LA-1998-1092

Instans:	Agder lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1998-09-18
Publisert:	LA-1998-01092
Stikkord:	Tvangsfullbyrdelse
Sammendrag:
Saksgang:	Tinn og Heddal Namsrett nr: 98-135 D - Agder lagmannsrett LA-1998-01092 K - Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-1998-00601K .
Parter:	Kjærende part: Hans Arne og Liv Haave (Prosessfullmektig: Advokat Erling Opdal). Kjæremotpart: Bjarne Helgaseth (Prosessfullmektig: Advokat Karl Arne Utgård).
Forfatter:	Lagdommer Per Holtar Evensen, førstelagmann Arne Christiansen, lagdommer Åse Berg
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-14, §4-2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §13-1, Jordlova (1995) §12

Tinn og Heddal herredsrett avsa 23. januar 1995 en dom der domsslutningens pkt. 2 lød slik:

"Bjarne Helgaseth dømmes til å overdra og overskjøte til Hans Arne og Liv Haave gnr. 37, bnr. 11, 15 og 25 i Notodden mot innbetaling av kr 100000,- indeksregulert etter konsumprisindeksen fra desember 1983 til mai 1985."

Etter anke avsa Agder lagmannsrett 22. januar 1996. Pkt. 1 i domsslutningen lød da slik:

"Herredsrettens dom, domsslutningens pkt. 2 stadfestes, dog slik at overdragelsen ikke omfatter de unntakene som er nevnt i pkt. 1 i kontrakten av 9. mars 1984."

Lagmannsrettens dom er rettskraftig, men det av retten bestemte er ikke blitt gjennomført.

Etter forutgående skriftlig behandling avsa Tinn og Heddal namsrett den 3. juli 1998 kjennelse med slik slutning:

"1. Begjæringen av 11. mai 1998 om å pålegge Bjarne Helgaseth løpende mulkt, tas ikke til følge.

2. Som erstatning for saksomkostninger plikter Hans Arne Haave og Liv Haave, en for alle og alle for en, å betale til Bjarne Helgaseth 5500 - femtusenfemhundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen for kravet nevnt under pkt 2 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av forkynnelsen av kjennelsen."

Nærmere om sakens bakgrunn, partenes anførsler og påstander for namsretten, og namsrettens avgjørelsesgrunner fremgår av kjennelsen.

Hans Arne og Liv Haave, heretter kalt Haaves, har påkjært namsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett, og Bjarne Helgaseth har tatt til gjenmæle.

Haaves har i det vesentlige anført:

I henhold til lagmannsrettens dom er det bygninger, eiendommens våningshus og fjøs i uthuset, ikke grunn under disse, som Helgaseth har rett til å beholde. Selve eiendommen skal således kun overskjøtes til Haaves, og dette kan skje ved at eiendommen overskjøtes til dem, hvor det i skjøtet fremgår at overskjøtningen ikke omfatter nevnte nevnte bygninger. Det er vist til vedlagt utkast til slikt skjøte.

Namsretten har med urette lagt til grunn at det Helgaseth er berettighet til å beholde, må fradeles før overskjøting kan finne sted, og derved at samtykke til deling etter jordloven går foran en rettskraftig dom. Agder lagmannsretts dom innebærer imidlertid en tvungen overskjøting fra Helgaseth til Haaves, og problemstillingen kan likestilles med tvangssalg, jfr. jordloven §12 femte ledd. En rettskraftig dom må gå foran samtykke til deling etter jordloven, og den foreliggende domsslutning forplikter indirekte landbruksmyndighetene til å samtykke i en eventuell fradeling av hovedbygning og fjøs.

Noe belegg for namsrettens tolkning av lagmannsrettens domsslutning som ville innebære at dommen var betinget av landbruksmyndighetenes samtykke, foreligger ikke. Konsekvensen ville i så fall vært at slutningen var i strid med premissene.

Heller ikke namsrettens forutsetning om at handleplikten forutsetter "samtykke fra jordlovmyndighetene, jfr. jordloven §12" er riktig. Forholdet mellom Haaves og myndighetene er Helgaseth uvedkommende. Det denne skal gjøre er å oppfylle sine plikter etter dommen, ikke å bearbeide landbruksmyndighetene slik at Haaves rett gjøres illusorisk, noe han nå har gjort.

Forvaltningen har lagt til grunn at Helgaseth, så lenge han har hjemmelen til eiendommen, også er i posisjon til å begjære fradeling. Ved å akseptere at Helgaseth i realiteten kan nekte å oppfylle sine forpliktelser i henhold til en rettskraftig dom er domstolene med på å undergrave tilliten til rettsvesenet.

Helgaseth har sammen med Astrid Berntzen all interesse i å skape mest mulig problemer for Haaves, idet de derved ser for seg at eiendommen kan deles mellom dem. Gjennom fylkesmannens vedtak påskjønnes slik adferd av landbruksmyndighetene. Også namsretten har gitt lagmannsrettens dom slikt innhold at Helgaseth oppfordres til til å unnlate å etterkomme sine forpliktelser etter samme.

Partene er enige om at lagmannsrettens dom var uventet. Det kan ikke være riktig at Haaves som fikk medhold i dommen, må ta konsekvensen av dette, mens den som gjennom 12 år har klart å holde Haaves unna eiendommen, gjennom namsrettens kjennelse får medhold i at slik adferd er akseptabel.

En løpende tvangsmulkt vil ventelig føre til at Helgaseth ser seg tjent med å få avsluttet saken, mens Haave på sin side vil bidra til at Helgaseths rettigheter i henhold til lagmannsrettens dom blir ivaretatt. For det tilfelle at norske domstoler ikke vil bidra til at den rettskraftige dom oppfylles har Haaves gitt uttrykk for at de vil vurdere å bringe saken inn for Menneskerettighetsdomstolen i medhold av artikkel 11 i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon.

Namsretten har med urette tilkjent Helgaseth saksomkostninger. Noe grunnlag for å gjøre det forelå ikke, og uansett er det tilkjente beløp for høyt.

Haaves, som for øvrig antas å opprettholde sine anførsler for namsretten, har nedlagt slik påstand:

"1. Prinsipalt:

Bjarne Helgaseth pålegges å betale en løpende og daglig tvangsmulkt, fastsatt etter rettens skjønn, inntil han har overlevert utarbeidet skjøte undertegnet av han i vitners nærvær til Hans Arne og Liv Haave eller Tinn og Heddal herredsrett.

Subsidiært:

Bjarne Helgaseth skal betale en løpende og daglig tvangsmulkt, fastsatt etter rettens skjønn, inntil overdragelse og overskjøting i overensstemmende med Agder lagmannsretts dom av 22. januar 1996 er utarbeidet og overlevert Tinn og Heddal herredsrett eller Hans Arne og Liv Haave.

2. Hans Arne og Liv Haave tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett."

Helgaseth har i det vesentlige anført:

Namsrettens kjennelse gir i en sammenfattet form uttrykk for det som må være korrekt, og som er i samsvar med korrekt rettsanvendelse.

Når det gjelder lagmannsrettens dom, er det spørsmål om hva som er unntaket. Etter Helgaseth mening omfattet unntaket også noe grunn, og ettersom det i sin tid var daværende eier Ambros Sem som gjorde unntaket for bygningene, må det forutsettes at det var snakk om en eiendomstomt.

Lagmannsrettens dom forutsetter en deling av eiendommen, noe Haaves tidligere har vært enig i, jfr. de fremlagte dokumenter vedrørende partenes anker til Høyesterett. Det å holde tilbake hus uten at det ble sikret eiendoms- eller festerett til en tomt, ville, foruten å være lovstridig, innebære en ytterst lite naturlig løsning.

En løsning der Helgaseth ikke får noen rett til grunnen som huset står på, gjør naturligvis bebyggelsen helt verdiløs for ham.

Helgaseth har meddelt at dersom han forelegges en søknad fra Hans Arne Haave om fradeling som er i samsvar med lagmannsrettens dom, vil han medunderskrive på en slik. Grunnen til at det ikke underskrives er således ikke at Helgaseth ikke vil oppfylle lagmannsrettens dom, men at han er av den oppfatning at han har rett til å beholde grunnen under bygningene.

Det beror på en misforståelse hvis Haaves bestrider at det kreves samtykke til deling etter jordloven i et tilfelle der en har inngått en avtale som er stadfestet med en rettskraftig dom.

Under henvisning til sine anførsler i tilsvaret til namsretten, anførsler som fastholdes, har Helgaseth nedlagt slik påstand:

"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Bjarne Helgaseth tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten skal bemerke:

Det spørsmål lagmannsretten skal ta stilling til er hvorvidt Helgaseth etter Haaves begjæring skal ilegges en daglig og løpende tvangsmulkt for den tid som måtte hengå før Helgaseth oppfyller den handleplikt som måtte påligge ham etter Agder lagmannsretts dom av 22. januar 1996.

Lagmannsrettens dom er et alminnelig tvangsgrunnlag som ble rettskraftig da partenes anker til Høyesterett ble nektet fremmet. Dommen er en såkalt fullbyrdelsesdom som pålegger Helgaseth visse handlingsplikter. I mangel av angivelse av oppfyllelsestidspunkt må det legges til grunn at handlingsplikten inntrådte samtidig med at dommen ble rettskraftig.

Det lagmannsrettens dom påla Helgaseth var å overdra til Haaves en negativt avgrenset del av av den aktuelle landbrukseiendom, samt å overskjøte det samme til Haaves. Intet av dette er skjedd.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven (tvangsfullbyrdelsesloven) §13-1, jfr. §13-14 første ledd kan et krav som går ut på annet enn betaling av penger, her Haaves krav på at Helgaseth oppfyller sin plikt til å overdra og overskjøte, begjæres tvangsfullbyrdet bl.a. ved at den handlingspliktige ilegges en løpende tvangsmulkt for hver dag eller uke som går uten at han oppfyller sine plikter.

Før namsretten eventuelt avsier kjennelse og eventuelt pålegger den påstått handlingspliktige tvangsmulkt som nevnt, skal denne ha anledning til å uttale seg, og han har da anledning til å fremsette innvendinger, innvendinger som etter omstendighetene kan medføre at tvangsfullbyrdelsen ikke kan gjennomføres. Det vises her til tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 som tilkjennegir at det mot et alminnelig tvangsgrunnlag kan gjøres den innvending at tvangsgrunnlaget er tvetydig eller selvmotsigende, eller at det for øvrig på grunn av sitt innhold ikke kan fullbyrdes. Av paragrafens annet ledd fremgår det at de innvendinger som kan gjøres mot et alminnelig tvangsgrunnlag, herunder en dom, må basere seg på omstendigheter som er oppstått så sent at de ikke kunne ha vært påberopt før dommen ble avsagt.

Når Helgaseth for sin del ikke har foretatt den overdragelse og den overskjøtning til Haaves som han av lagmannsretten ble pålagt å foreta, må dette antas først og fremst å skyldes partenes høyst ulike syn på forståelsen av lagmannsrettens dom. Mens Helgaseth mener at dommen gir ham rett til å beholde ikke bare hovedbygningen og fjøset i uthuset, men også en tomt for disse, prinsipalt en eiendomstomt og i hvert fall en festetomt, har Haaves hele tiden fastholdt at det Helgaseth etter dommen har rett til å beholde begrenser seg til de samme bygninger. Partene er således høyst uenige om hva Helgaseths plikter etter dommen består i, dvs. om tvangsgrunnlagets innhold. I denne situasjon har det ikke kunnet medføre noen løsning at Haaves på sin side, i generelle vendinger, har gitt uttrykk for at de, etter å ha fått skjøte på eiendommen, vil bidra til at Helgaseths rettigheter etter lagmannsrettens dom blir ivaretatt, eller at Helgaseth på sin side har sagt seg villig til å medunderskrive de dokumenter som måtte være nødvendige og som har et innhold som svarer til lagmannsrettens dom.

Lagmannsretten er enig med Haaves i at lagmannsrettens dom etter sin ordlyd bare unntar hovedbygningen og fjøset fra det Helgaseth skal overdra og overskjøte til Haaves, men det finnes vanskelig å tro at lagmannsretten har inntatt noe standpunkt gående ut på at Helgaseth som eier av det bygningsmessige skulle være uten enhver rettighet med hensyn til grunn. Noen støtte for at det siste har vært tilfellet finnes ikke i lagmannsrettens premisser, og det ville da også ha representert en høyst uvanlig og uheldig eiendomsordning. Ei heller finnes det sannsynlig at lagmannsretten med sin domsslutning har ment å pålegge Helgaseth først å overdra og overskjøte hele eiendommen til Haaves for deretter å være prisgitt deres faktiske og rettslige disposisjoner over samme. Snarere må det antas at lagmannsretten har forutsatt et forutgående samarbeid mellom Helgaseth og Haaves med sikte på avklaring av tomtespørsmål, innhenting av offentlige samtykker m.v., et samarbeid partene har vist seg ute av stand til å få etablert.

På bakgrunn av det foran nevnte har lagmannsretten nå ikke kunnet danne seg et tilnærmet klart bilde av hvilke handlingsplikter Helgaseth ble pålagt gjennom dommen av 1996. Dommen er således på et for partene vesentlig punkt funnet såvidt uklar eller tvetydig at den etter lagmannsrettens vurdering ikke kan danne lovlig grunnlag for tvangsfullbyrdelse, her gjennom å ilegge Helgaseth en løpende tvangsmulkt. Det vises for så vidt til tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 bokstav b.

Etter det standpunkt lagmannsretten foran har inntatt, er det for den ikke nødvendig å gå inn på andre spørsmål som er tatt opp i forbindelse med begjæringen om tvangsmulkt og kjæremålet over namsrettens avgjørelse, herunder de spørsmål som gjelder forholdet mellom lagmannsrettens dom og den lovgivning som gjelder ved deling og overdragelse av landbrukseiendommmer.

Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre namsrettens omkostningsavgjørelse, og at Haaves i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd må pålegges å erstatte Helgaseth hans nødvendige omkostninger i anledning kjæremålet. Helgaseths prosessfullmektig har oppgitt sitt salær til kr 2500,-, og lagmannsretten tilkjenner dette beløp, idet salærkravet finnes akseptabelt.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Hans Arne og Liv Haave tilpliktes - en for begge og begge for en - å betale til Bjarne Helgaseth kr 2.500,- - kronertotusenfemhundre - til dekning av saksomkostninger for lagmannsretten.