LA-1998-1183
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-03 |
| Publisert: | LA-1998-01183 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Holmestrand herredsrett nr. 98-63 - Agder lagmannsrett LA-1998-01183 A. |
| Parter: | Ankende part: Internationale Expeditie Richard Kempers (Prosessfullmektig: Advokat Per Erik Bergsjø). Ankemotpart: Gjensidige Skadeforsikring (Prosessfullmektig: Advokat Torleiv Rike). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg, formann. Lagdommer Erland Henrichsen. Ekstraordinær lagdommer Tor Berge |
| Lovhenvisninger: | Vegfraktavtaleloven (1974) §27, §28, §29, Tvistemålsloven (1915) §180, §30, §36 |
Saken gjelder erstatning for transportskader i form avregresskrav fra Gjensidige Skadeforsikring AS mot angivelig skadevolder.
Holmestrand herredsrett avsa den 10. juni 1998 dom med slik domsslutning:
«I. Nederlandsk foretak Internationale Expedite Richard Kempers B.V. dømmes til å betale til Gjensidige Skadeforsikring AS ved styrets formann innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom kr 151.200,- med tillegg av rente i samsvar med vegfraktloven §36 fra 01.11.1994 til betaling skjer.
II. Nederlandsk foretak Internationale Expedite Richard Kempers B.V. dømmes til å betale kr 17.150,- - kroner syttentusen etthundre og femti - i saksomkostninger til Gjensidige Skadeforsikring AS ved styrets formann innen 14 - fjorten - dager etter forkynnelse av denne dom.»
Ved dommen har herredsretten kommet til at Internationale Expedite Richard Kempers B.V, heretter kalt Kempers, i egenskap av transportør var ansvarlig for transportskade påført en last med tolv aluminiumsruller fraktet med lastebil fra Hydro Holmestrand til Siegen i Tyskland. Det har vært flere forsikringsselskap og transportører inne i bildet. Dette er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på da det ikke er uenighet om at Gjensidige kan fremme kravet og at Kempers er ansvarlig dersom transportør har ansvaret for skaden.
Om sakens bakgrunn for øvrig og partenes anførsler for herredsretten samt herredsrettens begrunnelse vises det til dennes dom.
Kempers har i rett tid erklært anke over herredsrettens dom og påstått seg frifunnet. Gjensidige Skadeforsikring A/S heretter kalt Gjensidige, har tatt til motmæle og påstått herredsrettens dom stadfestet.
Den ankende parts anførsler kan oppsummeres slik:
Saken gjelder spørsmålet om hvem som skal ta det økonomiske ansvaret for den transportskaden som oppsto. Spørsmålet reguleres av vegfraktlovens ansvarsregler i §27, §28, §29, §30 Man er for det første uenige med hensyn til skadeårsaken, og man er uenige om hvordan lovens regler skal forstås.
Loven er basert på en international konvensjon. Dette gjør at loven har fått andre løsninger enn det som er vanlig i norsk rett, spesielt gjelder dette bevisbyrdereglene. Ifølge vegfraktlovens §27 har transportør objektivt ansvar. Herfra gjør §28 generelle unntak og §29 en del spesielle unntak. Aktuelle unntak i denne sak er §29 første ledd b) - at varene er mangelfullt pakket, og §29 første ledd c) - at bilen ble lastet feil av Hydro som var avsender. Aktuelt er også det generelle unntak i §28 - at tapet skyldes godsets mangelfulle beskaffenhet. I dette tilfelle at noen av aluminiumsrullene var pakket på paller/vugger som var konstruert på en slik måte at de var spesielt ustabile. Det er det samme faktiske forhold som legges til grunn for ansvarsfrihet etter §29 første ledd b), dvs. manglende eller mangelfullt pakket. Det er tilstrekkelig etter loven at fraktfører kan godtgjøre at tapet eller skaden kan være oppstått på grunn av forhold som nevnt. Det er ikke nødvendig å bevise det utenfor enhver tvil. Dersom fraktfører kan godtgjøre at det er en mulighet for at skaden skyldes mangelfull pakning, feilhåndtering eller varens egen mangelfulle beskaffenhet, snus bevisbyrden. Det er da den som krever erstatning for skaden som må bevise at skadeårsaken rent faktisk ikke er noen av de forhold som er nevnt. I dette tilfelle er altså skadeårsaken at aluminiumsrullene var særdeles ustabile slik at det skulle lite til før de veltet.
Videre ble opplasting på lasteplanet foretatt av Hydros folk og med deres utstyr. Pallene med aluminiumsrullene ble plassert midt på lasteplanet uten annen last rundt som kunne gi støtte. Det var planlagt at det skulle plasseres annen last foran aluminiumsrullene som ville ha forhindret at sistnevnte tippet forover ved oppbremsing. Dette ble det imidlertid ikke noe av.
I alle fall må kravet være tapt ved passivitet. Passivitets- reglene utfyller foreldelsesreglene og kan ha selvstendig betydning. Etter at forliksklage ble tatt ut gikk det svært lang tid før kravet ble forkynt for Kempers. Dette må i det vesentlige skyldes Gjensidige eller forhold på deres side.
Selv om retten ikke skulle komme til at transportør skulle være helt ansvarsfri er det i alle fall grunnlag for ansvarsdeling etter vegfraktlovens §30. Den dårlige emballasjen kan ikke ha vært helt uten betydning for skadeforløpet og må betraktes som medvirkende årsak til skaden.
Den ankende part nedla slik påstand:
«Prinsipalt:
1. Internationale Expedite Richard Kempers B.V. frifinnes.
Subsidiært:
2. Ansvaret fordeles mellom partene etter rettens skjønn.
Felles for begge alternativer:
3. Internationale Expedite Richard Kempers B.V. tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser med tillegg av 12 % rente fra dommens forfallstidspunkt, samt et beløp fastsatt etter rettens skjønn til rentekompensasjon for sakskostnadene fra forfallstidspunktet for herredsrettens dom frem til forfallstidspunktet som settes i lagmannsrettens dom.»
Ankemotpartens anførsler kan oppsummeres slik:
Utgangspunktet er at skaden er påført godset mens fraktfører hadde hånd om det. Da har fraktfører ansvar for skade som påføres godset, jf. vegfraktlovens §27 første ledd. Slik de faktiske omstendigheter er kan ingen av de ansvarsunntak som fraktfører påberoper seg komme til anvendelse.
Det reelle spørsmålet er om skaden helt eller delvis ville ha inntrådt selv om pallene var blitt surret forsvarlig. Svaret på dette må være nei. Ved en en enkel sikring av lasten ville skaden ikke ha inntruffet uansett pallenes konstruksjon. Tvert imot ville skaden med denne mangelfulle sikring ha inntruffet selv om alle pallene hadde vært av den mest stabile konstruksjon. Det er sjåførens ansvar å sikre lasten. I dette tilfelle er tilstrekkelig sikring ikke utført. Det er således intet ved emballasjen eller godset egen beskaffenhet som kan lastes for skadefølgen. Skaden har rett og slett oppstått ved at aluminiumsrullene har veltet på lasteplanet og blitt skadet i fallet. Hydro kan ikke bebreides for feil plassering på lasteplanet. Det er alltid sjåførens oppgave å anvise plass. Man har ikke lykkes i å identifisere verken sjåføren eller den som lastet varene fra Hydros side. Det man har å holde seg til og hva som faktisk har skjedd er det man vet om hvilke rutiner som vanligvis følges.
Ingen passivitetsvirkninger kan slå igjennom overfor Gjensidige. De har holdt seg innenfor de formelle frister og det var intet ved situasjonen som tilsa ytterligere aktivitet. Gjensidige har purret på forliksrådet flere ganger og også fremmet kravet overfor Kempers sitt forsikringsselskap. Sistnevte selskap har imidlertid ikke besvart Gjensidiges henvendelse.
Etter de faktiske omstendigheter kan ansvarsdeling ikke være aktuelt. Det fulle ansvar må falle på transportøren.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
«1. Holmestrand herredsretts dom av 10.06.98 i sak nr.: 98-063 stadfestes.
2. Gjensidige Skadeforsikring v/styrets formann tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten. Men delvis på et annet grunnlag. Transporten gjaldt tolv ruller med aluminiumsbånd som skulle fraktes fra Holmestrand til Tyskland. Det er uenighet om hvor på strekningen skaden kan ha inntruffet. Dette er imidlertid ikke av betydning for resultatet. Det har vært flere fraktførere i bildet langs transportstrekningen, men partene er enige om at dersom transportør har ansvar er Kempers rette vedkommende. Det er heller ikke reist innvendinger mot beløpets størrelse.
Etter bevisføringen, herunder vitneforklaring og fremlagte bilder av de veltede aluminiumsrullene på lasteplanet, legger retten til grunn at ingen av unntakene i vegfraktlovens §29 og eller 28 kan komme til anvendelse. Pallene som aluminiumsrullene var plassert på kan nok ha noe forskjellig stabilitet fordi anleggsflaten for noen av rullenes vedkommende var smalere enn andre. Dette var imidlertid lett synlig. Utgangspunktet må være at den som påtar seg å frakte gods for andre må ta lasten slik som den er, og i hvert tilfelle sørge for at lasten ut fra sin beskaffenhet sikres tilstrekkelig. Muligens må man ta forbehold for de situasjoner hvor lasten har skjulte egenskaper som øker skaderisikoen utover det normale. Dette er imidlertid ikke tilfelle i denne saken. Det samme gjelder lastens plassering på lasteplanet. Også dette må i utgangspunktet være sjåførens ansvar, og den som foretar pålasting må rette seg etter sjåførens anvisninger. Pålasting skjer ofte ved en dialog mellom den enkelte sjåfør og Hydros folk. Det avgjørende ord og dermed ansvaret må imidlertid ligge hos sjåføren.
Det er opplyst at aluminiumsrullene ble sikret ved fire stropper. Da skaden ble oppdaget kunne det konstateres at en av stroppene hadde røket som følge av gnisningsslitasje mot en skarp kant. De gjenværende tre stroppene hadde ikke vært i stand til å forhindre at aluminiumsrullene veltet og dermed ble påført skade.
Det eneste som hadde vært nødvendig for å sikre seg mot velt var å benytte flere stropper og forsikre seg om at stroppene ikke lå an mot skarpe kanter. Dette var etter det opplyste fullt mulig og det må legges til grunn at utstyret fantes på opplastingsstedet og at det var tilgjengelig for sjåføren. Lagmannsretten finner det således klart at skadeårsaken var mangelfull sikring av lasten og ikke kan skrive seg fra verken godsets egen beskaffenhet, mangelfull emballasje eller feil håndtering fra Hydros side. Etter dette har Kempers ikke sannsynliggjort at vegfraktlovens unntak i §28 eller 29 kan komme til anvendelse. Etter lagmannsrettens vurdering er det heller intet grunnlag for ansvarsdeling, idet ansvaret fullt ut må bæres av Kempers.
Når det gjelder anførselen om at kravet er bortfalt på grunnlag av passivitet fra Gjensidiges side, finner lagmannsretten det klart at denne anførsel ikke kan føre frem og slutter seg til herredsrettens vurdering av spørsmålet, slik det fremkommer på side 6 i herredsrettens dom.
Anken har vært forgjeves og ankemotparten må i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes saksom- kostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om resultatet og finner ikke grunnlag for å fravike hovedregelen. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave lydende på kr 29.690,-, herav er kr 4.690,- utgifter. Omkostningene finnes rimelige og nødvendige for å få saken betryggende utført, og omkostningsoppgaven legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
På grunn av embetsreiser og andre presserende gjøremål er domsavsigelsen blitt forsinket. Domskonferanse ble imidlertid holdt umiddelbart etter avsluttet ankeforhandling 16. april d.å., og domsresultatet er i samsvar med det man der kom frem til.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Gjensidige Skadeforsikring tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med kr 29.690,- - tjuenitusensekshundreognitti - som forfaller til betaling innen 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse.