LA-1997-845
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-19 |
| Publisert: | LA-1997-00845 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand skifterett nr: 96-01922 - Agder lagmannsrett LA-1997-00845 A - Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1998-00716K . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Hubert Senum) Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Per Erik Bergsjø). |
| Forfatter: | Lagdommer Jahn Mydland, ekstraord. lagdommer Birger Lassen, ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Ekteskapsloven (1991) §67 |
Tvisten gjelder spørsmålet om hvem av de tidligere ektefellene som skal få utlagt eiendom hvor de bodde under samlivet, på sin lodd ved skiftet av boet.
A og B inngikk ekteskap i 1971. De har tre døtre født i 1971, 1975 og 1976. I 1993 flyttet B ut fra partenes felles bolig. De fikk separasjonsbevilling i 1994 og ble skilt i 1996.
Under skiftet av boet har begge parter krevet å få overta eiendommen gnr 25 bnr 1 og 8 i X som de anskaffet i 1971, og hvor de bodde frem til samlivsbruddet.
Eiendommen består av et bolighus, garasje/vognskjul og driftsbygning. I følge skiftetaksten avhjemlet sommeren 1996, var de to sistnevnte bygningene i dårlig forfatning. Det hører med 31 dekar dyrket mark og opprinnelig 1282 dekar skog, hvorav 1084 dekar var produktivt. Ca 405 dekar er senere ekspropriert i forbindelse med anlegg av Y interkommunale fyllplass.
Tvisten ble behandlet av Kristiansand skifterett som avsa dom 13 mai 1997 med slik domsslutning:
1. "B utlegges på skiftet eiendommen gnr. 25 bnr. 1 og 8 etter skiftetakst.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Sakens nærmere bakgrunn, partenes anførsler for skifteretten og skifterettens vurderinger, fremgår av dommen.
A ved advokat Bjørn Hubert Senum har anket skifterettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder i det vesentlige bevisvurderingen. B ved advokat Per Erik Bergsjø har tatt til motmæle og påstått skifterettens dom stadfestet.
Ankeforhandlingen ble holdt i tinghuset i Kristiansand 3 og 4 desember 1997. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt 14 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Under ankeforhandlingen ble partene enige om at lagmannsretten kan legge til grunn at den omstridte eiendommen "utelukkende eller hovedsaklig har tjent til felles bolig", jfr ekteskapsloven §67 første ledd bokstav a. Det var også enighet om at "dersom lagmannsretten ikke finner at det foreligger markert overvekt av hensyn i favør av noen av partene, kan avgjørelse likevel treffes i medhold av ekteskapsloven §67", slik det i samråd med prosessfullmektigene ble protokollert under ankeforhandlingen.
A ved advokat Bjørn Hubert Senum har i det vesentlige gjort gjeldende:
De grunner som tilsier at eiendommen bør utlegges A, jfr ekteskapsloven §67 første ledd bokstav a, er adskillig sterkere enn de B kan vise til.
Eiendommen har gjennom flere år gitt liten avkastning. Fra 1987 til 1993 var inntektene fra jordbruket og skogen i gjennomsnitt henholdsvis kr 38900,- og kr 670,-. Partene var følgelig avhengige av andre inntekter for sitt livsopphold. Eiendommen må derfor betegnes som er "hobbybruk". Den lave avkastningen viser også at eiendommens potensiale ikke er særlig stort. Lagmannsretten må ved sin vurdering således ta utgangspunkt i eiendommen som en tidligere felles boligeiendom for familien og ikke som en næringseiendom.
Under samlivet var det A som hadde det alt vesentlige ansvaret for hjemmet og barna. Det var også hun som økonomisk bidrog mest til husholdningen blant annet fordi B brukte adskillig av sine inntekter på alkohol. I tillegg utførte hun samlet like mye arbeid knyttet til jordbruket som B. Det var også hun som tok seg av den administrative siden av driften. Når det gjelder skogen aksepterer A at hennes tidligere ektefelle har gjort en større innsats enn henne. Det kan imidlertid ikke legges til grunn at arbeidet utført i skogen under samlivet totalt sett kan ha vært særlig omfattende. Dette viser de lave inntektene fra skogsdriften. Det bestrides i denne sammenheng også at den hjelpen felles venner og naboer har ytet skal godskrives B alene. Når det gjelder bistanden i form av arbeid gitt av Bs familie, har denne vært beskjeden og hovedsaklig ytet under samlivets første del. A erkjenner at hennes tidligere ektefelles foreldre har ytet lån som er gått med til driften av eiendommen. Denne forpliktelsen er imidlertid begge parter ansvarlig for og lånet vil bli tatt hensyn til på skiftet. Dersom det er korrekt at partene ikke ble belastet renter på lånet, kan denne indirekte støtten ikke ha vært særlig stor.
Det var B som valgte å flytte ut av felleshjemmet. Dette skjedde uten at det var avklart hva som skulle skje med eiendommen. Etter samlivsbruddet i november 1993 har A fortsatt å bo på eiendommen. Det vil derfor være en større belastning for henne å måtte flytte nå, enn det vil være for B å ikke få flytte tilbake. Dette har også sammenheng med at A i løpet av de siste fire årene har drevet gården og også forestått oppussing og vedlikehold. Hun har dessuten bygget opp et miljø for hesteinteressert ungdom på eiendommen med ti hester. Hun er også den av partene som er best skikket til å ta vare på eiendommen i fremtiden.
B har ofte betydelige hodesmerter og er 100 prosent arbeidsufør. Dette har betydning for hans muligheter til å drive gården, dersom han skulle overta denne. Hans helse vil for eksempel gjøre det meget vanskelig for ham å ha ansvar for dyr som krever et regelmessig stell. Der erkjennes dog at arbeid i skogen vil kunne ha en positiv virkning for Bs psykiske helse, men denne mulig effekt vil han også kunne oppnå ved å arbeide i annen skog enn den som hører til den omtvistede eiendommen.
Også hensynet til barna tilsier at eiendommen utlegges A. Etter samlivsbruddet har i perioder to av partenes barn, ett barnebarn samt et fosterbarn bodd der sammen med henne. En datter og hennes barn bor der fortsatt og ønsker å innrede en egen leilighet. Det er ikke aktuelt for disse å bli boende dersom B får overta eiendommen.
A har nedlagt slik påstand:
1. "A utlegges på skiftet eiendommen gnr 25, bnr 1 og 8 i X etter skiftetakst.
2. B tilpliktes å betale saksomkostninger til A for skifteretten og lagmannsretten, med tillegg av 12 prosent årlig rente fra oppfyllelsestidspunktet."
B ved advokat Per Erik Bergsjø har i hovedtrekk anført:
Det foreligger særlige grunner som tilsier at eiendommen gnr 25 bnr 1 og 8 X utlegges B på skiftet, jfr ekteskapsloven §67 første ledd bokstav a.
Selv om partene er enige om at lagmannsretten kan legge til grunn at "eiendommen utelukkende eller hovedsaklig har tjent til felles bolig", må det ved vurderingen legges stor vekt på at det dreier seg om en næringseiendom. Dette innebærer at innsatsen i hjemmet ikke tillegges like stor betydning som om det hadde vært tale om en ordinær boligeiendom.
B har utvilsomt prestert en større arbeidsinnsats på gården enn A. Det var utelukkende han av ektefellene som under samlivet arbeidet i skogen. B var også den som stod for det alt vesentlige av innsatsen på jordene og i fjøset. Han hadde interesse for og ønske om å drive gården i motsetning til A som hadde sin yrkesmessige karriere innen helsevesenet. Eiendommen ble da også anskaffet for at han skulle få oppfylt ønsket han hadde hatt siden tidlig barndom om å få drive en gård. Det må således også legges til grunn at han er den av partene som har den sterkeste følelsesmessige tilknytningen til eiendommen.
Økonomisk må lagmannsretten kunne gå ut fra at partene har bidratt like mye til familiens underhold. Derimot har den økonomiske støtten Bs familie har ytet vært avgjørende for at partene kunne anskaffe eiendommen og senere beholde den. Hans foreldre, onkel og besteforeldre kausjonerte i sin tid for lånene som ble tatt opp i forbindelse med at eiendommen ble kjøpt. Senere har også Bs foreldre lånt partene til sammen kr 173.000,- som er benyttet til gårdsdriften. Av dette beløpet måtte hans foreldre selv låne kr 117.000,- til betydelig rente som aldri er blitt belastet B og A. I tillegg til den økonomiske støtten har Bs familie også nedlagt et betydelig arbeid på gården. As slekt har ikke ytet bistand av noen art.
B vil også være den av partene som er best skikket til å drive eiendommen i fremtiden. Han ønsker selv å utføre skogsarbeid i motsetning til A. Det vil dessuten være av stor betydning for hans psykiske helse at han kan fortsette med gårdsdriften og arbeidet i skogen. Dette vil gi hans tilværelse et meningsfylt innhold og motvirke depresjonene som har plaget ham i flere år. Den omstendighet at han er 100 prosent ufør, er ikke til hinder for at han vil kunne ta seg av gården på forsvarlig vis.
Det forhold at A nå har bodd noe lenger på eiendommen enn B og at barna ønsker at moren overtar gården, er uten betydning. En av partene måtte flytte slik ekteskapet hadde utviklet seg. Når det gjelder barna er de myndige og kun ett av dem bor på eiendommen.
B har lagt ned slik påstand:
1. "Kristiansand skifteretts dom av 13 mai 1997 stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten."
Lagmannsretten skal bemerke:
Ekteskapsloven §67 første ledd bokstav a gir det rettslige utgangspunktet for avgjørelsen med hensyn til hvem av ektefellene som skal få utlagt en tidligere felles bolig på sin lodd ved skifte av felleseiebo. Forutsetningen for at bestemmelsen skal komme til anvendelse er blant annet at eiendommen "utelukkende eller hovedsaklig" har tjent til felles bolig". I overensstemmelse med begge parters anførsel, legger lagmannsretten til grunn at dette vilkåret er oppfylt. Det nevnes for ordens skyld at ingen av partene har hevdet at odelsrettslige forhold har betydning i saken. Det er videre på det rene at angjeldende eiendom ikke er ervervet fra noen av partenes slekt, jfr den nevnte bestemmelse.
Som det fremgår av hva som tidligere opplyst, er partene også enige om at lagmannsretten kan utlegge eiendommen til den som anses å ha sterkest interesse knyttet til eiendommen dersom det ikke finnes å foreligge "særlige forhold" som tilsier at den utlegges en av dem.
Etter lagmannsrettens syn foreligger det ikke en markert overvekt av hensyn som taler for at eiendommen bør utlegges den ene eller den annen part på skiftet. Avgjørelsen må derfor treffes ut fra hvem av dem som må anses å ha den sterkeste interesse i å få utlagt eiendommen til seg.
Den angjeldende eiendommen er beskrevet ovenfor. Det er tale om et mindre gårdsbruk som i årene fra 1987 til 1993 ga en gjennomsnittlig avkastning på ca kr 39.000,- hvorav det alt vesentlige skrev seg fra landbruksvirksomheten. Partene har lagt vesentlig vekt på hvem av dem som må anses for å ha utført mest arbeid på gården, mens de bodde sammen.
Lagmannsretten anser det klart at A under ekteskapet hadde hovedansvaret for barna og hjemmet, mens B var den av partene som utførte arbeid i skogen. Når det gjelder innsatsen på jordene og i fjøset, er det mer uklart hvem som til sammen har ydet mest. I mangel av andre opplysninger legger lagmannsretten til grunn at de på dette området har prestert likeverdige ytelser. Totalt fremstår det heller ikke som tilstrekkelig klart at den ene part under samlivet har gitt et større bidrag til familiens underhold enn den andre, arbeidsinnsats og økonomiske tilskudd sett under ett. Lagmannsretten finner derfor ikke grunnlag for tillegge partenes tidligere ytelser vekt i favør av noen av dem.
Det er ikke tvil om at A og B fikk hjelp av venner, naboer og sistnevntes familie i driften av eiendommen. Denne bistanden må imidlertid anses gitt begge parter og kan således heller ikke tas til inntekt for at eiendommen bør utlegges den ene eller annen part.
Hva angår fremtiden har B særlig fremhevet skogen som en inntektskilde. Etter fradrag for de områdene som avståes til den interkommunale fyllplassen, er det gjenværende skogsareal oppmålt til 877 dekar. Hvordan ekspropriasjonen har påvirket bonitetsfordelingen er ikke nærmere opplyst. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at det gjenværende skogsareal under enhver omstendighet er såvidt begrenset at det ikke vil være økonomisk forsvarlig å foreta nevneverdige investeringer i maskiner for å oppnå en rasjonell drift. Det fremtidige skogsarbeidet må derfor antas i stor grad å ville forutsette en manuell innsats.
Ingen av partene har anført at det vil være påregnelig med en nevneverdig økning av inntektene fra jordbruksvirksomheten i fremtiden. Slik utviklingen har vært innen landbruket de senere år, synes heller ikke en slik økning særlig sannsynlig. Den mest nærliggende utnyttelsen av de dyrkede arealet vil være til forproduksjon til 10-15 vinterforede sauer som holdes i dag.
Etter lagmannsrettens vurdering er det følgelig lite trolig at eiendommen har et inntektspotensiale som i noen særlig grad overstiger den tidligere avkastningen. Eiendommen vil følgelig i nokså begrenset utstrekning kunne bidra til å skape inntektsgrunnlag for en familie, og driften vil få preg av hobbyvirksomhet slik A har anført. Dette innebærer at de synspunkter B har gjort gjeldende knyttet til næringsvirksomheten på eiendommen, ikke vil kunne tillegges spesiell stor vekt. Som følge av dette må As innsats i huset og for barna tillegges større vekt sammenlignet med om gården var vurdert som en næringseiendom.
B er i dag 100 prosent arbeidsufør etter en arbeidsulykke i 1993. Han fikk den gang en stålgjenstand i hodet og har senere vært plaget av hodesmerter. Det er opplyst at disse kan opptre en til tre ganger i uken og vare fra en time til en hel dag. Forut for ulykken arbeidet han reelt i halv stilling en tid på grunn av problemer som skrev seg fra en tidligere mislykket blindtarmsoperasjon.
Lagmannsretten er ikke i tvil om at B vil se det som meget meningsfullt å få kunne arbeide i skogen og derved motvirke depresjonene han nå lider under, slik også hans lege understreket i sitt vitneprov under ankeforhandlingen. Lagmannsretten er imidlertid i adskillig tvil om B vil være i stand til å utføre nevneverdig skogsarbeid, dersom han får overta eiendommen. Det vises til karakteren og omfanget av hans fysiske plager og at hardt manuelt arbeid normalt ikke kan antas å ha en helbredende eller reduserende virkning på sterke hodesmerter. Omfanget av den bistand han tidligere har fått i driften av skogen tyder også på at han ikke er i stand til å utføre særlig meget arbeid på egen hånd.
A er utdannet sykepleier og helsesøster og har sitt daglige virke utenfor gården. Hun har opplyst at hun ikke vil drive skogen selv dersom eiendommen utlegges henne. Under denne forutsetning har hun derfor tilbudt sin tidligere ektefelle å arbeide i skogen. Når det gjelder innmarken synes denne for en del å ville bli benyttet i forbindelse med hestehold i tillegg til produksjon av for.
Det er i dag oppstallet i alt ti hester på eiendommen hvorav A eier seks. Hun har de senere år innredet flere nye staller i driftsbygningen. Tiltaket som har medført at ungdom har skapt et miljø på eiendommen bygget på interessen for hest, vurderes av lagmannsretten som positivt.
Partene har bodd sammen på eiendommen i omlag 21 år og føler utvilsomt en sterk tilknytning til den.
Det synes klart at det var B som var initiativtaker til anskaffelsen av eiendommen og at kjøpet innebar oppfyllelsen av et ønske han hadde hatt i mange år. På den annen side kan det ikke ses helt bort fra at A nå har bodd ytterligere fire år på eiendommen uten B, etter at han forlot deres felles hjem før spørsmålet om hvem som skulle overta eiendommen var drøftet.
Etter lagmannsrettens syn må det antas at eiendommen vil bli best ivaretatt dersom A får overta den. Det vises blant annet til at hun har en betydelig arbeidskapasitet, og at hun de siste fire årene også har utført til sammen ikke ubetydelige vedlikeholds- og reparasjonsarbeider på bolighuset og driftsbygningen. Når det gjelder B har han, som nevnt ovenfor, helsemessige problemer som nødvendigvis må ha klart reduserende virkning på hans arbeidskapasitet. Etter lagmannsrettens syn kan det heller ikke unnlates å ta et visst hensyn til at B i den tiden han bodde på eiendommen, hadde et alkoholforbruk som hvertfall til tider medførte, at han ikke arbeidet på gården slik det ville vært naturlig.
Partene har som nevnt tidligere tre barn. Den eldste datteren flyttet tilbake til eiendommen for omlag halvannet år siden med sin sønn som nå er fem år gammel, etter å ha hatt en noe skiftende tilværelse de foregående år. De to andre døtrene hvorav den ene har to egne barn, bor i nærheten av barndomshjemmet. Partenes barn har alle gitt klart utrykk for at de ønsker at moren skal overta eiendommen. Den eldste datteren har også gitt uttrykk for at hun flytter dersom faren får gården utlagt til seg.
Ettersom partenes døtre er myndige kan ikke deres ønsker tillegges stor vekt. På den annen side synes barndomshjemmet å fungere som et samlingssted for dem og deres barn slik at lagmannsretten ikke kan se helt bort fra forholdet.
Lagmannsretten har funnet avgjørelsen vanskelig. Ingen av partene anses å ha påvist sterke grunner for å få overta eiendommen ut over tilknytningen som lett etableres når en over lenger tid har bodd på den. Etter omstendighetene har imidlertid lagmannsretten kommet til at de sterkeste grunnene taler for at A bør få eiendommen utlagt til seg på skiftet. Det har ikke vært omstridt at hun skal betale skiftetakst. Det avsies derfor dom i samsvar med dette.
Dommen er enstemmig.
Anken har ført frem. Lagmannsretten har imidlertid vært i tvil slik at hver av partene pålegges å dekke egne saksomkostninger, jfr tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr §172 annet ledd.
Domsslutning:
1. A utlegges på skiftet eiendommen gnr 25 bnr 1 og 8 i X etter skiftetakst.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for skifteretten eller lagmannsretten.