LA-1998-1174

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-08-11
Publisert:	LA-1998-01174
Stikkord:	Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Skien og Porsgrunn byrett nr.: 97-02037 - Agder lagmannsrett LA-1998-01174 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00075K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ola J. Strømsmoen). Ankemotpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Claus Brynildsen).
Forfatter:	Lagmann Ola Rygg, formann. Lagdommer Erling Strand. Ekstraord. lagdommer John Årseth
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Bilansvarslova (1961) §8, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1

Saken gjelder krav om erstatning for tapt ervervsevne som følge av nakkeslengskade etter trafikkulykke.

Den 8/3-1991 ble bilen til A, som hun var fører av, påkjørt bakfra i et vegkryss i Skien. I skademeldingen ble det krysset av for «Ingen personskader». Samme kveld fikk hun likevel plager som gjorde at hun kontaktet legevakten.

Hun har forklart at hun fikk nakkesmerter, hodepine, kvalme og redusert konsentrasjon, og at plagene har vist seg å være varige.

A var 48 år i 1991. Hun hadde vært 100 % uføretrygdet siden 1985.

Det omstridte kravet gjelder tap av restervervsevne for den inntekt hun kunne hatt utenom uføretrygden. For byretten beregnet hun kr 147.157,- i påført inntektstap, og kr 360.820,- i fremtidig inntektstap - tilsammen kr 508.000,-.

Storebrand Skadeforsikring AS - nedenfor benevnt Storebrand - har ikke bestridt at A ble påført en lett nakkeslengskade som følge av påkjørselen, og har erkjent ansvar. Selskapet har betalt henne menerstatning med kr 50.000,-, erstatning for påførte utgifter kr 38.000,- og kr 90.000,- for fremtidige utgifter, tilsammen kr 178.000,-, men har bestridt at det er grunnlag for erstatning for inntektstap.

A brakte saken inn for Skien og Porsgrunn byrett som den 27/5-1998 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2.A dømmes til å betale saksomkostninger til Storebrand Skadeforsikring AS med kr 39.946,- med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse.»

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for byretten, vises til dommen.

A, med advokat Ola J. Strømsmoen som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett.

Storebrand, med advokat Claus Brynildsen som prosessfullmektig, har imøtegått anken.

A har i hovedtrekk anført:

Byretten har på avgjørende punkter foretatt feil bevisbedømmelse.

Det er ikke tvilsomt at en person som er 100 % uføretrygdet kan ha en restervervsevne som er erstatningsrettslig vernet. Hovedårsaken til at A ble uføretrygdet var at hun hadde muskel- og leddsmerter, muligens som følge av langvarig hardt arbeide i hennes og mannens bedrift.

Men hun hadde en ikke ubetydelig restarbeidsevne da ulykken inntraff i mars 1991.

A hadde i mange år vært psykisk nedfor. Årsaken var blant annet et opprivende ekteskap med skilsmisse i 1985. I 1987 stelte hun for sin mor, som var syk. På mange måter var hun da i samme situasjon som en hjemmehjelp og hjelpepleier. Moren døde i 1988, og det gikk sterkt inn på henne. Hun hadde imidlertid ingen generell psykisk sykdom som hindret henne i å utnytte sin restervervsevne.

Etter morens død ønsket hun å ta arbeid for i det minste å tjene det hun kunne uten å få trekk i uføretrygden.

I 1988 begynte hun som dagmamma hos sin niese B, og passet hennes datter C som da var ni-ti måneder gammel. I 1988 og 1989 var hun Cs eneste dagmamma. Dette har Cs mor, B, bekreftet i sin vitne- forklaring. B arbeidet skift, og hadde ikke behov for dagmamma hver dag. De hadde ingen fast avtale om betaling, hun fikk betaling når det passet, med varierende beløp. Det avgjørende for bedømmelsen av restarbeidsevnen er ikke hvor mye niesen betalte henne, men at arbeidet var av et omfang som viste at hun hadde restervervsevne.

I selvangivelsen for 1988 er det ført opp anslagsvis inntekt på kr 3.000,- utenom trygden. Det gjelder arbeidet med barnepass. A mener det var likningskontoret som anslo summen. Hennes dagboknotater viser at hun arbeidet 21 dager som dagmamma i 1988. Det tilsvarer ca. 10 % av et vanlig arbeidsår.

Dagboken viser at A i 1989 arbeidet 77 dager som dagmamma. Den viser også at hun ikke sjelden hadde arbeidet på gatekjøkken og restaurant. Gjøremålene der var av forskjellig art.

A var innstilt på å få annet arbeid. I januar 1990 begynte hun med demonstrasjon for selskapet Hills Food, hvor hun var til ut i september samme år. Hun måtte slutte fordi arbeidet var for tungt, med mye bæring. Det ble i det hele mer belastende enn hun hadde forutsatt. Hun tjente kr 18.700,- i denne tiden. Inntekten er med i selvangivelsen for 1990.

Ved samtale på trygdekontoret den 21/9-1990 opplyste A, i følge notat fra saksbehandleren, at hun sluttet i Hills Food fordi arbeidet ble for stritt for henne. I følge notatet skal hun ha opplyst at hun da ikke var i arbeid, og at hun «kommer heller ikke til å begynne.» Hun bestrider å ha sagt det siste, og mener at hun må være feil gjengitt, eventuelt misforstått.

Etter at hun sluttet i Hills Food, begynte hun ganske snart som dagmamma igjen, og fortsatte med det ut året, og også en tid i 1991 etter trafikkulykken. Plagene av whiplashskaden tiltok etterhvert, og i mai 1991 var hun ute av stand til å fortsette.

Hun vet ikke hvorfor hun i selvangivelsene for 1989-1991 unnlot å føre opp inntektene hun hadde som dagmamma og av de mer tilfeldige jobbene hun ellers hadde i disse årene. Hun tror det var etter konferanse med likningskontoret. Under enhver omstendighet er det ikke avgjørende for hennes rett til erstatning for tapet av restervervsevnen. Hun har sannsynliggjort at hun hadde en restervervsevne som kunne gi biinntekt til uføretrygden, og at den gikk tapt som følge av trafikkulykken.

Spesialist i nevrologi, overlege Sturla E. Johnson, har i erklæring av 18/8 - 1993 vurdert skaderelatert varig medisinsk invaliditet til 10 %. Spesialist i neurologi Christer Lundvist har i erklæring av 12/10 - 1996 vurdert den medisinske invaliditet til 12,1 %. Den ervervsmessige invaliditeten som en konsekvens av ulykken har han vurdert til 30 %, og den totale ervervsmessige invaliditet opp mot 100 %.

Spesialisterklæringene, sammenholdt med omfanget av det arbeide A utførte før trafikkulykken, sannsynliggjør at hun hadde en restarbeidsevne på ca. en tredjedels årsverk som er gått tapt.

Når det gjelder erstatningsberegningen, må det legges til grunn at A uten skaden ville tjent det maksimale av hva hun kunne uten at uføretrygden ble redusert. Fra 1991 til 1/5-1997 1/2 G, og fra 1/5- 1997 til fylte 67 år 1 G. Som det fremgår av anførslene for byretten, er påført og fremtidig inntektstap ut fra dette tilsammen beregnet til kr 508.000,-. For lagmannsretten justeres beløpet til kr 522.000,- med skjønnsmessig fradrag på kr 10.000,- for inntekt hun hadde etter ulykken i 1991, slik at det samlede erstatningskrav blir kr 512.000.-.

A har lagt ned slik påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale en erstatning til A begrenset oppad til kr 512.000,- etter rettens skjønn.

2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale sakens omkostninger for begge instanser.

Storebrand Skadeforsikring har i hovedtrekk anført:

Byretten har foretatt en riktig bevisbedømmelse når den har lagt til grunn at A ikke hadde restervervsevne før trafikkulykken. Ved vurderingen må det først og fremst ses hen til om hun ved arbeidsvirksomhet har sannsynliggjort at hun hadde noen restervervsevne. De sakkyndiges uttalelser om den medisinske invaliditet hun ble påført kan ikke ses isolert. En medisinsk invaliditet på 10 til 12 % medfører ofte ingen redusert ervervsevne. Byretten har vurdert rett når den har forstått konklusjonen til den ene av de sakkyndige, nevrolog Christer Lundqvist, slik at han forutsetter at A hadde en restervervsevne, og at det ikke går frem hva han bygger forutsetningen på, om det for eksempel bare er opplysninger fra henne selv.

Overlege Sturla Johnsen, som anslo den medisinske invaliditet til 10 %, har ikke anslått noen ervervsmessig invaliditet som følge av ulykken. Av hans erklæring fremgår det at det etter tre nevrologiske undersøkelser ikke er funnet objektive tegn på skade. I brev av 3/9- 1993 konkluderer han med at hennes svekkede syn på høyre øye ikke har noe med skaden å gjøre. Det samsvarer med at spesialist i øyesykdommer, lege Bjørn Brauti, i erklæring av 18/5-1994 konkluderer med at hun sannsynligvis alltid har hatt redusert syn på høyre øye.

I Christer Lundqvists konklusjon er hennes øyeproblematikk tatt med i vurderingen av den medisinske invaliditet som følge av skaden.

Byrettens vurderinger og avgjørelse bygger på riktig utgangspunkt, både faktisk og rettslig.

I 1990 forsøkte A seg noen måneder med en deltidsobb i Hills Food som hun måtte gi opp fordi det ble for stritt. Det sa hun i samtale den 21/9-1990 med saksbehandler på trygdekontoret. I saksbehandlerens notat fra samtalen fremgår det også at hun har opplyst følgende: «Er ikke i arbeid, og kommer heller ikke til å begynne.»

Det er lite sannsynlig at notatet er galt, slik A hevder.

A har for lagmannsretten lagt frem kopier av en agenda for årene 1988, 1989, 1990 og 1991 der det er notert stikkord som skal angi dager hun har vært i forskjellig arbeid. Med varierende, til dels lange mellomrom er det notert «Passet C», «C» og liknende. Det er påfallende at notatene ikke ble nevnt da saken var oppe for byretten. Cs mor, som er niese til A, har forklart at hun ba sin tante om å passe C blant annet fordi hun så at tanten gikk «på tomgang». Det må legges til grunn at barnepasset har hatt et meget begrenset omfang, og var preget av å være en vennetjeneste både fra A' og niesens side, der spørsmålet om betaling var underordnet. Etter det opplyste må legges til grunn at A ikke var bundet til å stille opp når niesen ønsket det. C hadde også barnehageplass. Barnepasset sannsynliggjør ikke at A hadde restervervsevne. Byretten har i hovedsak vurdert rett når den har lagt til grunn at A arbeidet som dagmamma nå og da en tid etter morens død, men det er ikke sannsynlig at hun gjorde det senere. Det stemmer med hennes selvangivelser. Bare for 1988 har hun ført opp et beløp, kr 3.000,-, som angivelig gjelder inntekt fra barnepass. Uansett varighet er det usannsynlig at A i ervervssammheng kunne fått et slikt arbeide med barnepass hos andre. Arbeidet hos niesen må sies å ha vært lagt til rette for henne. Det kan ikke legges til grunn at trafikkulykken har medført at hun ikke lenger ville evne å utføre det begrensede arbeidet for niesen.

I samtale med trygdekontoret den 6/10-1993 i forbindelse med søknad om grunnstønad, blant annet til transport og telefon, ble hun spurt om hun hadde forsøkt seg i noen form for arbeid. I notatet fra samtalen heter det blant annet at «hun prøvde litt i 1990. Det gikk ikke bra, og hun sluttet etter kort tid. Har ikke prøvd seg med noe etter dette.» Dagmammaarbeid er ikke nevnt, og heller ikke strøjobber på gatekjøkken o.l., som hun for lagmannsretten hevder at hun har hatt.

Det bestrides ikke at en som er 100 % uføretrygdet kan ha en restervervsevne. Men de forskjellige søknadene A har fremmet til trygdevesenet opp gjennom årene, og hennes uttalelser i den forbindelse, peker i retning av at hun ikke har hatt det. Hennes plager i 1985, slik spesiallege Erling Brubakk beskriver dem i forbindelse med uføresøknaden, er svært like de plagene hun nå sier at hun har. Brubakk har konkludert med at hun er 100 % ufør som yrkeskvinne.

I sosialrapport for Folketrygden, datert 25/3-1988, heter det at søker er bevegelseshemmet i slik grad at telefon kan være et hjelpemiddel for å komme i rimelig kontakt med omgivelsene. Og videre at det fremgår av søkers krav at det også foreligger behov for transport, da hun har problemer med å gå og å bære.

Konklusjonen er at A langt fra har sannsynliggjort at hun har mistet ervervsevne som følge av ulykken. Det er heller ikke sannsynliggjort at hun har fått annen arbeidsevne redusert, for eksempel evnen til å utføre arbeid i hjemmet.

Når det gjelder kravet, bemerkes at det er kunstig og åpenbart urealistisk å knytte det til inntekt på 1/2 G og 1 G, slik A har gjort. Det er ikke noe i hennes sykdomshistorikk som ga håp om at hun ville maktet å tjene det. Mangelen på arbeidsforsøk, bortsett fra ett mislykket, viser også det.

For å få saken ut av verden, tilbød Storebrand henne en erstatning for tap i erverv på kr 50.000,-. Tilbudet sto ved lag også for lagmannsretten, med fritak for idømte saksomkostninger for byretten, men ble avslått.

Selve skaden har hun ellers fått erstatning for av Storebrand som har betalt henne menerstatning og erstatning for påførte og fremtidige utgifter.

Storebrand Skadeforsikring AS har lagt ned slik påstand:

1. Skien og Porsgrunn byretts dom stadfestes.

2. A dømmes til å betale Storebrand Skadeforsikring AS saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:

Storebrand har erkjent ansvar etter bilansvarsloven §8, jf. skadeserstatningsloven §3-1, for en nakkeslengskade A ble påført som følge av kollisjonen. Erkjennelsen gjelder også tap hun måtte ha lidt i fremtidig erverv, men som det fremgår av anførslene bestrides det at hun har hatt inntektstap eller vil få det som følge av nakkeslengskaden.

A ble 100 % uføretrygdet i 1985, og var det fortsatt da ulykken skjedde.

En person som er 100 % uføretrygdet behøver nødvendigvis ikke være uten restervervsevne. Dette må vurderes konkret. Partene er enige om det.

De forskjellige sosialrapporter i årene før ulykken, som i stor grad bygger på uttalelser fra A, gir inntrykk av at hun var betydelig bevegelseshemmet og at hun også hadde psykiske plager. Det vises i den sammenheng til følgende uttalelse i sosialrapport for Folketrygden, datert 25/3-1988:

«Søker er en kvinne på 44 år som lider av angst og er redd for å være alene. Til tider er det helt nødvendig for henne å kunne tilkalle hjelp. Søker opplyser at hun mange ganger har måttet tilkalle hjelp over telefon.

Søker er forøvrig bevegelseshemmet i slik grad at telefon kan være et hensiktsmessig hjelpemiddel for å komme i rimelig kontakt med omgivelsene.

Det fremgår forøvrig av søkers krav at det også foreligger behov for støtte til transport, da søker har problemer med å gå og å bære.»

Når det gjelder de psykiske plagene vises også til spesialisterklæring datert 24/5-1994 fra psykolog Lise Antonsen ved Psykiatrisk Poliklinikk, Telemark Sentralsjukehus, der det fremgår at A har fått diagnosen depressiv nevrose.

Etter lagmannsrettens oppfatning gir rapportene fra før ulykken inntrykk av at A' helse var så sterkt svekket både fysisk og psykisk at hun ikke kunne forventes å utføre vanlig arbeide, og at hun også hadde vansker med å klare de daglige gjøremål. Spørsmålet om hun hadde restervervsevne etter at hun ble 100 % uføretrygdet er imidlertid ikke direkte omtalt, for eksempel ikke i rapporten av 25/3 -1988.

Ved bedømmelsen av om A hadde restervervsevne før ulykken, må det etter lagmannsrettens mening legges betydelig vekt på om hun har hatt relevant erverv/arbeid og om hun har maktet det.

Det er på det rene at hun noen måneder i 1990 arbeidet som demonstrasjonsmedarbeider i Hills Food. Hadde hun klart dette arbeidet, for eksempel som en begrenset deltidsjobb, ville det vist at hun hadde restervervsevne. Forsøket slo imidlertid feil, hun måtte gi opp nettopp fordi hun ikke maktet det. Lagmannsretten viser i den forbindelse til notat datert 21/9-1990 fra hennes trygdemappe vedrørende arbeidsforhold, hvor det blant annet heter:

«Hun opplyser at hun sluttet i arbeid i august -90. det ble for stritt for henne, og hun måtte gi opp. Er ikke i arbeid, og kommer heller ikke til å begynne.»

I notat av 6/10-1993 fra trygdemappen vedrørende «Grunnstønad - arbeid» heter det:

«På spørsmål om hun har forsøkt seg i noen form for arbeid, sier hun at hun prøvde litt i 1990. Det gikk ikke bra, og hun sluttet etter kort tid. Har ikke prøvd seg med noe etter det»

Som det fremgår av hennes anførsler har A benektet riktigheten av disse rapportene. Lagmannsretten finner imidlertid at det er lite trolig at ikke innholdet i samtalene er riktig gjengitt, og legger rapportene til grunn.

Som det fremgår av anførslene har A fremholdt at hun har vært dagmamma for datteren til sin niese. Det er uklart hvilket omfang barnepasset har hatt. A har verken i 1989, 1990 eller 1991 ført opp inntekter fra arbeidet. Betalingen er nødvendigvis ikke avgjørende når spørsmålet om restervervsevne skal bedømmes. Heller ikke om det har foregått som såkalt «svart arbeid». Men når det ikke er oppgitt noe i selvangivelsene for disse årene, er det nærliggende at det skyldes at barnepasset ihvertfall over tid har vært nokså begrenset. I den eller de periodene hun hadde barnepass, var det etter det opplyste med kortere og lengre mellomrom, og til forskjellige tider. Det er videre opplyst at C hadde barnehageplass, og at hun ihvertfall den siste tiden hadde en annen dagmamma.

B har forklart at hun ba sin tante om å passe C mye på grunn av den situasjonen tanten var i etter at hennes mor døde. Det synes ikke å ha vært dagmammavirksomhet av fast karakter. Lagmannsretten har inntrykk av at niesen i stor grad tok hensyn til tantens situasjon de gangene hun spurte henne om å passe C.

Lagmannsretten finner ikke at arbeidet med barnepass viser at A hadde restververvsevne som kan gi grunnlag for erstatning. At hun fra tid til annen kunne være barnevakt hos sin niese, gjør det ikke sannsynlig at hun ville klart regulært dagmammaarbeid hos andre. A har forklart at det var hennes nervøse plager som først og fremst gjorde det vanskelig å fortsette. Etter det som er sagt i de nevnte rapportene, har hun hatt betydelige psykiske problemer opp gjennom årene. Særlig ut fra det, må det ha vært ganske annerledes å være dagmamma hos en slektning enn det ville vært hos en fremmed familie. Det er lite sannsynlig at hun ville maktet det sistnevnte før trafikkulykken.

A har for lagmannsretten vist til korte stikkordmessige notater i en agenda med navn på utesteder, gatekjøkken o.l. Det vises til hennes anførsler om at hun har hatt arbeide disse stedene. Noen inntekt fra slikt arbeid er ikke oppgitt i selvangivelsene. Hennes anførsel om arbeidet er langt fra bevismessig underbygget på en slik måte at lagmannsretten kan bygge på den.

Lagmannsretten kan heller ikke legge til grunn at A hadde noen annen ervervsevne av økonomisk verdi. Hun har f.eks. ikke sannsynliggjort at hun hadde ervervsevne som hun kunne benyttet dersom hun hadde vært i en situasjon hvor hun kunne fått kost mv. for arbeide, jf. det som er uttalt om ervervsevne av denne type hos Nygaard: Skade og ansvar, 4. utg. side 109. Under enhver omstendighet er det ikke sannsynlig at hun har tapt eller fått redusert ervervsevne av slik eller liknende art som følge av whiplashskaden.

I forbindelse med saken er det avgitt sakkyndige erklæringer fra overlege Sturla E. Johnson og spesialist i neurologi Christer Lundqvist som har kommet til at A er påført en medisinsk invaliditet på henholdsvis 10% og 12,1%. Erklæringene er delvis gjengitt i byrettens dom, som lagmannsretten viser til. Erklæringene står sentralt i saken, og har etter det opplyste medvirket til utbetalingene for menerstatning og dekning av utgifter samt forlikstilbudet fra Storebrand.

Som det fremgår av anførslene har Lundqvist anslått den ervervsmessige invaliditet som følge av ulykken til 30%.

Lagmannsretten er enig med byretten i at det er uklart om Lundqvists forutsetning om at A hadde en restervervsevne bare bygger på opplysninger fra henne selv. Det vises til det byretten har uttalt om dette som lagmannsretten er enig i. Ut fra det hun viste av sviktende forsøk på lønnet arbeide, og mangel på arbeidsevne ellers, jf. det som er sagt ovenfor om dette, finner lagmannsretten ikke å kunne bygge på en forutsetning om at hun hadde restervervsevne. Ved totalvurderingen anser lagmannsretten det for lite sannsynlig at hun hadde noen restervervsevne før trafikkulykken.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at A ikke har sannsynliggjort at hun hadde noen restervervsevne av økonomisk verdi da ulykken fant sted. Erstatningskravet tas etter dette ikke til følge.

Byrettens domsslutning punkt 1 blir etter dette å stadfeste.

Anken har vært forgjeves, og A bør tilpliktes å erstatte Storebrand Skadeforsikring AS saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd som det ikke finnes grunn til å gjøre unntak fra. Storebrands prosessfullmektig har sendt oppgave hvor omkostningene for lagmannsrett er oppgitt til kr 29.628,- hvorav kr 27.000,- er salær. Oppgaven legges til grunn for erstatningsfastsettelsen.

Lagmannsretten finner at saksomkostninger også bør idømmes for byretten, og er enig i dens omkostningsavgjørelse. Byrettens dom blir etter dette å stadfeste i sin helhet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. A dømmes til innen - 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å erstatte Storebrand Skadeforsikring AS saksomkostninger for lagmannsretten med - 29.628 - - niogtjuetusensekshundreogåtteogtjue kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra dommens forkynnelse.