LA-1998-1035

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-04-26
Publisert:	LA-1998-01035
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett nr.: 96-01517 - Agder lagmannsrett LA-1998-01035 A. Anket til Høyesterett; se HR-2000-00034A.
Parter:	Ankende part: Knut Gausi (Prosessfullmektig: Advokat Helge Wigemyr). Ankemotpart: Staten v/Landbruksdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Richard Saue).
Forfatter:	Lagdommer Nils Simonsen, formann. Lagdommer Per Holtar Evensen. Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Konsesjonsloven (1974) §2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §213, Forvaltningsloven (1967) §25, §41, §1, Jordlova (1995) §1

Saken gjelder gyldigheten av Landbruksdepartementets vedtak om å gjøre gjeldende Statens forkjøpsrett etter konsesjonsloven §2 tredje ledd i forbindelse med søknad om konsesjon for erverv av landbrukseiendom.

Gunnar Viki og Knut Gausi inngikk i desember 1987 en kontrakt hvoretter Gausi fikk en fem års opsjon til å kjøpe Vikis eiendom Stoplestog, gnr 26 bnr 2 i Bygland kommune for kr 307.000. Stoplestog er på i alt ca 900 daa, fordelt på fire ulike teiger, to «hjemmeteiger», teig 1 og 2 og to «utmarksteiger», teig 3 og 4. Teig 1 er på ca 10 daa fulldyrket jord, 15 daa overflatedyrket og 60 daa skog. Her ligger også husene på eiendommen. Teig 2 er på ca 150 daa, hvorav 100 er produktiv skogsmark. Resten er myr og annet skogareal, derav ca 25 daa dyrkbart. Teig 3 er på ca 200 daa beliggende rundt 700 m over havet. Den består av lavproduktiv skogsmark og annet uproduktivt areal. Teig 4 er på omlag 630 daa beliggende rundt 700 m over havet og består av 300 daa produktiv skogsmark og resten hei og beitemark.

Knut Gausi er født på og eier eiendommen Gausi, gnr 31 bnr 3 i Bygland. Han er utdannet bygningsingeniør og livnærer seg i det vesentlige som selvstendig næringsdrivende i byggebransjen. Eiendommen Gausi har et samlet areal på rundt 1000 daa fordelt på to teiger og består av 10 daa dyrket jord, 15 daa overflatedyrket jord, 260 daa skog og 580 daa annet areal. Knut Gausi driver skogen selv, mens den dyrkede jorden har vært leiet ut til andre.

Teig nr 2 på Stoplestog hørte tidligere under Gausi og grenser mot den ene av Gausis to teiger.

Viki og Gausi inngikk den 30 november 1989 kjøpekontrakt for Stoplestog. Kjøpesummen, kr 307.000 var uendret. Gausi søkte konsesjon på ervervet. Søknaden ble avslått, og Staten besluttet å gjøre forkjøpsrett gjeldende ved endelig vedtak fra Landbruksdepartementet den 6 november 1990.

Viki valgte å gå fra avtalen, slik at forkjøpsretten ikke kunne gjennomføres.

Viki inngikk deretter ny kjøpekontrakt vedrørende Stoplestog med Olav G Nordgarden, igjen med kjøpesum på kr 307.000. Nordgarden eier og driver eiendommen gnr 27 bnr 1 i Bygland, bestående av 50 daa dyrket jord, 5 daa overflatedyrket jord, 1100 daa skog og 500 daa annet areal. Driftsformen er etter det opplyste i hovedsak sauehold. Nordgarden søkte konsesjon. Fylkeslandbruksstyret i Aust-Agder besluttet i møte 19 juni 1991 å ikke benyttet Statens forkjøpsrett, og Nordgardens søknad ble innvilget.

I forbindelse med opprettelsen av Årdalen naturreservat inngikk Nordgarden og Viki en avtale med Staten v/Miljøvern-departementet om fredning av teig 4 på Stoplestog. Avtalen, som er datert i september/oktober 1994, gir grunneieren en erstatning på kr 470.000. Beløpet står på sperret konto, sannsynligvis i påvente av en avklaring i eierforholdene på Stoplestog.

Knut Gausi mente kjøpekontrakten mellom Viki og Nordgarden var i strid med hans kjøpekontrakt av 1989 og gikk til søksmål mot Viki. Gausi fikk medhold, og den 7 mars 1995 inngikk han ny kjøpekontrakt med Viki, nå for en kjøpesum stor kr 357.000. Knut Gausi søkte om konsesjon for ervervet. Kommunestyret besluttet med 13 mot 2 stemmer å tilrå overfor Fylkeslandbruksstyret i Aust-Agder at Staten benyttet forkjøpsretten etter konsesjonsloven §2. Landbruksdirektøren innstilte overfor fylkeslandbruksstyret på at forkjøpsretten ikke skulle benyttes. Fylkeslandbruksstyret vedtok den 24 august 1995, med 6 mot 1 stemme, å benytte Statens forkjøpsrett. Knut Gausi påklaget vedtaket til Landbruksdepartementet. I forbindelse med klagen utarbeidet han en felles driftsplan for Gausi og Stoplestog basert i hovedsak på produksjon av jordbær og søtkirsebær. Investeringsbehovet er angitt til kr 700.000, hvorav kr 200.000 til istandsetting av våningshuset på Stoplestog. I følge planen ville driftsopplegget gi 2,5 årsverk.

Departementet traff vedtak i klagesaken den 27 juni 1996. Vedtaket konkluderer som følger:

«Klagen tas etter dette ikke til følge.

I medhold av konsesjonsloven §2 jf §1 og jordloven §1 nyttes forkjøpsrett ved Knut Gausi sitt erverv av gnr.26 bnr. 2 i Bygland kommune fra Gunnar Viki. Fordelingen av eiendommen blir å behandle som egen sak når staten har fått hjemmel til eiendommen.»

Knut Gausi reiste søksmål for Kristiansand byrett mot Staten v/Landbruksdepartementet for å få kjent vedtaket av 27 juni 1996 ugyldig.

Kristiansand byrett avsa dom den 31 mars 1998 med slik slutning:

«1. Staten v/Landbruksdepartementet frifinnes.

2. I saksomkostninger dømmes Knut Gausi til å betale Staten v/Landbruksdepartementet kr 43.710 - kronerførtitretusensjuhundreogti- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Knut Gausi har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder byrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Staten v/Landbruksdepartementet har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 2 og 3 mars 1999. Knut Gausi møtte sammen med sin prosessfullmektig advokat Helge Wigemyr. For Staten v/Landbruksdepartementet møtte regjeringsadvokaten v/advokat Richard Saue. Avdelingsdirektør i Landbruksdepartementet, Frode Langaker, fulgte forhandlingene, jf tvistemålsloven §213 annet ledd. Det ble hørt 4 vitner og lagt frem slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saksforholdet for øvrig, herunder de sentrale deler av det omstridte vedtak, fremgår av byrettens dom. Tilsvarende gjelder partenes anførsler for byretten og byrettens avgjørelsesgrunner. Saken står i det vesentlige i samme faktiske og rettslige stilling som for byretten. Partenes anførsler for lagmannsretten er i hovedsak de samme som for byretten. Ut over en henvisning til anførslene slik de er gjengitt i byrettens dom, er det derfor tilstrekkelig for lagmannsretten med kortfattete oppsummeringer.

Ankende part, Knut Gausis anførsler for lagmannsretten kan da oppsummeres slik:

Saken dreier seg om domstolens kontroll med forvaltningen. Moderne lovgivningsteknikk, med utstrakt overføring av fullmakter til forvaltningen og bruk av skjønnsmessige kriterier, øker behovet for domstolskontroll. Læren om at domstolen ikke kan prøve forvaltningsskjønnet har lenge vært under press. I de senere år har domstolene gått lenger enn før i retning av å overprøve forvaltningsskjønnet.

Lovgrunnlaget for Statens forkjøpsrett, konsesjonsloven §2 tredje ledd, gir en tilsynelatende uinnskrenket og åpen skjønnsmessig adgang til å benytte forkjøpsretten ved konsesjonspliktige erverv. Dog finnes bindende føringer for skjønnet, bl.a. i konsesjonslovens formålsbestemmelse, jf lovens §1. Når landbrukseiendommer er involvert skal også jordlovens formålsbestemmelse, jf lovens §1 trekkes inn. I den sammenheng må også sees hen til offentlige uttalelser avgitt i tilknytning til jordloven. Her vil særlig St.prp.nr.8 (1992-93), Landbruk i utvikling, ha betydning. Knut Gausis driftsplan samsvarer med driftskonsept St.meld.nr.8 peker på som ønskelige.

Vurderingen skal bygges på landbruksmessige forhold, dvs. drifts-, bosettings- og miljøhensyn. Bruk av forkjøpsrett må gi en klart bedre løsning enn salget som utløser forkjøpsretten.

Domstolen kan prøve forvaltningens lovtolking og subsumsjon. Byretten har ikke gjort noe forsøk på slik prøving, men nøyd seg med å henvise til det frie forvaltningsskjønnet.

Kriteriene som oppstilles i jordloven §1 og offentlige uttalelser i tilknytning til den, må prøves mot driftsplanen Gausi har lagt frem og deretter sammenlignes med hva som kan oppnås ved bruk av forkjøpsretten. Dette er rettsanvendelse som domstolene kan prøve fullt ut. Departementet har valgt å benytte forkjøpsretten uten at det foreligger vedtak eller klare planer om hva som senere skal skje med eiendommen. Usikkerheten dette medfører trekker i Knut Gausis favør. Alle brukere som kan være aktuelle mht. tilbud om tilleggsjord, driver tradisjonelle bruk, i det vesentlige sauehold. Ingen faginstans har hatt vesentlige innvendinger mot Gausis driftsplan, som må legges til grunn for vurderingen.

Ved skjønnsmessige avveininger etter jordloven skal det legges hovedvekt på bosetting, sysselsetting og driftsmessig gode løsninger, jf St.meld.nr.34 for 1995-96 «Om praktiseringen av jord- og konsesjonslovgivningen». I dette tilfellet vil en vurdering basert på de tre nevnte hovedkriterier måtte føre til at forkjøpsretten ikke benyttes.

Gausis driftsplan vil gi 2,5 årsverk, i det alt vesentlige knyttet til Stoplestog, mot alternativt 0,1 til 0,2 årsverk om eiendommen gis som tilleggsjord til tradisjonelle brukere. Sysselsettingseffekten i Gausis favør er således åpenbar. Det samme gjelder kriteriet bosetting. Knut Gausi er, i likhet med de aktuelle jordsøkere, bosatt i umiddelbar nærhet av Stoplestog. I tillegg kommer at Gausis driftsopplegg vil gi 2,5 årsverk og derfor kunne bidra til ytterligere bosetting.

Ved vurderingen av kriteriet «driftsmessig gode løsninger» må man se bort i fra de to utmarksteigene på Stoplestog, dvs. teig 3 og 4. Begge ligger såvidt langt unna driftssentrene på de aktuelle eiendommer at alle stiller likt. Teig 2 grenser mot en av teigene på Gausis egen eiendom og har tidligere tilhørt denne. Driftsmessige hensyn tilsier at de to teigene igjen slås sammen. Man står da tilbake med teig nr 1. Jordbruksarealet på teig 1 vil, forutsatt tradisjonell drift, kunne gi grunnlag for vinterforing av 10 - 12 sauer tilsvarende et årlig utkomme på 10-15.000 kroner. Den landbruksmessige betydningen er således marginal og må sees opp mot Gausis driftsplan som gir et langt bedre økonomisk utbytte. Hertil kommer at Gausis driftsplan samsvarer med de politiske føringene i St.prp.nr.8 (1992-93).

Videre må vektlegges at Byglandsområdet er utpekt som satsningsområde for den type produksjon Gausi har lagt opp til. Slik satsning krever, i tillegg til folk som har evne og vilje til omstilling, betydelig kapitalinnsats. Departementet tar derfor klart feil når det i vedtaket er påpekt som negativt at Gausis driftskonsept krever store investeringer. Uansett er det tale om investeringer med gode muligheter for tilfredsstillende avkastning.

I et hvert fall er det feil rettsanvendelse å benytte forkjøpsretten på teig 3 og 4 som er helt uten landbruksmessig betydning.

Alternativt må vedtaket kjennes ugyldig på grunn av feil saksbehandling, i første rekke mangelfull begrunnelse. Bruk av statlig forkjøpsrett er et sterkt og vidtrekkende inngrep som stiller særlig strenge krav til begrunnelsen, jf bl.a. Rt-1981-745, Isene-dommen. Begrunnelseskravet styrkes ytterligere ved at vedtaket virker klart urimelig. Vedtaket har ikke bare landbruksmessige konsekvenser, men har også betydning for utbetalingen av fredningserstatningen på kr 470.000.

Alternativt anføres at vedtaket må settes til side på grunnlag av reglene om myndighetsmisbruk, heri innbefattet usaklig forskjellsbehandling. Vedtaket er uforenelig med tidligere praksis i forkjøpssaker. Gausi oppfyller alle kriterier som vanligvis legges til grunn når konsesjon innvilges, og det må derfor antas at Landbruksdepartementets vedtak i realiteten er motivert av andre og utenforliggende hensyn. Myndighetene valgte å ikke bruke forkjøpsretten ved Norgardens erverv. Her foreligger en klart urimelig forskjellsbehandling.

Uansett må lagmannsretten legge til grunn at vedtaket er beheftet med så mange feil og mangler at det må oppheves ut i fra en totalvurdering.

Subsidiært er anført at forkjøpsretten bare burde vært gjort gjeldende for deler av arealet, eventuelt at det i forbindelse med konsesjonstildelingen skulle vært satt vilkår om salg av deler av eiendommen til andre jordsøkere.

Knut Gausi har lagt ned følgende påstand:

«1. Landbruksdepartementet sitt vedtak frå 27.6.1996 om bruk av statleg forkjøpsrett i samband med Knut Gausi sitt kjøp av eigedomen Stoplestog, gnr.26 bnr.2 i Bygland vert oppheva.

2. Staten erstattar sakskostnadene for Knut Gausi for byretten og for lagmannsretten.»

Staten v/Landbruksdepartementet gjør gjeldende at byrettens dom må stadfestes, idet den også slutter seg til byrettens begrunnelse.

Vedtaket om å benytte Statens forkjøpsrett er truffet i medhold av konsesjonsloven, en lov det sto og står politisk strid om. Man kan være enig eller uenig i loven, men det må ikke få betydning for vurderingen av lovligheten av vedtak truffet i medhold av loven.

Enkeltavgjørelser på konsesjonslovens område vekker ofte mer strid enn andre typer forvaltningsvedtak. I nærværende sak har alle berørte politisk sammensatte organer uttalt at Staten bør benytte forkjøpsretten. Et annet resultat ville da krevet en særlig omhyggelig vurdering fra departementets side, jf Rt-1998-414, Hesby-dommen.

Konsesjons- og jordloven har som målsetting å skape ressurssterke bruk. Gausi og Stoplestog vil, også etter en eventuell sammenføyning, være et lite ressurssterkt bruk. Departementet har bevisst valgt å styrke driftsgrunnlaget for igangværende bruk, som uten betydelige investeringer, kan nyttiggjøre seg arealet på Stoplestog. En sammenslåing av Stoplestog og Gausi basert på driftsplanen Knut Gausi har fremlagt vil, uansett om driftssenteret legges på Stoplestog, utløse et betydelig transportbehov. Slikt tar departementet generelt sikte på å unngå. I følge avdelingsdirektør Langaker er man i utgangspunktet skeptisk straks driftsavstanden nærmer seg 1,5 km. Dette er en politisk målsetting som står på egne ben.

Lagmannsretten kan prøve departementets generelle lovforståelse, men ikke hensiktsmessigheten av å benytte forkjøpsretten. Departementets lovforståelse fremgår av de tre første avsnitt under «departementets merknader» og er åpenbart korrekt.

Konsesjons- og jordloven skal ivareta til dels sterkt kryssende hensyn, der bl.a. hva som er gagnlig for samfunnet står sentralt. Departementet må fokusere på «bruket», ikke «brukeren». Når det som her er tale om enten å tilgodese et bruk som må bygges fra grunnen av, eller å styrke bruk som allerede gir heltidsbeskjeftigelse for en driver, kan hensynet til sistnevnte bli avgjørende. Dette selv om resultatet i enkelttilfelle isolert sett ikke stemmer over ens med f eks uttalelser i St.prp.nr.8 (1992-93).

Saksbehandlingen i konsesjonssaker som den nærværende er todelt. Departementet vurderer først, bl.a. med bakgrunn i søknader fra naboer om tilleggsjord, om forkjøpsretten skal benyttes. Blir forkjøpsretten benyttet, skjer tildelingen av tilleggsjord i senere vedtak.

Departementets begrunnelse er, hensett til resultatet man kom frem til, tilstrekkelig. Driftsplanen Gausi la frem er vurdert og kommentert. Begrunnelsen er tilstrekkelig også om man legger kravene i Isene-dommen til grunn, noe det for øvrig ikke er grunnlag for i denne saken. Dommen i Rt-1995-72, Aslam-dommen, viser at det heller ikke ved forvaltningsvedtak av vital betydning for den som rammes stilles særlig strenge krav til begrunnelsen.

Det er tvilsomt om departementet hadde adgang til å stille vilkår, herunder om salg av deler av eiendommen, i forbindelse med en eventuell konsesjon til Gausi, jf Sivilombudsmannens uttalelse i «Grønnerud-saken» av 17 des 1976. Det er også tvilsomt om det er adgang til å begrense forkjøpsretten til deler av eiendommen.

Bevisførselen for lagmannsretten underbygger ikke Gausis anførsel om myndighetsmisbruk, herunder urimelig forskjellsbehandling. Vedtaket om å gi konsesjon for Nordgardens erverv er ikke truffet av Landbruksdepartementet, men synes godt begrunnet. I den utstrekning vedtaket er feil innebærer det ingen forpliktelse for departementet til å gjenta feilen i forbindelse med en annens konsesjonssøknad.

Staten v/Landbruksdepartementet har lagt ned slik påstand:

«1. Kristiansand byretts dom av 31 mars 1998 stadfestes.

2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med 12% rente fra forfall til betaling skjer.»

Lagmannsretten er kommet til at landbruksdepartementets vedtak av 27 juni 1996 må oppheves på grunn av mangelfull begrunnelse.

Kravet til begrunnelse fremgår i utgangspunktet av forvaltningsloven §25, som lyder:

«I begrunnelsen skal vises til de regler vedtaket bygger på, med mindre partene kjenner reglene. I den utstrekning det er nødvendig for å sette partene i stand til å forstå vedtaket, skal begrunnelsen også gjengi innholdet av reglene eller den problemstilling vedtaket bygger på.

I begrunnelsen skal dessuten nevnes de faktiske forhold som vedtaket bygger på. Er de faktiske forhold beskrevet av parten selv eller i et dokument som er gjort kjent for parten, er en henvisning til den tidligere framstilling tilstrekkelig. I tilfelle skal det i underretningen til parten vedlegges kopi av framstillingen.

De hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøvingen av forvaltningens skjønn, bør nevnes. Er det gitt retningslinjer for skjønnsutøvelsen vil i alminnelighet en henvisning til retningslinjene være tilstrekkelig.»

Forvaltningsloven §41 fastslår at brudd på forvaltningslovens saksbehandlingsregler, herunder mangelfull begrunnelse, ikke gjør vedtaket ugyldig når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende for vedtakets innhold.

Ved vedtak om bruk av Statens forkjøpsrett i tilfelle der vedtaket har inngripende betydning for den det gjelder skjerpes kravet til begrunnelse, jf Rt-1981-745, Isene-dommen. Av samme dom fremgår også at det ikke skal gripes inn med forkjøpsrett med mindre det anses rimelig klart at man derved oppnår et bedre resultat vurdert ut i fra lovens formålsbestemmelse.

Lagmannsretten finner at vedtaket i denne saken er så inngripende at det må fremgå av begrunnelsen at vedtaket er truffet etter et saklig og forsvarlig skjønn.

Landbruksdepartementets vedtak har i dette tilfellet ikke bare hatt betydning for Gausis muligheter til å bygge opp en driftsenhet med tilstrekkelige landbruksmessige ressurser. Vedtaket har også betydning for hans muligheter til å nå frem med et eventuelt krav om å få utbetalt fredningserstatningen på kr 470.000 pluss renter.

Konsesjonsloven har i flg lovens §1 pkt 1 bl.a. til formål å tilgodese landbruksnæringen. Dette gjør at også hensyn jordloven tilgodeser skal trekkes inn ved vurderingen av om Statens forkjøpsrett etter konsesjonsloven §2 tredje ledd skal benyttes. Landbruksdepartementets rundskriv M 35 for 1995, «Jordlovens formål» gir på s 4 uttrykk for det samme:

«Enkelte avgjørelser etter konsesjonsloven som gjelder jord- og skogbrukseiendom skal vurderes i forhold til formålet i jordloven. Dette gjelder bruk av virkemidler slik som forkjøp og konsesjonsavgjørelser.»

I St.meld.nr.34 for 1995/96 «Om praktisering av jord-og konsesjonslovgivningen» er det gitt nærmere retningslinjer for hvilke hovedhensyn som skal tillegges vekt. På s 10 fremgår at:

«Ved den skjønnsmessige avveining av saker etter jordloven skal det legges hovedvekt på bosetting, sysselsetting og på driftsmessig gode løsninger.»

Videre vises til St.prp.nr.8 (1992/93) «Landbruk i utvikling»,der det på s 21 fremgår:

«Hovedstrategien for landbrukspolitikken må være å skape et landbruk som er mer robust i forhold til å møte nye utfordringer og i forhold til å møte større endringer i rammevilkår enn det som har vært tilfelle de siste par tiår........»

og

«Videre vil det være viktig å se markedsmuligheter for nye produkter og produktkvalitet også utover tradisjonelle jordbruksprodukter.»

Lagmannsretten bemerker at driftsplanen Gausi la frem i forbindelse med konsesjonssøknaden samstemmer med det som etter St.prp.nr.8 (1992-93) skal være hovedstrategien i landbrukspolitikken. Etter det lagmannsretten kan se er det ikke kommet alvorlige innvendinger mot realismen i driftsplanen. Den er også overensstemmende med produksjonsopplegg som anses ønskelige på lokalt hold. De bruk som har meldt seg som interessenter til arealene på Stoplestog drives tradisjonelt, hovedsakelig basert på sau. I motsetning til tradisjonelle driftsopplegg vil drift av Gausi og Stoplestog i henhold til den fremlagte driftsplan bidra til høyere sysselsetting, og derved sannsynligvis også gi grunnlag for øket bosetting på stedet. I et hvert fall er det på det rene at drift av Stoplestog og Gausi samsvarende med den fremlagte driftsplan ikke vil gi dårligere uttelling mht. sysselsetting og bosetting enn om Stoplestog i stedet gis som tilleggsjord til bruk med mer tradisjonelle driftsformer. Hva hensynet til «driftsmessig gode løsninger» angår bemerkes at tre av de fire teigene på Stoplestog er utmarks og/eller skogsteiger, hvorav en grenser direkte mot Gausis egen eiendom.

Lagmannsretten savner en nærmere begrunnelse for at Gausi stiller dårligere hva hensynet til driftsmessig gode løsninger for de nevnte tre teiger angår enn noen av de aktuelle jordsøkerne. Det full- eller overflatedyrkede arealet på Stoplestog er lite, hhv. 10 og 15 daa. Potensielle dyrkbare arealer ut over de nevnte 25 daa er begrenset til deler av teig 2, som grenser mot Gausis eiendom. Dyrkingsarealene på Stoplestog er etter det opplyste for små til at de i vesentlig grad kan bedre ressursgrunnlaget på et tradisjonelt drevet bruk. Basert på sauehold vil Stoplestogs arealer gi grunnlag for vinterforing av bare 10 -12 sauer.

Ovennevnte betraktninger viser etter lagmannsrettens syn at Landbruksdepartementets vedtak i utgangspunktet vanskelig lar seg kombinere med de hensyn som bl.a. etter St.meld.nr.34 (1995-96) skal tillegges hovedvekt. Etter lagmannsrettens syn kan man heller ikke av vedtaket se hvilke andre hensyn som er tillagt utslagsgivende betydning.

Departementet anfører riktig nok at Gausis driftsplan vil «kreve betydelige investeringer», i motsetning til jordsøkerne som i følge departementet vil «kunne drive konsesjonseiendommen uten ekstra investeringer». Imidlertid sies intet om betydningen av at investeringene i følge driftsplanen vil kunne gi god avkastning. Fylkesgartner Jacobsen har i sin vitneforklaring karakterisert kalkylene planen bygger på som realistiske. Omlegginger fra tradisjonelle driftsopplegg til de driftsformer som anbefales i St.prp.nr.8 (1992-93) vil alltid fordre betydelige investeringer. Begrunnelsen burde inneholdt en nærmere redegjørelse for departementets avveininger på dette punkt.

Det neste moment, som i hht. Landbruksdepartementets begrunnelse tillegges vekt, er drifts- og arronderingsmessige forhold. Som påvist ovenfor gjør slike forhold seg i hovedsak bare gjeldende i forhold til teig 1, som bare i begrenset utstrekning vil kunne bidra til å styrke ressursgrunnlaget på et tradisjonelt drevet bruk. Av vedtaket fremgår at når «det gjelder den dyrka jorda, vil det ikke gi noen god løsning å legge den til hans (Gausis) eiendom. En viser til den avstand som er mellom de to eiendommene». Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at avstandsmomentet skal tillegges vekt. Lagmannsretten savner imidlertid en nærmere redegjørelse for hvorfor avstandsmomentet åpenbart er tillagt avgjørende betydning i forhold til momenter som lagmannsretten, med støtte bl.a. i uttalelser i St.prp.nr.8 (1992-93), Landbruksdepartementets rundskriv M 35/95 og St.meld.nr.34 (1995-96), antar skal tillegges hovedvekt. Det følger av drøftelsen ovenfor at disse momenter trekker i Gausis favør. I tillegg bemerkes at Landbruksdepartementet kan ha overvurdert avstandsmomentet. Gausis driftsplan er basert på at driftssenteret legges på Stoplestog, ikke på Gausi slik departementet har antatt.

I og med at Gausi som grunnlag for konsesjonssøknaden har fremlagt en driftsplan som anses for realistisk og samsvarende med de hovedhensyn som etter jordloven skal tillegges vekt, er overensstemmende med uttalte politiske retningslinjer for landbrukspolitikken generelt, og Aust-Agder spesielt, og at vedtaket også ville kunne få betydning for utbetaling av fredningserstatningen på kr 470.000, hadde Landbruksdepartementet særlig plikt til å begrunne hvorfor forkjøpsretten likevel gjøres gjeldende. Kravet nedfelt i bl.a. Isene-dommen om at det ikke skal gripes inn med forkjøpsrett med mindre det anses rimelig klart at man derved oppnår et bedre resultat vurdert ut ifra lovens formålsbestemmelse, bør også reflekteres i begrunnelsen. I et hvert fall må dette gjelde når vedtaket i utgangspunktet fremtrer så lite rimelig som i nærværende sak. Bortsett fra henvisninger til avstandsmomentet og til at gjennomføringen av Gausis driftsplan vil kreve betydelige investeringer, har Landbruksdepartementet valgt å holde begrunnelsen i generelle vendinger. Etter omstendighetene, som lagmannsretten har redegjort for ovenfor, er ikke dette tilstrekkelig. Vedtakets betydning for Gausi og hans behov for å verne vesentlige interesser tilsier at muligheten for at den manglende begrunnelse kan ha hatt betydning for vedtakets innhold, må lede til at det kjennes ugyldig.

Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på de øvrige ugyldighetsgrunner Gausi har anført.

Saksomkostninger:

Anken har ført frem og Staten har tapt saken fullstendig. Lagmannsretten finner imidlertid at saken har voldt slik tvil at det var fyldestgjørende grunn for Staten til å la saken komme for retten. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke for noen instans, jf tvistemålsloven §172, annet ledd og §180 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Landbruksdepartementets vedtak av 27 juni 1996 om å benytte Statens forkjøpsrett til eiendommen Stoplestog, gnr 26 bnr 2 i Bygland kjennes ugyldig.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for by- eller lagmannsrett.