LA-1998-1172
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-23 |
| Publisert: | LA-1998-01172 |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr: 98-00146 A - Agder lagmannsrett LA-1998-01172 A. |
| Parter: | Ankende part: Marnar Nylund (Prosessfullmektig: Advokat Asbjørn Stokkeland). Ankemotpart: Hallvard Nylund (Prosessfullmektig: Advokat Ove Chr. Lyngholt). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Bugge Nordén, formann. Lagdommer Erland Henrichsen. Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §6, §1, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder odelsløsning.
Ved stevning til Kristiansand byrett den 26 januar 1998 har Marnar Nylund reist sak mot Hallvard Nylund med krav om odelsløsning av eiendommen gnr 3 bnr 13 i Bykle. Byretten avsa 3 juni 1998 dom med slik domsslutning:
«1. Hallvard Nylund frifinnes.
2. I saksomkostninger dømmes Marnar Nylund til å betale Hallvard Nylund kr. 29.169,50 -kronertjuenitusenetthundreogsekstini 50/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen.»
Om saksforholdet og partenes anførsler for byretten vises til dommen.
Marnar Nylund har påanket byrettens dom. Anken retter seg mot bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Hallvard Nylund har tatt til gjenmæle for lagmannsretten. Ankeforhandling ble holdt 17 mars 1999 i Bykle. For ankende part møtte broren Ove Nylund med fullmakt. I tillegg til partsforklaringer ble det avhørt 6 vitner og foretatt dokumentasjon som rettsboken viser.
Som for byretten er tvistespørsmålet hvorvidt Olav E Nylund, som er far til ankemotparten og farfar til den ankende part, har hevdet odelsrett til eiendommen. I bekreftende fall er det enighet om at Marnar Nylund har rett til å løse eiendommen. Problemstillingen er om Olav Nylund eiet eiendommen med «full eiendomsrett» iht gammel odelslov (lov av 26 juni 1821) §1 i hevdstiden på 20 år. Olav Nylund utstedte 5 februar 1963 skjøte på eiendommen til sin eldste sønn Eivind. Etter at den ankende part for lagmannsretten har frafalt en anførsel om at overdragelsen var proforma, er det enighet om at odelshevden stoppet denne dag. Olav fikk skjøte på eiendommen fra Bykle kommune 8 februar, tinglyst 25 februar 1943. Forutsetningen for at anken skal føre frem er derfor at Olav Nylund ervervet full eiendomsrett til eiendommen før han fikk skjøte og senest 5 februar 1943.
Marnar Nylunds anførsler kan oppsummeres slik:
Det er etter rettspraksis ikke en nødvendig betingelse for full eiendomsrett at skjøte er utstedt. Det må foretas en konkret vurdering. Olav Nylund fikk ved kommunestyrets vedtak av 17 oktober 1942 kjøpe eiendommen som bureisningsbruk. Han tok umiddelbart eiendommen i bruk ved å avvirke tømmer. Dette skjedde i samråd med kommunens ordfører og varaordfører, som han var besvogret med. På denne måten fikk han mulighet for å skaffe til veie kjøpesummen på 3.000 kroner. Olav må anses å ha ervervet eiendommen med full eiendomsrett allerede høsten 1942.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
«1. Hallvard Nylund tilpliktes å overdra eiendommen gnr. 3, bnr. 13 av Bykle kommune til Marnar Nylund, da sistnevnte svarer vederlag tilsvarende odelstakst.
2. Hallvard Nylund tilpliktes å erstatte Marnar Nylund saksomkostninger for såvel byrett som lagmannsrett.»
Hallvard Nylunds anførsler kan oppsummeres slik:
Byrettens dom er riktig i resultat og begrunnelse.
Iht presumsjonsregelen i gammel odelslov §6 regnes besitterens odelshevd fra tinglysningen av skjøtet. I praksis ble det imidlertid også krevet at bruken av eiendommen var tiltrådt. Det er etter bevisførselen ikke holdepunkter for å anta at Olav Nylund begynte å bruke eiendommen ved å hugge tømmer før etter at han fikk skjøte, nærmere bestemt i mars 1943. Det var ikke hus på eiendommen, og familien flyttet dit sommeren 1943. De bosatte seg i en brakke på naboeiendommen mens de første bygningene ble satt opp. Under ingen omstendighet er det noe grunnlag for å anta at odelshevden startet før Olav fikk skjøte 8 februar. Det må i mangel av andre holdepunkter antas at kjøpesummen ble betalt i forbindelse med skjøtingen. Kjøpesummen ble betalt ved salgssummen for Olav Nylunds hus nede i bygden.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
«Byrettens dom stadfestes og Hallvard Nylund tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte seg til den begrunnelse byretten på side 8-9 i dommen har gitt i spørsmålet om når odelshevden ble påbegynt. Lagmannsretten legger i likhet med byretten til grunn at Olav E Nylund under ingen omstendighet har ervervet full eiendomsrett til eiendommen i odelslovens forstand før han etter å ha betalt kjøpesummen fikk skjøte 8 februar 1943. Etter bevisførselen er det ikke gjort sannsynlig at han tok eiendommen i bruk ved å hugge der før han fikk skjøte. Lagmannsretten viker for øvrig tilbake for å anse dette momentet avgjørende for resultatet. Om så var at Olav Nylund med selgerens samtykke fikk opptjene kjøpesummen ved å hugge i skogen, har han ikke fått noen definitiv eiendomsrett til den før kjøpesummen også var betalt og skjøtet utstedt. Det er ingen holdepunkter for annet enn at dette skjedde samtidig, slik formodningen tilsier. I sin konsesjonssøknad av 28 januar 1946 betegner for øvrig Olav Nylund selv eiendommen som «eit utmarksstøkje eg kjøpte 8-2-1943.»
I og med at odelshevden tidligst kan ha begynt 8 februar 1943, mangler det minst 3 dager på at vilkåret om full eiendomsrett i 20 år er oppfylt.
Anken har vært forgjeves. I henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes Hallvard Nylund saksomkostninger for lagmannsretten. Beløpet fastsettes i henhold til oppgave fra advokat Lyngholt til kr 33.316, hvorav salær utgjør kr 30.000. Byrettens saksomkostningsavgjørelse tiltres.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Marnar Nylund innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse 33.316 - trettitretusentrehundreogseksten - kroner til Hallvard Nylund.