LA-1997-574
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-09-18 |
| Publisert: | LA-1997-00574 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Holmestrand forhørsrett - Agder lagmannsrett LA-1997-00574 M. |
| Parter: | Ankende part: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Paal Chr. Aartun). Ankemotpart: A (Forsvarer: Advokat Helge Hjetland). |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen. Ekstraord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang. Byrettsdommer Vibeke Bull-Hansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §171, §272, §28a, §62 |
Holmestrand forhørsrett avsa 19. mars 1997 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1972, dømmes for overtredelse av straffeloven §171 nr. 1 og straffeloven §272 første og tredje ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til å utføre samfunnstjeneste i 50 - femti - timer, jf straffeloven §28a. Gjennomføringstiden og tilsynstiden skal være 120 - etthundreogtyve - dager. Den subsidiære fengselsstraffen settes til 45 - femogførti - dager.
I medhold av straffeloven §28a femte ledd dømmes han til å betale en ubetinget bot til statskassen stor kr 5000,- - kronerfemtusen -, eller, hvis boten ikke betales, til fengsel i 10 - ti - dager med fradrag for 1 - en - dag for utholdt varetekt.
2. A dømmes til å betale erstatning til UNI-Storebrand forsikring med kr 4523,- - kronerfiretusenfemhundreogtreogtyve."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen som det vises til.
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har påanket dommen til Agder lagmannsrett, og denne har henvist anken som gjaldt straffutmålingen til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Tønsberg den 16. september 1997. Saken ble da undergitt felles behandling med sak mot B, straffesak nr. 97-00573. A møtte og avga forklaring. Det ble ført ett vitne og foretatt slik dokumentasjon rettboken viser.
Aktor har under henvisning til diverse rettspraksis anført at A rettelig bør idømmes en ubetinget fengselsstraff, eventuelt at det bør avsies en deldom. Når det som her gjelder forsikringsbedrageri og falsk anmeldelse av tyveri, kan det etter praksis ikke idømmes samfunnstjeneste medmindre helt særlige grunner tilsier det, noe som ikke er tilfellet her. Det må legges avgjørende vekt på de almenpreventive hensyn som ved forbrytelser av den aktuelle art gjør seg særlig sterkt gjeldende.
Aktor har nedlagt påstand om dom på 45 dager fengsel.
Forsvareren har erklært seg enig i at det ved forsikringsbedrageri av noen størrelse normalt skal idømmes ubetinget fengselsstraff, men at det her foreligger slike særlige grunner som gjør reaksjon i form av samfunnstjeneste både forsvarlig og riktig. Det er vist til at A fra tidligere kun er bøtelagt en gang, for et heleri begått i 1992, til at bedrageriet ikke ville skjedd uten sterk medvirkning fra en tidligere straffedømt person, til at A åpenbart angrer og beklager det som skjedde og er fullt innforstått med å gjøre opp for seg, samt til at soning av en eventuell fengselsstraff vil være svært uheldig for ham både i arbeidsmessig sammenheng og når det gjelder det samvær han har med et mindreårig barn. For A var forbrytelsene en engangsforeteelse, og det er ikke grunn til å frykte noen gjentagelse. På denne bakgrunn bør de almenpreventive hensyn vike og forhørsrettens dom, hvis begrunnelse det vises til, bli stående.
Lagmannsretten er kommet til at påtalemyndighetens anke bør forkastes og skal for så vidt bemerke:
A domfelles for i samarbeid med en kamerat å ha utvirket at hans personbil ble borttatt og satt fyr, hvoretter han til politiet meldte bilen stjålet og til sitt forsikringsselskap innga skadeoppgave, alt i den hensikt å få utbetalt en forsikringssum som for bil og inventar utgjorde ialt kr 55965,-. Noen utbetaling skjedde ikke, men forsikringsselskapet hadde til takst m.v. et utlegg stort kr 4523,-.
Overfor forbrytelser som nettopp nevnt skal det etter rettspraksis regelmessig reageres med ubetinget fengselsstraff, idet sterke almenpreventive hensyn gjør seg gjeldende. Rettspraksis viser imidlertid også at det kan reageres med dom på samfunnstjeneste når særlige grunner tilsier det, noe som etter lagmannsrettens vurdering må sies å være tilfellet her.
A var på tiden for de straffbare handlinger eier av den bil som er omhandlet i siktelsen, en bil han hadde kjøpt for kr 60000,- ca ett år tidligere. Ved forsøk på salg av bilen viste det seg at han ikke kunne få noe mer enn 2030000,- for denne. Om dette kom han i snakk med en bekjent og nabo, den samme person som bisto ved gjennomføringen av det forsikringsbedrageri lagmannsretten idag har behandlet i annen sak, og det var da ideen om å forholde som nevnt i siktelsen oppsto. A har ikke villet angi den annen som initiativtager, men det er på det rene at det var denne som borttok bilen og senere satte fyr på den, og lagmannsretten anser det sannsynlig at forsikringsbedrageriet ikke ville funnet sted uten hans medvirkning. I ettertid er vedkommende domfelt for ytterligere ett tilfelle av forsikringsbedrageri.
Allerede i første politiavhør 8. februar 1996 erkjente A straffansvar for de i siktelsen omhandlede forhold, samtidig som han ga uttrykk for ønske om å få dom i forhørsrett. Av grunner som i hvert fall ikke A kan holdes ansvarlig for, ble siktelse mot ham først uttatt 4. februar 1997. Lagmannsretten anser det klart at den uvisshet som i mellomtiden har rådet, har vært en betydelig belastning for A som i retten på ulike måter har tilkjennegitt at han innser alvoret i sine handlinger, at han sterkt angrer på og beklager disse, samt forsikret om at noe lignende ikke vil skje igjen. Lagmannsretten finner ikke grunn til å tvile på hans evne og vilje til å avholde seg fra straffbare handlinger i fortsettelsen. A er beredt til å betale forsikringsselskapets tilgodehavende straks han får oppgave og krav om dette, noe som hittil ikke er skjedd.
Med en tidligere samboer har A en sønn på ca 2 år som han er bidragspliktig overfor og som han har samvær med regelmessig annenhver helg fra fredag til søndag. Han er ansatt som betongsager i en brors firma, og han har rimelig god inntekt, men også en betydelig gjeld etter først å ha tapt penger i et forsøk på å drive selvstendig næringsvirksomhet, og etter å ha kjøpt sitt barndomshjem som han nå er i ferd med å restaurere. Så lenge han kan holde seg i jevnlig inntektsgivende arbeid klarer han sine forpliktelser.
Idet det for øvrig vises til forhørsrettens domsgrunner som tiltres, finner lagmannsretten at den dom på samfunnstjeneste og bot som A fikk i forhørsretten, på bakgrunn av det foran nevnte må anses som en hensiktsmessig, forsvarlig og riktig reaksjon. Som forhørsretten har lagmannsretten vært i noen tvil om hvorvidt reaksjonen i tilstrekkelig grad ivaretar de almenpreventive hensyn som gjør seg sterkt gjeldende, men er blitt stående ved at dette er tilfellet. At reaksjonen er tilstrekkelig til å avholde A fra nye straffbare handlinger er ikke ansett tvilsomt.
Påtalemyndighetens anke blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Påtalemyndighetens anke forkastes.