LA-1997-958
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-04-20 |
| Publisert: | LA-1997-00958 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr: 96-02065 A/01 - Agder lagmannsrett LA-1997-00958 A - Anke til Høyesterett nektet fremmet; HR-1998-00593K . |
| Parter: | Ankende part: Inger Lise og Rune Steiro (Prosessfullmektig: H.r.advokat Helge Tofte) Ankemotpart: Herlof Justvik (Prosessfullmektig: Advokat Svenn Aagestad) |
| Forfatter: | Lagdommer Åse Berg, formann Kst. lagdommer Håvard Skjeldås Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen |
| Lovhenvisninger: | Servituttlova (1968) §2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Ved stevning av 27. desember 1996 reiste eieren av gnr. 116 bnr. 4 i Kristiansand, Herlof Justvik, sak ved Kristiansand byrett med krav om fastsettelsesdom for at eierne av gnr. 116 bnr. 14 i Kristiansand var uberettiget til å bruke privat veg over førstnevnte eiendom i tilknytning til boligformål. Eiendommen gnr. 116 bnr. 14 var opprinnelig en fritidseiendom, men nåværende eiere, Inger Lise og Rune Steiro, fikk i 1995 bruksendringstillatelse fra hytte til bolig.
Kristiansand byrett avsa dom i saken 29. april 1997 med slik domsslutning:
"1. Eier av gnr. 116 bnr. 14 er i forhold til gnr. 116 bnr. 4 uberettiget til å bruke privat vei over gnr. 116 bnr. 4 i Kristiansand i tilknytning til boligformål på gnr. 116 bnr. 14.
2. Eier av gnr. 116 bnr. 14 tilpliktes å fjerne vann- og kloakkledninger lagt over sjøgrunn tilhørende gnr. 116 bnr. 4.
3. Rune og Inger Lise Steiro tilpliktes å betale Herlog Justvik kr 29.095,- i saksomkostninger innen 2 -touker fra dommens forkynnelse."
Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen.
Inger Lise og Rune Steiro har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Herlof Justvik har imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 2. april 1998. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Ett vitne ble avhørt. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
De ankende parters anførsler for lagmannsretten er i hovedtrekk de samme som for herredsretten og kan sammenfattes slik:
Det er i stiftelsesdokumentene som gjelder veiretten, ikke tatt noe forbehold om at veiretten er begrenset til hyttebruk. I skylddelingsforretningen står det at eiendommen skal brukes til "byggetomt". Ordlyden i avtalen om veiretten er således ikke til hinder for at veien kan brukes selv om eiendommen nyttes til helårsbolig, og den indikerer en intensiv bruk av veien. Dersom det hadde vært meningen å begrense veiretten til kun å gjelde adkomst til hytte, måtte dette ha kommet til uttrykk i avtalen. En må på denne bakgrunn ha sterke grunner for å foreta en innskrenkende fortolkning av avtalen.
Den forrige eieren av Steiros eiendom, hadde også til hensikt å bygge om hytta til fast bolig. Også han må således ha hatt den oppfatning at det ikke var noen begrensning for så vidt gjelder veiretten. Hans søknad om bruksendring ble imidlertid avslått av kommunen.
Det gjøres subsidiært gjeldende at veien må kunne brukes som permanent adkomst til Steiros eiendommen i henhold til servituttloven §2, idet den utvide bruk av veien som følge av bruksendringen, ikke vil være til urimelig eller unødvendig skade eller ulempe for ankemotparten. En servitutt er ikke statisk, men må tilpasses etter utviklingen. I den forbindelse vises til at det ikke er uvanlig at en slik eiendom som det her er tale om, går over til å bli helårsbolig, spesielt fordi det er kort avstand til sentrum. Det må også legges stor vekt på Steiros behov for sikker adkomst til sin bolig. Riktignok må det også tas hensyn til de ulemper økt trafikk representerer for motparten, men det må da ses hen til at det er flere andre eiendommer som også har rett til å nytte denne veien som adkomstvei, nemlig to bolighus og to hytter. Videre vises til at Steiro ville ha kunnet bo fast på hytta fra påsken til utpå høsten i tillegg til helgene i vinterhalvåret, og at ankemotparten måtte ha akseptert trafikken til og fra hytta i den anledning. Det er derfor utelukkende den noe økte trafikken i vinterhalvåret som kan tas i betraktning ved ulempevurderingen, men dette er helt marginalt. Det er således her tale om kun en liten ekstrabelastning for ankemotparten.
For så vidt gjelder byrettens saksomkostningsavgjørelse, aksepterer Steiro å betale 11.440 kroner, som refererer seg til avgjørelsen om vann- og kloakkledningen, som ikke er påanket.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. I saksomkostninger for byretten betaler Inger Lise og Rune Steiro til Herlof Justvik kr 11.440,-.
2. Inger Lise og Rune Steiro tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Ankemotparten har gjort gjeldende at byrettens dom er riktig både hva bevisbedømmelse og rettsanvendelse angår, og har i hovedsak anført:
Stiftelsesgrunnlaget er noe mer enn det som står i dokumentene. Også partenes forutsetninger og den faktiske bruk av veien er av betydningen når avtalen skal fortolkes. I dette tilfellet er det ikke tvilsomt at partene var innforstått med at formålet med veiretten var å kunne kjøre til hytteeiendommen, og det er slik bruk det har vært tale om i 50 år. En omgjøring til helårsbolig innebærer en vesentlig utvidelse av veiretten og vil endre selve formålet med servitutten.
Det avvises også at servituttloven §2 vil være anvendelig i denne saken. En endring av veiretten til boligformål vil være en betydelig merulempe for Justvik, idet det etter hvert vil bli en betydelig økt bruk av veien. De ankende parters behov for vei er irrelevant. De tok en sjanse og vil dessuten kunne kreve ekspropriasjon.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom pkt. 1 og 3 stadfestes.
2. Herlof Justvik tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, kst. lagdommer Håvard Skjeldås og ekstraordinær lagdommer Halvor Sigurdsen, er kommet til samme resultat som byretten. Ordlyden i det dokumenterte stiftelsesgrunnlaget gir ikke holdepunkter for at veiretten er begrenset til bruk som følger av at eiendommen skulle tjene som fritidseiendom. Men det er på den annen side heller ikke noe som taler for at veiretten gjelder alminnelig boligadkomst. Etter flertallets mening kan man av anmerkningen under pkt. 6 i skylddelingsforretningen om "byggetomt" utlede bare at eiendommen ikke skulle utnyttes i noen av de andre øyemed som er oppregnet i punktet: opplysningen sier mao. intet om til hvilket formål tomten var tenkt bebygd.
Flertallet bygger på at man ved tolkningen av det nevnte stiftelsesgrunnlag som hjemler veiretten slik dette er beskrevet i skylddelingsforretningen ikke bare kan holde seg til ordlyden isolert sett. Ved tolkningen av en avtale som den foreliggende må avtalen utfylles med det man ellers kan legge til grunn mht. partenes formål, og dermed deres forutsetninger ved avtaleinngåelsen.
Flertallet finner ikke å burde legge særlig vekt på at Reichborn-Kjennerud kanskje oppførte en bygning som var noe mer komfortabel enn vanlig standard for fritids- og rekreasjonsbruk dengang - formentlig var det her først og fremst et spørsmål om økonomisk evne. Det er videre på det rene at Reichborn-Kjennerud brukte privatbil for å komme fram til eiendommen. At to hytter og et bolighus på gnr. 117 bnr. 7 faktisk har adkomst over veiparsellen på Herlof Justviks eiendom betyr lite. Boligen er oppført som kårbygning for tidligere eier av gnr. 116 bnr. 7, og de to hyttetomter solgt/skjenket til eierens slektninger. Etter forklaringene fra Herlof Justvik og Jørg Jørgensen - nåværende eier av gnr. 116 bnr. 7 - er det såvidt flertallet forstår enighet om at parsellen bare kan nyttes i fritidsøyemed, og så lenge hyttene er i familieeie, eller tilhørende personer Herlof Justvik godtar. Når det endelig gjelder størrelsen på vederlaget for veiretten, må det under enhver omstendighet tas i betraktning at eieren av ankepartens eiendom stedsevarig er fritatt fra å delta i vedlikeholdet.
Ved sin bevisbedømmelse med hensyn til spørsmålet om hva som kan legges til grunn om hva som var partenes formål da avtalen ble inngått i 1936, så tiltrer flertallet byrettens begrunnelse. De ankende parter har også erkjent at Reichborn Kjennerud sin hensikt med kjøpet av eiendommen var å benytte denne som fritidseiendom. Flertallet bygger da på at avtalens innhold er til hinder for at eieren av de ankende parters eiendom har rett til å bruke veiretten i tilknytning til boligformål. Etter flertallet syn gir også grunneiers og rettighetshavernes adferd i årene etter avtaleinngåelsen grunnlag for den konklusjon at dette er den rette forståelse av veirettens innhold. At standpunktet ikke er kommet til utrykk utad anses som naturlig sett hen til at både Reichborn Kjennerud og ankende parts rettforgjenger, Øystein Sørensen, forholdt seg i samsvar med dette ved sin bruk av veiretten. Når det gjelder grunneiersiden, så kom standpunktet til uttrykk første gang ankemotparten hadde foranledning til å gi uttrykk for det, i forbindelse med at han ble kontaktet av de ankende parter da de undersøkte forholdene før de kjøpte eiendommen.
Ettersom flertallet legger til grunn at stiftelsesgrunnlaget gir klar beskjed om hva veiretten omfatter, kan servitutten ikke endres i kraft av servituttloven §2.
Mindretallet, lagdommer Åse Berg, finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på at Reichborn Kjenneruds hensikt med tomtekjøpet var å bygge hytte, idet mye taler for at det ville ha vært positivt nevnt i avtalen dersom det hadde vært partenes forutsetning at veiretten skulle være begrenset slik ankemotparten hevder. I den forbindelse vises til at det kort tid forut var skilt ut både en boligtomt og to hyttetomter i samme området. Samtlige eiendommer har veirett over ankemotpartens eiendom, men det nærmere innhold av veieretten er ikke dokumentert for lagmannsretten. Dessuten vises til at det var en forholdsvis stor hytte som Reichborn Kjennerud satte opp - omtrent som et vanlig bolighus. Det kan på denne bakgrunn neppe ha fremstilt seg som helt utenkelig for partene at det i alle fall for senere eiere ville kunne bli aktuelt å ta hytta i bruk til boligformål. Partene kan av den grunn ha ment at veirett ikke kun skulle gjelde adkomt til hytte. I skylddelingsforretningen er det for øvrig opplyst at tomten skal nyttes til "byggetomt"; hytte er ikke nevnt.
Mindretallet vil også peke på den omstendighet at det ble betalt særskilt for veiretten, hvilket var en oppfordring til partene om å tenke gjennom hvor omfattende veiretten skulle være. Videre er det nærliggende å tro at de av samme grunn ville sørge for å få med eventuelle begrensninger av veiretten i selve stiftelsesdokumentene.
Etter en samlet vurdering finner mindretallet likevel ikke å kunne legge til grunn at stiftelsesgrunnlaget kan sies klart å angi servituttens innhold. Avgjørende blir derfor om den utvidede bruk av veien som bruksendringen innebærer, urimelig eller unødvendig vil være til skade eller ulempe for ankemotparten, jfr. servituttloven §2. Det finner mindretallet ikke er tilfellet, og viser på dette punkt til de ankende parters anførsler, som mindretallet i alt vesentlig kan slutte seg til.
Dom i saken avsies i samsvar med flertallets standpunkt.
Anken har ikke ført frem, og lagmannsrettens flertall, kst. lagdommer Håvard Skjeldås og ekstraordinær lagdommer Halvor Sigurdsen, finner i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd at de ankende parter bør erstatte ankemotpartens omkostninger for lagmannsretten. Advokat Svenn Aagestad har inngitt omkostningsoppgave pålydende kr 32.000. Oppgaven legges til grunn. Flertallet er videre enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Mindretallet, lagdommer Åse Berg, finner at saken har frembudt slik tvil at det ikke bør idømmes saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.
Dommen er avsagt med slik dissens som det foran er redegjort for.
Domsslutning:
1. Byrettens dom pkt. 1 og 3 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Inger Lise og Rune Steiro 32.000 -trettitotusen - kroner til Herlof Justvik innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.