LA-1997-82
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-09-12 |
| Publisert: | LA-1997-00082 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Horten herredsrett nr: 96-00150 - Agder lagmannsrett LA-1997-00082 |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat John Arild Aasen) Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Christian Gustavsen) |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen, formann Lagdommer Jan Villum Kst. lagdommer Jahn Mydland med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, §44, Tvistemålsloven (1915) §174, §180 |
Saken gjelder spørsmål om foreldreansvar og daglig omsorg for, og rett til samvær med, C, født xx.xx.1987.
C er sønn av A, født xx.xx.1956, og B, født xx.xx.1957, som ble kjent med hverandre i 1982, ble samboere i 1983 og giftet seg i 1989. Deres samliv opphørte i oktober 1994; de ble formelt separert i desember s.å. og skilt i 1997.
Ved samlivsbruddet bodde ektefellene A/B i - - -veien i Y der far ble boende sammen med C, mens mor flyttet ut. C gikk i 1994/95 på skole i Y. Siden 1995 har han gått på skole i X dit han sammen med faren flyttet sommeren 1995 og der de fortsatt bor.
Samlivsbruddet skjedde uten at det ble truffet noen formell avtale eller avgjørelse med hensyn til C, og sommeren 1995 reiste B sak ved Moss byrett der han krevet midlertidig avgjørelse om daglig omsorg og samværsrett. I rettsmøte 9. august 1995 der B, men ikke A var representert ved prosessfullmektig, inngikk partene slikt rettsforlik:
1. C skal bo hos far inntil det er rettskraftig avgjort hvem han skal bo hos.
2. Mor skal ha samvær hver annen helg fra lørdag formiddag til søndag ettermiddag. 1. samvær skal skje 12./13. august 1995. Mor skal også ha samvær fra julaften formiddag til ettermiddagen 27. desember 1995.
3. Hver av partene dekker sine omkostninger.
Den således etablerte samværsordning fungerte dårlig, men ble stort sett etterlevet ut februar 1996. Da C skulle tilbake etter endt samvær 3. mars 1996, nektet mor å levere gutten fra seg. Hun meldte ham også inn på skole i Y, en annen skole enn den gutten tidligere hadde gått på. Etter begjæring fra B avsa Moss namsrett 5. mars 1996 kjennelse for at det inngåtte rettsforlik skulle tvangsfullbyrdes, og kjennelsen ble fullbyrdet ved hjelp av namsmannen.
Den 14. mars 1996 reiste B ny sak for Horten herredsrett. Han krevet nå avgjørelse for at As samværsrett skulle opphøre, og midlertidig avgjørelse for at dette skulle skje straks. I rettsmøte 30. mai 1996 ble slikt rettsforlik inngått:
"Inntil rettskraftig dom i saken skal A ha slikt samvær med sin sønn C:
1. 2. hver helg fra lørdag til søndag, første gang helgen 8.-9. juni 1996. Dog skal det ikke være samvær i Bs ferie i ukene 27, 28 og 29 1996.
2. Sommerferiesamvær fra lørdag 27. juli til søndag 11. august 1996."
Etter at A påny hadde unnlatt å tilbakelevere C etter endt samvær 23. juni 1996, avsa Moss namsrett 25. s.m. kjennelse for at det foreliggende rettsforlik skulle tvangsfullbyrdes, slik at C ble bragt tilbake til faren. Tilbakeleveringen skjedde denne gang i minnelighet.
Parallelt med det nettopp nevnte fremmet B overfor Horten herredsrett begjæring om midlertidig avgjørelse for at han alene skulle ha foreldreansvaret for C inntil spørsmålet ble endelig avgjort. Begjæringen var foranlediget av at A hadde nektet å avgi en erklæring som var nødvendig for at B skulle få innført C i sitt pass og dermed muliggjøre en allerede planlagt ferietur til syden. Horten herredsrett avsa kjennelse i samsvar med begjæringen 26. juni 1996.
Den 25. juni 1996 innga B stevning og begjæring om midlertidig avgjørelse til Horten herredsrett. Han krevet dom for at As samværsrett skulle opphøre og kjennelse for at dette skulle skje straks. I senere prosessskrift fremmet B også krav om at han alene skulle ha foreldreansvaret for C. Etter at A hadde tatt til gjenmæle, avsa Horten herredsrett 25. juli 1996 kjennelse for at Bs begjæring om midlertidig avgjørelse ikke ble tatt til følge.
I hovedsøksmålet krevet A at hun alene skulle ha foreldreansvaret for C, subsidiært at dette skulle være delt. Hun fremmet også krav om at hun skulle ha den daglige omsorg for gutten, mens far skulle ha slik samværsrett som måtte bli fastsatt av retten.
Hovedforhandling for herredsretten ble påbegynt 18. september 1996, men avbrutt og utsatt etter at det var besluttet at dommeren skulle ha en samtale med C. Samtalen ble avholdt samme dag, og hovedforhandlingen fortsatte og ble avsluttet 15. oktober 1996. Den 18. s.m. avsa Horten herredsrett dom med slik domsslutning:
1. B skal ha foreldreansvaret alene for C, født xx.xx.1987.
2. B skal ha den daglige omsorg for C.
3. A tilkjennes "vanlig samværsrett", jfr. barneloven §44 fjerde ledd, med sønnen C.
Nærmere om sakens bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens avgjørelsesgrunner fremgår av dommen.
A har i rett tid påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett, og B har tatt til gjenmæle.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Tønsberg 5. august 1997. Etter begjæring fra A var retten satt med to meddommere. Partene aksepterte at disse var tatt fra det alminnelige utvalg. A og B møtte sammen med sine respektive prosessfullmektiger, advokatene John Arild Aasen og Christian Gustavsen, og begge avga forklaring. Det ble ført fem vitner og foretatt slik dokumentasjon rettsboken viser.
A har i det vesentlige gjort gjeldende:
Herredsrettens dom påankes fordi den menes bygget på feil bevisbedømmelse og uriktig lovanvendelse.
Den beskrivelse herredsretten har gitt av sakens bakgrunn, og som det nå vises til, er dels mangelfull og dels ukorrekt.
Det er riktig at samlivet mellom partene som varte fra 1983 til 1994 var turbulent, preget av krangling og vold, ikke minst i det siste halvår forut for oktober 1994. Vold ble utøvet av B, oftest uten noen foranledning fra As side. Når det sies at samlivsbruddet skjedde under dramatiske omstendigheter og at A ble medtatt til politiet, kunne det vært nevnt at hun på dette tidspunkt hadde arbeidet i lang tid for å komme ut av samlivet. Dagen før hadde hun lyktes i å skaffe en leilighet for seg og C.
Galt var det at B i praksis hadde hatt eneomsorgen for C hele tiden etter samlivsbruddet. Det faktiske forhold var at A og hennes foreldre helt fram til sommeren 1995 tok hånd om gutten fra tidlig morgen til sen ettermiddag/kveld, mens B var på arbeid i X. Når dette sammenholdes med at A stort sett var hjemmeværende helt fra C fødsel, mens B var svært mye borte fra hjemmet på grunn av sitt arbeid, er det ikke tvilsomt at C er sterkest knyttet til A.
Bs flytting til X sommeren 1995 som var helt ukjent for A før den skjedde, innebar for C skifte av skole og skolemiljø, adskillelse fra mor og hennes familie og venner på skolen og på bosted. Dette kunne ikke være til beste for C, og overfor mor har han da også gitt uttrykk for at han under det korte dommeravhør i Horten ønsket, men ikke torde å si at han helst ville bo hos henne i Y.
B har ingen familie i Norge, og utenom det arbeidsmessige hadde han heller ingen tilknytning til X før han flyttet dit.
Det er ingen grunn til å tvile på at C hos B får forsvarlig omsorg materielt sett. Grunnet sitt arbeid har han imidlertid dårligere tid til å følge opp gutten enn hva tilfellet er for A, dette selv om også hun nå har fått seg noe arbeid. Det hun først og fremst frykter dersom C blir boende hos sin far, er at dennes temperament og voldelige tendenser skal smitte over på gutten og gi seg utslag senere i livet.
A anser seg for fullt ut kapabel til å ha omsorgen for C, og hun viser for så vidt til at hun alene har hatt omsorgen for sin eldre sønn D, samt til forklaringene fra vitner. Tilbakeføringen til henne av omsorgen for C vil heller ikke innebære noe negativt miljøskifte for gutten, jfr. det som foran er nevnt om C tilknytning til skole, familie og venner i Y. Det må her også hensyntas at A har skaffet seg ny leilighet innenfor den skolekrets C tilhørte før flyttingen til X.
For det tilfelle at hun får omsorgen for C, har hun intet å innvende mot at B etter rettens skjønn gis samværsrett med gutten. Ei heller har hun i så fall noe imot at foreldrene har felles foreldreansvar.
Skulle lagmannsretten komme til at C fortsatt bør bli boende hos B, krever A dom for at hun skal ha del i foreldreansvaret. Det foreligger ingen avgjørende grunn for at hun ikke skal ha det. Herredsretten tok feil når den la til grunn at vanskelighetene i forbindelse med utøvelsen av samværsretten helt ut eller i hovedsak skyldtes henne. Det vises her bl.a. til den fremlagte korrespondanse mellom partenes advokater høsten 1995. A bestrider at det var hun som stanset det i herredsrettens dom omhandlede brev fra advokat Gustavsen til B. For øvrig gjør hun gjeldende at sistnevnte har utsatt henne for trakasserier ved overlevering av C forut for og etter avsluttede samvær. Når A har gjort henvendelser til Cs skole, skjedde det som følge av at B ikke har gitt henne noen informasjon om hvorledes det gikk med gutten. Det nevnes også at A av B hindres i å snakke med C pr. telefon, senest ved å etablere hemmelig telefonnummer. Etter As vurdering kan det ikke være til skade for C at hun har del i foreldreansvaret.
Idet det for øvrig er vist til As anførsler for herredsretten slik de er gjengitt i den påankede dom, har A nedlagt slik påstand:
1. A og B skal ha felles foreldreansvar for C, født xx.xx.1987.
2. C skal bo hos sin mor, A.
3. C skal ha samvær med sin far, B, fastsatt etter rettens skjønn.
4. A tilkjennes sakens omkostninger.
B har i det vesentlige anført:
Horten herredsretts dom er riktig, i sitt resultat og i sin begrunnelse. B henviser derfor til de anførsler som ble lagt til grunn av herredsretten.
B er enig i at avgjørelsene i saken skal baseres på hva som er til Cs beste. Det må da anses som utenforliggende forhold å trekke inn uoverensstemmelser som måtte ha foreligget mellom foreldrene i tiden forut for samlivsbruddet.
Når det først gjelder foreldreansvaret, bør B få beholde det alene, idet noe annet ville innebære gambling. A har i tiden etter samlivsbruddet vist at hun ikke er istand til å samarbeide og at hun ikke har noe realistisk syn på hva som er til Cs beste. Hun setter ikke egne interesser til side for guttens. Det at A ikke nå får del i foreldreansvaret vil være et signal til henne om at hun ikke må fortsette den adferd som er beskrevet i herredsrettens dom. Det er ikke tvilsomt at det var hun som stanset brevet fra advokat Gustavsen til B, et brev som skulle muliggjøre at B fikk innført Cs navn i sitt pass, og derved hindret en på forhånd planlagt utenlandsreise.
C som i alle henseender er en frisk og velfungerende gutt, har nå bodd sammen med sin far siden oktober 1994. Denne ordning var i samsvar med rettsforlik av 9. august 1995, og det var først i prosesskrift av 9. april 1996 at A fremmet krav om å få overta den daglige omsorg.
Det gjøres ikke gjeldende at A ville være uskikket til å ha omsorgen for C. Et valg må imidlertid gjøres, og dette bør resultere i at C blir boende hos sin far i X. Der har gutten gode boforhold, og han fungerer godt såvel på skolen som i fritiden. B har hele tiden stillet opp for gutten og fått ham med på ulike fritidsaktiviteter som fotball, bueskyting m.v. At C fungerer så godt, viser at han har funnet seg til rette og trives.
B har erkjent egen voldsutøvelse mot A under samlivets beståen, en voldsutøvelse han for øvrig mener ble gjengjeldt fra sistnevntes side. Det finnes imidlertid ikke holdepunkter for å anta at B noen gang har opptrådt voldelig overfor C, noe som eventuelt ville vært det relevante.
A har anført at det er hun som har det største behov for å ha den daglige omsorg for C. Dette kan ikke vektlegges.
B er fullt innforstått med at A skal ha samværsrett med C. Denne kan gjerne fastsettes til det som betegnes som "vanleg samværsrett" i barneloven §44 fjerde ledd. Inntil videre vil det imidlertid være til Cs beste at midtukesamvær sløyfes, idet disse lett vil kollidere med hans fritidsaktiviteter. Gjennom utøvelse av samværsretten vil C kunne opprettholde en god kontakt med familie og tidligere venner i Y.
B har nedlagt slik påstand:
1. Horten herredsretts dom av 18.9.1996 stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger forbundet med behandling av saken for lagmannsretten.
Lagmannsretten skal bemerke:
Saken gjelder spørsmålene om hvem av to foreldre som skal ha foreldreansvaret og den daglige omsorg for den nå 10 1/2 år gamle C, samt spørsmålet om hvilken samværsrett den av foreldrene som ikke får den daglige omsorg, skal ha med gutten. Avgjørelsene for så vidt skal først og fremst treffes ut fra hva som er til guttens eget beste.
Når bortses fra den tid som ytterligere er hengått, og fra at A nå har tatt seg arbeid og skaffet seg leilighet innenfor den skolekrets der C gikk på skole mens han bodde i Y, står saken i samme stilling for lagmannsretten som den gjorde for herredsretten.
Som partene er enige om, var deres mer enn 10-årige samliv meget turbulent og preget av krangling og voldsutøvelse dem imellom, dette ikke minst gjennom de siste måneder forut for samlivsbruddet i oktober 1994. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på enkelthetene i dette, idet det ikke foreligger holdepunkter for å anta at noen av partene på noe tidspunkt har opptrådt voldelig overfor C. Ei heller er det påvist noe som indikerer at C har blitt eller vil bli preget av det hissige temperamentet og/eller de voldstendenser som B ifølge A er i besiddelse av.
Etter bevisførselen må lagmannsretten legge til grunn at C er en sunn og frisk gutt, høflig og grei, som fungerer godt i enhver henseende. Intet tyder på at han mistrives der han i vel to år har bodd sammen med faren i egen enebolig, der han har gått på en og samme skole i samme tidsrom, og der han gjennom deltagelse i fritidsaktiviteter som fotball, bueskyting m.v. har etablert nye venneforhold. Gjennom utøvelse av samværsrett har C samtidig kunnet opprettholde kontakten med sin mor og sin familie i Y som han også er sterkt knyttet til, og til de venner han hadde fått både på og utenfor skolen før han sammen med faren flyttet til X.
Når situasjonen er som foran nevnt, skal det meget til før det kan anses tilrådelig å endre på den eksisterende omsorgssituasjon, dette ikke minst når det som her gjelder et barn på vel 10 år som allerede har vært gjennom et oppbrudd fra et tilvant miljø og etablering i et nytt. Endring bør etter lagmannsrettens vurdering ikke skje medmindre den nye omsorgssituasjonen med rimelig grad av sikkerhet kan antas å ville bli bedre enn den eksisterende.
Lagmannsretten har ingen grunn til å tvile på at A har de personlige egenskaper som skal til for å fylle omsorgsfunksjonen overfor sitt eget barn på fullt tilfredsstillende måte. At hun det har, anses godtgjort gjennom vitneprov og ved det faktum at hun har hatt eneomsorgen for en nå voksen sønn. Det må også legges til grunn at A ville kunne tilby C gode boforhold, og at C ved å flytte til henne ville kunne gå på den skole som han forlot i 1995.
Etter en helhetsvurdering av det foran nevnte, og under hensyntagen til barns antatte behov for ro og forutberegnelighet, er lagmannsretten blitt stående ved at det vil være til C beste at han fortsatt blir boende hos sin far. Ved denne vurdering er det også sett hen til at en tilfredsstillende samværsordning må antas lettere å kunne gjennomføres dersom gutten bor hos far, og det er mor som har samværsrett, enn om det motsatte hadde vært tilfellet. Antagelsen bygges på det syn partene har gitt uttrykk for å ha på hverandre.
Det avsies etter dette dom for at B skal ha den daglige omsorgen for C.
Partene er enige om at den av dem som ikke har den daglige omsorg for C, skal ha rett til samvær med gutten, gjerne samvær som angitt i barneloven §44 fjerde ledd (vanlig samværsrett). De har begge uttrykt noen skepsis med hensyn til hvorvidt midtukesamvær bør utøves på det nåværende tidspunkt, men også for at de seg imellom, og etterhvert som tiden går, vil makte å finne en løsning på dette. Lagmannsretten anser det både viktig og riktig at C får opprettholde en god kontakt med sin mor og sin familie i Y, og i samsvar med partenes eget syn avsies det dom for at A skal ha slik rett til samvær med C som nevnt i barneloven §44 fjerde ledd. I denne forbindelse retter lagmannsretten en henstilling til begge parter om at de ved samværsrettens utøvelse, herunder overlevering forut for og tilbakelevering etter samvær, opptrer anderledes enn hittil og slik at samværene blir noe positivt, ikke noe belastende for C.
Når det sluttelig gjelder foreldreansvaret for C, skal lagmannsretten bemerke:
Da noe annet ikke var avtalt eller bestemt, hadde A og B etter barneloven §34 annet ledd 2. punktum sammen foreldreansvaret for C inntil Horten herredsrett den 26. juni 1996 avsa kjennelse for at sistnevnte skulle ha foreldreansvaret alene inntil spørsmålet ble endelig avgjort ved rettskraftig dom. Av herredsrettens premisser fremgår det at vesentlig vekt ble lagt på at A hadde forhindret at C ble innført i Bs pass og at en ferietur til utlandet som hadde vært planlagt av disse, derved sto i fare for ikke å kunne gjennomføres. Herredsretten som traff sin avgjørelse uten at A hadde fått uttale seg, påpekte også at A gjentatte ganger hadde motsatt seg tilbakelevering av C etter endt samvær.
Ved ny kjennelse av 25. juli 1996 nektet Horten herredsrett å ta til følge Bs begjæring om at samværsrett for A skulle opphøre med øyeblikkelig virkning inntil hovedsaken var avgjort.
Av den påankede dom som ble avsagt 16. oktober 1996, fremgår det at partene dengang var enige om at samværsordningen da hadde fungert brukbart siden juli s.å., samt at B, dersom situasjonen fortsatt utviklet seg positivt, var villig til å utvide A medbestemmelse. Den positive utvikling mentes imidlertid å ha vart i for kort tid til at noe definitivt kunne sluttes ut fra dette.
Etter det som fremkom under ankeforhandlingen, må lagmannsretten legge til grunn at samværsretten også i tiden etter avsigelsen av herredsrettens dom har vært gjennomført uten store problemer. Det synes således som om partene gjennom det siste år har kunnet samarbeide adskillig bedre enn tidligere.
Det som nå anføres for å begrunne at A ikke bør ha del i foreldreansvaret, er, foruten hennes tidligere opptreden i forbindelse med samværsrettens gjennomføring og da B ønsket å få C innført i sitt pass, at hun skal ha innfunnet seg i X og der gjort forespørsler om C ved skolefritidsordningen, på guttens bosted og på hans skole. Dette menes å ha vært til skade for C, samtidig som det viser at A ikke har respekt for rettslige avgjørelser og dessuten at hun setter sine egne interesser foran barnets.
Lagmannsretten tviler på at As opptreden, etter samlivsbruddet og i nevnte sammenhenger, har vært til skade for C. At den må anses å ha vært uheldig og generende for andre, er derimot ikke tvilsomt. Lagmannsretten mener imidlertid at opptredenen må sees på bakgrunn av den sterke tilknytning som foreligger mellom A og C, og den usikkerhet som har rådet med hensyn til hva som skulle bli den endelige ordning for gutten. Når det gjelder passepisoden, er det grunn til å anta at A, etter tidligere å ha opplevet at B uten noe forhåndsvarsel tok med seg C og flyttet til X, fryktet at de to ville forlate Norge og bosette seg i Bs hjemland Danmark eller annetsteds i utlandet. De nevnte henvendelser til skolefritidsordningen og andre må sees på bakgrunn av at B, slik han selv har erkjent, helt har unnlatt å informere A om hvorledes det gikk med C på skolen og ellers. Også det forhold at A er blitt avskåret fra telefonkontakt med sin sønn kan ha influert på hennes opptreden.
Det å frata en mor eller far foreldreansvaret for eget barn, er et alvorlig skritt som av den det rammer, lett vil oppfattes som en frakjennelse av enhver positiv egenskap. Indirekte må et slikt skritt antas å kunne ha en negativ innvirkning på forholdet mellom vedkommende mor eller far og barnet.
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det er både viktig og riktig at C får opprettholde en best mulig kontakt med såvel sin mor som hennes familie som han åpenbart og av naturlige grunner er sterkt knyttet til.
Etter en samlet vurdering av det foran nevnte, er lagmannsretten, om enn under noen tvil, kommet til at det vil være til C beste at A og B har felles foreldreansvar for ham, og det avsies dom i samsvar med dette. Når dette gjøres, skjer det i tillit til at A vil slå seg til ro med avgjørelsen om at C fortsatt skal bo hos sin far, og til at hun i fortsettelsen forholder seg til samværsretten og det felles foreldreansvar på en måte som er til beste ikke bare for C, men også for henne selv. På den annen side forventes det at B innser As behov for å være noe informert om C daglige liv og fremtidige utvikling i ulike sammenhenger.
Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, har As anke ikke vært forgjeves. Den har delvis ført fram, og i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd bestemmes det derfor at hver av partene dekker sine omkostninger.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A og B skal ha felles foreldreansvar for sin sønn C, født xx.xx.1987.
2. B skal ha den daglige omsorg for C som skal bo hos ham.
3. A skal ha slik rett til samvær med C som angitt i barneloven §44 fjerde ledd ("vanleg samværsrett").
4. Hver av partene dekker sine omkostninger.