LA-1997-678
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-01-07 |
| Publisert: | LA-1997-00678 |
| Stikkord: | Dødsboskifte |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn skifterett nr: 96-02123 - Agder lagmannsrett LA-1997-00678 A. Anket til Høyesterett, deretter forlikt; HR-1999-00034C . |
| Parter: | Ankende part: Inger Midtbø m.fl i alt 21 parter (Prosessfullmektig: Advokat Emil Thorkildsen). Ankemotpart: Turid Holta, Anne Cathrine Sem, Thoralf Bjørnsen Holta (Prosessfullmektig: Advokat Morten Wexels). Ankemotpart: Ingeborg Aas m.fl i alt 5 parter (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Gisholt). Hjelpeinterv. sterk: Hans Holta (Prosessfullmektig: Advokat Torkel Moen). |
| Forfatter: | Kst. lagdommer Erik Holth. Lagdommer Jan Villum. Ekstraord. lagdommer Tor Berge |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §124, §84, Tvistemålsloven (1915) §180, §78, §111, §60, §87, §87a, Arveavgiftsloven (1964) §9, Arveloven (1972) §48, §65 |
Saken gjelder anke over skifteretts kjennelse om å ta en begjæring om offentlig skifte av et dødsbo til følge.
Ingeborg Holta født xx.xx.1897, død 23. oktober 1996, hadde ikke livsarvinger. Hun etterlot seg en stor formue, hovedsakelig i form av betydelige aksjeposter.
Hennes siste testament er datert 22. oktober 1993. Hun bestemte i pkt. X følgende:
"Bobehandlingen skal utføres av advokat Lars Skjelbred, Skien, som testamentsfullbyrder."
I ekspedisjon av 19. november 1996 til Skien og Porsgrunn skifterett oversendte advokat Skjelbred det originale testamentet og skjemaet "Erklæring om privat skifte av dødsbo (overtagelse av arv og gjeld)" undertegnet av fem av testamentsarvingene, idet han ba om å få utstedt skifteattest. Skifteretten ga deretter samtlige tjueni testamentsarvinger frist for eventuelle innsigelser. Innen fristen innkom brev av 2. desember 1996 fra advokat Morten Wexels, som på vegne av Turid Holta, Anne Cathrine Sem og Thoralf Holta, begjærte offentlig skifte av dødsboet. Skifteretten besluttet å avholde et forberedende rettsmøte. Advokat Skjelbred bestred i brev av 15. januar 1997 til skifteretten at disse hadde rett til å kreve offentlig skifte. Forut for rettsmøtet innga også advokat Kjell Gisholt et skriv, hvor han på vegne av Ingeborg Holta Aas, Terje Holta Aas, Hilde Maria Thorstensen, Ellen Sofie Garcia og Anette Aas, støttet begjæringen om offentlig skifte av dødsboet. Advokat Emil Thorkildsen, som representerte de øvrige arvinger, ble bedt av skifteretten om uttalelse i spørsmålet om åpning av offentlig skifte. I skriv av 27. januar 1997 krevet han at boet måtte skiftes privat med advokat Skjelbred som testamentsfullbyrder.
Skifteretten ved byrettsdommer Nils Henrik Johansen avholdt rettsmøte 31. januar 1997 og avsa 11. februar 1997 kjennelse med slik slutning:
"Offentlig skifte åpnes i Ingeborg Holtas dødsbo, sak nr. S 96-02123."
Samtidig traff skifteretten beslutning om at advokat Lars Skjelbred oppnevnes som bobestyrer i dødsboet. I brev av samme dag ble han formelt oppnevnt som bobestyrer.
Kjennelsen om åpning av offentlig skifte ble påanket av advokat Thorkildsen 11. april 1997. Advokat Morten Wexels innga anketilsvar, idet han meddelte at han i den skriftlige saksforberedelse hadde overtatt som prosessfullmektig for advokat Gisholts klienter. Det ble imidlertid varslet at advokat Gisholt ville møte under hovedforhandlingen. Hovedforhandlingen for lagmannsretten ble avholdt i Skien 10. - 12. desember 1997. På den ankende parts side ble det avgitt partsforklaringer fra Dorothea Holta Groven, Inger Midtbø, Bjørn Holta og Emil Aubert. Av ankemotpartene avga Thoralf Holta, Anne Cathrine Sem, Terje Holta Aaas, Ellen Sofie Garcia og Anette Aas, forklaring. For øvrig avga hjelpeintervenienten Hans Holta forklaring til støtte for ankemotparten.Det ble avhørt et vitne og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
De ankende parter har i det vesentlige anført:
Da Ingeborg Holtas testament ble skrevet i oktober 1993 var rettstilstanden den at et testamentsfullbyrderbo i utgangspunktet skulle skiftes privat, jf. den dagjeldende skifteloven §111. Henns søster Sofie Holtas dødsbo var på det tidspunkt under privat skifte. Ingeborg Holta visste at hennes testament var likelydende med søsterens med hensyn til testamentsfullbyrder, og ga uttrykk for forbauselse over at Hans Holta hadde begjært offentlig skifte i Sofie Holtas dødsbo.
På bakgrunn av bevisførselen må det legges til grunn at Ingeborg Holta sterkt ønsket at det skulle være et privat skifte etter henne, og dette ønsket kom frem i testamentet gjennom formuleringen i pkt. X. Det stilles generelt ikke store krav til bevis for testators vilje. I tillegg kommer at bobehandling med testamentsfullbyrder i 1993 som hovedregel skulle skje ved privat skifte.
Hvorvidt loddeierne kan kreve offentlig skifte når testator har bestemt privat skifte, er et spørsmål om testasjonsrettens utstrekning. Som påpekt av Knoph i Arverett 1930 164 flg., er det hovedregelen at testator overfor utarvingene, som ikke har noe rettskrav på å bli arvinger, kan legge alle de innskrenkende bånd på arvingenes rettsnytelse, som arvelater finner for godt. Arvelater har også frie hender til å binde slike arvinger m.h.t. boets oppgjør. Imidlertid går det en grense ved at testator ikke kan bestemme at arvingene ikke skal kunne påkalle rettens hjelp ved delingen, altså forby at tvister avgjøres av domstolene. Når testator kan gå så langt som å overlate til en tredjemann å supplere testamentet, må han kunne gjøre det mindre, nemlig å påby at skiftet skal være privat.
Det bestrides ikke at skifteloven §87 forsåvidt kommer til anvendelse, da tidspunktet for dødsfallet må være avgjørende. Imidlertid har testator i vår sak bestemt noe mer enn hvem som skal være testamentsfullbyrder, nemlig i tillegg at det skal være privat skifte. Loven sier intet om at valget av skifteform er unntatt fra testators rådighet. I 1993 kunne testator påby privat skifte. Forarbeidene til lovedringene i 1994 sier ikke noe om innskrenkninger at testasjonsfriheten på dette punkt.
Skifteloven §84 sammenholdt med §60, forutsetter at testator kan fastsette at skiftet utsettes. Han må da også kunne bestemme privat skifte. En forutsetningshjemmel finnes også i arveloven §48, jfr. "hva som skal gjerast", noe som ikke bare omfatter fordeling, men også vilkår.
Skifteloven §87a berører ikke situasjonen hvor testator har bestemt ikke bare testamentsfullbyrder, men også privat skifte. Loven sier intet om at valget av skifteform er unntatt fra testators frie rådighet.
Subsidiært, dersom retten mot formodning skulle komme til at testamentet utelukkende kan tolkes som et personvalg, gjøres gjeldende at det foreligger såkalt rettsmisbruk, idet det vil være rettsstridig ut fra formålet med å begjære offentlig skifte, å ta begjæringen til følge. Kravet om offentlig skifte har således ingen annen hensikt enn å påføre den annen side økonomisk tap. Ved privat skifte relateres grunnlaget for arveavgiftsberegningen til dødsfallstidspunktet. Ved offentlig skifte blir verdiene på utlodningstidspunktet avgjørende. Boet består i hovedsak av aksjer, anslagsvis verdier på kr 19,6 millioner på børsnoterte og kr 30,8 millioner på ikke børsnoterte aksjer. På grunn av verdistigningen av disse aksjene i markedet, vil et eventuelt offentlig skifte gi en merbelastning i arveavgift på millionbeløp. Avgiftsøkningen vil for det vesentlige ramme de ankende parter, som i henhold til testamentet arver flest ikke børsnoterte aksjer.
Ankemotparten har ikke klart å gi noen begrunnelse for hvorfor boet må undergis offentlig skiftebehandling. Offentlig skiftebehandling vil ikke gi ankemotparten noen bedre rettsstilling eller mulighet for kontroll. Selv om boet inneholder meget store verdier er det meget oversiktlig. Samtlige aksjer, verdipapirer, kontanter og andre eiendeler fremgår av selvangivelser og ligningspapirer. Enhver tvist om fordeling av boets eiendeler som ikke kan løses i minnelighet, vil bli avgjort av domstolene, forutsetningsvis i søksmåls former, uansett om boet undergis privat eller offentlig skiftebehandling.
For øvrig har de ankende parter tilbudt en ordning som kunne gi ankemotpartene den "trygghet" de hevder å savne ved privat skifte, idet det ble foreslått å oppnevne en statsautorisert revisor til å kontrollere bobehandlingen, og at advokatene Gisholt og Wexels på vegne av ankemotpartene fortløpende kunne få tilgang til all informasjon og adgang til å delta i bobehandlingen direkte sammen med advokat Skjelbred. Dette tilbudet er blitt avvist. Før møtet i skifteretten antydet advokatene Gisholt og Wexels den løsning at man kunne vurdere å frafalle kravet om offentlig skifte mot å forhandle om forståelsen av testamentets fordeling, noe som viser at kravet om offentlig skifte blir brukt som en brekkstang i forhandlinger. Et slikt krav har ikke rettsordenens beskyttelse.
Det henvises til Knoph : "Hensiktens betydning for grensen mellom rett og urett" (1921) samt til Paal Bergs artikkel "Misbruk av rett og norsk rettspraksis" fra 1950 trykket i Jussens Venner. Dette er ikke gammel og uaktuell rettsteori, jf. Unneberg "Arveretten med dødsboskifte" 1990 424, som påpeker at skifteretten etter forholdene må kunne nekte å ta til følge en grunnløs begjæring.
Det ble nedlagt slik påstand:
"1. Begjæring om offentlig skifte i boet etter Ingeborg Holta tas ikke til følge.
2. Turid Holta, Anne Cathrine Sem, Thoralf Bjørnsen Holta, Ingebor Aas, Terje Aas, Ellen Sophie Garcia, Hilde Marie Thorstensen, Anette Aas og Hans Holta dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger."
Ankemotpartene har i det vesentlige anført:
Testamentsbestemmelsen om testamentsfullbyrder kan ikke tolkes som noe påbud om privat skifte. Det kan heller ikke legges til grunn etter bevisførselen at Ingeborg Holta hadde noe ønske om privat skifte. Ifølge advokat Skjelbred, som bistod med utarbeidelsen av testamentet, ble ikke spørsmålet om offentlig eller privat skifte diskutert. Tiltross for at testamentet av 1993 ble skrevet mens tvisten mellom Hans Holta og Sofie Holtas dødsbo pågikk, og testator åpenbart reagerte på kravet om offentlig skifte i det boet, foretok hun ingen presisering i eget testament om at det skulle skiftes privat. Den opplysning at hun hatet offentlighet, kan ikke føre til noe annet resultat.
Det medfører ikke riktighet at bobehandling med testamentsfullbyrder som hovedregel skal skje ved privat skifte. Det er skifteloven slik den lyder i dag som skal anvendes. Valg av skifteform er et separat spørsmål uavhengig av hvorvidt testamentet har utpekt testamentsfullbyrder.
Subsidiært gjøres gjeldende at det ikke er adgang for en testator til å påby privat skifte med virkning for testamentsarvingenes rett til å kreve offentlig skifte. Det forhold at skifteloven §111 nå er fjernet, gir en klar føring. I tillegg er det en positiv bestemmelse i skifteloven §87 om at testator kan bestemme offentlig skifte. Ut fra dette må man kunne slutte antitetisk, nemlig at testator ikke har adgang til å bestemme privat skifte.
Det vises også til forarbeidene til endringsloven, Ot.prp.nr.81 8. Arvelaters behov for å utpeke en bestemt person til å forestå bobehandlingen, fortjener rettsordenens beskyttelse, derimot ikke å bestemme noen spesialordning utover det. Skiftet for øvrig må skje som ellers, enten privat eller offentlig.
Til de ankende parters subsidiære anførsel skal bemerkes at en begjæring om offentlig skifte ikke trenger å oppgi noen spesiell grunn. Det medfører ikke riktighet at begjæringen er fremsatt for å ha et pressmiddel mot de andre parter. Arveavgiftsproblematikken er denne saken helt uvedkommende. For øvrig vil bobehandlingen ta tid, og utviklingen av aksjekursene behøver ikke gå i en retning. Arveavgiften gjenspeiler også de verdier arvingene tilkommer. Økt avgift indikerer større arv.
Bakgrunnen for ønsket om offentlig skifte er som ofte ellers å komme under en skiftereretten og de derav følgende rettssikkerhetsgarantier. De ankende parter på sin side påkaller gjennom denne anken i realiteten rettens beskyttelse mot offentlig skifte, en høyst uvanlig problemstilling. Det vises til Lødrup "Arverett" 1992 289 flg. med en nærmere generell beskrivelse av ordningen med offentlig skifte.
I dette boet er det mange arvinger som bor spredt, og arvingene har klart gruppert seg. Ankemotpartene føler seg svake i forhold til de ankende parter, og de har ikke tillit til en fullmektig ved privat skifte. Såvel en rasjonell bobehandling som en praktisk ordning for løsning av tvistigheter taler sterkt for offentlig skifte. Noe rettsmisbruk eller sjikane er det overhodet ikke snakk om fra ankemotpartenes side når det begjæres offentlig skifte.
Etter skifteloven §84 kan enhver loddeier forlange at skifteretten overtar behandlingen av et bo så lenge privat skifte ikke er avsluttet. Henvisningen til §60 henspeiler på loddeierne. At testator kan pålegge en utsettelse av skiftet som loddeierne må akseptere, innebærer ikke at at testator kan pålegge disse privat skifte. §60 gir ingen slik hjemmel som de ankende parter hevder.
Arveloven §48 er en materiellrettslig regel og gir ikke arvelater den prosessuelle gjennomføringen av skiftet. Skifteloven spesielle bestemmelser angående valg av skifteform vil uansett gå foran en generell bestemmelse i arveloven.
Det ble nedlagt slik påstand:
"1. Skifterettens kjennelse om åpning av offentlig skifte stadfestes.
2. Ankemotpartene tilkjennes sakens omkostninger."
Hjelpeintervenienten har anført:
De faktiske og rettslige anførsler som er påberopt av ankemotpartene samt den av ankemotpartene nedlagte påstand, støttes, jf. tvistemålsloven §78. Behovet for offentlig skifte underbygges for øvrig gjennom det forhold at det er fare for at hans kreditorposisjon i boet ellers ikke vil bli respektert. De ankende parter har således tilkjennegitt at de tar avstand fra at han er kreditor i boet.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Skifterettens beslutning om advokat Lars Skjelbred som bobestyrer er ikke blitt påkjært. Det er enighet om at han uansett utfallet av denne saken vil forestå bobehandlingen, enten som bobestyrer ved offentlig skifte eller fullmektig for de selvskiftende arvinger ved privat skifte.
Det er videre enighet mellom partene om at en arving, også testamentsarving, i utgangspunktet kan begjære offentlig skifte av et dødsbo, jf. skifteloven §84 jf. §124, og at Ingeborg Aas som slik arving har begjært offentlig skifte. De ankende parter har imidlertid som grunnlag for å bestride testamentsarvingenes rett til å begjære offentlig skifte av dødsboet etter Ingeborg Holta, påberopt seg to særlige forhold.
Prinsipalt er det anført at testator rent faktisk i 1993 bestemte at boet etter henne skulle skiftes privat, og at dette er et pålegg arvingene må respektere. Subsidiært er det anført at begjæringen om offentlig skifte i dødsboet etter Ingeborg Holta uansett ikke kan tas til følge, da motivet for begjæringen hevdes å være å påføre de ankende parter økonomisk skade. Den retten en loddeier ellers har til å begjære offentlig skifte, vil det da være rettsmisbruk å benytte seg av.
Når det gjelder det første spørsmålet, viser testamentets tekst at det var Ingeborg Holtas siste vilje at "bobehandlingen skal utføres av advokat Lars Skjelbred, Skien, som testamentsfullbyrder." Slik rettstilstanden var med hensyn til testamentsfullbyrderskifter i 1993, var et sådant skifte ikke privat og vanligvis ikke offentlig, men ble betraktet som en mellomform, hvor testamentsfullbyrderen riktignok langt på vei trådte i stedet for skifteretten. Etter dagjeldende skifteloven §111 kunne imidlertid skifteretten overta boet til offentlig skifte hvis særlige grunner forelå.
Testamentet skal tolkes i samsvar med det testator mente, jf. arveloven §65. På bakgrunn av den foretatte bevisførsel finner lagmannsretten det noe uklart om testamentsklausulen må tolkes som et ønske om privat skifte. Det er ikke fremkommet konkrete opplysninger om at Ingeborg Holta mente å legge noe mer i formuleringen enn et ønske om advokat Skjelbred som testamentsfullbyrder. Advokat Skjelbred har forklart at spørsmålet om privat eller offentlig skifte ikke var noe diskusjonstema da testamentet ble satt opp.
Dersom hun hadde tenkt på dette med offentlig eller privat skifte, ville det vært naturlig å presisere dette under testamentsfullbyrderklausulen. De uttalelser hun skal ha kommet med overfor flere av de ankende parter som gikk på å unngå offentlighet i forretnings- og privatliv, var i sin natur av en mer generell art. For lagmannsretten fremstår det imidlertid som ikke usannsynlig at hun ville ha presisert et ønske om privat skifte dersom hun var blitt bedt om det.
Det legges til grunn at testator, gjennom klausulen om advokat Skjelbred som testamentsfullbyrder, foretok et valg av den person som skulle forestå bobehandlingen. Hvorvidt det også må innfortolkes at hun ønsket at skiftebehandlingen skulle være privat, finner retten det unødvendig å ta standpunkt til, da den under enhver omstendighet har kommet til at hun ikke hadde anledning til å påby privat skifte med den konsekvens at loddeierne er avskåret fra å kreve offentlig skifte.
Ved dødsfallet gjaldt de endringer i skifteloven som skjedde i 1994. Skifte ved testamentsfullbyrder skal enten skje ved privat skifte eller offentlig skifte. Privat skifte når arvinger overtar ansvaret for avdødes gjeld og gir vedkommende fullmakt til å forestå skiftet. Dersom de ikke gjør det, skiftes boet offentlig. Etter skifteloven §87a, som ble tilføyd ved lov av 2.12.94, kan arvelater ved testament utpeke en bestemt navngitt person til å utføre bobehandlingen (testamentsfullbyrder). Denne skal fungere som fullmektig ved privat skifte og bobestyrer ved offentlig skifte. En slik testamentsbestemmelse (om innsettelse av testamentsfullbyrder) er ikke bindende for avdødes livsarvinger eller ektefelle, men altså for øvrige arvinger.
De ankende parter har anført at §87a ikke sier noe om at testator ikke kan påby privat skifte. Lovforarbeidene viser imidlertid noe annet. I Ot.prp.nr.81 (1993-94) 8 heter det:
"Arvelater kan ha gode grunner for å ønske at en bestemt person skal utføre bobehandlingen. Departementet mener derfor at testamentsfullbyrderordningen bør opprettholdes.
Man kan imidlertid ikke se at det er behov for noen spesialordning utover det at arvelater får bestemme hvem som skal forestå skiftet. Etter departementets syn bør skiftet for øvrig skje som ellers, enten privat eller offentlig. Om vedkommende kalles testamentsfullbyrder, bobestyrer eller fullmektig spiller mindre rolle.(...)
Arvingene må, som i alle andre tilfelle, kunne begjære offentlig skifte."
Også skifteloven §87, som uttrykkelig sier at testator kan bestemme at boet skal skiftes offentlig, viser at lovens system er slik at en testator ikke kan påby det motsatte, nemlig privat skifte, i strid med arvingers senere ønske om offentlig skifte.
De ankende parter er enige i at med det resultat lagmannsretten er kommet fram til, skal det vanligvis åpnes offentlig skifte i et dødsbo. Imidlertid har de som en subsidiær anførsel påberopt seg prinsippet om rettsmisbruk.
Skifteloven §84 gir ulike interessenter i et dødsbo, på nærmere fastsatte vilkår, rett til å kreve at det åpnes offentlig skifte. Første ledd omfatter loddeierne, og gjelder så lenge privat skifte ikke er avsluttet. De ankende parter har gjort gjeldende at denne retten til å kreve offentlig skifte ikke kan benyttes i Ingeborg Holtas dødsbo, fordi formålet er å påføre dem betydelige merutgifter i form av øket arveavgift. Ved offentlig skifte vil utlodningstidspunktet bli lagt til grunn for arveavgiftsberegningen, og aksjekursutviklingen har vært slik at en betydelig merverdi i arveavgift vil oppstå.
Lagmannsretten vil innledningsvis bemerke at arveavgiftens størrelse er avhengig av de verdier som tilfaller den enkelte arving. Selv om utslaget på arveavgiften skulle bli så ufordelaktig som de ankende parter hevder, noe som være avhengig av den videre aksjekursutviklingen, gjenspeiler den de reelle økonomiske verdier den enkelte arving mottar. Arveavgiftsberegningen er basert på en egen lov, og den ulike behandlingen ved privat og offentlig skifte er en konsekvens av §9 i Arveavgiftsloven av 1964. Lagmannsretten kan vanskelig se at et krav om offentlig skifte med slike konsekvenser under noen omstendighet kan karakteriseres som rettsmisbruk.
I tillegg kommer at man generelt ikke behøver oppgi hvorfor det begjæres offentlig skifte, og skifteretten kan ikke nekte å ta over boet. Skifteretten spør ikke etter motivet. Motivet for en loddeier å begjære offentlig skifte kan være svært forskjellig. I Ingeborg Holtas dødsbo er det arvingegrupper som står meget sterkt mot hverandre. At det vil oppstå en rekke tvistigheter under denne bobehandlingen, anser lagmannsretten som ikke usannsynlig. Selv om forskjellen på offentlig skifte og privat skifte ved en advokat vanligvis ikke er så stor, ligger det både en trygghet og en forenklet tvistebehandling i offentlig skifte. For skifteretten gjelder gjelder egne prosessregler, som er sterkt forenklet i forhold til dem som ellers gjelder. Tvistene vil normalt løses raskere og billigere for skifteretten enn for de alminnelige domstoler. Disse forhold anses å være av betydning i Ingeborg Holtas dødsbo.
Den mistillit enkelte av arvingene fremdeles har gitt utrykk for ved å måte forholde seg til advokat Skjelbred, anses også å være et moment som taler for at offentlig skifte er hensiktsmessig.
Lagmannsretten må konkludere med at de ankende parter heller ikke kan gis medhold i den subsidiære anførselen. Anken har ikke ført frem. Hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd legges til grunn, og de ankende parter pålegges å erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Det foreligger ikke noen særlige omstendigheter som skulle frita for erstatningsplikten. Det fastsettes et beløp som tilkjennes samtlige ankemotparter, som de så må fordele mellom seg. Også hjelpeintervenienten tilkjennes saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §180 og 178 første ledd. Saksomkostninger var ikke påstått for skifteretten. Advokat Wexels har innlevert arbeidsoppgave med salær på kr 81000. Advokat Gisholts arbeidsoppgave består av salær på kr 36000. Prosessfullmektigen for hjelpeintervenienten har salær på kr 32500 og reiseutgifter på kr 500, til sammen kr 33000. Det er ikke innkommet bemerkninger til omkostningsoppgavene, som til tross for at de synes høye, finnes å kunne legges til grunn, med til sammen kr 150000. Det bemerkes i den forbindelse at advokat Thorkildsens omkostningsoppgave er på kr 82800.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Skifterettens kjennelse om åpning av offentlig skifte stadfestes.
2. Inger Midtbø, Kristin Midtbø Brugger, Anne Midtbø Elmiger, Knut Midtbø, Emil Aubert, Sonja Aubert, Georg Emil Aubert, Anette Aubert Gilje, Sonja og Emil Auberts legat, Aubert Invest AS, Kristin Kervel, Georg Kervel, Benedicte Mengel, Erna Selmer, Annike Selmer, Cathrine Selmer, Inger Sofie Selmer, Bjørn Holta, Dorothea Holta Groven, Signe Holta Ringertz og Marianne Holta Groven, tilpliktes in solidum innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å erstatte Turid Holta, Anne Cathrine Sem, Thoralf Bjørnsen Holta, Ingeborg Aas, Terje Aas, Ellen Sophie Garcia, Hilde Marie Thorstensen, Anette Aas og Hans Holta sakens omkostninger med kr 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner.