LA-1997-87

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-11-17
Publisert:	LA-1997-00087
Stikkord:	Eiendomsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Marnar jordskifterett nr: 1/1993 - Agder lagmannsrett LA-1997-00087 A.
Parter:	Ankende part: Torleif Stallemo (Prosessfullmektig: H.r.advokat Helge Tofte). Ankemotpart: John Seland (Prosessfullmektig: Advokat Erik Eriksen).
Forfatter:	Lagdommer Erling Strand. formann Ekstraord. lagdommer John Årseth. Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Hevdslova (1966) §2

Under jordskifte i utmark under gnr. 75 i Audnedal er oppstått tvist mellom Torleif Stallemo, som eier bnr. 4, og John Seland som eier av bnr. 9. Tvisten gjelder eiendomsretten til skogen på et ca 25 da stort areal rundt Lærfjellslåttene.

Marnar jordskifterett avsa 24. mai 1996 dom med slik domsslutning:

"Gnr. 75 bnr. 9, eier John Seland, er skogeier i et område på og omkring Lærfjellslåttene, slik det er merket av med rød maling i marka."

Torleif Stallemo v. advokat Helge Tofte har 9. juli 1996 påanket dommen til Agder lagmannsrett. John Seland har tatt til gjenmæle v. advokat Erik Eriksen. Hovedforhandling er holdt i Mandal 6. - 7. oktober 1998. Partene møtte og ga forklaring. Som vitner hørte lagsmannsretten herredsskogmester Tolleiv Homme og skogassistent Arvid Høie. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Lagmannsretten var på synfaring sammen med partene og prosessfullmektigene. Saken står for ankedomstolen i samme stilling som den gjorde for jordskifteretten, likevel slik at John Seland subsidiært gjør gjeldende å ha hevdet eiendomsrett.

Saksforholdet er i hovedtrekk:

Ankemotpartens bestefar John Sørensen Seland eide bnr. 9 fra 1901 til 1926, og sønnen Søren Johnsen Seland fra 1926 til 1960. Siden 1960 har ankemotparten vært hjemmelshaver, men han overtok bruket omkring 1955. - Eier av bnr. 4 var Gustav Seland, fra 1921 inntil han døde i 1981. Enken Torny Seland i uskiftet bo solgte i 1986 bruket til ankeparten Torleif Stallemo. Gustav og Torny Seland hadde sønnen Georg, død 1985.

Da Torleif Stallemo i 1986 hadde kjøpt bruket, gikk han opp grensene for bnr. 4 sammen med Ole Solberg, en granne på Seland, død 1988. De gjorde bruk av materiale fra økonomisk kartverk, og fant praktisk talt alle byttesteiner. Torleif Stallemo var omtrent samtidig blitt kjent med at bnr. 9 gjorde gjeldende å ha eiendomsrett til skogen på det nevnte 25 da store areal, i henhold til avtale mellom tidligere eiere av de to bruk. John Seland mente også å kunne påvise byttesteiner for parsellen. Denne eierpretensjon var en av grunnene til at Torleif Stallemo i 1993 fremmet krav om jordskifte.

Tvisteområdet er tilnærmet kvadratisk arrondert, og på alle sider omsluttet av bnr. 4. Det består av to engang oppdyrkede myrer, og av skog dels i ytterkantene av og dels mellom myrene. Retten til beite og slått - buskogen - tilhører bnr. 9, som også har buskogretten i de tilstøtende deler av bnr. 4. Tvistegjenstand i saken er eiendomsretten til skogen på arealet, og dermed også eiendomsretten til grunnen, idet partene er enige om at skogeieren er grunneier.

Innenfor tvisteområdet ligger et ca 3 da stort areal som i John Selands eiertid på bnr. 9 er blitt tilplantet, for det meste med gran. I 1964 ble det utarbeidet grøfteplan som gjaldt 345 m. nygrøfting i forbindelse med plantefeltet. Etter søknad fra eieren av bnr. 9 ble det tilstått stats/kommunebidrag til grøftingen med kr 380,-, på vilkår av at eieren skjøt til et like stort beløp. Grøftingen ble utført maskinelt, inspisert og godkjent av skogassistent Høie. Herredsskogmester Tolleiv Homme var på stedet omkring 1970, sammen med John Seland.

Av fremstillingsmessige grunner refererer lagmannsretten først ankemotpartens anførsler.

John Seland bygger sin eierpåstand på to grunnlag - prinsipalt på at arealet før 1930 er overdradd fra bnr. 4 til bnr. 9, og subsidiært på at Lærfjellslåttene er hevdet til eiendom før jordskifte ble begjært i 1993.

Vedr. kjøp blir anført at daværende eier av bnr. 4 Tobias Reiersen solgte stykket til en av John Selands rettsforgjengere. Tobias Reiersen må antas å ha vært i økonomiske vanskeligheter som gjorde det nødvendig for ham å fraselge bnr. 4 rettigheter og mindre parseller, slik det er dokumentert. Noen av ervervene er tinglyst, andre, som salget av Lærfjellslåttene, ikke. Hvorvidt det ble opprettet noen kontrakt mellom partene her, vet en ikke. Men John Seland husker at det fantes en kvittering utstedt av Tobias Reiersen for kr 50,-. Han er sikker på at den gjaldt Lærfjellslåttene. Kvitteringen er nå kommet bort.

At det skjedde overdragelse av eiendomsrett, bestyrkes av en rekke forhold: Byttesteiner er satt opp, det har foregått grøfting og planting som ikke kunne være hjemlet i buskogrettigheter, og som ble utført på slik måte at det måtte bli lagt merke til, Gustav Seland holdt seg passiv skjønt han kjente til kvitteringen fra Tobias Reiersen og de oppsatte byttesteiner; ved et høve spurte Reiersen endog John Seland om samtykke til å felle noen bjørker i området. Planting og grøfting skjedde utenfor det senere plantefelt. Det har formodningen mot seg at Søren Johnsen Seland, som disponerte Lærfjellslåttene etter at han hadde gitt bruket ellers over til John Seland, så noen hensikt i å kultivere grunn han ikke var sikker på å eie.

Prinsipalt under hevdsanførselen gjør John Seland gjeldende at bnr. 9 har brukt skogen på Lærfjellslåttene siden omkring 1920 i den tro at arealet tilhørte bruket, og at eiendomshevd var fullført omkring 1940. Einer og småfuruer ble hogd og lagt i grøftene for å holde disse åpne.

Subsidiært blir anført at søknadstiden i 1964 er utgangspunktet for hevden. Hevden var således fullført omkring 1980. Kontinuitetsvilkåret er oppfylt. En må her ta hensyn til hvilken bruk som ble gjort av arealet ut over utnyttingen som buskog - når skogplantingen først var ferdig, krevdes ikke stor aktivitet, men det ble noe uttynning og slik skjøtsel som er naturlig i et plantefelt. Slik skjøtsel er tilstrekkelig bruk for hevd. Beplantingen har etter hvert vokst til slik at den nå står som et jevnt felt med tett ungskog. Bruken har vært ekslusiv for bnr. 9. Det blir her vist til Gustav Selands passivitet etter at han hadde sett kvitteringen, og til at han aldri hadde drift i Lærfjellslåttene. John Seland og hans rettsforgjenger har således vært i god tro.

John Seland har nedlagt påstand:

"1. Jordskifterettens dom stadfestes.

2. John Seland tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett med tillegg av 12% rente p.a. fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer."

Torleif Stallemo bestrider at det er ført bevis for eiendomsoverdragelse, og for at hevdsvilkårene er oppfylt.

Det anføres ikke å være riktig når jordskifteretten mener det ofte hendte at det ble handlet med mindre jordstykker uten skriftlige avtaler. Dette kan i høyden ha vært tilfelle for ubetydelige rettighetsavståelser, og ikke for overdragelse av eiendomsrett. Det taler mot eierpåstanden fra John Seland at det skriftlig ikke foreligger noe om eierskifte, verken kontrakt, skjøte eller tinglysing. Dårlig sammenheng gir det også at det sies å ha eksistert en kvittering, men at spor etter den eller forutgående kontrakt/avtale ikke kan ettervises. Det er mulig at Seland har fått lov til å ta einer og annet virke for å støtte opp grøftene i myrene. En slik tillatelse gir åpenbart ikke grunnlag for å slutte at området var kjøpt eller at det var ervervet ved hevd.

Videre savnes oppmerking av grensene for hva som skal være kjøpt. De to steinene som er påvist er uten bevisverdi - formasjonene kan like gjerne være naturskapte. Det måtte også være ventelig at John Seland, når han mente å være eier, hadde sørget for at eiendomsretten var blitt tilkjennegitt overfor økonomisk kartverk. Endelig er grøfteplanen uten verdi som bevis for eiendomsrett; det ble grøftet også i slåttemarken, og grøftene måtte lede vannet ut fra denne. Grøftingen godtgjør derfor ikke mer enn det uomtvistede faktum at bnr. 9 hadde buskogen i tvistefeltet.

Når det gjelder hevdserverv, anfører Torleif Stallemo at John Seland og hans rettsforgjenger ikke har vært i aktsom god tro. Mangelen på dokumenter og på fullstendig merking av grenser har i seg selv vært en oppfordring til å undersøke, og til å forhøre seg nærmere hos eieren av bnr. 4. At Gustav Seland etterlyste kvitteringen, måtte for John Seland være egnet til å skape usikkerhet om eiendomsforholdet - henvendelsen viser at Gustav Seland tok temaet opp. Dersom John Seland var i god tro om sin eiendomsrett, er det underlig at han ikke signaliserte denne under fotograferingen for økonomisk kartverk; alle grunneiere var opptatt av grensene, og her burde en vært det desto mer ettersom Lærfjellslåttene lå midt inne i bnr. 4. Alt tyder på at han har forstått at der var uavklarte eiendomsforhold i området. Hans påvisninger under synfaringen var også preget av usikkerhet i så måte.

Heller ikke vilkåret om eksklusiv rådighet er tilfredsstilt. I tiden 1920-64 er det ikke engang forsøkt påvist annen virksomhet fra bnr. 9 i området enn bruken som buskog. Etter 1964 har det for 22 da av Lærfjellslåttene vært ingen eller i høyden tilfeldig hogst etter samtykke. Tilplantingen av et 3 da stort felt kunne i prinsippet vært en indikasjon på at bnr. 9 mente å ha eiendomsrett der, forutsatt at det var blitt foretatt mer enn planting. Det er ikke tilstrekkelig å sette ned granplanter, og så forlate stedet; uten ytterligere skjøtsel blir det ikke den kontinuitet i rådigheten som hevdserverv er betinget av.

Torleif Stallemo har nedlagt påstand:

"1. Torleif Stallemo - som eier av gnr. 7 bnr. 4 i Audnedal - er eier av arealet omkring Lærfjellslåttene.

2. Torleif Stallemo tilkjennes saksomkostninger."

Lagmannsretten skal bemerke:

Spørsmålet om innholdet i en bortkommet kvittering som Tobias Reiersen skal ha gitt John Sørensen Seland har hatt en fremskutt plass både i bevisførselen og i prosedyren. Lagmannsretten ser ikke bort fra at en kvittering har vært i John Selands besittelse inntil begynnelsen av 1980-årene. Etter forklaringen fra John Seland var det tale om en kvittering for kr 50,- mottatt fra eieren av bnr. 9. Seland kunne ikke huske nøyaktig hva som sto i kvitteringen, men har sagt at den gjaldt Lærfjellslåttene. Han kunne ikke si noe om ordlyd og datering m.v., men er sikker på at dokumentet var signert med Tobias Reiersens navn. Siste gang John Seland hadde dokumentet i hende var da Gustav Seland ønsket å låne det, angivelig for kopiering, og fikk dokumentet overlevert. Hvorfor Gustav Seland ville ha kopi har John Seland ingen mening om; han erindrer ikke den konkrete foranledning til forespørselen. Lagmannsretten har merket seg at der er uklarhet i John Selands forklaring om tidspunktet for anmodningen fra Gustav Seland - det skal ha vært mens Gustav og sønnen Georg hogg noen bjørker nær den grense John Seland mente Lærfjellslåttene hadde, en hogst han har tidfestet både til slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1980-årene. Torleif Stallemo har forklart at han først ville ha John Seland som ledsager under grensegangen i mai 1986. John Seland avslo å følge med. Samtidig sa han at en av hans forgjengere hadde kjøpt arealet omkring Lærfjellslåttene, og at han hadde papir på dette. Noe dokument ble ikke forevist.

Lagmannsretten tar først stilling til om bnr. 4 ved en avtalemessig disposisjon har overført skogen på Lærfjellslåttene til bnr. 9.

Jordskifteretten har begrunnet sitt resultat bl.a. med at eierskifter i traktene ikke sjelden ble gjennomført ved muntlig inngåtte overenskomster. Lagmannsretten finner ikke ut fra de bevis som foreligger å kunne legge til grunn at bnr. 9 ervervet Lærfjellslåttene ved en muntlig avtale.

Det anses heller ikke som tilstrekkelig bevis for overføring av eiendomsrett at det har eksistert et dokument, av John Seland betegnet kvittering. Det er så uklart om kvitteringen har hatt noe med eiendomsforholdene ved Lærfjellslåttene å gjøre, at lagmannsretten ikke kan bygge på det. Det gjelder både bevisførselen om kvitteringens ordlyd, og i hvilken sammenheng den etter mange år kom på bane. Det er uråd å fremlegge dokumentet, og dets angivelige innhold har ikke støtte i konkrete, sannsynliggjorte omstendigheter. John Selands erindring om dokumentet er ufullstendig og underbygger ikke på tilstrekkelig måte anførselsen om at området er kjøpt.

Atskillig uklarhet og ufullstendighet hefter også ved angivelsen av grensen for det område bnr. 9 skal ha kjøpt, og påvisningen av den. Supplerende bevisstoff - som f.eks. andre grensebeskrivelser eller klare fastmerker, finnes ikke. Det eneste bevis i marken for avgrensingen av området er to/tre steinopplegg, samt noen ståltrådrester i et tre. Det hefter betydelig usikkerhet med hensyn til beskaffenheten av merkene, og det er påfallende at det for et såvidt stort område bare var to steiner som kan sies å ha et tilnærmet preg av grensemerker. Plasseringen av disse er ikke slik at de gir noe holdepunkt for hvordan grensen for et eventuelt frasolgt område skulle gå. Det korte piggtrådgjerdet kan avgjort ikke være satt opp for å markere eiendomsgrense i skogen.

Lagmannsretten finner etter dette at det ikke er ført bevis for at bnr. 4 har avstått tvisteområdet til bnr. 9.

Hevdspåstanden omfatter prinsipalt Lærfjellslåttene i sin helhet, ca 25 da. For tiden frem til begynnelsen av 1960 er det ikke grunn for lagmannsretten til å gå inn på alle hevdsvilkår, idet en finner at en mulig utnytting av trebestanden eller andre utnyttingsformer som knyttet seg til eiendomsretten, og ikke til buskogsretten, må ha vært så minimale og uten kontinuitet at kravet til rådighetsutøvelse ikke er oppfylt.

Etter det som er opplyst, tok fulldyrking av myrstrekingene til omkring 1920, dels som kornproduksjon og dels som forproduksjon. Det ble som et ledd i denne rådighet og i samsvar med hva buskogretten tillot, grøftet i området. John Seland antar at det også ble hogd endel trær til nedlegging av virket i grøftene for å holde disse åpne. Han kjenner lite til regelmessigheten i og omfanget av slik hogst og utnytting. Noen annen bruk av skog som støter til myrene er ikke forsøkt sannsynliggjort.

Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at bnr. 9 utover dette har utøvd rådighet over skogen i tvistefeltet sett under ett. John Selands forklaringer om bruken beror på slutninger om behovet for trevirke i forbindelse med utnytting av myrene. Lagmannsretten finner det klart at en slik eventuell rådighetsutøvelse ikke kan gi grunnlag for hevd.

Et flertall i lagmannsretten - lagdommer Strand og ekstraordinær lagdommer Sigurdsen - finner at saken står annerledes når det gjelder den subsidiære anførsel om hevd av plantefeltet.

Da Søren Johnsen Seland i 1964 søkte om grøftingstilskudd, var han ikke lenger hjemmelshaver til bnr. 9. Som kårmann styrte han med deler av utmarken, på samme måte som John Seland gjør i dag.

Flertallet finner å burde feste lit til forklaringen fra John Seland om at han trodde bnr. 9 eide skogen på Lærfjellslåttene, og legger til grunn at han var i aktsom god tro.

Flertallet legger vekt på at bnr. 9 søkte tilskott til skogplanting, som også krevde egenandel, og på at bruket utførte grøfting og planting. Det er lite trolig at tiltaket ville kommet i stand uten overbevisning hos John Seland og hans far om at de var berettiget til slike forføyninger.

Grøftingen inn i denne del av skogsområdet ble utført med traktor, og både grøftingen, tilplantingen, oppvoksten av plantefeltet og skjøtselen av det, gjør at eieren av bnr. 4 ikke kan ha unngått å merke seg det. Det legges til grunn at bruken av plantefeltet i det alt vesentlige har vært skjøtsel av det. Vanlig skjøtselspraksis antas stort sett å ha vært fulgt. Det legges til grunn at det har vært arbeide av naturlig omfang for feltet. Selv om arbeidet på grunn av størrelsen, ca 3 dekar, totalt sett ikke har vært stort, må det vektlegges når bruksutøvelsen skal vurderes i forhold til hevdsspørsmålet. Arealets størrelse er partene enige om. Området må hele tiden ha vært synlig som et typisk skogplantefelt, i stigende grad etter hvert som det vokste til. Det legges til at man fra bnr. 4 ikke har brukt arealet i hevdstiden, og at rådigheten for bnr. 9 i plantefeltet har vært eksklusiv.

Hevdsperioden anses å ha begynt senest ved søknadstiden i 1964, og hevden var fullført da Torleif Stallemo ble eier av bnr. 4 i 1986. I alle fall frem til da har alle hevdsvilkår vært oppfylt.

Flertallet er blitt stående ved at bnr. 9 fra 1964 har rådet over arealet som sitt eget, hevdsloven §2 annet ledd. Bruksvilkåret for eiendomshevd innebærer krav om en ytre manifestering av rådigheten som for det ene utelukker annen eiendomsrett, og som for det annet er sammenhengende. Hvorvidt rådigheten har den nødvendige kvalifiserte styrke, beror på egenskapene ved hevdsobjektet og på hva som etter disse egenskaper fremstår som en normal disponering.

Flertallet finner at bnr. 9 i ved tiltakene i marken i 1964, og som i tiden etter at grøftingen var ferdig i kontinuitet har vært fulgt opp med planting, gjødsling og annen skjøtsel for et godt vekstforløp, har oppfylt kravet til bruksutøvelse. Tilplantingen utnytter produksjonsevnen i grunnen fullt ut. Slik bruken har vært, kan det etter forholdene ikke være avgjørende at driftsuttak av skog fra plantefeltet først vil skje etter mange års veksttid. Det er derfor ikke naturlig at rådigheten har gitt seg utslag i hogst for salg. Flertallet anser det for lite tvilsomt at grøftingen og tilplantingen har vært iakttatt av eierne av bnr. 4, og at man på bnr. 9 fortsatte arbeidet uten protester. Plantefeltet må ha blitt mer synbart ettersom skogen vokste til, og oppveksten må ha vært med å tydeliggjøre rådighetsutøvelsen fra bnr. 9.

Flertallet finner etter dette at man på bnr. 9 er eier av plantefeltet. Partene er enige om beliggenhet og utstrekning.

Mindretallet - ekstraordinær lagdommer Årseth - finner at eierne av bnr. 9 ikke har utøvd en rådighet som strekker til for hevdserverv av plantefeltet.

Bnr. 9 hadde retten til slått og beite i området, herunder rett til grøfting, d.v.s. hele den reelle praktiske utnyttelsen av arealet, idet der ikke var noe grunnlag for hogst som bnr. 4 kunne gjøre seg nytte av. Bnr. 4's interesse av dette relativt beskjedne arealet må derfor anses å ha vært minimal. Under slike omstendigheter må det etter mindretallets oppfatning kreves noe mer for hevd enn en tilplanting av et beskjedent område. En tilplanting under slike utnyttelsesforhold som nevnt gir ikke tilstrekkelig ytre manifestasjon for en rådighet som utelukker annen eiendomsrett. Plantingen i seg selv ga under slike omstendigheter som nevnt ikke tilstrekkelig alarmerende signal for bnr. 4 til å reagere på en arealutnyttelse utover det som det uomtvistet var rett til. Det er etter mindretallets oppfatning ikke ført noe bevis for at det fra bnr. 9's side har vært utøvd noe skogskjøtsel i det aktuelle området, i hvert fall ikke av slik art at det kan betegnes som en synbar sammenhengende og eksklusiv rådighetsutøvelse. Mindretallet finner således at hevdsvilkårene ikke er oppfylt. Det tilføyes at det under slike forhold som her også vil være uklart fra hvilket tidspunkt plantefeltet kan sies å ha blitt så synbart som eksklusiv rådighetsutøvelse at det eventuelt kan danne utgangspunkt for hevdstiden.

Det avsies dom i samsvar med flertallets standpunkt.

Anken har ikke vært forgjeves, og saken er dels vunnet og dels tapt. Flertallet finner at hver av partene bør bære sine saksomkostninger etter tvistemålslovens §180 annet ledd, jfr. hovedregelen i §174 første ledd, som det ikke finnes grunn til å gjøre unntak fra. Saksomkostninger for jordskifteretten er ikke påstått.

Etter sitt standpunkt i saken finner mindretallet at ankemotparten bør erstatte den ankende parts saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd, og i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave.

Dommen er avsagt under dissens slik det fremgår.

Domsslutning:

1. Gnr. 75 bnr. 9, eier John Seland, er skogeier i et omforenet areal på Lærfjellslåttene, stort ca 3 da.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten.