LA-1997-977
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-09-02 |
| Publisert: | LA-1997-00977 |
| Stikkord: | Skifterett, Registerering av eiendeler |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett - LA-1997-00977 k. Opphevet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse HR-1997-00562 K ( Rt-1997-1694). |
| Parter: | Kjærende part: Else Kari Kasland (Prosessfullmektig: Advokat Helge Husaas). Kjæremotpart: Mona Kasland Løberg, Gro Heidi Skjolden, Hege Kristin Kiil (Prosessfullmektig: Advokat Jon Kise). Kjæremotpart: Halvard Kaslands dødsbo (Prosessfullmektig: Advokat Jon Evert Christensen). |
| Forfatter: | Eks.ord.lagdommer John Årseth, lagdommer Steinar Thomassen, kst.lagdommer Erik Holth |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §13, §27 |
Halvard Kasland døde 10. februar 1997. Han etterlot seg tre særkullsbarn fra første ekteskap, Mona Kasland Løberg, Gro Heidi Skjolden, og Hege Kristin Kiil, samt gjenlevende hustru Else Kari Kasland fra det andre ekteskapet. Det ble åpnet offentlig skifte i dødsboet ved Skien og Porsgrunn skifterett 6. juni 1997 etter begjæring fra særkullsbarna. Det kom ikke til enighet mellom arvingene om behovet for og omfanget av en registrering, med bakgrunn i at det foreligger en ektepakt fra 1972. Skifteretten fattet 17. juni 1997 beslutning om at det skal foretas registrering over det som finnes i ektefellenes tidligere felles bolig. Denne beslutningen er påkjært av gjenlevende ektefelle som hevder at i følge ektepakt av 4. mars 1972 er blant annet alt innbo i felles bolig hennes særeie. Dødsboet v/bobestyreren advokat Jon i Evert Christensen og de to særkullsbarna med advokat Jon Kise som prosessfullmektig har imøtegått kjæremålet.
Den kjærende part hevder at omfanget av registreringen må begrenses til felleseiemidler og ikke omfatte det som i henhold til ektepakten av 1972 er gjenlevende ektefelles særeie. Særeiemidlene faller utenfor dødsboet og skal således ikke registreres. Skifteretten har heller ingen myndighet eller hjemmel til å beordre registrering av I særeiemidlene. Det er nedlagt slik påstand:
1. Registreringen i Halvard Kaslands dødsbo skal ikke omfatte Else Kari Kaslands særeiemidler.
2. Else Kari Kasland tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med dette kjæremålet.
Kjæremotpart nr. 1 dødsboet v/bobestyreren anfører prinsipalt at kjæremålet må avvises idet bobestyrer og skifterettens bestemmelser/avgjørelser om boets fremdrift ikke er en beslutning som er gjenstand for kjæremål. Det vises til Justisdepartementets rundskriv G 43/95. Subsidiært anføres at skifterettens avgjørelse er riktig. Det er nedlagt slik påstand:
1. Kjæremål av 29.7.1997 fra Else Kari Kasland avvises.
2. Subsidiært: Kjæremålet tas ikke til følge.
Kjæremotpart nr. 2 og 3 særkullsbarna v/advokat Kise hevder at skifterettens beslutning ikke er gjenstand for kjæremål, jfr. skiftelovens §27 2. punktum og §13 annet ledd. For øvrig hevdes at når gjenlevende ektefelle ikke har villet gi en oversikt over hva hun har i sin besittelse av formuesgjenstander som er felleseie, så er skifterettens fremgangsmåte både ønskelig og hensiktsmessig. Det er nedlagt slik påstand:
Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Skifterettens beslutning av 17.07.1997 opprettholdes av lagmannsretten.
I begge tilfeller: Else Kari Kasland dømmes til å betale saksomkostninger til avdødes særkullsbarn.
Lagmannsretten skal bemerke:
Skifteretten synes å ha lagt til grunn at det foreligger en uenighet om tolking av ektepakten, og har antatt at grensen mellom gjenlevende ektefelles særeie og det som var felleseie først kan trekkes etter en registrering over hva som finnes i det som var ektefellenes felles bolig, jfr. beslutningen av 17. juli 1997.
Lagmannsretten finner at beslutningen må kunne være gjenstand for kjæremål. Det er ikke en beslutning om boets fremdrift, slik det er anført fra bobestyrerens side, men en beslutning om registrering av midler som eventuelt ligger utenfor boet, nemlig gjenlevendes særeie. Et slikt tiltak krever samtykke fra vedkommende eller annen særskilt hjemmel, som ikke foreligger i dette tilfellet. Det er ikke tilstrekkelig begrunnelse for beslutningen at slik registrering anses hensiktsmessig for bobehandlingen. Hvis det foreligger uenighet mellom arvingene om gyldigheten av ektepakten eller om hva særeiet omfatter, må tvisten løses på vanlig måte, eventuelt av skifteretten, og deretter kan registrering foretas av det som i henhold til avgjørelsen inngår i dødsboet.
Skifterettens beslutning om registrering må etter dette oppheves for så vidt den gjelder påståtte særeiemidler.
Kjæremålet har ført frem. Lagmannsretten finner at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utstå til skiftebehandlingen.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Skifterettens beslutning om registrering i Halvard Kaslands dødsbo oppheves for så vidt den gjelder gjenlevende ektefelles særeiemidler.