LA-1998-1097
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-01-15 |
| Publisert: | LA-1998-01097 |
| Stikkord: | Eiendom |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lyngdal herredsrett nr: 97-208 A - Agder lagmannsrett LA-1998-01097 A. |
| Parter: | Ankende part: Odd Finkelsen (Prosessfullmektig: Advokat Andreas Bjørn Salvesen). Ankemotpart: Solveig og Harald Fosse (Prosessfullmektig: Advokat Anne Rita Meberg). |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen, formann. Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen. Sorenskriver Tor Tønnessen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder for lagmannsretten spørsmålet om en forlengst nedrevet sjøbod som tilhørte gnr. 3 bnr. 3 i Lyngdal for en dels vedkommende var oppført på grunn under naboeiendommen gnr. 3 bnr. 1. Tvisten er oppstått i forbindelse med at ankeparten Odd Finkelsen, eier av 3/1, har motsatt seg at ankemotpartene Solveig og Harald Fosse, eiere av 3/3, bygger ny sjøbod på samme sted som den nedrevne sto.
Lyngdal herredsrett avsa 8. mai 1998 dom med slik domsslutning:
"1. Hele grunnen hvor Solveig og Harald Fosses gamle sjøbod står tilhører deres eiendom, gnr 3 bnr 3 i Lyngdal.
2. Odd Finkelsen har ikke rett til å kjøre på gangveien over gnr 3 bnr 3 i Lyngdal.
3. Odd Finkelsen dømmes til å erstatte Solveig og Harald Fosse 2.000 - totusen - kroner for skade påført deres eiendom.
4. Odd Finkelsen dømmes til å erstatte Solveig og Harald Fosse saksomkostninger med 32.840 - trettitotusenåttehundreogførti - kroner.
5. Oppfyllelsesfristen for domsslutningens post 3 og 4 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Domsslutningens post I vedrørende eiendomsrett til grunnen og post 4 vedrørende saksomkostningene er av Odd Finkelsen påanket til Agder lagmannsrett. For postene 2 og 3 er dommen rettskraftig. Ankeforhandling er holdt i Farsund 11. desember 1998. Her ga alle parter forklaring. Det ble ført tre vitner, og foretatt dokumentasjon slik rettsboken viser. Sammen med partene, prosessfullmektigene og to vitner var retten på synfaring på Sælør.
Saken står for den påankede del rettslig i samme stilling for lagmannsretten som den gjorde for herredsretten, likevel slik at ankeparten har gjort gjeldende en ny anførsel.
I faktisk henseende er det uomtvistet at bnr. 1 og bnr. 3 inntil for en del år tilbake hadde hver sin sjøbod stående jevnsides, adskilt med en passasje omkring en halv m bred. Til hvilken tid den respektive sjøbod ble oppført er usikkert. For gavlveggene på begge boder var tilbygd utedoer, med mitting i passasjen. Anførslene fra begge sider er knyttet til formodede eiendomsgrenser på tilstøtende areal, og opplysninger i en delingsforretning fra 1877, samt forklaringer fra parter og vitner om bruk og vedlikehold av sjøbodene. Lagmannsretten viser forøvrig til fremstillingen av de faktiske forhold i herredsrettens innledende domsgrunner.
Odd Finkelsen gjør i hovedsak gjeldende:
Fra gammelt av dannet et steingjerde grensen mellom bnr. 1 og bnr. 3 på stedet. Grensen gikk rettlinjet fra fjellet til sjøen. I begynnelsen av 1960-årene ble steingjerdet fjernet av eieren av bnr. 1, og erstattet av en mur oppsatt nøyaktig i samme linje. Muren står fremdeles, og tenkes grenselinjen forlenget i murens retning, vil grensen skjære omtrent midt gjennom grunnen for den sjøbod bnr. 3 brukte. Dersom steingjerdet hadde gått i kurve fra fjellet fram til passasjen mellom sjøbodene, som Fosse hevder, ville oppsetting av muren slik det skjedde være en etter forholdende betydelig grensekrenkelse overfor bnr. 3, og som ville fremkalt protester. Når eierne av bnr. 3 ikke gjorde innsigelser, var det fordi muren bare manifesterte en eksisterende og uomstridt grense.
Finkelsen tilbakeviser Fosses påstand om at steingjerdet hadde bueform også med at lystolpen hele tiden har stått praktisk talt i murens linje, og at det ville vært sagt uttrykkelig i delingsforretningen dersom grensen skulle ha form av kurve. Han viser også til den grense som er innlagt i økonomisk kartverk.
Som nytt for lagmannsretten hevder Finkelsen at stiftelsesgrunnlaget for den bruk av grunnen som har funnet sted på bnr. 1 er muntlig samtykke. Samtykket var begrenset til brukstiden for den dengang oppsatte sjøbod. At bnr. 1 eide grunnen, kom klart til uttrykk i 1931-32. Solveig Fosses rettsforgjenger ville da forlenge byggverket mot sjøen. Utvidelsen ble tillatt, men bare på vilkår som sikret bnr. 1 adgang til fortsatt fortøyning i eget land på sørsiden av støa. Fortøyningen her var en eiendomsrettsbeføyelse, ikke som hevdet av Fosse et utslag av velvilje fra bnr. 3.
Odd Finkelsen har nedlagt slik påstand:
"1. Odd Finkelsen frifinnes.
2. Odd Finkelsen tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Solveig og Harald Fosse bestrider at grenselinjen mellom bnr. 1 og bnr. 3 skal trekkes som anført av ankeparten. Muren er i alle tilfelle feilplassert dersom det var meningen at den skulle markere en eiendomsgrense. Det kan være usikkert hvordan grensen nøyaktig strakk seg over arealet mellom fjellet og nåværende gangvei. Etter bevisførselen må det være klart at den gikk i en bue. Hovedsaken er likevel at gjerdet opphørte i mittingen, som lå mellom sjøbodene, på øststiden av disse, mellom utedoene som var tilbygd i gavlene. Herfra gikk grensen i rett linje til sjøen. Grensebeskrivelsen fra 1877 indikerer ikke at grensen gikk mot sjøen fra byttestein ved fjellet i rett linje - det heter bare at grensen gikk i retning etter byttestein og gjerde til sjøen. Det ville vært unaturlig å trekke grensen gjennom bestående sjøbod, eller å bygge slik at boden delvis kom til å bli liggende på naboeiendom - dette så meget mer som bnr. 3 hadde hatt tilstrekkelig plass til å trekke boden helt over på egen eiendom.
At Solveig Fosses far Hilmar Knutsen lot være aktivt å gripe inn mot oppsettingen av mur skyldtes ikke at han anerkjente grenselinjen her - passiviteten må tilskrives langvarig sykdom og dødsfall i familien. Hilmar Knutsen var i 1965 uten tiltak og krefter. Da han hadde sagt fra til Olaus Finkelsen om den uriktige plassering av gjerdet, orket han ikke mer uro. Når sjøboden etterhvert forfalt, slik også bygningene på eiendommen ellers gjorde, kom også dette av den alminnelige mangel på krefter og interesse, ikke av at Hilmar Knutsen visste at sjøboden sto på fremmed eiendom. Bruken av båtfeste sier intet om eiendomsretten på denne side av støa.
Solveig og Harald Fosse har nedlagt slik påstand:
"1. Lyngdal herredsretts dom i sak 97-00280 stadfestes.
2. Solveig og Harald Fosse tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, men finner at utfallet noe sterkere kan forankres i delingsforretningen fra 8. juni 1877.
Den del av forretningen som berører det omtvistede areal har følgende ordlyd (understrekningene ved lagmannsretten):
"... for der efter Forlangende af Finkel Finkelsen, Hans Pedersen og Niels Tønnessen at deele Bruget Lno. 4,5 af Skyld .... Om og ved Husene eier Niels et stykke, der paa søndre Side er udstenet fra Søen og paa nordre side og op til Fjældet, paa østre Side danner Fjældet grensen og paa nordre Side gaar Linien i Retning efter Byttestene og gjærde ned til Søen. Nordenfor denne Linie eier Hans Søbodgrunden i en lengde af 9 1/2 Fod derpaa Finkel i Længde som til mit i Gangen af Vaaningshuset og saa Hans derfra og til Aaselias eiendom. Finkel eier Haaen bag Hanses Søbodtomt."
Partene er enige om at den del som her ble utlagt til Niels omfattes av nåværende bnr. 3, og delen utlagt til Hans tilsvarende av nåværende bnr. 1. I sistnevnte bruksnummer er senere innføyd også Finkels del.
De gjengitte avsnitt fra 1877-forretningen bestemmer oppdelingen av grunn langs sjøen og noe innenfor omkring og ved bygningene på de tre bruk. Niels' bruk, det sørligste, er utlagt et utstenet stykke, med grense beskrevet til tre sider. For Finkels bruk, det nordligste, er utstrekningen mot sjøen beskrevet med henvisning til våningshusets midtparti. Grensen for det mellomliggende grunnstykke, som skulle tillegges Hans' bruk, er ikke omtalt annerledes enn med en opplysning som må forstås slik at grunnen støter til sjøen i en lengde av 9 1/2 fot og med betegnelsen sjøbodgrunn og sjøbodtomt.
Lagmannsretten anser det overveiende sannsynlig at beskrivelsen av sistnevnte areal med nøyaktig mål til en side og med aktuell utnyttingsmåte hadde sin årsak i at grunnen alt var bebygd med sjøboden. En nevner i denne forbindelse at forretningen omhandler også en annen "Søbodtomt", men da angir den som bare utstenet.
Sjøboden på bnr. 3 er således den sist oppførte. Utgangspunktet må være at Niels plasserte den i sin helhet på grunn som etter delingsforretningen var hans egen. Avvik fra dette er som prinsipp ikke utelukket, men måtte da forutsette at den parsell forretningen tildelte Hans for en dels vedkommende var ubebygd mot bnr. 3. Lagmannsretten finner at så ikke var tilfelle. Grensen mot nord for Niels' parsell nevner sjøen bare som et underpunkt. Grensen mot sør for Finkels parsell er ikke nærmere angitt. Grensebeskrivelse her var etter lagmannsrettens mening ikke nødvendig, nettopp fordi grensen i begge retninger var gitt som følge av at sjøboden på bnr. 1 alt var reist. Av samme grunn må grensen for bnr. 1 mot øst utledes som en slutning av opplysningen om at Finkel eier håen bak Hans' sjøbodtomt. Opplysningen er etter lagmannsrettens mening slik å forstå at håen i retning mot sjøen strakte seg inn til gavlveggen på den oppsatte sjøbod. Forøvrig er det ikke noe som tyder på at det var nødvendig for Niels å bygge inn på bnr. 1; Niels kunne uten vanskelighet trukket byggverket lenger mot sør.
Det er på det rene at mittingen lå i åpningen mellom sjøbodene. lagmannsretten er enig med ankemotpartene som hevder at dette taler for at grensen gikk her.
Lagmannsretten er således kommet til at den fjernede sjøbod som tilhørte brn. 3 i sin helhet var anbrakt på grunn under bruket. Herredsrettens dom blir derfor å stadfeste så langt den er påanket.
Anken har ikke ført frem, og saksomkostningsspørsmålet avgjøres etter tvistemålslovens §180 første ledd. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke foreligger særlige omstendigheter som kan frita ankeparten for erstatningsplikten. Advokat Meberg har krevd saksomkostninger med kr 22950,-, alt som salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Lyngdal herredsretts dom i sak nr. 97-00280 stadfestes så langt den er påanket.
2. Innen 2 - to - uker betaler Odd Finkelsen saksomkostninger til Solveig og Harald Fosse med kr 22950,- - tjuetotusennihundreogfemti -.