LA-1997-527
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-11 |
| Publisert: | LA-1997-00527 |
| Stikkord: | Samværsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lyngdal herredsrett Nr: 96-00139 - Agder lagmannsrett LA-1997-00527 A |
| Parter: | Ankende part: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Thor Breien). Ankemotpart: Farsund kommune. Barnevernstjenesten (Prosessfullmektig: Advokat Jens Freuchen). |
| Forfatter: | Lagdommer Tormod Rafgård, formann, ekstraord. lagdommer Tor Berge, justitiarius Finn Barkenæs med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-19, Barnevernloven (1992) |
Ektefellene A (nedenfor benevnt, moren) og B (nedenfor, faren og sammen benevnt foreldrene) har tre barn. Denne saken gjelder de to yngste; C f. ...09.84 og D f. ...08.89 som begge bor i fosterhjem etter vedtak om omsorgsovertakelse. Dette vedtaket ble fattet 15.11.94 av Fylkesnemnda for sosiale saker i Agder, men ble brakt inn for retten av foreldrene. Etter at Lyngdal herredsrett i dom av 11.05.95 hadde stadfestet vedtaket, anket foreldrene dommen til Agder lagmannsrett. Lagmannsrettens dom, som nå er rettskraftig, stadfestet herredsrettens dom, 10.10.95.
I fylkesnemndas vedtak av 15.11.94 ble det bestemt at eventuelt samvær mellom de to barna og foreldrene skulle fastsettes av barnevernstjenesten i.h.t. barnevernloven §4-19. Denne delen av vedtaket, ble ikke rettslig prøvet i 1995.
Samværsordning med tilsyn ble fastsatt av barnevernstjenesten i juli 1995. Samværet mellom foreldrene og C skulle være to timer en gang pr. måned. For D skulle det være to timer annenhver uke. Fra mars 1996 ble samværsordningen for D endret til fire timer en gang pr. måned.
Ordningen ble begjært utvidet - og uten tilsyn - av foreldrene i januar 1996. Etter behandling av begjæringen fattet Fylkesnemnda fattet 24.06.96 vedtak med slik slutning: "A og B gis med hjemmel i lov om barnevern §4-19 rett til samvær med C inntil 2 - to - timer pr. måned, og med D inntil 2 - to - timer hver sjette uke. Barneverntjenesten kan anvende tilsyn under samværene."
Foreldrene var ikke fornøyd og brakte 25.07.96 også dette vedtaket inn for rettslig prøving ved Lyngdal herredsrett som 03.02.97 avsa dom med følgende slutning : "Fylkesnemndas vedtak stadfestes."
Foreldrene anket deretter herredsrettens dom til Agder lagmannsrett den 02.04.97. Lagmannsretten holdt ankeforhandlinger i Farsund, 28-30.oktober 1997.
Ankende part, A møtte med prosessfullmektig, advokat Thor Breien. B som er pendler med arbeide i Oslo, møtte ikke, men forklarte seg over telefon.
Ankemotparten, Farsund kommune var representert ved tidligere leder av barneverntjenesten i Farsund, Hildegerd Gjestad og sosialsjef Jan Harald Kjærre. De møtte med prosessfullmektig, advokat Jens Freuchen.
Det ble avhørt ti vitner i saken. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Saken står i hovedtrekk i samme stilling som for herredsretten. Partenes anførsler er også i det vesentlige de samme. De nærmere omstendigheter i saken, partenes anførsler, samt rettens vurdering av de faktiske og rettslige forhold og dens begrunnelse fremgår av herredsrettens premisser.
For lagmannsretten har ankende part i det vesentlige gjort gjeldende:
Den samværsrett som nå gjelder og praktiseres, fungerer ikke tilfredsstillende. Dette skyldes spesielt ordningen med tilsynsfører som hindrer en naturlig kontakt mellom foreldre og barn og som derved reduserer kvaliteten på samværene. Dernest er samværene så sjeldne og varigheten så kort - to timer - at de blir alt for hesblesende.
Det er ikke fra ankemotpartens side gitt noen tilfredsstillende begrunnelse for tilsynsordningen. Det er aldri påstått at barna har blitt utsatt for noen form for vold. Heller ikke kan det påvises stoff eller alkoholmisbruk.
Det forhold at moren har moderate personlighetsforstyrrelser slik en sakkyndig rapport er inne på, betyr ikke at hun som mor ikke har omsorg for barna og ikke bør kunne være sammen med dem i helgene uten tilsynsfører. At det tidligere var problemer med den eldste datter som nå er ute av hjemmet og at dette forhold nok gikk ut over hele familien, kan på ingen måte begrunne den svært spesielle samværsordning som er fastsatt.
Det er hevet over tvil at mor er svært glad i de to barna og at de er glade i henne. Som mor har hun fått gode skussmål av to erfarne helsesøstre som arbeider i kommunen og som kjenner henne. Den ene helsesøster har nedlagt 30 års arbeide i kommunen. Når den annen side likevel forsøker å mistenkeliggjøre vitneprovene deres, viser det bare hvilken prestisje som det er gått i saken for Farsund kommune.
Dertil kommer at herredsretten ikke en gang har begrunnet hvorfor samvær ikke kan skje uten tilsyn når faren er til stede. Den impulsivitet og mangel på selvkritikk som moren så sterkt kritiseres for, kan på ingen måte gjøres gjeldende overfor faren som på alle måter er en godt utrustet person. Når han konsekvent har vegret seg for å ha noe med barnevernsmyndighetene eller fosterforeldrene å gjøre, er det en forståelig følge av at han føler seg sterkt krenket pga den hensynsløse måte som myndighetene har gått frem på i forbindelse med omsorgsovertagelsen. Fordi samværet med D må skje hjemme hos fosterforeldrene, har han ikke sett sin lille datter på over ett år. Dette er sårt både for far og datter.
Ved å lempe på den nåværende ordning slik at helgebesøk uten tilsynsfører tillates, vil grunnlaget kunne legges for et positivt familieforhold når barnas opphold hos fosterforeldrene tar slutt, enten ved oppnådd voksen alder eller tilbakeføring før den tid.
Avgjørende i saken er imidlertid hva som er til beste for barna. Det er ingen tvil om at barna er glade i sine foreldre.
C har i de siste år utviklet seg positivt. I følge sakkyndig uttalelse har han større sosial forståelse enn hans intellektuelle nivå skulle tilsi. Det betyr at han også nå vil ha lettere for å forstå sin mor og hennes væremåte. At han i sine uttalelser synes å motsette seg utvidet samvær, må det ikke legges for stor vekt på . Selv om han er fylt 12 år er han ikke aldersadekvat, og er dessuten redd for å såre sine fosterforeldre. D lengter etter å treffe sin far som hun ikke har sett på lang tid. Hun fungerer ganske greit, men har store konsentrasjonsproblemer og dette gjør seg særlig gjeldende i forbindelse med skolearbeidet. Problemene kan nettopp skyldes den stivbente samværsordning som i dag praktiseres og som gjør at hun blir isolert fra faren, som hun er svært glad i.
Endelig vil ankende part ta sterk avstand fra at ankemotparten søker å møte foreldrenes fortsatte bestrebelser på å få bedre kontakt med sine egne barn, med truende antydninger om at fosterforeldrene vil kunne få anledning til å adoptere barna.
Under alle omstendigheter bør det i et hvert fall tillates at foreldrene får anledning til å være sammen med begge barna på enkelte lørdager uten fosterforeldre og uten tilsynsfører. Dette vil også bidra til å rette opp det negative inntrykk som barna nødvendigvis må ha fått av foreldrene slik som de er behandlet av barnevernsmyndighetene.
Ankende part har nedlagt følgende påstand:
"Prinsipalt:
A og B skal ha samvær med D og C hver tredje helg, fra fredag ettermiddag til søndag kveld. Samværene skal finne sted i hjemmet til biologiske foreldre, med overnatting og uten tilsyn.
Subsidiært :
Samvær skal i alle tilfelle finne sted i større utstrekning enn fastsatt i herredsrettens dom, sak nr.96-00139A."
Farsund kommune har i det vesentlige anført :
Barnevernloven gir ingen umiddelbar rett til samvær mellom barn og biologiske foreldre når omsorgen overtas av fosterforeldre. Jfr. barnevernloven §4-19. Fylkesnemnda var sterkt i tvil om det i denne saken i det hele tatt burde etableres samværsordning, men overlot dette spørsmålet til barneverntjenesten i Farsund. Barneverntjenestens vedtak om samvær er siden prøvet og stadfestet av herredsretten, jfr. den begrunnelse som retten har gitt.
De langvarige tvistene med familien AB har vært en stor belastning for personellet i barneverntjenesten. De antas å ha vært årsak til at flere funksjonærer har sluttet for å finne seg arbeide annensteds. Noen funksjonærer har vært utsatt for trusler i forbindelse med sakene mellom kommunen og foreldrene.
Det viktigste er imidlertid at det er lovens klare regel at hensynet til barna kommer i første rekke. Tvistene har skapt stor usikkerhet og uro hos barna, ikke minst fordi moren har søkt å involvere dem i konflikten. At hun ikke selv forstår hvor skadelig dette kan være, er en viktig grunn for at tilsynsfører må være tilstede under samværene. Som mor har hun svært liten støtte av sin mann og har i stor utstrekning måtte fungere som alenemor for barna. Dette forhold har ytterligere forstørret behovet for tilsynsfører.
Det må legges stor vekt på at C og D, likevel har utviklet seg positivt etter omsorgsovertagelsen og at de finner seg vel til rette hos sine fosterforeldre. For at denne positive utviklingen som har fortsatt også etter herredsrettens dom skal gå videre, er det av avgjørende betydning at samværsretten får bestå slik den nå praktiseres.
Cs fosterhjem er identisk med hans tidligere besøkshjem. Han har hatt alvorlige psykiske problemer med påfallende engstelse for de mest dagligdagse ting og hadde store lærevansker. Han er blitt mye kjekkere siden han kom til fosterhjemmet. Fra å virke svært knuget og unnvikende, har han utviklet seg til å bli langt mere åpen og mindre forskremt. Han er nå over tolv år og selv om han er glad i sine biologiske foreldre, ønsker han på ingen måte noen endring i den samværsordning som praktiseres. Han viser dertil sterk angst for at en endring vil kunne føre til han må flytte hjem igjen.
D var understimulert og apatisk da hun kom til sitt fosterhjem. Etter få uker her lærte hun bl.a. å telle og sette navn på farger. Hun ble tryggere. Også for henne er det svært viktig med en stabil tilværelse. En endring i samværsordningen som omfatter overnatting, kan derfor ikke anbefales. Også hun synes å være svært engstelig for at moren i så fall ikke vil tillate henne å vende tilbake til fosterhjemmet. Hun savner sin far som synes å boikotte samværsordningen. Bl.a. nekter han konsekvent å besøke sin datter hvis fosterforeldrene er til stede. Samværsordningen for D er nedtrappet to ganger siden juni 1996 fordi lengre samvær viste seg vanskelige å praktisere. På denne bakgrunn må det vises stor varsomhet med å vurdere endringer på tvers av den erfaring man hittil har hatt.
Likeledes vil en endring av ordningen med at kommunens tilsynsfører er til stede ved samværene, være uheldig. Ingen av barna reagerer negativt på tilsynsføreren, tvert om mener C at dette skaper en viss trygghet. At faren under telefonavhøret uttrykte forståelse for behovet for tilsynsfører når barna var alene sammen med moren, bekrefter at herredsrettens vurdering er riktig.
Hovedproblemet i saken er at foreldrene ikke vil akseptere omsorgsovertagelsen, men fortsatt bekjempe denne. Lagmannsretten må imidlertid legge til grunn at omsorgsovertagelsen er permanent.
Farsund kommune har nedlagt slik påstand:
"Lyngdal herredsretts dom av 3.2.1997 stadfestes."
Lagmannsretten skal bemerke :
Det spørsmål saken gjelder er utelukkende i hvilken utstrekning A og B skal ha samvær med sine barn, C og D. Retten kan prøve alle sider av det vedtak som er truffet i saken, jfr. Rt-1995-599. Etter en totalvurdering, som også omfatter de til dels motstridende vitneprov som er avgitt i saken, er lagmannsretten enstemmig kommet frem til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt i herredsrettens dom.
Lagmannsretten har forståelse for at foreldrene opplever fraværet av barna som svært vondt og at nærværet av tilsynsfører i de korte stunder som tilbringes sammen med barna, virker stressende.
Lagmannsretten må imidlertid legge til grunn at foreldrene enten ikke forstår barnas beste eller bevisst tilsidesetter deres interesser for å hevde seg i den konflikt som er oppstått. Dette har særlig kommet frem ved at de har sabotert forsøk fra barnevernstjenesten på i fellesskap å planlegge samværene slik at de kan fungere best mulig. At foreldrene dernest også aktivt søker å involvere barna i den tvist som pågår er svært uheldig slik som påvist ved ankemotpartens anførsler. Til dette kommer at det under forhandlingene er kommet frem episoder og sårende kommentarer fra foreldrene som er egnet til å forstyrre barnas gode forhold til fosterforeldrene.
Tilsynsfører er derfor inntil videre påkrevet.
Endelig er det fravær som faren viser under en rettssak som han selv har vært med på å få istand, sterkt å beklage. At han ikke en gang har brydd seg om å møte for retten er dessverre symptomatisk for hans holdning under alle de tidligere faser av tvistene om omsorg og samvær. Denne konsekvente fraværende holdning er en stor, ekstra belastning for mor og bidrar ikke til noen løsning på tvisten om samværsrett.
Det må legges til grunn at omsorgsovertagelsen for begge barna blir varig. Sammenholdt med de forhold som er kommet frem i forbindelse med samværene, er flere av lagmannsrettens medlemmer i tvil om det i det hele tatt er i barnas interesse at det legges opp til samvær med foreldrene i tiden fremover.
Når lagmannsretten likevel enstemmig finner å kunne stadfeste herredsrettens dom, er det fordi den nye barnevernloven legger stor vekt på at kontakten mellom barn og biologiske foreldre opprettholdes i den utstrekning det kan anses forsvarlig. Forholdet i denne saken er at samværsordningen - ifølge barneverntjenesten- tross alt nå fungerer bedre enn tidligere. Dette er også bekreftet av C som under forhandlingene i lagmannsretten hadde en samtale med rettens formann og de to fagkyndige medlemmer. C formidlet i sin samtale med retten at han hadde et tillitsfullt forhold til sine fosterforeldre og et trygt og godt fosterhjem. Hans personlige fremtreden var grei og tydet på at en positiv utvikling hadde funnet sted etter han kom til fosterhjemmet. Men selv med den turbulens i familielivet som han og hans søster har vært utsatt for, klargjorde samtalen at det fortsatt består varme og gode følelser mellom barna og foreldrene.
For at kontakten skal fungere bedre i fremtiden er det lagmannsrettens enstemmige oppfatning at det vil være absolutt nødvendig at foreldrene i langt større grad bestreber seg på å prioritere det som vil kunne tjene barna i deres vanskelige livssituasjon. Dette inkluderer et langt mer konstruktivt samarbeide med barnevernsmyndighetene og at far og mor ikke låser seg fast i hva man som enkeltperson kan oppleve som rett eller urett. Også foreldrenes slekt og sosiale nettverk bør se dette ansvaret.
På den annen side legges til grunn at Farsund kommune ikke - slik som ankende part har hevdet - har latt det gå prestisje i saken, men fortsatt vil samarbeide og stille seg åpen for rimelige forslag som måtte komme for å forbedre kvaliteten på samværene i tiden fremover.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Lyngdal herredsretts dom av 3.februar 1997 stadfestes.