LA-1998-127
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-02-10 |
| Publisert: | LA-1998-00127 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Larvik herredsrett nr: 97-00055 A - Agder lagmannsrett LA-1998-00127 A. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-1999-00015K . |
| Parter: | Ankende part: Richard Tafjord (Prosessfullmektig: Advokat Kjell M. Brygfjeld) Ankemotpart: Kjetil Granstøl (Prosessfullmektig: Advokat Svein Drangeid) |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, formann Lagdommer Trude Sæbø Ekstraord. lagdommer Odvar Rye |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180 |
Saken gjelder krav om heving av bruktbilkjøp. Bilen, en Volvo stasjonsvogn 240 1989-modell, ble 9. mars 1996 solgt av Richard Tafjord til Kjetil Granstøl. Tafjord hadde noen måneder før overtatt bilen fra sin mor. I avtalen mellom Tafjord og Granstøl er prisen satt til 110.000. Kjøpesummen ble avgjort dels ved at Tafjord overtok Granstøls bil, en Subaru 1987-modell, og dels ved at Granstøl betalte 55.000 kroner. Ved brev 24. juli 1996 fra Granstøls advokat ble kjøpet hevet med krav om tilbakebetaling av kjøpesummen på 110.000 kroner og erstatning for to verkstedregninger på til sammen 3.270 kroner. Hevingsgrunnen var at bilen hadde kjørt flere ganger den distanse bilens kilometermåler viste. Det innskytes at bilen før den ble kjøpt av Tafjord mor 9. august 1994, hadde vært brukt som politibil, og det er senere brakt på det rene at kilometerstanden hadde passert 300.000 kiliometer den 29. november 1993. Speedometeret, som var defekt, var blitt byttet av den bruksbilselger som solgte bilen til Tafjord mor, hvilket også var opplyst i kontrakten med henne. Det nye speedometer viste en kilometerstand på 118.000 da Tafjords mor kjøpte bilen. Ved salget til Granstøl var kilometerstanden ca 123000. Granstøl har hevdet at han ikke ble kjent med den virkelig utkjørte lengde før i forbindelse med at han solgte bilen til Kjell Gjengstø i Kristiansund i juli 1998 og etter at Gjengstø undersøkte forholdet og hevet kjøpet. Tafjord har gjort gjeldende at Granstøl allerede i en telefonsamtale med ham 26. mars 1996 ga uttrykk for at bilen hadde kjørt flere ganger den strekningen kilometerstanden viste. Tafjord hevder at partene ved denne telefonsamtalen ble enig om at alle forhold dem imellom, også den omstendighet at bilen kunne ha kjørt flere ganger den distanse kilometerstanden viste, skulle være oppgjort ved at Tafjord betalte Granstøl kr 4.400, hvilket utgjorde det beløp Granstøl måtte betale i registeringsavgift. Partene hadde forutsatt at omregistreringen ikke skulle koste noe idet denne etter gjeldende regler ville være avgiftsfri når den skjedde innen en viss kort frist etter at bilen var blitt registrert på selgeren. Det viste seg imidlertid at denne fristen var oversittet da Granstøl leverte registreringsmelding.
Larvik herredsrett avsa 27. august 1997 dom i tvisten med slik domsslutning:
"1. Richard Tafjord dømmes til å betale til Kjetil Granstøl kr 110.000,- - kroneretthundreogtitusen 0/100 - med tillegg av 12 - tolv - prosent renter av kr 110.000 - kroneretthundreogtitusen - fra den 24.08.96 til betaling skjer, mot at Kjetil Granstøl leverer tilbake Volvo 240 GLE 1989-modell med reg.nr. KF 30249 til Richard Tafjord.
2. I saksomkostninger betaler Richard Tafjord kr 28.325,- - kronertjueåttetusentrehundreogtjuefem - til Kjetil Granstøl.
3. Oppfyllelsesfristen for det under 1 og 2 nevnte er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Dommen innebærer at Granstøl fikk medhold i sitt krav om tilbakebetaling av kjøpesummen, men ikke i kravet om erstatning for reparasjoner. Nærmere om sakens sammenheng, partenes anførsler og herredsrettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen.
Herredsrettens dom er av Richard Tafjord påanket til Agder lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 23. september 1998. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner, hvorav tre over telefon, og dokumentert en del skriftlige bevis. Saken står for lagmannsretten i samme stilling som for herredsretten.
Richard Tafjords anførsler kan sammenfattes slik:
Han fastholder at utkjørt distanse for bilen var et tema under telefonsamtalen mellom partene den 26. mars 1996. Dette viser bl.a. en påtegning på den bankgiroblankett som ble brukt til å overføre de foran nevnte 4.400 kroner til Granstøl den 27. mars 1996. Et eksemplar av blanketten har banken i samsvar med gjeldende rutiner sendt Granstøl, og Granstøl har ikke reagert på denne. Hevingskravet må etter dette avvises på grunnlag av at partene må anses å ha inngått en avtale om at ethvert mellomværende var opp- og avgjort og at Granstøl således har fraskrevet seg adgangen til å gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende.
Subsidiært gjøres gjeldende at hevingskravet må være avskåret allerede ved at det det i salgsavtalen mellom partene er inntatt en slik klausul: "Km stand fra tidligere eiere kan ikke garanteres." Tafjord var ved avtaleinngåelsen ukjent med at bilen hadde kjørt så langt som det senere viste seg og at det dreiet seg om en politibil. Den reelle pris for bilen ligger innenfor det normale for den aktuelle bil med en slik kjørelengde det er tale om. I denne forbindelse må det tas hensyn til at Subaruen som ble tatt i innbytte hadde en langt lavere verdi enn forskjellen mellom den avtalte pris for Volvoen på 110.000 kroner og den innbetalte kontantbeløp på 55.000 kroner. Det vises i denne forbindelse til at Subaruen av Tafjord ble solgt i april 1997 for 19.620 kroner. De her nevnte opplysninger må forøvrig også tillegges vekt ved et eventuelt hevingsoppgjør.
Atter subsidiært gjøres det gjeldende at Granstøl har reklamert for sent. Allerede i slutten av mars 1996 var han eller burde han ha vært klar over at bilen hadde kjørt langt mer enn hva kilometermåleren viste. Reklamasjonen ble først fremsatt i brev fra hans advokat 24. juli 1998.
Richard Tafjord har nedlagt slik påstand:
"1. Richard Tafjord frifinnes.
2. Kjetil Granstøl plikter å erstatte Richard Tafjord hans saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer."
Kjetil Granstøl har i det vesentlige anført følgende:
En utkjørt distanse på flere ganger det kilometermåleren viser er et vesentlig mislighold som gir rett til heving. En klausul i kjøpsavtalen om at kilometerstanden ikke garanteres kan ikke beskytte selgeren mot et så stort avvik som det her er tale om.
Granstøl bestrider at det under telefonsamtalen var snakk om kilometerstanden. Det ble nevnt at bilen tidligere hadde vært en politibil. Videre tok han opp skavanker ved bilen - som defekt startmotor, defekte hjullagre og sprekk i bakdør - og det forhold at han i strid med forutsetningene for avtalen måtte betale registreringsavgift. Det er disse forhold han sikter til i den telefaks han sendte samme dag der han mot betaling av 4.400 kroner godtok bilen "uansett historie og tilstand". Han har ikke mottatt noe eksemplar av den foran nevnte bankgiroblanket der de 4.400 kroner ble overført. Det som der er opplyst om at bilen hadde kjørt flere ganger det kilometerstanden viste, må Tafjord ha visst på forhånd. Han må også ha vært kjent med at speedometeret var byttet, slik det er oppgitt i kjøpekontrakten den gang moren kjøpte bilen i 1994.
Verdien av Subaruen som ble lagt til grunn ved kjøpet, er reell. Granstøl kjøpte denne året før for 60.000 kroner.
Det bestrides at reklamasjonen er skjedd for sent. Granstøl ble først kjent med den virkelige kjørelengde i juli 1996, kort tid forut for reklamasjonsbrevet den 24. juli 1998.
Granstøl har nedlagt slik påstand:
"1. Larvik herredsretts dom avsagt den 27. august 1997 i sak nr. 55/97 A, stadfestes.
2. Kjetil Granstøl tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til at anken må tas til følge. Lagmannsretten har bygget sitt resultat på at det som passerte i forbindelse med den foran nevnte telefonsamtale mellom partene den 26. mars 1996, må ha den virkning at Granstøl anses for å fraskrevet seg retten til å heve kontrakten ved å påberope seg at bilen hadde kjørt en strekning som er flere ganger lenger enn det kilometermåleren viser. Lagmannsretten finner sannsynliggjort at muligheten for at bilen hadde kjørt så langt var fremme under samtalen og at Granstøl måtte oppfattes slik at han ga avkall på å påberope seg dette forhold og eventuelle andre innsigelser dersom han fikk dekket utgiftene til registerering av bilen. Denne fraskrivelse må være bindende også når det senere fremkommer opplysninger som viser at bilen virkelig hadde kjørt så langt som partene innså muligheten av.
Etter telefonsamtalen telefakset Granstøl følgende erklæring til Tafjord:
"Jeg Kjetil Granstøl gotar bilen Volvo 89 mod KF 30249 uansett historie og tilstand imot kr 4.400,-"
Granstøl har gjort gjeldende at det med uttrykket "historie" ble siktet til det forhold at bilen hadde vært politibil og uttrykket "tilstand" til utbedringer som han hadde måttet bekoste. Han bestrider at kjørelengden var et tema under telefonsamtalen. Tafjord har forklart at Granstøl under samtalen tok opp den mulighet at bilen kunne ha kjørt mange ganger den distanse kilometermåleren viste, og Tafjord ønsket å presisere dette forhold etter å ha mottatt faksen fra Granstøl. I forbindelse med overføringen av de 4.400 kroner instruerte han sin bank om å anføre følgende på bankgiroblanketten:
"Ref.tlf. samtale oppgjør for kollisjonsskadd politibil, km.stand flere ganger høyere enn vist!"
Vedkommende bankfunksjonær som har stått for ekspedisjonen, har som vitne forklart at det er fast rutine at ett eksemplar av blanketten blir sendt mottageren av beløpet, i dette tilfelle Granstøl.
Lagmannsretten anser påskriften på bankgiroblanketten som et klart indisium for at kjørelengden og muligheten for at denne kunne være flere ganger høyere enn kilometermåleren viser, har vært et tema under telefonsamtalen. En slik oppfatning lar seg også forene med ordlyden i Granstøls erklæring. Det mest nærliggende er at spørsmålet om kjørelengde ble tatt opp av Granstøl etter at han hadde hatt bilen på verksted. Det er fremlagt kopi av to regninger fra vedkommende verksted datert 25. mars og 13. juni 1996. Vedkommende reparatør har som vitne opplyst at han oppdaget rester av tape som politibiler utstyres med, på den ene døren, og at han kan ha snakket med Granstøl om hvor langt bilen kunne ha kjørt. Han tror ikke dette spørsmålet ble reist første gang Granstøl var på verkstedet. Reparatørens forklaring er forenlig med at Granstøl ble gjort oppmerksom på at bilen hadde vært en politibil da han kom for å hente bilen den 25 mars 1996 etter å ha levert den inn en tidligere dag, og at det da ble snakk om hvor langt bilen kunne ha kjørt.
Lagmannsretten anser det som lite sannsynlig at et eksemplar av bankgiroblanketten med Tafjord påtegning ikke ble sendt Granstøl, og finner at det er stor sannsynlighet for at Granstøl har mottatt denne i posten. At Granstøl ikke har reagert på det som sto på bankgiroblanketten er et ytterligere indisium for at han må anses å ha fraskrevet seg adgangen til å gjøre gjeldende innsigelser på grunnlag av kjørelengden. Hvorvidt Granstøl har lagt merke til påskriften eller ei, er i denne forbindelse uten betydning. Det avgjørende er hvordan hans opptreden med rimelighet kunne oppfattes av den den annen part.
Det kan gjøres gjeldende at et beløp som var ment som en kompensasjon for en kjørelengde flere ganger større enn det som var forutsett ved avtaleinngåelsen, ville ha vært av en helt annen størrelsesorden enn de 4.400 kroner som ble tilbakebetalt, og at dette tilsier at partene ikke hadde ment at saken var endelig opp- og avgjort med hensyn til en slik mangel. Lagmannsretten finner det godtgjort at ingen av partene ved telefonsamtalen den 26. mars 1996 var klar over hvor langt bilen virkelig hadde kjørt. De var imidlertid begge oppmerksom på muligheten for at kjørelengden kunne være flere ganger det kilometermåleren viste, slik det fremgår av påtegningen på bankgiroblanketten. For Granstøl var det mest presserende problem å få penger til å betale registreringsavgiften med, og det som passerte mellom partene må anses som et uttrykk for at Granstøl overtok risikoen for uvissheten om kjøredistansen mot å få refundert omregistreringsutgiftene.
Anken har ført frem, og spørsmålet om saksomkostninger reguleres av av tvistemålsloven §172, jfr. §180 annet ledd. Lagmannsretten finner ikke at den tvil som måtte foreligge med hensyn til sakens utfall er av en slik art at unntaksbestemmelsen i §172 bør komme til anvendelse. Etter dette må Granstøl erstatte Tafjords saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten etter hovedregelen i i §172 første ledd. Det er fra Tafjords side fremlagt omkostningsoppgaver for herredsretten og lagmannsretten på henholdsvis 42.097 og 52.331 kroner, hvorav henholdsvis 32.000 og 28.000 kroner utgjør salær til prosessfullmektig. Lagmannsretten finner at salæret til prosessfullmektig overstiger det som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført og setter disse beløp til henholdsvis 22.000 og 20.000 kroner, jfr. tvistemålsloven §176 første ledds 1. punktum.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Richard Tafjord frifinnes.
2. Kjetil Granstøl dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Richard Tafjord henholdsvis kr 32.097 - trettitotusenognittisju - kroner og kr 44.331 - førtifiretusentrehundreogtrettien - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfallstid til betaling skjer som erstatning for saksomkostninger for henholdsvis herredsretten og lagmannsretten.