LA-1997-900
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-17 |
| Publisert: | LA-1997-00900 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett - Agder lagmannsrett LA-1997-00900 M |
| Parter: | Ankende part: A Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiadjutant Benedicte Bjørnland Forsvarer: Advokat Hanne Pentzen) |
| Forfatter: | Lagdommer Jan Villum, formann Byrettsdommer Knut Otterbech Sorenskriver Rolf Lien |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §257, §258, §317, Straffeprosessloven (1981) §41, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Ved Tønsberg byretts dom av 16. april 1997 ble A født xx.xx.1957 dømt til en straff av fengsel i 5 måneder for overtredelse av straffeloven §257 jf §258, straffeloven §257, straffeloven §317 første ledd, straffeloven §162 første ledd jf femte ledd og legemiddlelloven §31 annet og fjerde ledd jf §24 første ledd.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Domfelte, A, har anket byrettens dom til lagmannsretten. Anken gjelder straffutmålingen som hevdes å være for streng. Det er anført at fengsselstraffen bør gjøres betinget.
Lagmannsretten finner at anken må forkastes og skal bemerke:
Av strafferegisteret fremgår det at domfelte tidligere er straffedømt 26 ganger, senest ved Tønsberg byretts dom av 20. februar 1996 der han ble dømt til en straff av fengsel i 10 måneder hvorav 6 måneder ble gjort betinget med en prøvetid på to år. Han er nå dømt for å ha begått to grove tyverier av tobakksvarer, ett tyveri av CD-spiller, TV-apparat, mikrobølgeoven og diverse CD-plater, ett heleri av bag med sølvtøy m.m. og for kjøp og bruk av heroin.
Domfelte, A, har vært HIV-positiv siden 1987. Han er ikke klart AIDS-definert. Han har fremskredet immunsvikt og hans tilstand er i henhold til vitneforklaring fra hans behandlende lege, seksjonsoverlege Per Bjark ved Vestfold sentralsykehus i grenseland mot AIDS.
Forsvareren har anført at domfeltes personlige forhold bør tilsi en betinget fengselsstraff, og hun har vist til dom avsagt av Høyesterett 27. september 1991 med kort referat i Rt-1991-1066, og til dom avsagt av Høyesterett 5. februar 1993 med kort referat i Rt-1993-369.
Lagmannsretten finner at dommene som er påberopt av forsvareren ikke er tilstrekkelig sammenlingbare. Dommene i Rt-1993-369 gjaldt en mann med AIDS-diagnose som i flere måneder hadde vært innlagt på Ullevål sykehus på grunn av at hans tilstand hadde forverret seg. Høyesterett uttalte at det var på det rene at han ikke ville være istand til å sone fengselsstraffen, og under disse omstendigheter ble straffen gjort betinget. Dommen fra 1991 gjaldt en HIV-positiv mann som etterhvert hadde fått et ordnet levesett slik at det var tale om rehabilitering. Dette er ikke forholdet i nærværende sak.
Lagmannsretten slutter seg til byrettens begrunnelse for fastsettelsen av straffen, og det vises til byrettens dom, jf. straffeprosessloven §41, tredje ledd.
Spørsmålet om domfeltes sykdomstilstand og eventuell soningudyktighet, må vurderes av fengselsmyndighetene. Det vises til Fengselsstyrets rundskriv av 9. mai 1990 (nr 8/90) om at personer med AIDS mormalt ikke skal være i fengsel (pkt. 4), og at personer som er HIV-positive og som er syke på grunn av redusert immunforsvar skal vurderes for fremskutt prøveløslatelse, soningsavbrudd eller overførsel til sykehus eller annen behandlingsinstitusjon (pkt. 5).
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.