LA-1998-1321
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-08-02 |
| Publisert: | LA-1998-01321 |
| Stikkord: | Arbeidsforhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Holt herredsrett nr.: 97-00195 A - Agder lagmannsrett LA-1998-01321 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ove Andersen). Ankemotpart: B v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Grette). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen. Lagdommer Ivar Danielsen. Ekstraordinær lagdommer John Årseth. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §63, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §60, §62 |
Saken gjelder oppsigelse i arbeidsforhold i prøvetiden, jf. arbeidsmiljølovens §63. Ved avtale datert 14. oktober 1996 ble A ansatt i en nyopprettet stilling som regnskapssjef i firmaet B, som driver produksjon av plastbåter på - - -tangen ved X. Hovedaksjonær i og daglig leder av selskapet er C. I kontrakten er As arbeidsområde beskrevet som «daglig leders stedfortreder med særlig ansvar for regnskap, økonomi, planlegging, kalkyler, innkjøp, EU godkjennelser, intern kontroll, ordrebehandling og forsendelse av båter, ekstrautstyr og reservedeler».
A tiltrådte sin stilling 2. desember 1996. Ved brev 3. januar 1997 fra C ble han oppsagt under henvisning til mangel på pålitelighet og oppfølging. Ved brev 9. januar 1997 ble oppsigelsen stilt i bero i påvente av en juridisk vurdering av saken. I brev 13. januar 1997 ble oppsigelsen trukket tilbake. Det sistnevnte brev inneholder adskillig kritikk av A og munner ut i det som betegnes som «en kraftig advarsel». A ble sykmeldt fra 12. februar 1997. Både forut for sykmeldingen og under denne er det utvekslet brev mellom ham og C, i tildels tilspisset form og med gjensidige beskyldninger. Det foreligger også en kritisk uttalelse om As forhold fra firmaet Merkantil Consulting AS ved daglig leder D. Merkantil Consulting AS hadde ført regnskapene for B og stått for ansettelsesprosedyren da A ble ansatt.
A vendte tilbake etter sykmelding den 19. mai 1997. Ved brev 21. mai 1997 ble han oppsagt med begrunnelse i en rekke forhold, bl.a. samarbeidsproblemer, at han ikke hadde møtt til arbeid som han skulle, at han ikke mestret de oppgaver han var satt til og at han hadde omtalt bedriften på en skadelig måte utad. Det ble avholdt forhandlingsmøte den 17. juni 1997. Forhandlingene førte ikke frem.
A anla deretter søksmål mot bedriften om oppsigelsens lovlighet og med krav om erstatning ved Holt herredsrett, som 2. juli 1998 avsa dom med slik domsslutning:
«1. Saksøkte frifinnes.
2. Hver av partene bærer egne saksomkostninger.»
Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen.
A frafalt under ankeforhandlingen påstanden for herredsretten og i ankeerklæringen om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig. For lagmannsretten fremstår saken etter dette som et rent erstatningssøksmål. B har for lagmannsretten ikke opprettholdt sin anførsel for herredsretten om at A har omtalt bedriften på en skadelig måte utad. Forøvrig står saken i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.
A har i det vesentlige anført følgende:
Også for oppsigelse i prøvetiden må det foreligge en relevant saklig grunn. Retten bør riktignok utvise tilbakeholdenhet med å tilsidesette arbeidsgiverens skjønn, men arbeidsgiveren har bevisbyrden for eksistensen av de faktiske forhold han baserer sitt skjønn på. Retten har full prøvelsesrett med hensyn til om faktum er slik som arbeidsgiveren hevder. Ved vurderingen av oppsigelsens rettmessighet må det kunne tas hensyn til den måte saken er behandlet på fra arbeidsgiverens side.
Bare de forhold som er anført i begrunnelsen for oppsigelsen er relevante ved bedømmelsen av om oppsigelsen er saklig begrunnet. At «kjemien» mellom partene ikke stemmer, kan tenkes å være et slikt relevant moment, men denne omstendighet er ikke anført som grunnlag for oppsigelsen.
Herredsrettens begrunnelse om As skikkethet til stillingen bygger på løse antagelser. Den ankende part har under saksforberedelsen for lagmannsretten bedt om at motparten fremlegger dokumentasjon for at det er begått slike feil som påstått. Slikt materiale ble først fremlagt ved ankemotpartens prosesskrift 27. mai 1999, uten muligheter for den ankende part til å foreta en forsvarlig gjennomgåelse av dokumentene. Dette forhold må tillegges vekt ved bedømmelsen av om arbeidsgiveren har oppfylt sin bevisbyrde. Den gjennomgåelse av det fremlagte materiale som har funnet sted under hovedforhandlingen, godtgjør forøvrig ikke at det har skjedd feil som kvalifiserer til oppsigelse. Således fremgår det ikke at A har utført eller gjort seg skyldig i feil ved avstemmingen av reskontri med leverandører, slik det hevdes fra motpartens side. Det er heller ikke gjort noe forsøk på å påvise feilutbetalinger som A skal ha gjort. Det er enkelte få eksempler på uriktig kontering. De øvrige dokumenterte konteringer er utført på riktig måte, tildels som likeverdige alternativer til den måte ankemotparten mener er riktig og tildels slik at den fremgangsmåte ankemotparten hevder skulle følges, er feilaktig. Anførselen om at det uriktig var beregnet HK-avgift for en båt solgt til utlandet, gjelder bare ett tilfelle, forøvrig det eneste salg A hadde med å gjøre.
Det er heller ikke grunnlag for bebreidelser mot A for mangelfull innsats med hensyn til kalkylearbeid. Dette er et komplekst saksfelt, som var ukjent for A. A oppfattet ikke at C anså dette arbeidet som prioritert, og fikk på dette punkt motstridende signaler fra C og D. D arbeidet med innføring av et nytt program, som det viste seg å være problemer med. Bedriften valgte senere en annen løsning.
Den måte bedriften har gått frem på overfor A fremstår som svært klanderverdig. Den første oppsigelse 3. januar 1997 kom som lyn fra klar himmel for A uten at C på forhånd hadde tatt opp saken med ham. Bakgrunnen for denne oppsigelsen var misforståelser med hensyn til oppmøte på bedriften i romjulen i anledning en båtmesse, og A ble ikke gitt anledning til å forklare seg før oppsigelsen ble sendt. Brevet 13. januar 1997, der oppsigelsen ble trukket tilbake, inneholder sterke beskyldninger mot A, men frem til da hadde det ikke fremkommet kritikk som går på hans faglige dyktighet. Arbeidet med kontering og avstemming ble utført en måneds tid deretter frem til sykemeldingen. Samarbeidet med D har funnet sted noen ganger fra 13. januar og ut måneden, og er det grunnlag D har å bygge på ved sin vurdering av A i forhold til kalkylearbeidet. Det var heller ikke lagt til rette for en mer strukturert innføring i A arbeidsoppgaver.
Det kreves erstatning for tapt arbeidsfortjeneste, utgifter for flytting fra Oslo til Arendal og oppreisning på grunn av den fremgangsmåte arbeidsgiveren har utvist ved oppsigelsen. Ved beregningen av tapt arbeidsfortjeneste mens A har gått ledig, må medtas ikke bare perioden etter at han sluttet i B men også flere perioder mellom senere kortvarige arbeidsforhold.
A har også rettet inhabilitetsinnsigelse mot en av meddommerne i herredsretten på bakgrunn av det samme forhold som ble behandlet i den foran nevnte kjennelse fra herredsretten av 8. juni 1998. Det er imidlertid ikke nedlagt påstand om opphevelse av herredsrettens dom på dette grunnlag.
A har nedlagt slik påstand:
«1. Oppsigelse datert 21.05.97 fra B mot A kjennes ugyldig.
2. B dømmes til å betale kr 150.000 i erstatning til A.
3. B dømmes til å betale saksomkostninger til A for herredsretten og for lagmannsretten.»
B viser til og er i det vesentlige enig i herredsrettens begrunnelse. Det viste seg ganske snart etter tiltredelsen at A ikke hadde de egenskaper som var nødvendig og at ansettelsen av ham måtte anses som et feilgrep.
A var ansatt i en lederstilling der det kreves spesielle kunnskaper og dyktighet på et høyere nivå. Det hevdes at det er tilstrekkelig godtgjort at A ikke fylte de krav som arbeidsgiveren måtte kunne stille. I denne forbindelse er det ikke påkrevet med en slik detaljert gjennomgang av regnskapsbilag som den ankende part har lagt opp til. Det vises i denne sammenheng til vitneforklaringer fra F, D og E. F har tidligere vært ansatt i Merkantil Consulting AS og skulle sette A inn i B's regnskaper. D var leder for Mercantil Consulting AS og hadde med A å gjøre i forbindelse med et opplegg for kalkyler. E var driftsleder ved B da A ble ansatt. De har alle gitt uttrykk for at A ikke klarte å sette seg inn i de oppgaver han skulle utføre på en tilfredsstillende måte og ikke hadde de kvalifikasjoner som stillingen krevet. Det vises til F's forklaring om at A skulle avstemme ca. 50 reskontri, at dette arbeid for en øvet person ikke skulle ta mer enn en uke og at det etter flere uker var lyktes A bare å avstemme enkelte konti, forøvrig flere med anmerkning om differanse uten at det fremgikk hva differansen besto i. Det var videre feil med utbetaling til leverandører og av lønn til ansatte og en høy feilprosent ved føring av bilag. Han har også gjort feil ved beregningen av HK-avgift.
Det gjøres gjeldende at A viste liten interesse i å sette seg inn i bedriften, og prioriterte private gjøremål som ved å bruke arbeidstiden til å undersøke mulighetene for å importere bruktbil fra Tyskland. I stedet for å prøve å skaffe seg innsikt i virksomheten, kom han også med lite praktiske forslag om daglige møter på bedriften og om å gå over til månedslønn i stedet for avlønning hver 14. dag.
I forbindelse med båtmessen i romjulen kom A ikke på jobb en fredag før langt ut på dagen. Den påfølgende lørdag meldte han seg ikke før ut på dagen og etter at man hadde måttet finne en annen til å ta seg av hans oppgaver. Dette innebærer et kvalifisert brudd på kravet til punktlighet
På det subsidiære plan bestrides det at det er grunnlag for å erstatte flytteutgifter til Arendal og tapt arbeidsfortjeneste for ledighetsperioder utover den første periode i tilknytning til fratredelsen i B.
B har nedlagt slik påstand:
«1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt. 1, stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»
Lagmannsretten har delt seg i et flertall - samtlige medlemmer bortsett fra 2 meddommere - som under noe tvil er kommet til at oppsigelsen var uberettiget og at A må tilkjennes erstatning, og et mindretall bestående av de to nevnte meddommere som stemmer for at herredsrettens dom stadfestes.
Flertallet ser slik på saken:
Etter de særlige regler om prøvetid i arbeidsmiljølovens §63 første ledds 1. punktum, som gjelder ved siden av de alminnelige oppsigelsesregler i §60, må oppsigelsen «være begrunnet i arbeidstakerens tilpassing til arbeidet, faglig dyktighet eller pålitelighet». I den foreliggende sak er det de to siste alternativer om faglig dyktighet og pålitelighet som er aktuelle. Arbeidsgiveren skal etter første ledds 2. punktum godtgjøre hva oppsigelsen bygger på. Dette gjelder både det faktiske forhold han begrunner oppsigelsen med og at oppsigelsen fremstår som saklig begrunnet. Domstolene kan etterprøve arbeidsgiverens vurdering, dog slik at det skal vises tilbakeholdenhet med å tilsidesette arbeidsgiverens rent skjønnsmessige bedømmelse av om oppsigelse bør gis ut fra et gitt faktisk forhold.
Kritikken av A retter seg mot at han ikke møtte frem på arbeidsstedet i tide under en båtmesse i romjulen og at han ikke maktet sine oppgaver med regnskap og kalkyler. Det er på det rene at forholdet mellom C og A «skar seg» etter kort tid. At det personlige forhold dem imellom var slik at arbeidsforholdet ikke kunne fortsette, er imidlertid ikke gjort til en oppsigelsesgrunn eller påberopt for lagmannsretten, og en vurdering av disse forhold faller derfor utenfor sakens ramme.
Flertallet er enig med herredsretten i at det ikke er godtgjort at de angivelige forsømmelser med hensyn til fremmøte under båtmessen kan anses som utslag av upålitelighet fra As side. Det er vel så nærliggende å tenke seg at forholdet skyldes en misforståelse, slik A har forklart og herredsretten har lagt til grunn.
Kritikken når det gjelder regnskapsføring er fra bedriftens side søkt godtgjort ved vitneforklaring fra F, som tidligere var ansatt i Merkantil Consulting AS og førte regnskapene i B. Hun hadde til oppgave å sette A inn i regnskapsføringen. Hun mener han ikke hadde tilstrekkelig med kunnskaper og innsikt og ikke var dyktig nok. A ba under et tidlig stadium av saksforberedelsen for lagmannsretten om at det ble fremlagt dokumentasjon for de angivelige feil han skal ha begått. Fra den annen side ble det først i slutten av mai i år fremlagt enkelte dokumenter. Etter den gjennomgang som ble foretatt av disse dokumenter under ankeforhandlingen, kan flertallet ikke finne at de godtgjør at A skulle være ukvalifisert til regnskapsføring. Flertallet kan på dette punkt slutte seg til den ankende parts anførsler. Et fåtall av dokumentene viser at det er begått feil. En rekke dokumenter gir ikke grunnlag for å si noe om at det er begått feil eller ikke, mens andre viser en fremgangsmåte som kan være like riktig eller mer riktig enn den bedriften mener skulle ha vært fulgt.
D, daværende leder av Merkantil Consulting, samarbeidet med A om etablering av et kalkylesystem, som skulle tjene som basis for EU-godkjennelse av bedriftens produkter og som måtte være operativt innen juni 1997. Han hadde kontakt med A noe ganger i januar og har forklart at A virket lite interessert, og ved en anledning opptrådte han slik at D fant å måtte irettesette ham. A har forklart at D hadde store problemer med å få etablert sitt system og at bedriften ennå ikke hadde bestemt seg for hvilket system som skulle brukes. Det er på det rene at det senere ble valgt et annet system enn det D forsøkte å introdusere. Problemene med datasystemet er ikke nevnt i oppsigelsen, og det er tvilsomt om dette forhold har vært tillagt vekt ved beslutningen om å si opp A.
A var ansatt i en lederstilling. For innehaveren av en slik stilling må det kunne kreves mer enn av den som har en underordnet posisjon. Særlig vitneforklaringene fra F og D kan skape tvil om A fylte de krav til faglig dyktighet som måtte kunne stilles, selv om deres kritikk ikke kan anses dokumentert ved det regnskapsmateriale som er fremlagt. Flertallet finner imidlertid ikke at det fra bedriftens side kan anses godtgjort at A manglet de nødvendige kvalifikasjoner. Det må i denne forbindelse legges vesentlig vekt på at bedriften, gjennom den fremgangsmåte C har brukt, skapte en spesiell situasjon som har vanskeliggjort en normal bedømmelse av As faglige kvalifikasjoner.
Oppsigelsen i brev 3. januar 1997 ble gitt uten noe forutgående varsel til A og skyldtes at C mente A hadde sluntret unna i forbindelse med båtmessen i romjulen. Som foran nevnt mener lagmannsretten at det kan skyldes en misforståelse at A ikke møtte slik C ønsket. Under enhver omstendighet ville en normal fremgangsmåte for en arbeidsgiver ha vært å ta en samtale med A for å klargjøre hva uteblivelsen skyldtes. Både oppsigelsesbrevet og det etterfølgende brev 13. januar 1997 der oppsigelsen ble trukket tilbake, inneholder krasse beskyldninger mot A som lagmannsretten vanskelig kan se det var tilstrekkelig grunnlag for. Den tone og fremgangsmåte som C har benyttet seg av, måtte nødvendigvis føre til en tilspisset situasjon mellom C og A og bety en betydelig psykisk belastning for A. Frem til oppsigelsen foreligger ingen kritikk av A's arbeidsutførelse. Det er tvert i mot uttalelser om at han i desember 1996 gjorde et godt inntrykk. Flertallet ser det som nærliggende at oppsigelsen og den etterfølgende opptreden fra Cs side kan ha gitt As motivasjon en knekk og også vært medvirkende til at han ble sykmeldt fra 12. februar 1997. Den kritikk som er fremkommet mot A vedrørende regnskapsføring og kalkylearbeid knytter seg i første rekke til perioden fra nyttår og frem til sykmeldingen, og vurderingen av kritikken mot A må i vesentlig grad ses i lys av oppsigelsen av 3. januar 1997 og den ytterligere tilspissing som deretter har funnet sted i forholdet mellom C og A.
Det er også andre forhold som kan forklare misnøyen med As arbeid og som ikke kan tilbakeføres til ham.
Flertallet bemerker for det første om dette at det kunne vært ønskelig med et mer strukturert opplegg for å gi A innføring i bedriften, som drev i en bransje han var helt ukjent med. Han synes ikke å ha fått annen veiledning enn den han ble gitt ved at F var på bedriften en gang i uken i anledning regnskapene. A foreslo at det ble holdt daglige møter innenfor ledelsen, hvilket kunne ha medført at han raskere gjorde seg kjent med virksomheten, men dette ble avvist av C. Det bør riktignok kunne kreves av en person i den lederstilling A ble tilsatt i, at han i ikke liten utstrekning arbeider selvstendig med å sette seg inn i bedriften og de oppgaver han skal utføre. Virkningen av et slikt opplegg vil imidlertid kunne bli at i jo større utstrekning vedkommende blir overlatt til seg selv, jo lenger tid vil det ta før han blir i stand til å utføre sine oppgaver på regulær måte slik som forutsatt.
Flertallet påpeker også at det heller ikke ble gitt klar beskjed om hvordan A skulle prioritere sine oppgaver i innkjøringsfasen utover at han skulle sette seg inn i regnskapene. Han ble utsatt for motstridende signaler ved at D fremhevet kalkylearbeidet som et prioritert område, mens C ønsket han fortrinnsvis skulle sette seg inn i regnskapsarbeidet.
Flertallet er etter dette kommet til at at det ikke er godtgjort at betingelsene for oppsigelse var til stede. Dette innebærer et erstatningsansvar for bedriften dersom det kan påvises tap på As hånd.
Det erstatningkrav som er fremmet inkluderer for det første tapt arbeidsfortjeneste. A sluttet i B den 4. juni 1997 og fikk en ny stilling fra 30. juli samme år. Han hadde ingen inntekt i mellomtiden. For denne perioden fastsettes erstatning for tapt arbeidsfortjeneste med utgangspunkt i lønnen i B, som var 21.500 kroner i måneden. A hevder at det ved erstatningsfastsettelsen må tas hensyn til at han senere har vært arbeidsløs i flere perioder. Etter flertallet mening må det ses bort fra de senere ledighetsperioder. Det foreligger ingen nærmere opplysninger om hvorfor A ble arbeidsløs på nytt, og dersom B skal bli ansvarlig for disse forhold, må det påvises en relevant sammenheng mellom et grunnlag for B's ansvar og det inntrådte tap. Noen slik sammenheng er ikke godtgjort.
Flertallet finner heller ikke at B kan være ansvarlig for As utgifter til flytting fra Oslo til Arendal for å tiltre stillingen ved bedriften. A og hans familie bor fortsatt i Arendal og har ingen planer om å flytte. Det kan derfor vanskelig påvises noe tap på As hånd på dette punkt.
Flertallet er kommet til at erstatningen passende kan settes til 50.000 kroner for første ledighetsperiode på grunnlag av lønnen i B med en avrunding oppover etter en slik rimelighetsvurdering som foreskrevet i arbeidsmiljølovens §62 annet ledd jf. §63 femte ledd. Ved denne vurdering er det tatt hensyn til den fremgangsmåte fra bedriftens side som er nevnt foran.
Anken har bare delvis ført frem idet den ankende part ikke har fått erstatning for flere av de forhold hans påstand omfatter. Saksomkostningsspørsmålet for begge instanser reguleres etter dette av tvistemålslovens §174 jf. §180 annet ledd. Flertallet er kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til å fravike hovedregelen i §174 første ledd om at hver av partene bærer sine omkostninger. Det forhold at flertallet prejudisielt er kommet til at oppsigelsen var uberettiget, er riktignok et moment som kan tillegges vekt ved vurderingen av om man skal anvende unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd slik at arbeidstageren tilkjennes erstatning for saksomkostninger. Avgjørelsen har imidlertid frembudt slik tvil med hensyn til oppsigelsens rettmessighet at man likevel bør falle tilbake på hovedregelen i §174 første ledd.
Mindretallet er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens bemerkninger når det gjelder manglende dyktighet som oppsigelsesgrunnlag. Mindretallet anser, i motsetning til herredsretten, dessuten As manglende oppmøte til julemessen i romjulen som et såpass graverende brudd på kravet til punktlighet, at forholdet må tillegges vekt ved bedømmelsen av rettmessigheten av oppsigelsen av 21. mai 1997. Det må etter mindretallets mening kunne kreves at A skaffet seg klar beskjed om når han skulle møte til arbeid.
Mindretallet understreker at A var tilsatt i en overordnet stilling som regnskapssjef og daglig leders stedfortreder og at det i en slik sammenheng må kunne settes særlige krav til dyktighet og engasjement, også med hensyn til å sette seg inn i egne arbeidsoppgaver. Vitneprovene fra F og D fra Merkantil Consulting AS og fra driftsleder E ved B, viser, slik det fremgår av ankemotpartens anførsler, entydig at A ikke hadde de kvalifikasjoner som må kunne kreves. Mindretallet er ikke enig i at det kan tas hensyn til hvilken virkning den i og for seg berettigede reprimande i anledning uteblivelsen fra julemessen, kan ha hatt for As engasjement og motivasjon. At han ikke avfinner seg med irettesettelsen, men bidrar til å skjerpe konflikten gjennom sine brev til C, understreker ytterligere at han ikke passer i stillingen.
Etter det resultat mindretallet er kommet til reguleres spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten av tvistemålslovens §180 første ledd. Mindretallet finner at A etter hovedregelen i denne bestemmelse bør erstatte B's saksomkostninger for lagmannsretten med 43.200 kroner i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave. Av beløpet utgjør 42.000 kroner salær til prosessfullmektig. Mindretallet finner ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Domsslutning:
1. B dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale 50.000 - femtitusen - kroner til A.
2. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
3. Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.