Hopp til innhold

LA-1998-1424

Fra Rettspraksis


Instans: Agder lagmannsrett - Dom
Dato: 1999-03-19
Publisert: LA-1998-01424
Stikkord: Barn
Sammendrag:
Saksgang: Skien og Porsgrunn byrett nr: 97-01461 - Agder lagmannsrett LA-1998-01424 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00326K .
Parter: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Granmo). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Liv Clemetsen).
Forfatter: Førstelagmann Arne Christiansen, formann. Lagdommer Jan Villum. Lagdommer Steinar Thomassen
Lovhenvisninger: Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §44a


Saken gjelder fars samværsrett til datter født i 1993.

B, født xx.xx.1974, og A, født xx.xx.1969, har et fellesbarn, datteren C, født xx.xx.1993.

B og A traff hverandre i januar 1990, og de innledet etter hvert et kjærlighetsforhold. De har aldri vært samboende. Forholdet var tildels turbulent med flere tilfeller av voldsbruk, og forholdet ble avsluttet i 1994.

Datteren C har hele tiden bodd hos sin mor, og A har hatt liten kontakt med datteren. Han har krevet rett til samvær med sin datter, og spørsmålet om samvær har vært behandlet ved domstolen flere ganger. Partene inngikk rettsforlik i Skien og Porsgrunn byrett 11. oktober 1996. I henhold til forliket forpliktet A seg til å avlegge urinprøver. Dette ble ikke gjennomført, og forutsetningene for forliket ble ansett brutt. Ny stevning ble tatt ut 20. august 1997, og Skien og Porsgrunn byrett avsa 26. juni 1998 dom med slik domsslutning:

«I. Under forutsetning av total rusfrihet, og at rusfrihet er dokumentert i 26 uker regnet fra den 2. august 1998, skal A inntil videre ha samvær med datteren C, født xx.xx.93, etter følgende plan:

1. Hver tredje lørdag fra kl 11.00 til kl 14.00, etter at det overfor B er dokumentert 12 rene urinprøver tatt fortløpende 2 ganger pr uke, og i 20 uker fremover.

2. Samværene nevnt i punkt 1 skal finne sted under tilsyn av inntil 2 personer utpekt av B.

3. Etter utløpet av perioden beskrevet i punkt 1, skal samvær finne sted hver annen lørdag fra kl 11.00 til kl 15.00.

II. Hver av partene bærer sine omkostninger.»

Saksforholdet, partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse fremgår av byrettens dom.

A har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett på grunn av feil bevisvurdering og rettsanvendelse. Han krever samværsrett med C etter rettens nærmere bestemmelse. B, som giftet seg i oktober 1998 og nå heter B, har levert anketilsvar. Hun vil at A ikke skal ha samvær med C.

Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Skien 5. mars 1999. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt 8 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Ankende part, A, har som for byretten i det vesentlige gjort gjeldende at det ikke foreligger omstendigheter som skulle tilsi noe unntak fra barnelovens klare utgangspunkt om at barn skal ha samvær med den av foreldrene det ikke bor fast sammen med. Han motsetter seg av prinsipp kravet om avgivelse av urinprøver som betingelse for samvær.

Han nedla slik påstand:

«1. A skal ha samværsrett med fellesbarnet C etter rettens nærmere bestemmelse.

2. B dømmes til å betale sakens omkostninger.»

Ankemotparten, B, har i det vesentlige gjentatt sine anførsler fra byretten om at A er rusmisbruker som flere ganger har opptrådt voldelig og truende overfor henne. Hun er redd for at A vil være voldelig mot datteren, og hun tør derfor ikke overlate C til samvær med A. C ønsker ikke å være sammen med sin far, og et påtvunget samvær vil ikke være til barnets beste.

Hun nedla slik påstand:

«1. A skal ikke ha samvær med fellesbarnet C.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige.

Lagmannsretten er kommet til at anken må tas til følge og skal bemerke:

I henhold til barneloven §44 har et barn rett til samvær med begge foreldrene selv om foreldrene lever hver for seg. Foreldrene har gjensidig ansvar for at barnets rett til samvær med begge foreldrene blir oppfylt.

Den av foreldrene som barnet ikke bor fast sammen med, har rett til samvær med barnet om ikke annet er avtalt eller fastsatt, jf barneloven §44a første ledd.

Når foreldrene ikke blir enige om samværsretten og omfanget av denne, kan avgjørelsen tas av fylkesmannen eller av retten. En slik avgjørelse skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jf barneloven §44a annet ledd.

Lagmannsretten har forståelse for Bs engstelse og usikkerhet når det gjelder As livsførsel og hans evne og vilje til å vise omsorg for datteren C under samvær med henne. Det legges til grunn at A gjennom mange år har hatt rusproblemer, og at han har opptrådt voldelig og truende overfor B under deres kjærlighetsforhold.

Det er opplyst at forholdene nå er endret for A. Han har det siste året vært samboer med en kvinne som har en datter på 11 år. De har leilighet i et hus som eies av As søster. Søsteren med familie - to barn 6 og 1 år gamle - bor i samme hus. A hevder at hans alkoholbruk nå er under kontroll. Han har ikke vært under strafforfølgning for rusmisbruk.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger tilstrekkelige opplysninger som skulle tilsi at As personlige forhold og adferd nå er til hinder for samvær med datteren C. Det er således ikke grunn til å anta at samvær i dette tilfellet «med rimelig grad av sannsynlighet» vil være uheldig for barnet, jf Rt-1976-1497.

Lagmannsretten viser for øvrig til at psykolog Karl-Peter Ørvik som sakkyndig for byretten anbefalte samværsrett.

Lagmannsretten finner at A skal ha rett til samvær med datteren, C. På bakgrunn av sakens forhistorie og liten kontakt mellom far og datter til nå, bør samværsretten gjennomføres med en overgangstid der varigheten og hyppigheten av samværene økes etter hvert.

Lagmannsretten er kommet til at samværene i det første halve året bør fastsettes til fire timer én ettermiddag hver annen uke. I det neste halve året fastsettes samværene til et døgn (24 timer) annenhver helg. Etter ett år har faren vanlig samværsrett med datteren C, jf barneloven §44a annet ledd.

Begge parter har fått innvilget fri sakførsel med oppnevning av prosessfullmektig, og begge parter har nedlagt påstand om at motparten må dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige.

Anken fra A har ført frem, men lagmannsretten finner at avgjørelsen bygger på en skjønnsmessig avveining når det gjelder samværets omfang som kan fremby noen tvil. Lagmannsretten finner at hver av partene bør bære sine egne saksomkostninger, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A har rett til samvær med sin datter C født xx.xx.1993 etter følgende plan:

a) I tidsrommet fra 1. mai 1999 til 1. november 1999 - fire timer en ettermiddag hver annen uke.

b) I tidsrommet fra 1. november 1999 til 1. mai 2000 - ett døgn (24 timer) hver annen helg.

c) Etter 1. mai 2000 - vanlig samværsrett, jf barneloven §44a annet ledd.