LA-1998-1418
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-99 |
| Publisert: | LA-1998-01418 |
| Stikkord: | Tingsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Aust-Agder jordskifterett nr.: 95-00042 - Agder lagmannsrett LA-1998-01418 A. |
| Parter: | Ankende part: Ottar Fiskergaard (Prosessfullmektig: Advokat Halvard Duesund). Ankemotpart: Sameierne i gnr. 213 bnr. 4 i Arendal (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Stormyr). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen formann, ekstraordinær lagdommer Tor Berge, ekstraordinær lagdommer Oluf Skarpnes |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Jordskifteloven (1979) §88 |
Saken gjelder grensefastsettelse mellom gnr. 213 bnr. 148 og 53 i Arendal på sydsiden og gnr. 213 bnr. 4 på nordsiden av den aktuelle grense. Samtlige gårdsnummer var i sin tid deler av en samlet eiendom, som ble delt i tre i 1878. De tre deler fikk senere betegnelsene bnr. 2, 3 og 4. Bnr. 53 ble utskilt fra bnr. 3 i 1964 og overdratt til eieren av bnr. 2. Bnr. 148 ble utskilt fra bnr. 2 i 1976. Bnr. 148 og bnr. 53 ligger inntil hverandre som en samlet eiendom. Bnr. 148 utgjør hoveddelen med bebyggelse og ligger ned til sjøen. Bnr. 53 ligger mellom bnr. 148 og Tybakkveien, som er den offentlige vei på stedet. Bnr. 148 og bnr. 53 eies i dag av Ottar Fiskergaard, som ervervet eiendommen i 1991. Den aktuelle del av bnr. 4 utgjør et smalt område mellom bnr. 148 og 53 på sydsiden og bnr. 3 på nordsiden og strekker seg fra Tybakkveien og ned mot sjøen der bnr. 4 har brygge og sjøbod. Bnr. 4 ligger i sameie mellom arvinger, og den nevnte del av bnr. 4 skal overtas av arvingen Finn Songedal, som skal bygge hus der.
I forbindelse med Finn Songedals byggesøknad krevet bygningsmyndighetene at grensene for parsellen ble fastlagt. Songedal begjærte grensegangssak for Aust-Agder jordskifterett. Under jordskifteforretningen oppsto det tvist om grensene for bnr. 4 både mot nord og syd. Jordskifteretten avsa dom i begge tvister den 16. juni 1998. I tvisten mellom Songedal og Fiskergaard lyder domsslutningen slik:
«Grensen mellom gnr. 213, bnr. 4 på nordre kant og gnr. 213, bnr. 53 og 148 på søndre kant tar utgangspunkt i punkt 12 ved Tybakkveien og går herfra i rett linje til punkt 1 og videre i rett linje mellom grensepunktene 2 og 3 og til punkt E.»
Dommen innebærer at Songedal i det vesentlige ble gitt medhold. Dommen er i samsvar med hans påstand når det gjelder grensen ved sjøen, mens han ikke fikk medhold med hensyn til grensen ved veien. Jordskifteretten bygget i hovedsak sin avgjørelse på den meterangivelse som fremgår av målebrevet for bnr. 148 når det gjelder grensen mot sjøen. Jordskifteretten foretok videre en regulering av grensen i medhold av jordskifteloven §88, slik at tilbygg på Fiskergaards hus og opparbeidet hage i sin helhet ble liggende innenfor eiendommens grenser og slik at Songedal fikk en utvidelse på Fiskergaards bekostning ved Tybakkveien for å kunne komme inn på sin eiendom med motorkjøretøy.
Ottar Fiskergaard har påanket jordskifterettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen.
Ottar Fiskargaard har i det vesentlige anført følgende:
Det har vært enighet mellom de tidligere eiere av eiendommene på begge sider om en eiendomsgrense som er i samsvar med Fiskergaards påstand. Grenselinjen etter jordskifterettens dom går gjennom et tilbygg til huset på bnr. 148 der det tidligere sto et frittstående uthus som i sin tid ble oppført samtidig med huset. Helge Solvang, som solgte eiendommen til Fiskergaard, og Solvangs far, Rolf Arild Gregersen, har som vitner forklart at deres respektive farfar og far og daværende eier av bnr. 2 (nå gnr. 148), Georg Gregersen, sammen med daværende eiere av gnr. 4, Godtfred Gundersen, satte opp grensemerker mellom eiendommene på den omtvistede strekning i 1960-årene, herunder det jernrør som står ved nordøstre hjørne ved tilbygget, og som viser at grensen skal trekkes på nordsiden av tilbygget og ikke gjennom dette.
Beregningen av grenselinjen mot sjøen i målebrevet for bnr. 148 fra 1976, som jordskifteretten har lagt avgjørende vekt på, er beheftet med en regnefeil. En riktig beregning viser at grensen mellom bnr. 148 og bnr. 4 ved sjøen er i samsvar med Fiskergaards påstand og stemmer med en jernbolt som der er satt opp.
Det vises til at det i mai 1993 ble holdt kart- og oppmålingsforretning for bnr. 4, som viser en grenselinje i samsvar med Fiskergaards påstand. Ved forretningen var bl.a. Finn Songedal til stede, og det fremgår ikke av det protokollerte at han hadde noen innsigelser mot den grenselinje som ble trukket. Han og hans mor protesterte først ved brev i august samme år etter at de tidligere i måneden hadde fått tilsendt protokollen for forretningen.
Bekkeutløpet nede ved stranden, som ankemotparten har hevdet markerer grensen, er ikke omtalt i noen dokument. Bekken løper forøvrig tvers over bnr. 148 og fremtrer ikke som noe naturlige grenseskille.
Det er ikke påvist noen bruk av den omtvistede strandstrekning som kan indikere noen eierutøvelse. Området har forøvrig bestått av store steiner som har gjort området nokså utilgjengelig.
Den grense som er vist på økonomisk kartverk er uten bevisverdi. Grunnlaget for grensetrekkingen er ikke opplyst.
Ottar Fiskergaard har nedlagt slik påstand:
«1. Grensen mellom gnr. 213 bnr. 53 og bnr. 148, mot eiendommen gnr. 213 bnr. 4 i Arendal, tar utgangspunkt i trepåle ved Tybakkveien, og går videre i retning mot sjøen gjennom grensepunktene 1, 2 og 3. Herfra går grensen i rett linje til pkt. 5, - oppsatt bolt i stor stein i sjøen ved bryggen.
2. Ottar Fiskergaard tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Ankemotpartene har i hovedsak anført følgende:
Det som er forklart av Helge Solvang og hans far om at daværende eiere satte opp grensemerker i 1960-årene kan være ment som grensejustering i sammenheng med oppføring av tilbygget og at det uthus som tidligere sto der var bygget over grensen. Grensemarkeringen kan muligens også ha forbindelse med at eieren av bnr. 2 overtok bnr. 53 fra bnr. 4.
Ved skylddelingen av bnr. 148 i 1976 møtte ingen fra bnr. 4, og det fremgår ikke av protokollen at disse var varslet på forskriftsmessig måte. Det er protokollert at «Songedal godkjente grensene ved senere konsultasjon» uten at det fremgår hvordan konsultasjonen foregikk, hvem som ble konsultert og hvilke opplysninger som ble gitt til vedkommende. Man har derfor ingen sikkerhet for at eieren av bnr. 4 har gitt sin tilslutning til de grenser som fremgår av kartet fra 1976. Det vises også til at målene på kartet ikke faller sammen med målene for bnr. 53 på målebrevet fra 1969. Bolten ved tilbygget er ikke tatt med i kartet fra 1976. I det hele hefter det så stor usikkerhet ved målebrevet fra 1976 at dette ikke kan tillegges avgjørende vekt. I denne forbindelse vises til at et av vitnene opplevet at det ble gjort feil ved oppmålingen av hans eiendom av den samme saksbehandler som sto for oppmålingen i 1976.
Den bolt som er påberopt av den ankende part som grensemerke ved sjøen er bare en fortøyningsbolt. Det er godt mulig at det i 1976 fantes en bolt lenger syd i området ved bekkeutløpet og at den kan ha kommet bort i forbindelse med opprydningsarbeider som Fiskergaard foretok nede ved stranden i begynnelsen av 1990-årene.
Det er ført vitner for at man fra bnr. 4 har brukt den omtvistede strandstrekning bl.a til opptrekk av båter og at tidligere eier av bnr. 4 har påpekt en grense ved sjøen noe syd for den bolt som den ankende part hevder er grensemerke. Det er videre forklart at den tidligere eier av bnr. 2 (nå bnr. 148), Georg Gregersen, var svært nøye med at hans grenser ble respektert, og neppe ville ha tillatt at andre brukte hans område ved sjøen.
Det er vist til at det ved delingen i 1878 sto et hus på den omtvistede del av bnr. 4 og at dette tilsier at eiendommen ikke kan ha hatt så trange grenser som det den ankende parts påstandslinje innebærer.
Under oppmålingen av bnr. 4 i 1993 protesterte Finn Songedal under selve forretningen mot den grense som ble fastsatt, men hans innsigelser ble ikke tatt hensyn til. Han og moren protesterte senere skriftlig mot forretningen etter at protokollen ble oversendt fra oppmålingsmyndighetene.
Det gjøres gjeldende at endepunktet for grensen ved veien som er fastlagt i jordskifterettens dom er uriktig. Endepunktet stemmer ikke med oppmålingen av bnr. 53 fra 1969. Etter ankemotpartenes oppfatning er det riktige endepunkt det som er fastsatt ved jordskifterettens grenseregulering.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
«1. Jordskifterettens dom i sak nr. 42/95 stadfestes.
2. Sameierne i gnr. 213 bnr. 4 v/Finn Songedal tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten.»
Lagmannsretten er kommet til at anken må tas til følge og skal bemerke:
Anken fra Fiskergaard gjelder grensen fra jernrøret ved tilbygget nordøstre hjørne - pkt. 3 på jordskifterettens kart - og ned til sjøen. Ankemotpartene mener at det endepunkt som dommen fastsetter ved Tybakkveien er uriktig og skal legges lenger syd slik som etter jorskifterettens etterfølgende grenseregulering. Jordskifterettens dom er imidlertid ikke påanket for så vidt gjelder strekningen fra jernrøret og bort til Tybakkveien, og lagmannsretten er avskåret fra å ta stilling til denne del av jordskifterettens avgjørelse.
Jordskifteretten har ved fastsettelsen av grenseforløpet fra pkt. 3 til sjøen lagt avgjørende vekt på at målebrevet for bnr. 148 fra 1976 viser en grense langs sjøen for bnr. 148 på 34,36 meter. Jordskifteretten har fastlagt sin grense mellom bnr. 148 og bnr. 4 ved å måle ut denne distanse med utgangspunkt i uomtvistet grensepunkt ved sjøen mot naboeiendommen syd for bnr. 148. Ved undersøkelser hos oppmålingsmyndighetene etter at jordskifteretten avsa sin dom, er det imidlertid brakt på det rene at det er foretatt en regnefeil ved fastleggelsen av grensepunktet ved sjøen mellom bnr. 148 og bnr. 4 og at den riktige avstand skal være 39,41 meter. Legger man en riktig beregning til grunn, må grensepunktet plasseres ved den bolt som etter den ankende parts mening er en grensebolt. Denne bolten står i en stein like inntil den sydlige kant av bryggen på bnr. 4. Det er etter dette lite tvilsomt at man ved oppmålingsforretningen i 1976 har ment å trekke grensen gjennom dette punkt. Dette fremgår også ved at punktet ligger inntil det som på oppmålingskartet må oppfattes som en markering av bryggen på gnr. 4.
Som det fremgår foran har ankemotpartene gjort gjeldende at det foreligger forhold som gjør det usikkert om oppmålingen fra 1976 kan tillegges avgjørende vekt. Selv om det kan være noe tvilsomt på hvilken måte eieren av bnr. 4 er gjort kjent med oppmålingen, må dokumentet tillegges adskillig vekt, særlig fordi man ikke har noe annet dokument som som kan gi et sikkert grunnlag for å fastslå et annet grenseforløp. Det er riktignok fremlagt utsnitt av økonomisk kartverk som viser en annen grense som går gjennom tilbygget. Det foreligger imidlertid ikke nærmere opplysninger om hvordan og når denne grenselinje er fastlagt.
Foruten oppmålingen fra 1976 er det flere andre omstendigheter som taler for at anken må gis medhold. Den grenselinje som jordskifteretten er kommet frem til går fra punkt 3 ned til sjøen gjennom tilbygget til boligen på bnr. 148 og opparbeidet hagegrunn, bl.a slik at en del av en hagemur blir liggende på bnr. 4. Tilbygget ble visstnok oppført i 1963, men strakte seg ikke lenger nord henimot bnr. 4 enn et frittstående uthus som ble oppført samtidig med hovedbygningen i 1924 og revet da tilbygget ble satt opp. Det har formodningen mot seg at uthuset og tilbygget skal ha kommet over nabogrensen og at denne tilstanden uten innsigelser har vart helt fra 1924 da uthuset ble satt opp. Det samme gjelder for opparbeidelse av have og havemur. Noe annet mulig grensemerke nede ved sjøen enn den bolt som er satt opp ved bryggen på gnr. 4 er ikke kjent. En forlengelse av en linje fra punkt 3 langs kanten av den opparbeidede have ned en bratt skråning til sjøen synes å kunne passe med bolten som endepunkt.
Det foreligger ikke opplysninger om bruk av den omtvistede strandstrekning som kan ses som utslag av eierrådighet. At eierne av bnr. 4 leilighetsvis har trukket opp sine båter der når det ikke har vært plass i båthuset eller andre deler av strandarealet på bnr. 4, kan like gjerne ses som utslag av en tålt bruk i naboforhold.
Anken har ført frem, men saken har budt på slik tvil at hver av partene bør bære sine omkostninger i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 annet ledd. Tvilen knytter seg ikke til begrunnelsen for den grense jordskifteretten har trukket opp men til hvordan den riktige grense skal være. Det finnes ikke sikre holdepunkter for hvordan grensen ble trukket opp ved delingen i 1878, og det kan reises spørsmål om bolten nede ved sjøen markerer endepunktet for denne grense.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. I skifterettens dom gjøres den endring at grensen trekkes fra pkt. 3 til jernbolt i stein ved søndre kant av bryggen på bnr. 4.
2. Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.