydning. A ble avskjediget fra sin stilling i Hydro. En slik hendelse vil måtte ha en betydelig negativ innflytelse på vedkommende arbeidstagers senere yrkesmuligheter. Dette kan man ikke se bort fra i dette tilfellet heller. I 1993 var det fortsatt stor arbeidsledighet i industrien. Foranledningen til As avskjed var betegnende nok en betydelig nedbemanning på fabrikken hvor han arbeidet. Distriktets største arbeidsgiver Hydro var stengt for A sannsynligvis for alltid og det må formodes at han ville ha måttet gå arbeidsledig over en betydelig periode. Med avskjedssaken som ballast ville A måtte tåle å være arbeidsgivernes sistevalg og det er neppe realistisk å tro at han kunne forvente å få nytt arbeid før arbeidsmarkedet igjen forandret karakter. Dette skjedde først i løpet av 1996. Da ble det igjen etterspørsel på arbeidsmarkedet etter folk med As bakgrunn og lagmannsretten ser som sannsynlig at han i løpet av 1996 til tross for avskjedssaken ville ha kommet i arbeid igjen, men for en annen arbeidsgiver enn Hydro. Av forenklingshensyn beregnes arbeidsledighetsperioden å være fra 1/1 1993 til 1/1 1996, det vil si tre hele år. I denne perioden har A sannsynligvis hatt fordel av å ha sykepenger og pensjon i stedet for arbeidsledighetstrygd. Det er dog ikke hensiktsmessig å gå noe nærmere inn på det.

Det legges til grunn at A fra 1996 og fremover ville ha kunnet oppnå en lønn tilsvarende grunnlønn for prosessoperatører i industrien som med de ikke ubetydelige tillegg som er nevnt ovenfor utgjorde ca kr 268000,- i 1996 jevnt stigende til ca kr 297000,- i 1998. Brutto lønnstap i de tre årene 1996 til 1998 kan settes til ca kr 275000,-.

Erstatning for inntektstapet for årene 1996, 97 og 98 inklusive renter frem til oppgjørstidspunktet fastsettes etter dette skjønnsmessig til kr 303000,-.

Erstatning for tap i fremtidig inntekt er ikke skattepliktig inntekt og fastsettes som en nettodifferanse i den forstand at det som erstattes er differansen mellom den netto skadelidte faktisk sitter igjen med og den netto han ville ha sittet igjen med dersom ulykken ikke hadde skjedd. Det skal i vurderingen hensyntas skatt, utgifter til inntektens ervervelse o.l.

Det er enighet mellom partene om at inntektene for 1998 danner basisåret for differanseberegningen. Det formodes at lønns- og pensjonsutviklingen i hvertfall over tid holder følge med hverandre slik at differansen fra basisåret kan legges til grunn for alle år i den perioden som inntektstapet løper. For lønnstapet er dette til fylte 67 år. Det vil si til og med år 2017. Dertil må vurderes om den reduserte inntekt frem til dette tidspunkt også har ført til et pensjonstap. I så fall erstattes dette frem til skadelidte fyller 76 år som er gjennomsnittlig levealder for menn.

I 1998 har A oppgitt en faktisk årlig inntekt fra pensjoner på ca kr 198000,-. Ovenfor er det redegjort for at A uten skaden kunne forvente en lønn på kr 297000,- i dette året. Nettodifferansen som danner utgangspunktet for erstatningsutmålingen avrundes til kr 60000,- pr år. Denne årlige nettodifferanse neddiskonteres til nåverdi. Partene er enige om at diskonteringsrenten skal være 5%. Erstatningen for fremtidig inntektstap settes etter dette til kr 725000,-.

Lagmannsretten leger dessuten til grunn at det bør utmåles en kompensasjon for tapte pensjonspoeng som skjønnsmessig utmåles til kr 28000,-.

Erstatning for påførte og fremtidige merutgifter. A har fått en varig skade som vanskeliggjør en del praktiske gjøremål han tidligere kunne gjøre selv. Han hevder at han nå må leie hjelp til bl.a. vedlikehold av huset han bor i og har krevet dekning for disse merutgiftene. Kravet er delt opp i ventende utlegg til akkumulert vedlikehold som har hopet seg opp på grunn av hans tilstand og utlegg til fremtidige merutgifter. Lagmannsretten har kommet til at dette bare i beskjeden utstrekning kan begrunne erstatning. Som de sakkyndige under sin vurdering av saken har forklart er det stor forskjell mellom belastningen med vedvarende arbeid på en arbeidsplass og selv å kunne bestemme tempo og tidspunkt. Etter lagmannsrettens vurdering vil A ved å ta tiden til hjelp i det vesentligste kunne utføre alminnelig vedlikeholdsarbeid selv. Det vises også til at en skadelidt etter skadeserstatningslovens §5-1 nr 2 har plikt til etter evne å begrense skadeomfanget. Heri ligger også en plikt til å innrette seg slik at direkte eller indirekte utgifter ikke blir uforholdsmessige store.

Dog finner lagmannsretten det sannsynlig at A en sjelden gang vil ha behov for betalt hjelp til enkelte tyngre arbeidsoperasjoner. Erstatning for akkumulert behov og for all fremtid for merutgifter settes skjønnsmessig til kr 70000,-.

Det utbetales nå en engangserstatning for det som ellers skulle vært løpende inntekter. Det oppstår således en kontantkapital som skal forvaltes. Dette medfører en viss skatteulempe. Denne ulempe kan det etter gjeldende rettspraksis utmåles en kompensasjon for. Kompensasjonens størrelse er gjenstand for skjønn utfra de konkrete omstendigheter i saken. A har oppgitt å ha en gjeld på ca kr 840000,-. I forhold til de inntekter han faktisk har er gjelden åpenbart for høy og man må forutsette at en rasjonell disponering av erstatningsbeløpet tilsier at A for en ikke ubetydelig del vil nedbetale gjeld. Dette reduserer samtidig skatteulempen og skatteulempekompensasjonen settes skjønnsmessig til kr 80000,-.

De samlede erstatninger utgjør etter dette kr 1323000,-

Den ankende part har utvidet sin påstand i forhold til påstanden for byretten. Ankemotparten har påstått avvisning forsåvidt gjelder utvidelsen. Den erstatningsutmåling som lagmannsretten har kommet til ligger i innenfor den opprinnelige påstand og det er således ikke nødvendig å gå nærmere inn på avvisningspørsmålet.

Anken har ført frem men lagmannsretten har utmålt erstatning med et mindre beløp enn den ankende part har krevet. Det sentrale og absolutt mest arbeidskrevende tema i saken har imidlertid vært om Hydro i det hele tatt er skal betale erstatning. Utmålingsspørsmålet ble dessuten overhodet ikke behandlet i byretten i det saken der var begrenset til å gjelde årsakssammenhengen. Etter dette har lagmannsretten kommet til at Hydro bør dekke As omkostninger for byretten og lagmannsretten jf tvistemålsloven §180 annet ledd og tvistemålsloven §174 annet ledd.

Den ankende parts prosessfullmektig; advokat Trond W. Andersen har innlevert oppgave over omkostningene lydende på kr 415332,-, hvorav kr 9557,- er oppgitt å være utlegg.

Ankemotparten ved prosessfullmektig advokat Svein Jøsang har reist innsigelse mot omkostningsoppgaven som han anser å ligge vesentlig utenfor det som har vært nødvendig for saken. Selv har advokat Jøsang innlevert omkostningsoppgave lydende på kr 302658,-. Lagmannsretten er kommet til at innsigelsen mot omkostningsbeløpet er berettiget. Ankeforhandlingen har vært delt slik det er redegjort for i innledningen og har åpenbart vært arbeidskrevende. Advokat Andersens omkostningskrav som i det vesentligste er uspesifisert må likevel betegnes som å ligge utenfor det som er nødvendig for å få saken betryggende opplyst. De omkostninger ankemotparten skal dekke reduseres til kr 325000,- som anses som tilstrekkelig for en forsvarlig gjennomføring av saken jf tvistemålsloven §176, første ledd. Det er tatt hensyn til at den ankende parts prosessfullmektig i sin omkostningsoppgave har uteglemt utlegg til ankegebyr og de sakkyndige.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Norsk Hydro dømmes til å betale til A erstatning med kr 1323000,-.

2. Norsk Hydro dømmes til å erstatte A sakens omkostninger med kr 325000,-.

3. Oppfyllelsesfristen for pkt 1 og 2 er 2 uker fra forkynnelsen av dommen.