LA-1997-608

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-06-04
Publisert:	LA-1997-00608
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett nr.: 96-00419 A - Agder lagmannsrett LA-1997-00608 A.
Parter:	Ankende part: Volvo Finans Norge AS (Prosessfullmektig: Advokat Hermann Skard). Ankemotpart: Even K. Langfeldt W. Eiendom AS (Prosessfullmektig: Advokat Peter L. Bernhardt).
Forfatter:	Lagdommer Tore-Jarl Christensen. Ekstraordinær lagdommer Halvor Sigurdsen. Ekstraordinær lagdommer Håkon Børresen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §151, §156, §180, §366, §54, §92

Centrum Auto AS, som var Volvoforhandler i Kristiansand, inngikk i forbindelse med opphør av forhandleravtalen avtale 1 juni 1995 med det Volvoeide finansieringsselskap Fides AS om ettergivelse av gjeld og avtale med det Volvoeide nye forhandlerselskap Bilstart A/S om overdragelse av Centrum Autos eiendeler til det nye selskapet.

I forbindelse med uenighet om oppgjøret for de overdratte eiendelene reiste Centrum Auto, etter å ha endret sitt navn til Bilslutt AS, søksmål 19 september 1995 ved Kristiansand byrett mot kjøperen - det nye forhandlerselskap som hadde endret sitt navn til Bilforum Sør AS - og dessuten mot Volvo Personbiler Norge AS, med krav om betaling av kr 416.686,28 med morarenter. Bilforum Sør AS reiste motsøksmål med krav om tilbakebetaling av påstått for høy beregnet salgssum for de nye bilene som var omfattet av overdragelsen.

Saken ble forenet med to søksmål som deretter ble reist av Volvo Finans Norge AS, det tidligere Fides AS. Det første ble reist mot Bilslutt AS, Even K. Langfeldt og hans heleide selskap W. Eiendom AS med krav om oppfyllelse av den ettergitte gjelden etter hevning av ettergivelsesavtalen på grunn av bristende forutsetninger. Det andre ble reist mot hans selskaper A. I. Langfelt & Co og Unitextil AS og hans ektefelle Elsbeth Langfeldt, med krav om tilbakebetaling av angivelig urettmessige utbetalinger.

Kristiansand byrett med fagkyndige meddommere avsa dom i sakene 3 februar 1997. Etter rettelse av ett av omkostningsbeløpene etter tvistemålsloven §156 har dommen slik domsslutning:

«Sak 95-01262 A/02:

I hovedsøksmålet:

1. Bilforum Sør A/S dømmes til innen 14 -fjorten- dager fra dommen er forkynt å betale til Bilslutt A/S kr 29.510, -niogtyvetusenfemhundreogti- samt lovlig forsinkelsesrente fra 17.8.1995.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

2. Volvo Personbiler Norge A/S frifinnes.

Bilslutt A/S idømmes saksomkostninger til Volvo Personbiler Norge A/S med kr 182.647,- -etthundreogottitotusensekshundreogførtisju- som forfaller til betaling 14 -fjorten- dager etter at dommen er forkynt.

I motsøksmålet:

Bilslutt A/S frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Sak 96-00419 A/02:

1.

a) Bilslutt A/S dømmes til innen 14 dager fra dommen er forkynt å betale til Volvo Finans Norge A/S kr 2.287.413,71 - - tomillionertohundreogsjuogåttitusenfirehundre-ogenogtredve- 71/100, samt lovens forsinkelsesrente fra fordringens opprinnelige forfallsdato.

b). Volvo Finans Norge A/S hadde et krav mot Bilslutt A/S på kr 416.686,29 samt lovens forsinkelsesrente fra opprinnelig forfall, inntil kravet ble overdratt.

c). Bilslutt A/S dømmes til å betale saksomkostninger til Volvo Finans Norge A/S med kr 158.805,- etthundreogåtteogfemtitusenåttehundreogfem-.

Saksomkostningskravet forfaller til betaling 14 -fjorten- dager etter at dommen er forkynt.

2.

a) Even K. Langfeldt og W. Eiendom A/S frifinnes.

b) Volvo Finans Norge A/S dømmes til innen 14 dager fra dommen er forkynt til å betale saksomkostninger med kr 41.438,- -enogførtitusenfirehundreogåtteogtredve- til hver av Even K. Langfeldt og W. Eiendom A/S.

3. A. I. Langfeldt & Co A/S, Unitextil A/S og Elsbeth Langfeldt frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Volvo Finans Norge AS har rettidig påanket dommen til Agder lagmannsrett for så vidt gjelder Even K. Langfeldt og W. Eiendom AS. Bilslutt AS var i mellomtiden slått konkurs 7 februar 1997. En motanke fra Bilslutt AS ved Even K. Langfeldt som tidligere styreformann ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse 16 januar 1998, idet vilkårene for aksessorisk motanke ikke forelå og fristen for selvstendig anke var utløpt. Saksomkostninger ble ikke ilagt.

Til behandling for lagmannsretten foreligger således bare spørsmålet om Volvo Finans har krav mot Langfeldt personlig og mot hans selskap W. Eiendom AS.

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand i dagene 13-16 og 19-20 april 1999. For Volvo Finans møtte første dag styreformann Øivind Eriksen og administrerende direktør Gisle Skansen. Senere representerte prosessfullmektigen, advokat Hermann Skard, den ankende part. For ankemotpartene møtte under hele forhandlingen Even K. Langfeldt og hans prosessfullmektig, advokat Peter L. Bernhardt. Retten mottok partsforklaring av Eriksen og Langfeldt og vitneforklaringer av Skansen og ytterligere fire vitner, samt dokumentasjon av et omfattende skriftlig materiale slik det fremgår av rettsboken.

Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten, dog slik at det for lagmannsretten er klargjort at det som var Volvo Finans' subsidiære påstand for byretten i realiteten var et erstatningskrav og ikke et kausjonsansvar. For lagmannsretten er kravet fremmet med påstand om fastsettelsesdom for ansvaret uten samtidig utmåling av erstatningen. Som hjemmel for slik deling av behandling og pådømmelse er påberopt tvistemålsloven §151. Ankemotpartene har påstått kravet avvist. Lagmannsretten tar stilling til spørsmålet etter først å ha behandlet den ankende parts prinsipale påstand.

Volvo Finans - i det etterfølgende benevnt bare Volvo - har som for byretten prinsipalt anført at det foreligger et kausjons- ansvar for ankemotpartene i kraft av bestemmelsene i avtalen om gjeldsettergivelse. Foranlediget av prosedyren i ankesaken skal lagmannsretten utdype enkelte punkter.

Bestemmelsene i avtalen om kausjonsansvaret må fortolkes på bakgrunn av den situasjon som forelå da partene forhandlet om gjeldsettergivelsen i mai 1995. Forholdet var da at regnskapet for 1994 ennå ikke forelå. Volvo ble holdt i den tro at en tidligere besluttet utvidelse av aksjekapitalen fra 3,5 til 4,7 mill. kroner var gjennomført, hvilket den ikke var, og det forelå flere regnskapsbilag som tydet på at det var foretatt urettmessige utbetalinger fra Centrum Auto til Langfeldt og hans selskaper og nærstående. For å unngå konkurs med derav følgende avdekking av en rekke slike uregelmessigheter, var Langfeldt villig til å påta seg et ansvar som ikke bare omfattet en plikt til å tilbakebetale det som måtte bli å anse som urettmessige utbetalinger, men som innebar et selvskyldneransvar for hele selskapet gjeld til Volvo.

Byretten har tatt feil når den er kommet til at han vanskelig kunne tenkes å akseptere et slikt ansvar. Det var den risiko han var villig til å ta for å få Volvo til å godta at underbalansen var ca. 3 mill. kroner, hvilket ville innebære at han selv ble fri for et gjeldsansvar på kr 515.000, slik det fremgår av Coopers & Lybrands revisorerklæring 8 august 1995.

Den underbalanse på kr 3.424.440 som de rettsoppnevnte sakkyndige for byretten har beregnet forutsetter en ikke gjennomført kapitalforhøyelse på 1,2 mill. kroner og skulle således bare ha vært 2,2 mill. kroner, som etter fradrag av ca. kr 400.000 i urettmessige uttak og et forutsatt tilskudd på ca. kr 300.000 fra Langfeldt, ville ha bragt den gjeld som skulle ettergis ned til ca. 1,5 mill. kroner i stedet for de 2,7 mill. kroner som ble avtalt ettergitt.

Subsidiært er det gjort gjeldende at Langfeldt har pådratt seg et erstatningsansvar på rettsbruddgrunnlag for det økonomiske tap Volvo er blitt påført, ved gjennom fortielser og uriktige opplysninger å ha blitt forledet til å inngå avtalen om gjeldsettergivelse i stedet for straks å begjære Centrum Auto konkurs. Omfanget av tapet avhenger av hva den senere iverksatte konkursbehandling fører til og kan idag ikke fastsettes. Det er derfor krevet fastsettelsesdom for at et slikt ansvar foreligger.

De fortielser og uriktige opplysninger som påberopes å utgjøre en slik rettsstridig adferd fra Langfeldts side er så vidt forstås de samme som påberopes som fortolkningsbakgrunn når det gjelder den prinsipale påstand om kausjonsansvar, herunder at han har søkt å gi utseende av at han hadde en skriftlig avtale om konsulenthonorar for derved å legitimere uttak av midler fra Centrum Auto.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt:

Even K. Langfeldt og W. Eiendom AS dømmes, en for begge og begge for en, til å betale til Volvo Finans Norge AS kr 2.287.413,71 med tillegg av 12 % rente p a fra ordinært forfall til betaling skjer.

2. Subsidiært:

Even K. Langfeldt og W. Eiendom AS er, en for begge og begge for en, forpliktet til å dekke det tap Volvo Finans Norge AS har lidd som følge av at den ugyldige avtalen av 01.06.95 ble inngått, i stedet for at Centrum Auto AS ble begjært konkurs 01.06.95.

3. Even K. Langfeldt og W. Eiendom AS dømmes, ene for begge og begge for en, til å dekke Volvo Finans Norge AS' omkostninger i anledning saken for byretten og lagmannsretten.»

Ankemotpartenes felles anførsler kan sammenfattes slik:

Byretten har ut fra en riktig fortolkning av avtalen kommet til at ankemotpartene ikke har påtatt seg noe kausjonsansvar for Centrum Autos samlede gjeld til Volvo. Avtalen om ettergivelse av gjeld og den andre avtalen om overdragelse av eiendeler må sees i sammenheng. De hadde samme formål; å unngå det markedsmessig uheldige ved at en Volvoforhandler ble slått konkurs og legge forholdene til rette for at en ny forhandler raskt kunne overta.

Initiativet til forhandlerskiftet kom fra Langfeldt selv, som i sitt brev 24 mars 1995 stilte alle aksjene i Centrum Auto til disposisjon for Volvo, hvilket ville ha gitt fullt innsyn i regnskap og bilag. Han hadde intet å skjule og mente selv at han ikke hadde foretatt seg noe som var urettmessig. Dette var han villig til å innestå for og tilbakebetale det som revisorgjennomgåelsen måtte finne var urettmessig mottatt. Han mente også at W. Eiendom hadde et krav mot Centrum Auto, hvilket byretten ikke ga ham medhold i.

I avtalen har Langfeldt dels påtatt seg å innestå for riktig- heten av gitte opplysninger og dels for at gjeld blir betalt. Det siste - i form av selvskyldnerkausjon - er presisert i pkt 3.3 og 3.5, som åpenbart ikke tar sikte på ansvar for den gjeld som skulle ettergis av Volvo. Ansvaret for denne - hvis avtalen som følge av bristende forutsetninger kom til å falle bort - er regulert i pkt 4 annet ledd, som uttrykkelig sier at den kan kreves dekket av «CA eller dets konkursbo». I denne forbindelse er Langfeldt og W. Eiendom ikke nevnt.

Også den subsidiære påstand om erstatningsansvar gjennom angivelige rettsbrudd må - om den ikke avvises på grunn av manglende hjemmel for oppdeling etter tvistemålsloven §151 - lede til frifinnelse.

Langfeldt hadde intet å skjule, han har ikke fortiet noe overfor Volvo og på ingen måte forledet Volvo til å inngå en avtale. Den ble inngått i begge parters interesse, og Volvo hadde full anledning til å foreta alle undersøkelser man måtte ønske å gjøre før avtalen ble inngått. Alternativet med en øyeblikkelig konkurs var noe Volvo ønsket å unngå gjennom de to avtalene, der man oppnådde å få Langfeldt til - i påvente av et revisorbekreftet årsregnskap - å innestå for riktigheten av de opplysninger han hadde gitt og garantere for tilbakebetaling av mulige urettmessige utbetalinger. Det er på det rene at slik tilbakebetaling er foretatt. At denne betaling ikke kunne avverge at avtalen falt bort etter pkt 4 annet ledd ifølge byrettens dom i søksmålet mot Bilslutt AS, er ikke ensbetydende med at det foreligger erstatningsansvar for Langfeldt for følgene av at Volvo valgte å heve.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Den ankende parts subsidiære påstand avvises; for øvrig stadfestes byrettens dom.

2. Even K. Langfeldt og W. Eiendom AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten er når det gjelder spørsmålet om kausjonsansvaret kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte seg til den begrunnelse byretten har gitt.

Lagmannsretten finner - som byretten - at et kausjonsansvar for Centrum Autos samlede gjeld til Volvo ikke kan innfortolkes i avtalens pkt 3.5, som gjelder CA's økonomiske ansvar for manglende etterlevelse av pliktene angitt i punktene 3.1 til 3.4. Et kausjonsansvar av et slikt omfang måtte det vært gitt klart og utvetydig uttrykk for i avtaleteksten, og en slik bestemmelse ville systematisk ha hørt hjemme i pkt 4 annet ledd som - i motsetning til pkt 3 - gjelder situasjonen ved et mulig bortfall av gjeldsettergivelsesavtalen.

Anførslene og bevisførselen for lagmannsretten når det gjelder den ikke gjennomførte forhøyelse av aksjekapitalen og behandlingen av kassakreditten i DnB og den interesse Langfeldt skulle ha hatt i å holde skjult sine uttak av midler, er ikke tilstrekkelig til å begrunne den fortolkning Volvo gjør gjeldende. For Volvo har størrelsen på aksjekapitalen åpenbart vært av mindre interesse enn de reelle verdiene i selskapet. Om Langfeldt måtte ha hatt grunner for å være ettergivende i forhandlingene når det gjelder å påta seg ansvar, vil likevel kravet til klar tale fra den som i hovedsak utformet avtaleteksten måtte lede til at det påståtte kausjonsansvaret ikke kan ansees overtatt.

Den subsidiære påstand om fastsettelsesdom for et erstatningsansvar er etter lagmannsrettens vurdering hjemlet i tvistemålsloven §54, idet det åpenbart foreligger rettslig interesse og fullbyrdelsesdom ennå ikke kan erverves fordi tapets størrelse ikke er klarlagt. Påstanden ble fremsatt i ankeerklæringen som pkt 3 under betegnelsen «Atter subsidiært» og ble presisert ved en tilføyelse under ankeforhandlingen. Det er da ikke grunnlag for å avvise påstanden. Det bemerkes at innsigelsen fra ankemotpartene først ble fremsatt på ankeforhandlingens siste dag umiddelbart forut for prosedyren og da begrunnet i manglende felles begjæring om oppdeling etter tvistemålsloven §151. I forhold til tvistemålsloven §366 må samtykke ansees som gitt etter §92.

Lagmannsretten skal derfor ta stilling til realiteten i et krav som ikke har vært behandlet av byretten. Erstatningsansvaret anføres å ha sitt grunnlag i at Langfeldt har forholdt seg på rettsstridig vis overfor Volvo gjennom fortielser, uriktige opplysninger og opprettelse i ettertid av en skriftlig avtale om konsulenthonorar som ikke svarte til noen inngått muntlig eller skriftlig avtale. På denne måte skal han ha forledet Volvo til å inngå en avtale som har påført Volvo et økonomisk tap, og som ikke hadde vært inngått om han hadde lagt alle kort på bordet.

Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke godtgjort å foreligge årsakssammenheng mellom de påberopte kritikkverdige forhold hos Langfeldt og inngåelsen av avtalen. Volvo hadde en selvstendig interesse i at deres forhandler ikke skulle slås konkurs, blant annet fordi man tidligere hadde opplevet at det hadde uheldige virkninger i markedet. I forhold til Langfeldt sikret Volvo seg i avtalen at han skulle betale tilbake hva revisor måtte mene var urettmessig mottatt av ham, hans selskaper eller hans nærstående, hvilket han også har gjort. I forhold til Centrum Auto hadde man bestemmelsen om bortfall av avtalen ved nærmere kvantifiserbare forutsetningsbrudd, et bortfall som har inntrådt etter Volvos erklæring om hevning av avtalen.

At en avtale med slike bestemmelser til sikring av Volvos interesser ikke ville vært inngått om de opplysninger som først senere fremkom hadde foreligget da avtalen ble inngått, står ikke for lagmannsretten som overveiende sannsynlig. Til tross for sin uttrykte mistanke om at det var foretatt urettmessige utbetalinger og den angivelige uklarhet med hensyn til utvidelsen av aksjekapitalen, unnlot Volvo å foreta nærmere undersøkelser før avtalen ble inngått. Det bekrefter at Volvo mente sine interesser tilstrekkelig ivaretatt gjennom avtalens egne bestemmelser. Det er da ikke grunnlag for påstanden om å være blitt forledet av Langfeldt til å inngå avtalen.

Etter dette blir byrettens dom å stadfeste med den tilføyelse at ankemotpartene også frifinnes for påstanden om fastsettelsesdom for erstatningsansvar.

Anken har vært forgjeves, og den ankende part bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd dekke ankemotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Bernhardt har inngitt omkostningsoppgave der han for lagmannsretten krever dekket kr 263.724, hvorav kr 250.000 utgjør salær. Den ankende part har protestert mot salærkravets størrelse, og lagmannsretten er enig i at det må anses betydelig å overstige det som har vært nødvendig til ivaretagelse av ankemotpartenes interesser i saken. Saksomkostninger tilkjennes etter dette med kr 213.724, hvorav salæret utgjør kr 200.000. Oppfyllelsesfristen er to uker fra dommens forkynnelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. For øvrig frifinnes Even K Langfeldt og W Eiendom AS.

3. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Volvo Finans Norge AS saksomkostninger for lagmannsretten til Even K. Langfeldt og W. Eiendom AS v/advokat Peter L. Bernhardt med kr 213.724 - tohundreogtrettentusensjuhundreogtjuefire -.