LA-1997-902
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-04-20 |
| Publisert: | LA-1997-00902 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr: 96-01513 - Agder lagmannsrett LA-1997-00902 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Bentestuen). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Knut Øslebø). |
| Forfatter: | Lagdommer Erling Strand, formann. Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen. Ekstraord. lagdommer John Årseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180 |
Saken gjelder økonomisk oppgjør etter et avbrutt samboerforhold.
A og B etablerte et forhold høsten 1990 og var samboere fra julen 1990 til februar 1996. A reiste i september 1996 sak ved Kristiansand byrett mot B med krav om tilbakebetaling av 3 beløp, henholdsvis kr 114000,-, kr 12000,-, og kr 5000,-, tilsammen kr 131000,-, med grunnlag i påstått avtale. B påsto seg frifunnet. Byretten avsa 16. april 1997 dom i tvisten med slik domsslutning:
"1. Saksøkte frifinnes.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger til B med kroner 25700,- - tjuefemtusensjuhundre - innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom."
Retten la til grunn som uomtvistet at B i april 1995 hadde mottatt kr 114000,- av salgssummen på kr 180000,- for en båt som partene solgte umiddelbart før. Retten fant imidlertid at det ikke forelå noen avtale om, eller noe annet rettslig grunnlag for tilbakebetaling av det mottatte beløpet. De to andre beløpene som saken gjaldt ble av retten ansett ikke bevist å være mottatt eller akseptert å skulle tilbakebetales av B.
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for byretten, samt dens vurdering av de faktiske og rettslige spørsmålene, fremgår av byrettens dom.
A med Advokatfirmaet Kjær & Co DA v/advokat Kjell Bentestuen som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett for så vidt gjelder kravsposten kr 114000,-. Anken er angitt å gjelde byrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Gunnar Marten B med advokat Knut Øslebø som prosessfullmektig har imøtegått anken.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 26. og 27. mars 1998. Partene møtte, sammen med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Det ble avhørt 7 vitner, hvorav 5 var nye for lagmannsretten. Det ble dokumentert en del skriftlig bevismateriale som er nevnt nedenfor i den utstrekning det har hatt betydning for resultatet.
Saken står for lagmannsretten, så langt den er anket, jfr. foran, i alt vesentlig i samme stilling, såvel faktisk som rettslig, som for byretten. Partenes anførsler er også i hovedtrekk de samme for begge rettene og det vises for så vidt til byrettens dom.
Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende:
Kravet knytter seg til salgsoppgjøret for en båt som partene eide sammen. Båten - en JODA 8100 TC - var kjøpt i august 1993 for kr 178000,- som i det vesentlige ble finansiert ved lån i bank på opprinnelig kr 166400,-, men som ved en senere refinansiering av diverse gjeld ble inkludert i et nytt lån i juni 1994 på kr 225000,- i Sparebanken Pluss. Lånet ble i desember samme år forhøyet til kr 300000,-. Begge partene har undertegnet lånedokumentene og har forpliktet seg for lånet som henholdsvis låntaker (A) og samskyldner (B). Partene var innbyrdes enige om at de månedlige terminbeløpene på lånet skulle fordeles etter økonomisk evne således at B betalte kr 2400,- og A kr 1200,-.
De ble våren 1995 enige om å selge båten og bruke salgssummen til nedbetaling av nevnte lån, slik avtalen med banken var. Båten ble solgt 1. april 1995 for kr 180000,-. B ombestemte seg imidlertid og krevde først kr 130000,- av salgssummen for å nedbetale på sin særgjeld og dermed få en bedret økonomi. Dette motsatte A seg og 2. april 1995 kom det til en ubehagelig og hissig diskusjon mellom partene om anvendelsen av midlene. B hadde periodevis hatt problemer med alkohol, noe som var et grunnleggende problem i partenes samliv. A var derfor redd ham og det ble til at hun ga etter og gikk med på en fordeling av salgssummen med kr 114000,- til ham og resten kr 66000,- til henne. Det ble samtidig opprettet en skriftlig avtale mellom partene om at når han fikk utbetalt de nevnte kr 114000,-, skulle hun ikke lenger ha ansvaret for en tilsvarende del av banklånet. A underskrev avtalen, og B tok den med seg til Stavanger, hvor han dengang arbeidet, og lovet å underskrive og fakse den til banken. Dette ble imidlertid ikke gjort. Beløpet ble utbetalt ham 3. april 1995 i tillit til nevnte avtale.
Forholdet fortsatte og begge partene betalte på lånet som tidligere avtalt frem til bruddet mellom dem i februar 1996. I brev 8. mars 1996 meddelte B at han ikke ville betale mer enn kr 1200,- pr. måned på lånet. Dette fortsatte han med frem til juli 1996, da betalingen helt opphørte. I juli samme år gjorde han forsøk på å komme til en løsning ved å foreslå å betale kr 1600,- pr. måned inntil lånet ble overført til ham, jfr. hans telefaks 12. juli 1996 til Sparebanken Pluss. Dette ble imidlertid ikke noe av.
Det gjøres gjeldende at kravet følger av samboeravtalen mellom partene av april 1991. Etter denne avtalen har hver av partene ansvaret for sin særgjeld. Beløpet på kr 114000,- ble benyttet til nedbetaling av hans særgjeld og til dekning av hans forbruk under oppholdet i Stavanger. Uten overføringen av nevnte beløp ville lånet i Sparebanken Pluss ha vært tilsvarende mindre og hans særgjeld tilsvarende større.
Kravet følger også av vanlige regressregler. Det er ikke nødvendig mellom samskyldnere å ha noen uttrykkelig avtale om regress, jfr. Bergsåker: Pengekravsrett, side 149. Partene inngikk 2. april 1995 en avtale og når B har opptrådt i strid med avtalen, slik at A har måttet betale lånet, oppstår regresskravet. B hevder å ha fått beløpet som kompensasjon for arbeid på huset og for utlegg. Konsekvensen av dette er blitt at hun ble sittende med hele gjeldsansvaret overfor Sparebanken Pluss. Som nevnt foran var de opprinnelig enige om å bruke salgsbeløpet for båten til nedbetaling av banklånet. Det er helt usannsynlig at hun noen dager senere skal ha gått med på å overta hele gjeldsansvaret.
Ankemotparten har ikke vært konsekvent i sin begrunnelse. Opprinnelig hevdet han at beløpet på kr 114000,- var benyttet på den ankende parts bolighus, jfr. hans prosessfullmektigs brev 15. mars 1996 til A. Da dette ble imøtegått, ble hevdet at beløpet var kompensasjon for hans arbeid på og den verdiskapning han har tilført hennes eiendom, jfr. prosessfullmektigens skriv 16. april 1996. Det foreligger imidlertid ikke noen avtale med slikt innhold og det ble heller ikke på nevnte tidspunkt henvist til noen avtale mellom partene. Endret begrunnelse svekker partens troverdighet.
Det vises også til at ankemotparten har oppført seg som ansvarlig for lånet ved å fortsette å betale på det frem til våren/ sommeren 1996. Etter bruddet og frem til juli 1996 betalte han riktig nok ikke mer enn kr 1200,- pr. måned. I juli 1996 fremmet han forslag overfor Sparebanken Pluss om å betale kr 1.600,- inntil lånet ble overført på ham, og som en oppfølgning av en avtale. Restlånet var på det tidspunktet ca kr 114000,- og det tilbudte terminbeløpet motsvarte omtrent hans underliggende ansvar.
Det vises ellers til anførslene for byretten.
A har nedlagt slik påstand:
"1. B dømmes til å betale A kr 114000,- med tillegg av lovens rente fra 1. mai 1996 til betaling skjer.
2. B betaler saksomkostninger til A v/advokat Kjell Bentestuen for byrett og lagmannsrett, med tillegg av lovens rente."
Ankemotparten hevder at byrettens dom er riktig og har i det vesentlige holdt seg til dens begrunnelse.
Etter samboeravtalen mellom partene har ankemotparten fraskrevet seg vederlagskrav ved opphør av samboerskapet. Etter avtalens punkt 2 kan imidlertid vederlagskrav avtales og det er slik avtale som ble inngått 2. april 1995 etter salget av båten. Partene ble da enige om fordelingen av salgssummen på kr 180000,-, slik at B fikk kr 114000,- og A resten kr 66000,-. Hans begrunnelse for beløpet var at han burde ha kompensasjon for det han hadde bidratt med under samboerskapet i form av arbeid på hennes eiendom og direkte utlegg, og med grunnlag i at hele hans disponible inntekt under samboerskapet var gått med i fellesskapet. Dette ble de enige om og hun overførte dagen etter det omforente beløpet til ham, uten forbehold av noe slag. Det ble således inngått en muntlig avtale som er bekreftet ved hennes overførsel av pengene neste dag. Dette skjedde mens samboerforholdet besto, jfr. samboeravtalens punkt 2.
Den avtalen som A påstår ble inngått, og som for øvrig først ble gjort gjeldende under hovedforhandlingen for byretten, savner grunnlag i det som faktisk skjedde. For byretten hevdet hun at det ble inngått en slik skriftlig avtale 2. april 1995, uten at hun kunne fremlegge noe bevis for det, mens hun for lagmannsretten har hevdet at avtalen bare ble underskrevet av henne og at B skulle underskrive før han fakset den til banken når han kom tilbake til Stavanger. Det er heller ikke for lagmannsretten ført noe bevis for slik påstått avtaleinngåelse. Hvis det hadde vært riktig at slik avtale ble inngått, men at B ikke underskrev, kunne hun jo ha ventet med overføringen av beløpet til underskrift forelå.
Det var intet usannsynlig ved den avtalte kompensasjonen. De fortsatte å bo sammen i den vanlige daglige rutinen og intet ved hans betaling på lånet ble endret før ca 10 måneder senere. Det var heller ikke noe misforhold mellom det utførte arbeidet/hans utlegg og den avtalte kompensasjonen. I tilfelle foreligger en gavedisposisjon. I alle fall foreligger det en bindende disposisjon. Fra avtalen ble inngått 2. april 1995 og frem til bruddet i februar 1996 hørte B heller ikke noe mer om disposisjonen.
Bs forslag til avtale, sendt banken i juli 1996, ble fremsatt på et tidspunkt da hennes krav var kr 131000,-, jfr. hennes prosessfullmektigs skriv 25 mars 1996. Hans advokat hadde avvist kravet, men partene forsøkte på egen hånd å komme til en ordning. B ønsket å gjenopprette samboerforholdet og A hadde stilt som vilkår at han overtok lånet. Hans forslag må derfor ses på denne bakgrunn. Det måtte i tilfelle en ny avtale til eller en ren erkjennelse. Forslaget innebar imidlertid ingen erkjennelse av ansvar overfor henne. Avtalen fra 2. april 1995 er ikke senere endret.
Det foreligger ingen regressadgang. Saken gjelder hennes lån, som var opptatt til finansiering av hennes bolig, d.v.s. hennes særgjeld som ifølge samboeravtalen er hennes ansvar. Også båten var hennes eiendom. B har aldri eiet noe sammen med henne. Når han har underskrevet lånedokumentene, har det vært på grunn av krav fra banken om sikkerhet for lånet. Det foreligger ikke her noe sideordnet solidaransvar som kan gi grunnlag for regress fra hennes side.
Det vises ellers til anførslene for byretten.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med renter."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:
Når det gjelder de faktiske forholdene frem til salget av båten våren 1995, vises til beskrivelsen i byrettens dom.
Det er uomtvistet at den omhandlede båten ble solgt av partene 1. april 1995 for kr 180000,- og at A 3. april av salgssummen overførte kr 114000,- til B, uten at det ved selve overføringen ble tatt forbehold av noe slag. Det er også uomtvistet at partene før salget ble gjennomført var enige om å anvende salgssummen til nedbetaling av det omhandlede lånet i Sparebanken Pluss, men at de ombestemte seg.
Partene er derimot sterkt uenige om hva som ble avtalt hjemme 2. april 1995. A hevder at B ombestemte seg og forlangte først kr 130000,- av salgssummen for å benytte beløpet til nedbetaling av sin særgjeld, og derved få en bedret økonomi. Dette motsatte hun seg og hevder at han ble sint og at det kom til en hissig stemning, slik at hun fant å måtte gi etter, men at fordelingen av salgssummen likevel ble kr 114000,- på ham og resten på henne. Hun hevder at det aldri var tale om at han skulle ha beløpet som kompensasjon for noe som helst, eller som vederlag eller gave. Hun hevder derimot at partene ble enige om at når han fikk utbetalt nevnte beløp, skulle hun ikke lenger ha ansvaret for et tilsvarende beløp av banklånet, og at det ble opprettet et dokument med slikt innhold som hun samtidig underskrev. B tok dokumentet med til Stavanger, hvor han da arbeidet, og lovte å underskrive før han fakset det til banken.
Lagmannsretten legger etter bevisførselen følgende til grunn: Det omhandlede lånet i Sparebanken Pluss var fellesgjeld, som opprinnelig ble opptatt til finansiering av båten som partene kjøpte i fellesskap i august 1993 og solgte i april 1995. Båten ble riktig nok kjøpt i As navn, men slik saken er opplyst, må legges til grunn at de eide båten i fellesskap. De var også sammen om å betjene lånet frem til juli 1996, men med ulike deler av terminbeløpene. Sameiet i båten samt lånefellesskapet synes også bekreftet ved at de opprinnelig var enige om å benytte salgssummen for båten til nedbetaling av omhandlede banklån. Det opprinnelige lånebeløpet inngikk senere i et nytt lån, opprinnelig på kr 225000,-, senere forhøyet til kr 300000,-, som de også var solidarisk ansvarlige for, jfr. byrettens redegjørelse for refinansieringen.
Det er de nærmere omstendighetene omkring delingen av salgssummen for båten som danner grunnlaget for tvisten i ankesaken. A har hevdet at hun en tid etter fordelingen av salgssummen etterspurte i banken den påståtte skriftlige avtalen, som B etter hennes oppfatning av det som ble avtalt 2. april skulle sende til banken i underskrevet stand. Filialsjef i Sparebanken Pluss, Bjørn Wetrhus, har som vitne for lagmannsretten forklart at A på et visst tidspunkt i 1995-96 - uten at han har kunnet angi tidspunktet nærmere - etterlyste i banken en faks fra B, men vitnet har ikke kunnet huske hva faksen konkret skulle gjelde. Vitneforklaringen er således for så vidt av begrenset bevisverdi. Det bemerkes imidlertid at det overhode ikke er anført noe om en faks av annet innhold. På den annen side er det noe påfallende at denne påståtte avtalen etter bevisene i saken ikke på noe annet tidspunkt er blitt etterlyst av A.
A har for lagmannsretten anført at B på direkte spørsmål i byretten om det, da partene ble enige om fordelingen, ble sagt at hans del skulle være en kompensasjon, svarte han at dette ikke ble direkte sagt. B har for lagmannsretten ikke uttrykkelig bestridt at han svarte slik. På den annen side har han bestemt hevdet at partene 2. april inngikk en avtale om kompensasjon som nevnt foran. Hvordan slik avtale kunne inngås hvis innholdet ikke ble direkte sagt, har han ikke gitt noen nærmere forklaring på.
Det er for lagmannsretten ikke ført tilstrekkelig bevis for at Bs arbeid på As bolig, eller hans påståtte direkte utlegg i forbindelse med slikt arbeid, har vært av slikt omfang at det i seg selv kan gi grunnlag for en slik kompensasjon som påstås å være avtalt. Etter bevisføringen må lagmannsretten legge til grunn at Bs arbeid og eventuelle utlegg ikke kan sies å ha vært av større omfang enn det som var naturlig slik forholdene var mellom partene.
Lagmannsretten har også merket seg at B opprinnelig ikke gjorde gjeldende en inngått avtale om kompensasjon. Det vises til det som er anført fra As side om dette, jfr. under anførslene foran. Lagmannsretten kan for så vidt være enig i at slik endret forklaring ikke er egnet til å styrke troverdigheten med hensyn til hva som påstås å være avtalt.
B har i sin forklaring for lagmannsretten hevdet at når han underskrev gjeldsdokumentene, var dette fordi banken uttrykkelig satte som vilkår for å gi lån at begge partene måtte være ansvarlige for lånet, m.a.o at A ikke ville få lån uten hans medforpliktelse. Nevnte vitne Wetrhus har imidlertid opplyst at når begge partene underskrev gjeldsdokumentet, var det i samsvar med bankens vanlige praksis i slike tilfeller, men uten at det var noe uttrykkelig krav fra banken. Banken hadde ifølge Wetrhus ikke foretatt noen selvstendig vurdering av As betalingsevne, idet pantesikkerheten for lånet var tilfredsstillende. Lagmannsretten konstaterer således at Bs forklaring/oppfatning ikke kan være riktig.
Lagmannsretten viser ellers til hans senere terminvise betalinger, også etter bruddet mellom partene og endog i de siste månedene frem til juli 1996. Dette synes å bekrefte at han anså seg forpliktet til å medvirke til betjening av lånet. Vitnet Wetrhus har forklart at han hadde oppfattet B slik at han også etter bruddet mellom partene hadde en viss forhåpning om at forholdet mellom dem kunne gjenopprettes og at dette hadde vært en begrunnelse hos ham for å fortsette å betale på lånet.
Etter en samlet bevisvurdering finner lagmannsretten at As krav må føre frem. Til rentekravet, jfr. påstanden, er det fra Bs side ikke anført noen selvstendige innvendinger.
A og hennes prosessfullmektig har for lagmannsretten uttrykkelig bekreftet at det tilkjente beløpet vil bli benyttet til å innfri det omhandlede lånet, som står til rest med ca 106000,-, slik at B ved betalingen også blir kvitt sitt formelle ansvar overfor banken.
Anken har ført frem, men lagmannsretten finner at det ikke bør tilkjennes erstatning for saksomkostninger for noen av rettene. Det vises til at når det gjelder omkostningsansvaret for byretten, hvor kravet var mer omfattende enn for lagmannsretten, må saken anses dels vunnet og dels tapt, slik at hver av partene må bære sine omkostninger, jfr. tvistemålsloven §174 første ledd. For lagmannsretten har saken budt på slik tvil at erstatning for saksomkostninger heller ikke her bør tilkjennes, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd, jfr. §180 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. B dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til A kr 114000,- -ethundreogfjortentusen- med tillegg av lovlig rente, f.t. 12 % p.a., fra 1. mai 1996 til betaling skjer.
2. Partene bærer hver sine saksomkostninger for såvel byretten som for lagmannsretten.