LA-1997-571
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-02-12 |
| Publisert: | LA-1997-00571 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Flekkefjord herredsrett nr: 96-00047 - Agder lagmannsrett LA-1997-00571. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2000-00284. |
| Parter: | Ankende part: A Prosessfullmektig: (Advokat Lilly Marie Kongevold) Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Ben Fegran) |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg, formann Kst. lagdommer Erik Holth Ekstraord. lagdommer Birger Lassen med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981), Tvistemålsloven (1915) §180, Barneloven (1981) §44 |
Partene i saken giftet seg 26. juni 1982 og brøt samlivet i desember 1994. De er foreldre til C, født *.*.1988, og D, født *.*.1991. Barna har bodd sammen med moren siden samlivsbruddet, og bor nå sammen med henne og hennes samboer E i X. B bor i Y, hvor familien bodde den siste tiden før samlivsbruddet. Det er tvist mellom partene om omsorgsansvaret for barna, og om B skal ha samværsrett med dem hvis A fortsatt skal ha den daglige omsorgen.
Saken ble reist ved stevning av 29. februar 1996 fra B v/advokat Fegran. Flekkejord herredsrett avsa dom 24. januar 1997 med slik domsslutning:
"1. A skal ha den daglige omsorg for C f. *.*.1988, og D f. *.*.1991.
2. B skal ha samværsrett med C f. *.*.1988, og D f. *.*.1991, en helg pr. måned fra fredag ettermiddag til søndag kveld, samt samvær i sommerferie og jul/påske, slik bestemt i barneloven §44 fjerde ledd.
3. Hver av partene bærer egne saksomkostninger."
A v/advokat Vidar Raugland har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett forsåvidt gjelder samværsspørsmålet. Under saksforberedelsen har advokat Lilly Marie Kongevold trådt inn som ny prosessfullmektig for A.
B v/advokat Fegran har imøtegått anken og har dessuten erklært motanke vedrørende omsorgsspørsmålet.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Farsund 13., 14., 15. og 16. januar 1998, med domskonferanse i Tinghuset i Kristiansand mandag 19. januar. Etter begjæring fra A ble lagmannsretten satt med 4 uttrukne meddommere. B og A møtte begge og forklarte seg. 12 vitner ble avhørt; av disse var 3 nye for lagmannsretten.
Et hovedpunkt i saken har vært og er om B har foretatt incestiøse handlinger overfor barna, slik A beskylder ham for å ha gjort. Det ble under ankesaken avspilt videoopptak med dommeravhør av barna, foretatt i april og august 1996.
A v/advokat Kongevold har for lagmannsretten i hovedsak anført:
Anken gjelder herredsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse med hensyn til avgjørelsen av samværsspørsmålet.
Hva bevisbedømmelsen angår, må det legges avgjørende vekt på hva barna har forklart både i dommeravhør og ellers og på endringene i barnas atferd, og mindre vekt enn herredsretten har gjort på vurderingen fra den for herredsretten rettsoppnevnte sakkyndige psykolog Per Helge Rygh. Psykolog Rygh hadde ikke tilgang verken til rettsbøker eller til videoopptakene fra dommeravhørene da han foretok sin vurdering - han hadde bare utskriften fra dommeravhørene. Det bestrides bestemt at A på noen måte har påvirket barna til å forklare seg slik de gjorde i dommeravhørene i august 1996. Det må kunne utelukkes at barna kunne forklare seg slik de gjorde hvis overgrep ikke har funnet sted.
Med hensyn til rettsanvendelsen anføres at domsslutningens pkt. 2 ikke er i samsvar med prinsippet i barneloven §44 tredje ledd. Det beste for C og D vil være å ikke ha noe samvær med sin far.
Allerede i påsken 1993 nevnte A for helsesøster Wenche Isaksen at hun mistenkte B for å ha foretatt seksuelle handlinger med barna. En gang før årsskiftet 1993-94 nevnte hun det samme for psykolog Toralf Årstad. Da barna i løpet av 1995 endret oppførsel, kjennetegnet ved aggresjon og seksualisert atferd, ble mistanken bestyrket. Hun gjorde B kjent med mistanken høsten 1995, og politianmeldte ham 20. mars 1996. B ble siktet. Anmeldelsen ble imidlertid henlagt 16. april 1997. Henleggelsen ble påklaget, men klagen førte ikke frem. Barna hadde samvær med faren i april/mai 1997, under tilsyn. Ved siste samvær i mai nektet D å være med. Også etter disse samværene registrerte A endring i barnas atferd - i negativ retning. C har vært sammenhengende borte fra skolen de siste 2-3 månedene Han får nå terapeutisk behandling. D står på venteliste for det samme.
A er ikke i tvil om at B - til tross for politianmeldelsen, dommeravhørene av barna og den oppmerksomhet som ellers har vært omkring spørsmålet - vil forgripe seg på nytt hvis han gis ukontrollert samvær med barna.
Når det spesielt gjelder motanken, har A fremholdt at status quo-hensynet må slå ut med full tyngde i denne saken, uavhengig av hva lagmannsretten kommer til når det gjelder grunnlaget for mistanken om incestiøse handlinger.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Flekkefjord herredsretts dom av 24.01.97 stadfestes forsåvidt gjelder pkt. 1.
2. B skal ikke ha samvær med barna C født *.*.1988, og D født *.*.1991.
3. B plikter å betale A hennes omkostninger i saken for herredsretten og lagmannsretten innen 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse med tillegg av den til enhver tid gjeldende rente, p.t. 12% p.a. fra forfall og til betaling skjer."
B v/advokat Fegran har i hovedsak anført:
A har sabotert den samværsrett B ble gitt av herredsretten og lagmannsretten. Han har nå ikke hatt samvær med barna siden mai 1997. Han regner ikke med å få noe ordnet samvær så lenge barna bor hos moren. Hensynet til en friksjonsfri samværsordning og til best samlet foreldrekontakt tilsier derfor at omsorgsansvaret bør overføres til ham. Barna har tidligere bodd i Y og føler seg hjemme der. Hans prinsipale påstand, fremkommet i motanken, er således at han tilkjennes den daglige omsorgen for begge barna. Han anser seg selv for å ha "noe bedre omsorgsevne" enn A, og har i denne forbindelse vist til psykolog Ryghs rapport til herredsretten hvor partenes omsorgsevne er vurdert på 1719. Beskyldningene om incestiøse handlinger overfor barna avvises som fullstendig grunnløse.
Subsidiært påstås herredsrettens dom stadfestet, idet B tiltrer herredsrettens vurdering og avgjørelse forsåvidt samværsspørsmålet angår. Samvær bør gis også om lagmannsretten mot formodning skulle anse det sannsynlig at incestiøse handlinger har forekommet, jfr. Rt-1996-398 på 404.
B har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. B skal ha den daglige omsorg for barna C f. *.*.1988 og D f. *.*.1991.
2. A skal ha vanlig samværsrett.
Subsidiært:
Herredsrettens dom stadfestes.
I begge tilfeller:
B tilkjennes sakens omkostninger for såvel herredsrett som lagmannsrett."
Lagmannsretten finner det naturlig først å drøfte og ta stilling til motanken fra B - omsorgsspørsmålet.
Rettens flertall - de tre juridiske dommerne og meddommerne Løining, Fosse og Harstad, er kommet til at motanken ikke kan føre frem, og skal bemerke:
Herredsretten har vurdert bevisgrunnlaget med hensyn til incestbeskyldningene slik at B ikke bevisst har utsatt barna for seksuelle overgrep, men at det kan ha skjedd handlinger som hos barna kan ha vært oppfattet som seksualiserte og som kan ha blitt forsterket under sakens gang. For lagmannsrettens flertall anses det avgjørende for omsorgsspørsmålet at barna mener å ha vært utsatt for slike handlinger. At de virkelig mener det, kan det etter flertallets mening ikke være noen tvil om ut fra de forklaringene som ble gitt under dommeravhørene i august 1996 og det inntrykket man fikk av barna i avhørssituasjonen. Begge barna ga inntrykk av at de trodde på det de fortalte. Om dette skyldes at handlingene virkelig er blitt foretatt slik de ble gjengitt i barnas forklaringer, om forestillingene er oppstått litt etter litt i barnas bevissthet gjennom den fokusering som har vært omkring dette, og/eller ved påvirkning fra moren, uten å ha noe som helst reelt grunnlag, eller om det forholder seg slik herredsretten har antydet, er det vanskelig å ha noen sikker mening om. Men det er etter flertallets syn et avgjørende moment i seg selv at barna åpenbart mener å huske slike hendelser som de har forklart seg om. Det gjør at de følelsesmessige betingelsene for å ha faren som hovedomsorgsperson antakelig ikke er de beste. Det vil i hvert fall knytte seg usikkerhet til hvorledes barna følelsesmessig vil oppleve en slik situasjon, og til hvilke atferdsmessige og trivselsmessige følger det vil kunne få. B har selv vært inne på dette i et politiavhør 17. oktober 1996, hvor det i den protokollerte forklaringen blant annet står: "Etter det siste dommeravhøret syns B det mest fortvilte i situasjonen er at C er involvert i problemstillingen på en bekymringsfull måte, selv om B med seg selv vet at Cs forklaring i siste dommeravhør ikke medfører riktighet." Flertallet ser det slik at en overføring av barna til faren nå, når barna nå engang har den oppfatning de har gitt uttrykk for, vil måtte få karakter av et eksperiment som det ikke er noen grunn til å utsette dem for hvis de har det rimelig bra der de er nå.
Barnas livssituasjon i X har i liten grad vært gjenstand for bevisførsel i ankesaken. Det er opplyst at C har hatt uforholdsmessig mye fravær fra skolen siden mai 1997, og at han nå får terapi hos BUP. D står på venteliste for tilsvarende terapeutisk behandling. A flyttet, sammen med C, D og E til X i september 1996. At barna såpass lang tid etter flyttingen må ha terapeutisk behandling, kan tyde på at de ikke trives så godt i X. A har gitt en annen forklaring - hun mener det skyldes ettervirkninger av den mishandling B utsatte dem for i Y. Det har som nevnt ikke vært noen bevisførsel om dette, og lagmannsrettens flertall kan ikke se å ha grunnlag for å fastslå at barnas psykiske problemer nå skyldes mangler ved As omsorgsevne eller forhold knyttet til deres oppvekstvilkår i X. Det hadde imidlertid vært ønskelig om retten hadde hatt bedre grunnlag for en vurdering av årsakene til de psykiske problemer C og D åpenbart har.
Flertallet vil også bemerke at det er lite redegjort for hvorledes B - som bor alene i Y - rent praktisk har tenkt seg at omsorgsoppgavene skal løses, hvis barna skulle overføres til ham.
Lagmannsretten mindretall, meddommer Lauvsland, er kommet til at barna bør bo hos B i Y. Etter mindretallets mening vil dette alt i alt være den beste ordningen for barna. Mindretallet legger til grunn for sin vurdering at beskyldningene mot B om incestiøse handlinger er grunnløse, og at det på grunn av As holdning til dette ikke vil være mulig å få etablert noen fungerende samværsordning mellom barna og deres far så lenge hun har den daglige omsorgen. Overføring av omsorgen til B vil gi barna best samlet foreldrekontakt.
Når det så gjelder samværsspørsmålet, er lagmannsretten enstemmig av den oppfatning at det ikke kan bli spørsmål om å nekte samvær mellom B og barna. Grunnlaget for As anke er helt ut knyttet til hennes overbevisning om at B har misbrukt barna seksuelt. Meddommer Lauvsland legger som nevnt for sitt vedkommende til grunn at misbruk ikke har forekommet. De øvrige dommerne vurderer bevisgrunnlaget for disse beskyldningene på samme måte som herredsretten, men mener uansett at det vil være i barnas interesse å ha samvær med sin far. Det vises til at både psykolog Rygh og psykiater Lindahl har tilkjennegitt entydige synspunkter til støtte for dette. Psykiater Lindahl sa i sin vitneforklaring at eventuelle overgrep som påstått av A i hvert fall ikke har satt noen dype spor i barnas sinn. Denne vurderingen styrkes av lagmannsrettens inntrykk av barnas opptreden under dommeravhørene. Barnas interesse for det som var tema for avhørene var nokså begrenset, og det var tydelig at de syntes det ble stillet alt for mange unødvendige spørsmål. Ved de første avhørene i april 1996 svarte barna nei på spørsmål om det hadde forekommet handlinger av slik karakter som B beskyldes for. Heller ikke ved avhørene 23. august kom det frem noe særlig. Det var først ved det siste avhøret av C 28. august at det ble fortalt om handlinger av en karakter som - hvis de er sannferdige - kan få betydning for ankesaken.
Når det gjelder barnas egne holdninger til samvær, er det fremkommet motstridende opplysninger. Helhetsinntrykket er imidlertid at barna har en positiv holdning til samvær og kontakt med sin far.
Lagmannsretten deler ikke As overbevisning om at B vil forgripe seg på barna hvis det gis adgang til ukontrollert samvær. Uansett hvilken oppfatning man måtte ha med hensyn til hva som kan ha skjedd tidligere, vil situasjonen etter lagmannsrettens mening være en helt annen ved fremtidige samvær. Dette skyldes to ting - at barna er blitt eldre, mer bevisstgjort og bedre i stand til å si fra, og at B har vært siktet og har måttet imøtegå beskyldninger om incestiøse handlinger som han hevder er usanne. Det ville være helt ødeleggende for hans fremtidige forhold til barna om han senere skulle begå handlinger mot dem av samme art som han nå - i strid med barnas forklaringer - benekter å ha begått. Det er naturligvis også B selv klar over.
Det er derfor etter lagmannsrettens mening i og for seg unødvendig av hensyn til barna at samværene skjer under tilsyn. Det er imidlertid av avgjørende betydning at A kan føle seg trygg for barna når de er hos faren. Lagmannsretten er derfor blitt stående ved at samværene inntil videre bør finne sted med en tredje person til stede. Denne tredje person bør ikke være A eller E, men en person som både B og A har tillit til. Om situasjonen hvis partene mot formodning ikke skulle klare å bli enige om en tilsynsperson, vises til Rt-1996-398 flg. på s.403-404. Det foreligger i nærværende sak ikke noe tilsagn fra barnevernsmyndighetene om bistand til å få etablert en samværsordning, men lagmannsretten går ut fra at slik bistand på anmodning vil bli gitt. Når det gjelder omfang og tidspunkter for samvær, er det ikke nedlagt påstand om endringer i forhold til herredsrettens dom. Det bør imidlertid fastsettes et tidspunkt for første samvær, og lagmannsretten fastsetter dette til fredag 17.- søndag 19. april 1998.
Når det gjelder saksomkostningene, er lagmannsretten enig med herredsretten i at saksomkostninger for herredsretten ikke bør idømmes. Verken hovedanken eller motanken har ført frem. Hver av partene skal da i utgangspunktet erstatte hverandres saksomkostninger i ankesaken, jfr. hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke grunnlag for å si at den ene anken har vært mer kostnadskrevende enn den andre. Hver av partene bør derfor bære sine egne omkostninger til advokater og vitner etc. Det er A alene som har begjært meddommere, og hun bør tilpliktes å dekke omkostningene til disse.
Dommen er avsagt under slik dissens som det foran er redegjort for. Omkostningsavgjørelsen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Pkt. 1 i herredsrettens domsslutning stadfestes.
2. Pkt. 2 i herredsrettens dom stadfestes, men slik at samvær skal utøves under tilsyn av en person som partene blir enige om. Blir partene ikke enige om tilsynspersonen, faller vilkåret om tilsyn bort. I den utstrekning utgiftene med tilsynet ikke dekkes av det offentlige, skal partene bære utgiftene med en halvpart hver. Første samvær skal være fra fredag 17. til søndag 19. april 1998.
3. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
4. Saksomkostninger i ankesaken idømmes ikke. Omkostningene til meddommere skal bæres av A alene, etter oppgave fra lagmannsretten.