LA-1998-1412
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-04-22 |
| Publisert: | LA-1998-01412 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr: 98-616 - Agder lagmannsrett LA-1998-01412 M. |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Tor M. Kindem). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Ingrid Thorsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Trude Sæbø. Byrettsdommer Jahn Mydland. Herredsrettsdommer Odd Douzette. Fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §31, §3, §52, §53, §62, Straffeprosessloven (1981) §321, §325, §436 |
A er født xx.xx.1975. Han er student og bor i - - - 45, leilighet 23, Lodz i Polen. Han er ugift, uten forsørgelsesbyrde, har ingen inntekt eller formue. Han studerer ved den nasjonale filmhøyskole i Lodz.
Statsadvokatene i Agder tok den 20. mars 1998 ut slik tiltale mot A:
«I. Straffeloven §239, 1. straffalternativ,
for ved bruk av motorvogn ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død.
Grunnlag er følgende forhold:
Torsdag 25. september 1997 ca. kl. 13.45 på Rv. 39 v/Gartnerløkka i Kristiansand, kjørte han en Ford Transit varebil med reg. nr. PN - - - i nordlig retning. Han kjørte inn i et fotgjengerfelt, til tross for at B, født xx.xx.1920 var i ferd med å krysse hans kjørebane i fotgjengerfeltet, slik at B ble påkjørt og påført hodeskader. Kjøringen var uaktsom og førte til at B døde på Vest-Agder sentralsykehus den 9. oktober 1997.
II. Vegtrafikkloven §31, første ledd, jf. §3,
hvoretter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og på sted som nevnt under pkt. I, kjørte han som der nærmere beskrevet. Kjøringen var uaktsom og farlig og hadde slik følge som beskrevet under pkt. I.
Straffelovens §62, første ledd får anvendelse.»
Kristiansand byrett avsa den 20. august 1998 dom med slik domsslutning:
«1. A, født xx.xx.75 - - - dømmes for:
- En overtredelse av strl. §239, 1. straffalternativ.
- En overtredelse av vegtrafikkloven §31, første ledd, jf. §3.
Gjerningstidspunkt: September 1997.
Straffen settes til fengsel i 120 - etthundreogtyve -dager.
2. A dømmes til innen 14 - fjorten - dager etter forkynnelsen av dommen å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 2.000,- - totusen - kroner.»
A har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjaldt bevisvurderingen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen. Ved lagmannsrettens beslutning av 7. oktober 1998 ble anken henvist til ankeforhandling, jfr. straffeprosessloven §325 og §321 annet ledd 1. punktum.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand den 20. og 21. april 1999. Tiltalte møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Han erklærte seg ikke skyldig etter tiltalen.
Det ble avhørt 13 vitner og 2 sakkyndige og foretatt befaring.
Under ankeforhandlingen la aktor ned påstand om at tiltalte dømmes etter tiltalebeslutningen til en straff av fengsel i 120 dager. Forsvareren nedla påstand om frifinnelse.
Lagmannsretten skal bemerke:
Når det gjelder sakens faktum, kan lagmannsretten for en stor del vise til byrettens redegjørelse. På enkelte punkter legger lagmannsretten et litt annet faktum til grunn som bevist. Dette kommer retten tilbake til nedenfor ved vurderingen av om de objektive og subjektive vilkår for domfellelse etter tiltalen foreligger.
Lagmannsretten vil først ta stilling til om tiltalte objektivt sett har forvoldt fornærmede Bs død, dvs. om det er adekvat årsakssammenheng mellom påkjørselen den 25. september 1997 og Bs død den 9. oktober 1997. Etter bevisføringen for lagmannsretten er det etter rettens syn overhodet ingen tvil om at så er tilfelle. Retten viser her særlig til forklaringene fra legene Holgersen og Lindboe. Ved påkjørselen fikk B store knusningsskader og blødninger i hjernen. Han måtte legges i respirator. En svært vanlig komplikasjon ved slike skader er lungebetennelse. Dette kan skyldes at man når skaden oppstår, trekker maveinnhold ned i lungene. Dessuten er lungebetennelse en så vanlig komplikasjon ved respiratorbehandling at dr. Holgersen betegnet det som normalt. Den direkte dødsårsaken var dobbeltsidig lungebetennelse og bronkitt, som altså er en helt normal og vanlig følge av skader av den art B ble påført ved påkjørselen. Lungebetennelsen kan ha ført til døden på flere måter, f.eks. ved at pasienten ikke greide å puste, eller at påkjenningen førte til hjertesvikt. Det er ikke noe som tyder på at B døde av hjertesvikt eller hjerteinfarkt som ikke hadde sammenheng med hodeskaden og lungebetennelsen, selv om det er på det rene at han hadde hatt to hjerteinfarkt henholdsvis 12 og 18 år tidligere, og for så vidt selvsagt kunne ha fått et nytt. Når Bs hjerte sviktet den 9. oktober 1997 er det en klar og påregnelig følge av hodeskaden og den derav følgende lungebetennelsen.
Det objektive vilkår for straff etter strl. §239 er etter dette tilfredsstilt. Det er heller ikke tvilsomt at det objektive vilkår etter vegtrafikkloven §3 er oppfylt - tiltalte har voldt skade.
Spørsmålet er dernest om det subjektive vilkår for straff er til stede - om tiltalte har opptrådt uaktsomt, jfr. strl. §239, eller om han har kjørt tilstrekkelig hensynsfullt, aktpågivende og varsomt, jfr. vegtrafikkloven §3. Det er etter rettspraksis klart at uaktsomhetsnormen er den samme etter disse to bestemmelsene. Ved vurderingen av tiltaltes kjøring legger lagmannsretten et litt annet faktum til grunn enn byretten. Innledningsvis vil man bemerke at spørsmålet om tiltalte hadde et såkalt «flash back», en innsnevring av bevisstheten som ikke er viljestyrt, nå er avklart ved dr. Gammans erklæring og hans forklaring for lagmannsretten. Erklæringen konkluderer med at tiltaltes oppmerksomhet kan ha blitt avledet av psykologiske årsaker, men at det ikke foreligger noen innsnevring av bevisstheten.
Etter lagmannsrettens syn - på bakgrunn av dr. Mørlands erklæring - har heller ikke tiltaltes inntak av medikamentet Anafranil hatt betydning for hans evne til oppmerksomhet og konsentrasjon. Lagmannsretten legger særlig vekt på det forhold at tiltalte hadde tatt medikamentet så lenge at han var tilvennet, og at blodprøven tatt etter ulykken viste at innholdet av virkestoffet klomipramin lå under påvisningsgrensen på 0,2 mikromol pr. liter blod ved den metode Statens rettstoksikologiske institutt benytter. Tiltalte har heller ikke gitt uttrykk for at han følte seg påvirket av medikamentet.
Når det så gjelder selve kjøringen, har byretten lagt til grunn at tiltalte har vært uoppmerksom i flere sekunder. Etter lagmannsrettens syn må det være tale om en mer kortvarig uoppmerksomhet. Lagmannsretten legger her vekt på vitneforklaringen fra ingeniør Simonsen ved Kristiansand trafikkstasjon. Han har målt en bremselengde etter spor i vegbanen fra ca. det antatte treffpunkt i fotgjengerfeltet og 7,2 meter fremover. Ut fra prøver med den aktuelle bil svarer dette til en hastighet på 41 - 45 km/t da bremsene begynte å virke. Forholdet er imidlertid at før bremsene begynner å virke, er det en reaksjonstid hos bilføreren på ca. 1 sekund, og i tillegg ca. 0,3 sekunder før bremsene begynner å avsette spor. Ved en hastighet på 41 - 45 km/t ville bilen ha forflyttet seg ca. 15 meter i dette tidsrom. Tiltalte har forklart at han ikke kan erindre å ha sett B før påkjørselen var et faktum, og Bs hode slo inn i frontruten på bilen. Det eneste han kan huske fra tiden umiddelbart før påkjørselen er solen som kom inn i bilen fra venstre og et begravelsesfølge som var på vei ut fra kirkegården på venstre side av veien. Ut fra ingeniør Simonsens forklaring og funn på åstedet må imidlertid tiltalte ha reagert med tanke på en oppbremsing ca. 15 meter før fotgjengerovergangen. Om dette skyldes at han faktisk så B, uten å kunne erindre det i ettertid, eller at han for eksempel ville bremse fordi han var redd for at noen i begravelsesfølget på venstre side av veien ville krysse vegbanen i fotgjengerfeltet, blir bare spekulasjoner fra rettens side. Oppbremsingen må imidlertid ha vært forberedt før fotgjengerfeltet.
Ut fra lagmannsrettens syn burde imidlertid tiltalte ha oppdaget B på et tidligere tidspunkt. Retten bygger her på vitneforklaringene fra C og D. C som gikk bak B på gangstien, har påvist ca. det sted hun befant seg da hun forsto at B ville krysse veien i fotgjengerfeltet. Det er ca. 30 meter før feltet. Hun har videre forklart at tiltaltes bil passerte henne umiddelbart etter. Tiltalte hadde mulighet til å se det samme som C så, og burde derfor ha kunnet stoppe før feltet. Når han ikke gjorde det, må det etter rettens syn skyldes en kortvarig uoppmerksomhet. Retten viser også til forklaringen fra D, som kjørte bak tiltalte. Hun oppdaget at B kom til å krysse veien på et tidspunkt hvor tiltalte etter hennes syn ville ha kunnet stoppe tidsnok dersom han hadde reagert med en gang. Hun har også forklart at B så ut til å gå ut i fotgjengerfeltet uten å se seg for, og uttalte i retten at ulykken skyldtes to forhold - at B ikke så seg for, og at tiltalte ikke reagerte med en gang. Etter lagmannsrettens syn var det uforsiktig av B å gå ut i fotgjengerfeltet i den sterkt trafikkerte - - -veien uten å se til venstre. Det er likevel slik at bilførere plikter å være særlig oppmerksomme når de nærmer seg et fotgjengerfelt, og det var her tale om et godt skiltet felt etter en rett strekning på ca. 90 meter. Etter rettens syn burde tiltalte, når han kjørte frem mot fotgjengerfeltet, ha observert B på gangstien, og ha vært forberedt på at han kunne komme til å krysse veien i fotgjengerfeltet. I stedet har han ved å være uoppmerksom i kanskje ett sekund ikke med en gang lagt merke til at B begynte å dreie mot venstre for å krysse veien, og bremset derfor for sent til å unngå påkjørsel. Det er en mulighet for at det kan skyldes at han var for opptatt av alle menneskene på venstre side av veien, som også kunne komme til å gå ut i fotgjengerfeltet. Uansett burde det ha vært mulig å ha oppmerksomheten rettet mot fotgjengerne på begge sider. Det forhold at det var flere muligheter for kryssende fotgjengere, kan også tilsi at farten burde ha vært redusert frem mot fotgjengerfeltet, selv om 41 - 45 km/t ikke i utgangspunktet er noen uforsvarlig hastighet.
Lagmannsretten finner etter dette at tiltalte ikke har opptrådt tilstrekkelig aktpågivende, jfr. vegtrafikkloven §3, og at han har opptrådt uaktsomt i forhold til strl. §239. Etter §239 er det også et vilkår at døden er en følge som i det aktuelle tilfelle ligger innenfor det påregnelige. Dette kravet er tilfredsstilt. Når man uaktsomt kjører på en fotgjenger med en fart som det her er tale om, er det påregnelig at vedkommende i verste fall kan dø.
Tiltalte blir etter dette å dømme for overtredelse av strl. §239 1. straffalternativ og vegtrafikkloven §3 første ledd, jf. §31. Straffeloven §62 første ledd får anvendelse.
Som det fremgår ovenfor legger lagmannsretten til grunn at tiltaltes opptreden var mindre uaktsom enn det byretten har gått ut fra. Det er tale om en kortvarig uoppmerksomhet som førte til at tiltalte for sent oppdaget at B var i ferd med å krysse veien. Denne uoppmerksomheten fikk et tragisk utfall fordi også B må ha opptrådt uforsiktig ved ikke å være tilstrekkelig oppmerksom på trafikken før han krysset veien. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at straffereaksjonen bør være mildere enn i byrettens dom. I likhet med byretten legger lagmannsretten vekt på at tiltalte har tatt ulykken svært tungt, og dessuten at han på grunn av sine depressive problemer kan ha større vansker enn folk flest med å komme over hendelsen.
Lagmannsrettens flertall - alle så nær som to meddommere - finner at det bør gis en deldom. Straffen settes til 90 dager fengsel, hvorav 21 dager ubetinget. Flertallet finner det av allmennpreventive hensyn og ut fra rettspraksis ikke riktig å gi en helt betinget dom. Det er tale om en uaktsomhet - om enn ikke stor - som har ført til påkjørsel av en fotgjenger i et fotgjengerfelt, hvor fotgjengeren skal ha en særlig beskyttelse. Tiltalte bør derfor sone en kortere fengselsstraff.
Mindretallet - to meddommere - finner at straffen bør gjøres helt ut betinget.
Aktor har nedlagt påstand om saksomkostninger. Tiltalte har oppnådd et bedre resultat enn i byretten, og saksomkostninger blir ikke å idømme, jfr. straffeprosessloven §436 siste ledd.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1975, dømmes for overtredelse av strl. §239 1. straffalternativ og vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §3, sammenholdt med strl. §62 første ledd, til en straff av fengsel i 90 - nitti - dager, hvorav 21 - tjueen - dager ubetinget og 69 - sekstini - dager betinget med en prøvetid på 2 - to -år, jfr. strl. §52 og §53.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.