LA-1998-1420
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-05-07 |
| Publisert: | LA-1998-01420 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandefjord byrett nr: 98-00114 A - Agder lagmannsrett LA-1998-01420 A. Anke henvist til behandling i Høyesterett, HR-1999-00256K . For endelig dom, se HR-2000-00008B. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Erik B. Tvedt). Ankemotpart: Storebrand Skadeforsikring AS, Bjørvik Malerservice AS (Prosessfullmektig: Advokat Per Treider). |
| Forfatter: | Lagdommer Erland Henrichsen, formann. Ekstraord. lagdommer John Årseth. Ekstraord. lagdommer Tor Berge |
| Lovhenvisninger: | Yrkesskadeforsikringsloven (1989) §5, Tvistemålsloven (1915) §180, §15, §21, §6 |
Saken gjelder krav om erstatning for løsemiddelskade.
Ved stevning til Sandefjord byrett av 10. februar 1998 har A reist sak mot Storebrand Forsikring AS. Bjørvik Malerservice AS er ved prosesskrift av 7. mai samme år også gjort til saksøkt i saken. Byretten avsa den 7. juli 1998 dom med slik domsslutning:
«1. Storebrand Forsikring AS frifinnes.
2. Bjørvik Malerservice AS frifinnes.
3. A tilpliktes å erstatte motpartens saksomkostninger med 14.000,- -fjortentusen- kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
Ved dommen har byretten kommet til at løsemiddelskaden ikke skal erstattes etter yrkesskadeforsikringsloven fordi skaden var konstatert før lovens ikrafttredelse og at den dessuten også var konstatert før As arbeidsgiver Bjørvik Malerservice AS tegnet sin ansvarsforsikring 1. januar 1984. Videre er byretten kommet til at arbeidsgiver Bjørvik Malerservice AS ikke kunne gjøres ansvarlig for skaden på culpa-grunnlag.
Om saksforholdet forøvrig, partenes anførsler og fullstendige påstander for byretten samt dens utførlige begrunnelse vises til byrettens dom.
A har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken retter seg mot bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Storebrand Skadeforsikring og Bjørvik Malerservice har tatt til motmæle for lagmannsretten.
Ankeforhandling ble holdt i tinghuset i Tønsberg den 9. april 1999. A møtte med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Storebrand Skadeforsikring og Bjørvik Malerservice AS var representert ved sin prosessfullmektig, advokat Per Treider. Det ble avhørt 4 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Dessuten mottok retten forklaring fra den under ankeforhandlingene oppnevnte medisinsk sakkyndige.
På samme måte som for byretten gjelder saken om A kan kreve erstatning for sin løsemiddelskade fra Storebrand Skadeforsikring AS og/eller sin tidligere arbeidsgiver Bjørvik Malerservice AS. Partene er enige om at A rent faktisk har en løsemiddelskade som ifølge spesialisterklæring datert 22. august 1995, gir A en varig medisinsk invaliditetsgrad mellom 15 og 24 %.
Såvel faktisk som rettslig står saken i samme stilling som for byretten.
As anførsler kan oppsummeres slik:
Løsemiddelskaden faller etter sin art inn under yrkesskadeforsikringsloven av 16. juni 1989. Lovens virkeområde i tid reguleres av dens §21 hvor det heter at loven ikke gjelder for sykdommer som er konstatert før lovens ikrafttredelse.
Den sykdom som skal konstateres er den som gir den varige invaliditet, med andre ord, de varige mén etter løsemiddelpåvirkning. Akutt løsemiddelforgiftning som ikke gir varig mèn er ikke den sykdommen som har invalidisert A. Varig mèn er først konstatert ved spesialisterklæring av 22. august 1995 fra nevrolog Nils Jakob Brautaseth, og det er først når denne konklusjon foreligger at sykdommen er konstatert i yrkesskadeforsikringslovens forstand.
Det er sannsynlig at løsemiddelskaden har oppstått mens A var ansatt hos Bjørvik Malerservice AS. Han hadde da betydelig befatning med kontaktlim som er løsemiddelbasert. I forhold til Storebrand er det dog likevel av underordnet betydning når skaden har oppstått, idet yrkesskadeforsikringslovens §5 annet ledd legger ansvaret til forsikringsgiveren til den arbeidsgiver som skadelidte har når skaden konstateres. Dersom arbeidstaker ikke lenger er i arbeid, svarer forsikringsgiveren til arbeidstakerens siste arbeidsgiver, jf bestemmelsens siste ledd. I begge tilfeller er dette Storebrand Skadeforsikring AS.
Konstateringstidspunktet har også betydning for når en eventuell foreldelsesfrist begynner å løpe. Fristen i dette tilfellet er 3 år fra A hadde eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Denne kunnskap har ikke vært tilgjengelig for A før spesialisterklæringen av 22. august 1995 forelå. Selv har A sannsynligvis fått kunnskap om denne noe senere, antagelig i primo september samme år. Først fra dette tidspunkt kan foreldelsesfristen begynne å løpe. Overfor Storebrand Skadeforsikring AS er forliksklage uttatt den 12. februar 1997 og ved prosessvarsel av 7. mai 1998 til Bjørvik Malerservice AS er foreldelsesfristen også avbrutt overfor dem. As krav er således ikke foreldet overfor noen av de saksøkte. ( Etter lovens §15 begynner foreldelsesfristen å løpe først ved utløpet av 1995.)
I alle fall er Bjørvik Malerservice AS ansvarlig på culpamessig grunnlag. Bedriften hadde mangelfullt sikkerhetsutstyr og utilstrekkelig vern mot løsemiddelskader som de måtte forstå ville oppstå ved utstrakt bruk av løsemiddel slik som As arbeidsoppgaver for firmaet medførte.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
«1. Prinsipalt.
Storebrand Forsikring AS er erstatningsansvarlig for den løsemiddelskade A er påført.
2. Subsidiært:
Bjørvik Malerservice AS er erstatningsansvarlig for den løsemiddelskade A er påført.
3. I begge tilfeller:
Det offentlige og A tilkjennes saksomkostninger såvel for byrett som for lagmannsrett.»
Storebrand Skadeforsikring AS og Bjørvik Malerservice AS anførsler kan oppsummeres slik:
Byrettens dom er riktig såvel i sin begrunnelse som i resultat. Etter sin egen forklaring og øvrige opplysninger har A søkt lege for sin skade både før lov om yrkesforsikring trådte i kraft og før Bjørvik Malerservice AS tegnet sin ansvarsforsikring hos Storebrand den 1. januar 1984. Det fremgår etter bevisene at A har tatt spørsmålet opp med både bedriftslege og sin primærlege tidlig på 80-tallet. Allerede fra slutten av 50-tallet kunne det konstateres løsemiddelpåvirkning hos A, og i begynnelsen av 1970 fikk han etter sin egen forklaring et illebefinnende som førte til sykehusinnleggelse.
Det er tilstrekkelig for å konstatere sykdommen i yrkesskadeforsikringslovens forstand at han har søkt legehjelp for skaden eller sykdommen, jf §5 annet ledd litra b. Det er ikke nødvendig at det er stillet en endelig diagnose.
I forhold til den frivillige ansvarsforsikringen som Bjørvik Malerservice AS tegnet med virkning fra 1. januar 1984, er vilkåret at skaden eller sykdommen ikke er konstatert forut for forsikringen tar til å gjelde. I forsikringsvilkårenes §6 annet ledd er konstateringstidspunkt definert som «det tidspunkt arbeidstakeren første gang søkte lege for den aktuelle lidelse».
I alle fall er erstatningskravet foreldet. I 1988 ble han langtidssykemeldt for løsemiddelskade, og foreldelsesfristen er forlengst utløpt når forliksklage uttas den 12. februar 1997 og Bjørvik Malerservice AS prosessvarsles den 7. mai 1998. I alle fall må foreldelsesfristen senest begynne å løpe i februar 1991 da A kontaktet advokat Erik Magnus Høyer med sikte på å få bistand til å kreve erstatning for løsemiddelskade. Selv i dette tilfelle er foreldelsesfristen forlengst utløpt før forliksklage og prosessvarsel foreligger.
I forhold til As anførsler om at Bjørvik Malerservice AS må være erstatningsansvarlige på culpa-rettslig grunnlag, gjøres gjeldende at det ikke er årsakssammenheng mellom As skade og hans arbeidsoppgaver hos Bjørvik Malerservice AS. Det er overveiende sannsynlig at A hadde løsemiddelskade allerede da dette ansettelsesforholdet påbegynte. Det er dessuten intet som tyder på at det knytter seg noen uaktsomhet til bedriftens opptreden overfor A og de arbeidsoppgaver han ble pålagt. Bedriften var tidlig ute med bedriftshelsetjeneste, og alle ansatte hadde masker og annet nødvendig sikkerhetsutstyr for å unngå eventuell løsemiddelpåvirkning. Det er intet å utsette på bedriftens håndtering av disse forhold.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
«1. Sandefjord byretts dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for såvel herredsrett som lagmannsrett.»
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse slik den fremkommer på s. 8 til 11 i dommen.
Også for lagmannsretten har A forklart at han på begynnelsen av 80-tallet søkte lege med spørsmål om han kunne være løsemiddelskadet, sett på bakgrunn av de symptomene han opplevde, som svimmelhet, kvalme, gradvis svekket korttidshukommelse og konsentrasjonsevne. Han tok også opp spørsmålet med sin primærlege umiddelbart i tilknytning til den redegjørelse om løsemiddelpåvirkningen som bedriftslegen gjorde i 1983. Den endelige konklusjonen ble ikke trukket før ved spesialisterklæringen fra august 1995, men retten legger til grunn at A selv mente han var løsemiddelskadet og søkte lege for dette før 1. januar 1984. Dette er tilstrekkelig til at sykdommen/skaden anses konstatert i forhold til skadeforsikringslovens §5 annet ledd litra b og forsikringsvilkårenes §6 i ansvarsforsikringen som Bjørvik tegnet fra 1. januar 1984.
Når det gjelder culpa-ansvaret for Bjørvik Malerservice AS, har den sakkyndige overlege Ånund Hobbesland uttrykt at A mest sannsynlig hadde fått varig mèn før 1980. Han begrunnet dette med at A var ansatt som limer i 23 år ved Sandefjord skofabrikk. Limet var løsemiddelbasert, og den sakkyndige vurderer denne påvirkningen som langt farligere enn den A måtte ha blitt utsatt for hos Bjørvik Malerervice AS. Etter dette kan det ikke konstateres årsakssammenheng mellom skaden og ansettelsessforholdet hos Bjørvik Malerservice. Det bemerkes dessuten at det heller ikke for lagmannsretten er påvist at bedriften har satt seg utover forskrifter eller opptrådt uaktsomt på annen måte. Det må legges til grunn etter bevisføringen at A hadde det nødvendige sikkerhetsutstyr tilgjengelig, men unnlot å bruke det.
Anken har ikke ført frem, og A bør pålegges å dekke motpartens omkostninger, jf tvml. §180 første ledd. Lagmannsretten finner at det ikke foreligger særlige omstendigheter som bør frita A for plikten til å dekke motpartens omkostninger. Omkostningsbeløpet fastsettes i henhold til oppgave fra advokat Per Treider til kr 17.389,-, hvorav salær utgjør kr 15.600,-. I byrettens omkostningsavgjørelse gjøres ingen endringer.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til å betale Storebrand Skadeforsikring AS og Bjørvik Malerservice AS sakens omkostninger for lagmannsretten med tilsammen kr 17.389. Beløpet forfaller til betaling 14 dager fra dommens forkynnelse.