LA-1998-1270
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-01-20 |
| Publisert: | LA-1998-01270 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr: 98-00748 - Agder lagmannsrett LA-1998-01270. |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Odd K. Einstabland). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Kjell Boye). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg. Eks.ord.lagdommer John Årseth. Sorenskriver Tor Tønnessen. Med fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, Straffeloven (1902) §54, §62, Fengselsloven (1958) §41, §24, §31 |
Kristiansand byrett avsa den 7. juli 1998 dom med slik domsslutning:
"A født xx.xx.67 - - - dømmes for:
1 - en overtredelse av vtrl. §31, første, annet og tredje ledd jf. §22, første ledd
2 - to overtredelser av vtrl. §31 første ledd jf. §24, første ledd, 1. pkt.
Gjerningstidspunkt: 6. september 1997 - 25. september 1997.
Straffen settes til: Fengsel i 7 - sju - måneder samt en ubetinget bot på kr 5000,- - femtusen - subsidiært 15 - femten - dager fengsel."
Domfellelsen var i samsvar med tiltalebeslutning av 21. april 1998. Den aktuelle kjøring fant sted natt til lørdag 6. september 1997 ca kl. 0345 i - - -veien i X. Blodprøve tatt av A kl. 0615 viste en alkoholkonsentrasjon i blodet på 1,48 promille i minsteverdi. A erkjenner å ha vært beruset og å ha vært passasjer i bilen ved anledningen, men hevder at det var en annen person ved navn B som kjørte bilen. Ifølge A var det foruten ham selv en passasjer til i bilen, C. Også C var beruset. Kjøreturen endte med at bilen kjørte utfor veien, veltet og ble liggende på taket.
A har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett forsåvidt gjelder domfellelsen for overtredelse av vegtrafikklovens §22 første ledd samt det ene tilfellet av overtredelse av samme lovs §24 første ledd. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, idet A som nevnt hevder at det ikke var ham, men B, som kjørte bilen ved anledningen.
Ved lagmannsrettens beslutning av 4. september 1998 er anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Kristiansand tirsdag 19. og onsdag 20. januar 1999. Tiltalte A møtte og forklarte seg. 6 vitner avga forklaring; alle disse forklarte seg også for byretten. Vitnet B har, som for byretten, bekreftet at det var han som kjørte bilen, og at C og tiltalte var passasjerer. Vitnet C har i politiforklaring avgitt 23. oktober 1997 sagt at det var tiltalte som kjørte bilen. I byretten og nå i lagmannsretten har C sagt at politiforklaringen hans er usann, og at han på grunn av beruselse ikke kan huske noe som helst fra den aktuelle kjøreturen - således heller ikke hvem som kjørte.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at A ikke har og heller aldri har hatt førerkort, og at han er domfelt i alt 8 ganger for promillekjøring og 10 ganger for kjøring uten gyldig førerkort i tidsrommet fra 1984 til januar 1996.
Lagmannsretten er i skyldspørsmålet kommet til samme resultat som byretten, og vurderer bevisene i saken på samme måte som byretten. Som nevnt foran endte kjøreturen med utforkjøring og bilvelt. Det gikk bare noen ganske få minutter før det kom vitner tilstede. Da var A alene ved bilen. Lagmannsretten finner det som byretten påfallende at både bilføreren B og den sterkt berusede medpassasjeren C på disse få minuttene skulle ha rukket både å ha kommet seg ut av bilen og ut av syne. Hvis det er riktig at B kjørte bilen, var det ikke noe som tilsa at B og C måtte komme seg bort fra stedet umiddelbart. Den forklaring tiltalte har gitt på dette - at B av hensyn til sitt gode navn og rykte ikke ønsket å bli innblandet i saken - finner lagmannsretten lite troverdig. Det er påfallende og mistenkelig at A ikke straks oppga B som fører av bilen, og at B selv ikke meldte seg som vitne etter at A samme morgen ble oppsøkt av politiet for blodprøvetaking og senere mistenkt for å ha kjørt bilen i påvirket tilstand. Etter det opplyste meldte ikke B fra til politiet før han ble innkalt til avhør i mars 1998.
Vitnet C forklarte som nevnt til politiet 23. oktober 1997 at det var A som kjørte bilen. Ifølge et politivitne bekreftet C denne forklaringen i telefonsamtale 5. mars 1998. Under straffesaken har C som nevnt forklart at han ikke kan huske noe som helst fra den aktuelle kjøreturen natt til 6. september 1997. Han husker angivelig heller ikke hva han forklarte til politiet 23. oktober 1997 eller telefonsamtalen 5. mars 1998.
Vitnet D, som kom til stedet bare få minutter etter utforkjøringen, har forklart at han snakket med A på stedet og fikk der og da inntrykk av at A selv hadde kjørt bilen, men at han også hadde hatt med en passasjer som ikke ble navngitt.
Det er på det rene at A først 19. februar 1998 - ca 5 1/2 måned etter kjøringen - oppga til politiet at det var B som hadde kjørt bilen.
Lagmannsretten finner det bevist utenfor rimelig tvil at B overhodet ikke var med i bilen, og at bilen ble kjørt av A. Lagmannsretten tar ikke stilling til om A var alene i bilen under kjøringen, eller om han hadde C som passasjer.
Ad straffutmålingen: A er som foran nevnt domfelt 8 ganger tidligere for promillekjøring og 10 ganger for kjøring uten førerkort. Da den aktuelle kjøringen ble foretatt, hadde han fått en uavsonet dom på 60 dager fengsel for legemsfornærmelse m.v. som han påbegynte soningen av 6. oktober 1997. A er for øvrig straffedømt også for en rekke andre straffbare forhold.
Den siste trafikkdommen hans er Kristiansand byretts dom av 15. januar 1996, hvor han ble dømt til fengsel i 6 måneder med tillegg av en bot på kr 6000,- for promillekjøring, kjøring uten førerkort og et par andre overtredelser av vegtrafikkloven. Han ble prøveløslatt fra soning av denne dommen 12. desember 1996 med en resttid på 62 dager og en prøvetid på 1 år. Den aktuelle kjøringen 6. september 1997 er med andre ord foretatt i prøvetiden etter prøveløslatelsen, og det samme gjelder kjøringen 25. september 1997 som ikke omfattes av ankesaken. Selv om resttiden etter prøveløslatelsen ikke er tatt med i statsadvokatens straffepåstand, finner lagmannsretten at det bør gis felles dom etter fengselslovens §41 sammenholdt med straffeloven §54 nr. 3. Tiltale i saken er reist innen fristen på 6 måneder i fengselslovens §41, og det er tale om samme type straffbare forhold.
Dommen må etter dette bli vesentlig strengere enn dommen av 15. januar 1996. Lagmannsretten er kommet til at straffen bør settes til fengsel i 9 måneder, og med tillegg av en bot på kr 5000,-, subsidiært fengsel i 15 dager.
Straffelovens §62 første ledd er iakttatt.
Saksomkostninger i ankesaken er påstått, og lagmannsretten finner at grunnlaget for idømmelse av saksomkostninger er til stede og at omkostninger bør ilegges i denne saken. Hensett til domfeltes beskjedne betalingsevne fastsettes omkostningsbeløpet til kr 1500,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Tiltalte A, født xx.xx.1967, dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens §31 første til tredje ledd, jfr. §22 første ledd, og for overtredelse av vegtrafikklovens §31 første ledd jfr. §24 første ledd 1. punktum, samt for det forhold han med endelig virkning er domfelt for ved Kristisand byretts dom av 7. juli 1998, jfr. straffelovens §62 første ledd, til fengsel i 9 - ni - måneder med tillegg av en ubetinget bot på kr 5.000,- - femtusen - subsidiært fengsel i 15 - femten - dager. I straffen inngår resttid på 62 - sekstito - dager etter prøveløslatelse 12. desember 1996.
2. A dømmes til å betale kr 1.500,- - ettusenfemhundre - til det offentlige i saksomkostninger for lagmannsretten.