LA-1998-1210
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-01-13 |
| Publisert: | LA-1998-01210 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr: 98-00594 - Agder lagmannsrett LA-1998-01210 M. |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Sveinung Søndervik Johnsen). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Poltiadjutant Hilde Almåsstø). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen. Eks.ord.lagdommer John Årseth. Byrettsdommer Arne Landmark. Med fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §171, §272, Straffeprosessloven (1981) §436, §437 |
Statsadvokatene i Agder satte 1. september 1997 A under tiltale ved Kristiansand byrett for forbrytelser mot
"I. Straffeloven §171 nr. 1, for mot bedre vitende for påtalemyndigheten å ha anmeldt en straffbar handling som ikke var forøvet, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Den 1. desember 1996 på Kristiansand politikammer, innga han skriftlig anmeldelse til politiavdelingssjef Sigurd Kleveland at det i tiden 29.-30. november 1996 var forøvet innbrudd i hans bolig på X i Kristiansand, og at hans Opel Rekord personbil var blitt borttatt, til tross for at dette ikke medførte riktighet.
II. Straffeloven §272, første og tredje ledd, for i hensikt at han eller andre skulle få utbetalt en forsikringsssum, å ha ødelagt eller skadet en forsikret gjenstand, eller på annen måte framkalt et forsikringstilfelle eller uriktig å ha oppgitt eller gitt det utseende av at et forsikringstilfelle var inntrådt, eller oppgitt til erstatning en gjenstand som ikke var forsikret eller ikke var til eller ikke var skadet, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Den 27. desember 1996 i Kristiansand, opplyste han i skadeoppgave til Vesta Forsikring AS at det var forøvet innbruddstyveri i hans bolig på X i Kristiansand, og at det bl.a var blitt borttatt en bærbar PC, diverse gullvarer og sølvtøy, samt brennevin, til tross for at det var ham selv som hadde fingert innbruddet i den hensikt å få utbetalt forsikringspremien."
Byretten avsa den 19. juni 1998 dom med slik domsslutning:
"1. A født xx.xx.59 frifinnes for tiltalebeslutningens post II (strl §272, første og tredje ledd).
2. A født xx.xx.59 dømmes for 1 - en - overtredelse av straffeloven §171 nr. 1.
Det straffbare forhold fant sted 01.12.96.
Straffen settes til: Fengsel i 21 dager med fradrag for 1 - en dag for utholdt varetekt.
Saksomkostninger idømmes med kr 2000,- totusen-."
Frifinnelsen i domsslutningens pkt. I er i samsvar med påtalemyndighetens påstand for byretten og har sammenheng med at det ikke ble ansett å foreligge vinnings hensikt med hensyn til denne del av tiltalen.
Nærmere om sakens faktiske bakgrunn og tiltaltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Tiltalte har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder prinsipalt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for så vidt tiltalte ble dømt. Subsidiært er det anket over straffutmålingen. Ved lagmannsrettens beslutning 27. august 1998 ble den prinsipale anke henvist til ankeforhandling. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 11. og 12. januar 1999.
Lagmannsretten er enstemmig kommet til at det ikke foreligger noen rimelig og fornuftig tvil om at tiltalte er skyldig etter den del av tiltalen som er innbrakt til overprøvelse ved lagmannsretten.
Tiltalte innga anmeldelse datert 1. desember 1996 til politiet om at hans bil var blitt stjålet og at det var gjort innbrudd i hans bolig. Han forklarte for politiet at han kom hjem natt til 30. november 1996 etter å ha vært ute på byen. Ca 250 meter fra sin bolig fant han sin bil stående i veigrøften mot en fjellskrent. Ruten i en av inngangsdørene til hans bolig var knust, og det var fjernet en PC, noe drikkevarer og noen smykker. Denne forklaring kom han med til politiet da politiet møtte på hans bolig om morgenen den 30. november 1996 og ved politiavhør den 4. desember 1996 og 24. januar 1997. Ved sistnevnte avhør ga vedkommende polititjenestemann uttrykk for at han ikke trodde på tiltaltes forklaring. Det ble utstedt formell pågripelsesbeslutning for tiltalte og han ble fortalt at han ville bli holdt tilbake på politistasjonen inntil saken var nærmere undersøkt og at det kunne bli aktuelt med varetektsfengsling. Tiltalte ga da en ny forklaring. Han forklarte at han hadde kjørt med sin bil til byen om kvelden den 29. november og hadde brukt bilen til å kjøre hjem den følgende natt. På grunn av glatt føre hadde han kjørt av veien og inn i en fjellskrent med venstre side av bilen. Da han kom hjem ringte han til poltiet og meldte fra om at bilen var stjålet og at det var begått innbrudd i boligen. Han knuste selv et vindu i inngangsdøren, rotet til inne i huset og fjernet enkelte gjenstander. Som motiv for sin handlingsmåte oppga tiltalte at han ville forhindre at han ble dømt for promillekjøring. Etter å ha avgitt den sistnevnte forklaring ble tiltalte løslatt. Han oppsøkte deretter advokat Søndervik Johnsen og oppga at han var blitt presset til å tilstå. Advokaten ringte vedkommende polititjenestemann og orienterte om samtalen med tiltalte. Polititjenestemannen fikk kontakt med tiltalte noen dager senere over telefon. I samtalen fastholdt tiltalte sin tilståelse og uttalte at han ikke hadde noe å utsette på avhøret. Saken ble senere oversendt Kristiansand forhørsrett med anmodning om pådømmelse. I rettsmøte i forhørsretten 30. juli 1997 fastholdt og utdypet tiltalte sin forklaring. Forhørsretten fant at betingelsene for å avsi forhørsrettsdom ikke forelå, idet tiltaltes forklaring ikke omfattet slik vinnings hensikt som er nødvendig for domfellelse for det forhold som er omhandlet i tiltalens post II. Det ble deretter tatt ut tiltale i saken. Hovedforhandling for byretten ble først avholdt 15. juli 1998. Årsaken til dette var at tiltalte var på et oppdrag i Bosnia. Under ankeforhandlingen for byretten fragikk tiltalte sin tilståelse og falt tilbake på sin opprinnelige forklaring om at bilen var blitt stjålet og at det var begått innbrudd i huset. Denne forklaring har han opprettholdt for lagmannsretten.
Lagmannsretten har ved sin bevisvurdering lagt vesentlig vekt på tiltaltes tilståelse, som han har fastholdt senest for forhørsretten 30. juli 1997. Først under hovedforhandlingen nærmere ett år senere trakk han tilståelsen tilbake. Tilståelsen stemmer best med de faktiske forhold, mens den forklaring tiltalte har gitt for byretten og lagmannsretten inneholder flere momenter som synes påfallende.
Et vesentlig moment er at tiltaltes bil etter de spor som ble funnet på stedet har kommet kjørende mot og ikke fra tiltaltes bolig da den kjørte utfor veien. Det er vanskelig å skjønne at en eventuell biltyv, etter å ha kjørt fra stedet, skulle ha snudd og begitt seg tilbake til tiltaltes hus. Det må videre legges til grunn at bilen var startet med en original tenningsnøkkel. Politibetjent Kylling, som møtte på stedet om morgenen den 30. november, fikk oppgitt at det ikke var forsvunnet noen nøkler. Det er først senere tiltalte har forklart at en nøkkel til bilen var borte.
Også tiltaltes forklaring om hvordan han hadde kommet seg til byen om kvelden den 29. november virker lite overbevisende. Han har forklart at meningen opprinnelig var at han skulle hente B og hans kone kl. 19.00 på deres bopel i Kristiansand for at han og de to kunne kjøre sammen til vorspiel hos C på X. Han måtte først plassere sin schaferhund hos sin far i Y. Han har oppgitt at han ca kl. 18.50 ringte fra sine foreldre til B og opplyste at han likevel ikke fikk anledning til å hente dem. Han har forklart at grunnen til beskjeden var at han ville slippe å reise til byen neste dag for å hente sin bil. Han forklarte at han kjørte sin bil fra sine foreldre i Y og til sin bolig på Z. Deretter gikk han ned til hovedveien og haiket inn til Kristiansand sentrum. Herfra tok han drosje til C hvor han ankom mellom kl. 19.30 og 19.45. Dette tidspunktet er bekreftet av B. På bakgrunn av lagmannsrettens kjennskap til de lokale forhold synes det lite sannsynlig at tiltalte kan ha rukket å reise fra Y til Z og deretter til X innenfor den tidsramme og på den måte som tiltalte oppgir.
Lagmannsretten finner videre at det påståtte innbrudd bærer preg av å være fingert. Fra et velfylt barskap var det tatt bare noen få flasker. Av smykker var det fjernet noen få. Det var lagt utover en del sølvtøy som ikke var blitt tatt. Med tanke på at tyvene disponerte bil, synes det nokså uforklarlig at det ikke var blitt stjålet mer.
En av tiltaltes naboer, D, har forklart at han litt før kl. 21.00 den 29. november var på vei ned til tiltalte med noe kjøttavskjær til dennes hund. Han så at det var mørkt hos tiltalte og skjønte at han ikke var hjemme. Han gikk da tilbake uten å gå inn på tiltaltes eiendom. D har som vitne forklart at han så tiltaltes bil på gårdsplassen. Lagmannsretten er av den oppfatning at Ds forklaring må bero på en feilobservasjon, og at den bil D har sett er bilen til tiltaltes kone, en Subaru. Politibetjent Kylling har oppgitt at sistnevnte bil om morgenen den 30. november sto der D oppga å ha sett tiltaltes bil, en Opel Rekord stasjonsvogn. Begge bilene er røde eller rødaktige, men av ulik størrelse. D gjorde sin observasjon etter at det var blitt mørkt - riktignok slik at det var et utelys på stedet - og han så bare noe av bilen, som var delvis skjult bak carporten. Han kan ikke huske å ha sett mer enn en bil. D har oppgitt at han så bilen på det sted der tiltalte vanligvis hadde sin bil, og denne forestilling kan ha vært medvirkende til at han uten videre sluttet seg til at det også nå var tiltaltes bil som sto der. Tiltalte har forøvrig oppgitt at hans kones bil vanligvis var parkert ved det aktuelle sted på gårdsplassen eller inne i carporten, mens hans egen bil hadde sin regulære plass ved siden av carporten.
Lagmannsrettens medlemmer er ikke enige om hvilken straff som bør idømmes.
Flertallet - alle medlemmene med unntak av to meddommere - er kommet til at straffen bør settes til 21 dagers ubetinget fengsel, slik som i byrettens dom. I straffen fragår en dag for varetekt. Overtredelse av straffelovens §171 nr 1 skal straffes med ubetinget fengsel med mindre det foreligger særlige forhold. Flertallet finner ikke at det foreligger slike forhold. I denne forbindelse kan det ikke være avgjørende om en soning vil skape problemer for tiltaltes arbeidsengasjement i det militære. At forholdet er blitt gammelt skyldes i første rekke tiltaltes Bosniaopphold og at tiltalte har brakt inn saken til overprøvelse for lagmannsretten. Det påpekes at tiltalte er en person i moden alder og burde ha forutsetninger for å kunne innse konsekvensene av det han har foretatt seg.
Mindretallet - to meddommere - er blitt stående ved at fengselsstraffen på 21 dager bør gjøres betinget og at det i tillegg bør idømmes en ubetinget bot på 10.000 kroner. En slik straff bør etter mindretallets oppfatning være tilstrekkelig til å ivareta de almenpreventive hensyn i saken. Det legges vekt på de virkninger saken vil ha for tiltaltes engasjement i Forsvaret, hvilket vil ramme også hans familie. Det er også lagt vekt på at saken er blitt noe gammel.
En samstemmig lagmannsrett er kommet til at tiltalte bør betale saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. straffeprosesslovens §436 annet ledd. Erstatningen settes også for lagmannsretten til 2.000 kroner. Det er herunder tatt hensyn til de problemer dommen vil kunne få i forhold til tiltaltes arbeidsmuligheter, jfr. straffeprosesslovens §437 tredje ledd. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1959, dømmmes til fengsel i 21 - tjueen - dager for overtredelse av straffelovens §171 nr. 1. I straffen fragår 1 - en - dag for varetektsfengsel.
2. A pålegges å erstatte staten omkostninger ved saken med 2.000 - totusen - kroner for behandlingen ved byretten og 2.000 - totusen - kroner for behandlingen ved lagmannsretten.