LA-1998-1074
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-10-30 |
| Publisert: | LA-1998-01074 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr: 98-00820 - Agder lagmannsrett LA-1998-01074 M. |
| Parter: | Ankende part: A (v/Advokat Kjell Myrland). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (v/ Førstestatsadvokat Edward Dahl). |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen, Herredsrettsdommer Stig Viken, Sorenskriver Jørn Ree |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §31, §3, §5, §31, §3, §62, §63, §8, Straffeprosessloven (1981) §321, §325 |
Statsadvokatene i Agder har 13. mai 1998 satt A, født xx.xx.1951, under tiltale ved Kristiansand byrett for overtredelse av
"I. Straffeloven §239, 1. straffalternativ, for ved bruk av motorvogn ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Den 1. mai 1998 ca kl 17.28 på - - -veien i Kristiansand, kjørte han personbil med kjennemerke GE- - -. Han var ikke tilstrekkelig aktpågivende og varsom, idet han holdt en hastighet av minst 80 km/t og for sent ble oppmerksom på en fotgjenger som befant seg i forgjengerfeltet på toppen av Oddernesbakken. Bilen traff B med høyre side av fronten slik at hun ble kastet opp i luften og landet på fortauet. B fikk som følge av påkjørselen knusningsskader i hodet og døde momentant.
II. Vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §3, hvoretter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og på sted som nevnt under post I, kjørte han den der nevnte personbil under de der nevnte omstendigheter, og voldte dermed skade på andre trafikkanter.
III. Vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §5 første ledd, hvoretter enhver skal være oppmerksom på offentlig trafikkskilt, signal og oppmerkning, og skal rette seg etter de forbud som gis på denne måte, jf skiltforskriftenes §8, jf skilt nr. 362, "Fartsgrense" hvoretter det er forbudt å kjøre med større fart i km/t enn det som er angitt på skiltet.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og på sted som nevnt under post I, kjørte han den der nevnte personbil i en hastighet av minst 80 km/t, til tross for at høyeste tillatte hastighet på stedet er 50 km/t."
Det var i tiltalebeslutningen anført at straffelovens §62 første ledd kom til anvendelse for dens poster I og II, og at straffelovens §63 annet ledd kom til anvendelse for dens post III. Ved påtegning på tiltalebeslutningen av 22. mai 1998 var det tatt forbehold om nedleggelse av påstand om oppreisning til fordel for slektninger av B, jf tiltalebeslutningens post I.
Kristiansand byrett avsa 30. juni 1998 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.51 dømmes for: - En overtredelse av straffeloven §239, 1. straffalternativ - En overtredelse av straffeloven §31 første ledd, jf §3. sammenholdt med straffeloven §62 første ledd - En overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §5. sammenholdt med straffeloven §63 annet ledd.
Gjerningstidspunkt: Mai 1998.
Straffen settes til fengsel i 8 - åtte - måneder. Til fradrag kommer utholdt varetekt med 57 - femtisju - dager.
2. A frifinnes for krav om oppreisning."
Sakens nærmere bakgrunn, As personlige forhold og byrettens avgjørelsesgrunner fremgår av dommen.
A har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Hans anke gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og lovanvendelsen, subsidiært straffutmålingen.
Lagmannsretten har 30. juli 1998 besluttet å nekte anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og lovanvendelsen fremmet i medhold av straffeprosesslovens §321 annet ledd 1. punktum. I medhold av straffeprosesslovens §325, jf §321 annet ledd 1. punktum besluttet lagmannsretten samtidig å henvise anken over straffutmålingen til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Kristiansand den 29. oktober 1998. A møtte sammen med sin forsvarer, advokat Kjell Myrland, og avga forklaring. Som aktor møtte førstestatsadvokat Edward Dahl. Som tolk tjenestegjorde statsautorisert translatør Else Irene Cruise. Det ble avhørt 4 vitner, og dokumentasjon skjedde slik rettsboken viser. Sammen med aktor og forsvarer var retten på befaring på ulykkesstedet.
A har ved sin forsvarer i det vesentlige anført:
Den av byretten idømte straff er for streng. Selv om det må legges til grunn at A fram mot ulykkesstedet holdt en hastighet på 80 km/t, er dette i seg selv ikke tilstrekkelig til å anse hans kjøring som grovt uaktsom i relasjon til straffelovens §239 1. straffalternativ. Det må hensyntas hvilket trafikkbilde som forelå på ulykkestidspunktet, at det aktuelle fotgjengerfelt ikke var lysregulert og at det i og ved fotgjengerfeltet har skjedd en rekke alvorlige ulykker. Den forulykkede kvinne gikk meget sakte og noe foroverbøyd, og hun kan ha vært vanskelig å få øye på for A som heller ikke kunne se markeringen av fotgjengerfeltet i kjørebanen. Det kan heller ikke ses bort fra at bremseeffekten på As bil var redusert som følge av den forutgående vask.
Ved straffutmålingen må det legges vekt på at A er utlending og relativt ukjent på ulykkesstedet, på hans opptreden og handlemåte umiddelbart etter at ulykken hadde funnet sted og på de konsekvenser ulykken har fått og vil ha for ham. Han har etter ulykken hatt sterke depressive reaksjoner, og straffedommen vil etter all sannsynlighet ødelegge hans muligheter for fortsatt virke som telegrafist på passasjerskip. A er full av anger og selvbebreidelse. Det må også tas hensyn til at A er holdt lenge i varetekt og deretter har vært undergitt meldeplikt.
Idet det vises til bl.a. Rt-1995-1848, Rt-1994-1678, Rt-1993-369 og Rt-1992-920, gjøres det gjeldende at riktig straff bør ligge et sted mellom 120 dager og 6 måneders fengsel. A bør få slippe å sone ytterligere straff.
Forsvareren har nedlagt slik påstand:
"A anses på mildeste måte."
Aktor har anført at byrettens dom er riktig og korrekt. Dette gjelder såvel dens faktiske beskrivelse av kjøring og ulykken som den utmålte straff og begrunnelsen for denne.
Det kan ikke være tvil om at As uaktsomhet må anses for å ha vært grov, ikke alene på grunn av hastigheten på 80 km/t under kjøringen fram mot ulykkesstedet, men også fordi han herunder passerte såvel et annet merket fotgjengerfelt som skilt som anga høyeste tillatte hastighet til 50 km/t uten å registrere disse. Såvel det skilt som markerte det forgjengerfelt der ulykken skjedde som forulykkede må ha vært synlig for A på lang avstand, og når han heller ikke så noe av dette før han var tett ved ulykkesstedet, viser det at han var totalt uoppmerksom. Kombinasjonen av fart og uoppmerksomhet innebar grov uaktsomhet.
De momenter som av forsvareren er påberopt om formildende, er i tilstrekkelig grad hensyntatt av byretten, og de av forsvareren påberopte dommer gjelder til dels forhold som ikke er sammenlignbare med denne sak.
Aktor har nedlagt slik påstand:
"Anken forkastes. Til fradrag fra straffen går 91 dager for utholdt varetekt."
Lagmannsretten skal bemerke:
A domfelles for en overtredelse av straffelovens §239 første straffalternativ, en overtredelse av vegtrafikklovens §31 første ledd, jf §3, og en overtredelse av vegtrafikklovens §31 første ledd, jf §5, alt begått under kjøring på - - -veien i Kristiansand (del av E18) på ettermiddagen den 1. mai 1998.
Etter den bevisførsel som har funnet sted i lagmannsretten og det som kunne iakttas under den befaringen lagmannsretten foretok, finnes byrettens beskrivelse av de stedlige forhold forut for og på ulykkesstedet, samt av As kjøring fram mot dette og av selve sammenstøtet mellom bilen og den forulykkede å være dekkende. Den legges derfor til grunn, idet det tilføyes at veien på stedet var en forkjørsvei. Lagmannsretten må videre legge til grunn at A fram mot ulykkesstedet holdt en hastighet på minst 80 km/t.
Byretten har lagt til grunn at A under kjøringen opptrådte grovt uaktsomt. Lagmannsretten er enig i at A utviste uaktsomhet også i relasjon til dødsfølgen, jf tiltalens post I, og skal for så vidt bemerke:
A har forklart at han etter å ha passert - - -brua og var alene i sin kjørebane, konsentrerte seg om selve kjøringen og ikke la merke til de fartsbegrensningsskilt og det skiltede fotgjenerfelt som han passerte under kjøringen over noen hundre meter fram mot det fotgjenerfelt der påkjørselen skjedde.
Heller ikke skiltingen for sistnevnte fotgjengerfelt skal han ha registrert, og han skal ikke ha tenkt på at han kjørte på en vei med fartsbegrensning.
Lagmannsretten har funnet å måtte feste lit til denne As forklaring. Den uaktsomhet han utviste må således sies å ha vært ubevisst, som manglende oppmerksomhet. Denne vedvarte over en relativt lang kjørestrekning og må derfor anses for å ha vært relativt grov. Når A heller ikke så forulykkede som langsomt krysset - - -veien før hun befant seg midt i hans eget kjørefelt, skyltes også dette i noen grad manglende oppmerksomhet og grov uaktsomhet. Lagmannsretten ser imidlertid ikke bort fra at oppdagelsen av forulykkede, inntil hun hadde passert midten av veien, kan ha vært noe vanskeliggjort ved at hun ikke dannet noen silhuett, og samtidig kan ha vært noe dekket av et skilt på midtrabatten i vegen. Lagmannsretten viser her også til at det tidligere har skjedd dødsulykker ved påkjørsel i det samme fotgjengerfelt, noe som kan tyde på at forholdene på stedet var noe spesielle. Dette er det nå tatt konsekvensen av ved at fotgjengerfeltet er stengt med fysisk sperring. Forulykkede burde imidlertid vært oppdaget av en bilfører som hadde utvist den aktsomhet som kreves.
Når A først ikke var klar over fartsbegrensingen som gjaldt på stedet, har lagmannsretten en viss forståelse for at A antok at han kjørte i en sone der fartsgrensen var noe høyere enn 50 km/t. Han kjørte på forkjørsveien E-18 som på stedet ikke fremstår som en bygate eller som et regulært tettbygget strøk. Det var riktignok bebyggelse på to sider av vegen, men mellom bebyggelsen og fortuene på hver side av veien var det over lengre strekninger oppført høye støyskjermer. Det må også legges til grunn at trafikken på vegen var meget beskjeden på ulykkestidspunktet.
Etter en totalvurdering av As opptreden finner lagmannsretten at denne må karakteriseres som relativt grovt uaktsom, og at den derfor må medføre en ikke ubetydelig ubetinget fengselsstraff, dette ikke minst av almenpreventive grunner.
Ved den nærmere utmåling av straffen har lagmannsretten i skjerpende retning lagt vekt på den høye hastighet og As manglende oppmerksomhet over tid som er beskrevet foran og i byrettens dom. I formildende retning er det tillagt vekt at A, som ikke vites tidligere å ha vært straffdømt eller innblandet i kjøreuhell, er utlending for hvem soning i et norsk fengsel vil være tyngre enn for norske. Det er også tatt noe hensyn til at A som følge av ulykken er holdt i varetekt i hele 91 dager og deretter har gått på meldeplikt i tre uker. Politiet har fortsatt hans pass, slik at han ikke har kunnet forlate landet. Endelig er det tatt hensyn til at ulykken tydeligvis har gått sterkt inn på A og i følge lege medført en sterk depressiv reaksjon hos ham.
Etter dette setter lagmannsretten straffen til fengsel i 6 måneder, en straff som finnes forenlig med rettspraksis.
Ved straffens fullbyrdelse har A som nevnt krav på fradrag med 91 dager for utholdt varetekt.
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke.
Domsslutning :
I Kristiansand byretts dom av 30. juni 1998 gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 6 - seks - måneder.
Ved straffens fullbyrdelse fragår 91 - nittien - dager for utholdt varetekt.